Det viser seg igjen og igjen. Jeg tenker at hver situasjon, hver følelse er helt unik, aldri før opplevd. Det viser seg gang på gang at det ikke er tilfellet. Den litt klamme følelsen jeg har i magen da jeg legger meg for kvelden, den jeg kanskje tror kommer av for mange uferdige prosjekter i hjemmet eller en sleivete kommentar fra Ekte Mannen, den skyldes sånn cirka aldri akkurat det. Den skyldes sånn cirka alltid en uferdig diskusjon eller ting som ikke ble tatt opp i det hele tatt. En situasjon hvor jeg burde sagt tydelig ifra, men ikke gjorde det. Feiget ut eller utsatte det.
Så, hva gjør dette med meg? Det fører til at jeg våkner opp til en antidag. En dag som, før den har begynt, er helt feil. En dag hvor jeg har alle tre småtrollene hjemme, huset er ryddig nok og ingenting er virkelig prekært. Likevel våkner jeg opp med en følelse av å ikke være på plass der jeg skal. Jeg er ikke meg. Jeg er plutselig den mammaen som kjefter på et lite småtroll på 4 år fordi han skriker høyt mens han leker. Eller kjefter på et snart 6 årige småtroll som ikke finner sokkene sine og ikke orker lete skikkelig. Det er egentlig ikke meg, det er en funksjon av en situasjon fra tidligere som jeg ikke fikk ryddet opp i - og som legger seg som en klump i magen. Gjør antakelig ikke veldig mye godt for situasjonen at denne klumpen bader i hormoner for tiden, men uansett - klumpen er der.
Klumpen er der helt til situasjonen tas tak i, faktisk. Så - hvorfor gjør jeg ikke det med en gang? Tar den praten, sender den eposten eller hva det er som trengs. Ta initiativet. Si min mening, skape en diskusjon, delta i diskusjonen og om så; enes om å være uenig. For det er ikke poenget - jeg trenger ikke vinne. Jeg må bare få sagt min mening. Få ut gruffet fra magen. Få ut det som gjør meg til en gneldrete mamma, en kritiserende kone eller til en sliten venninne. Finne tilbake til meg selv. Til den jeg var i går formiddag. Til den mammaen som vil benytte nok en innedag til å gjøre noe koselig med ungene. Bake litt, lage kakao? Begynne på noen juleprosjekter? Kanskje se en film med småtrollene? Det er det jeg har lyst til å bruke energien min på.
Og - det er det jeg skal gjøre. Nå. Må bare sende en mail først...
KJenner meg igjen her, og har mange ganger latt alkt få bygge seg opp fordi at jeg ikke har gitt beskjed.. Håper du får klumpen ut av magen og at alt ordner seg! klem Linda
SvarSlettHei
SvarSlettJeg har fulgt bloggen din en liten stund,etter å ha blitt anbefalt den av min søte nabo-Takk for at du setter så bra ord på så mye :)Håper humøret blir stigende etter at du har sendt mailen.
Snøhilsen fra Line
Akkurat sånn er det...
SvarSlettTakk for dine ord om min klump.
Klem Tea
Som du vet, kjenner jeg meg veldig igjen her! Vi alle har vel sånne dager inni mellom. Håper din dag ble bedre etter mailen? Ble jo litt nyfiken, men, men.. Bra skrevet igjen Astrid, kanskje det hjalp litt og? Sender deg Esben og meg sitt bidrag til konkurransen kveld, håper det kan hjelpe på humøret og:)
SvarSlettStor klem fra meg
Åh, hater sånne dager! takk for at du minner meg på at dette skjer med de aller fleste, ikke bare meg. Ha en fin helg!
SvarSlettLinda; Å ja da, det hjelper jo å skrive om det også - i alle fall for meg, så det tok ikke alt for lang tid før dette var okay igjen. Takk for klem og en tilbake til deg :)
SvarSlettLine; Hm, merker jeg blir litt nysgjerrig nå... :) Søt nabo? Og vi har da samme etternavn, har vi ikke? I alle fall deler av det... :) Og snø? Vet ikke om jeg skal si heldiggris eller stakkars. Ungene hadde jo gått bananas, men jeg synes det er greit som det er en stund til. Uansett, tusen takk for fine ord!!!
Tea; Fine, fineste Tea! For et kompliment - takk! Håper klumpen din også har forsvunnet. Nå er det jo helg og bare moro, ikke sant? :)
Jannicke; Hehe - tenkte faktisk på at du kom til å bli nysgjerrig da jeg skrev! Takk for fine ord og kan tenke meg du kjenner deg igjen, ja :) Og ja, deres bidrag hjalp kvelden min betraktelig! Så bra at dagen i dag har vært perfekt!!
Fru Storlien; I like måte - takk for at du gjør meg klar over at dette skjer med flere enn meg. Det er jo ved å skrive om det og få respons fra dere fine som kommenterer, at jeg skjønner at dette ikke bare er noe jeg opplever fra tid til annen. Go'ing! Klem