Jeg, mutt? Neida. Joda.

Dere som følger bloggen min, er venn med meg på facebook eller følger meg på twitter, har muligens registrert at jeg har vært litt mindre til stede enn vanlig. Litt mindre synlig og jeg har delt litt mindre enn vanlig. Jeg legger ut noe hist og her, men jeg har ikke hatt tid, energi eller overskudd til å være meg selv i sosiale medier den siste tiden - og det plager meg. Jeg er nok mer usikker på om det plager noen av dere :) - men det plager altså meg. Jeg har behov for og jeg liker å dele, og jeg har blitt avhengig av å skrive for å sortere tanker, strukturere følelser og ikke minst; jeg lærer mye av det. Sånn har det blitt og sånn trives jeg med at det skal være videre også.

Er det noe som virkelig tapper meg for energi, så er det når jeg føler jeg ikke har god nok kontroll og oversikt over områder som er viktig for meg. Etter hvert som jeg har blitt eldre (kremt!) har jeg erkjent at jeg ikke kan ha kontroll og oversikt over absolutt alle områder - samtidig. Jeg skulle gjerne ønske det, men det går naturligvis ikke. Jeg kan gjerne også innrømme at jeg nok ønsker meg kontroll og oversikt over litt mer enn det som er både hensiktsmessig, gjennomførbart og nødvendig - men jeg har heldigvis blitt litt flinkere til å prioritere de siste årene.

Men - til tross for erfaringene jeg har gjort meg tidligere, og skulle lært fra, og til tross for tøffe prioriteringer, så skjer det likevel av og til. Jeg har hodet på alt for mange steder samtidig - og føler ikke jeg leverer bra nok på noen av disse stedene. Og da blir jeg mutt. Jeg fungerer forholdsvis som normalt, gjør min greie litt hist og litt her - og stort sett er det vel ikke mange som kan se dette på meg. Men mine nærmeste ser det, nettopp fordi jeg blir for mutt. Jeg blir for stille. De kunne nok ønske seg at jeg er litt stille innimellom, for skravlekopper har vi flere av i vår familie, men like fullt så merker spesielt EkteMannen at jeg er stille på en annen måte enn han egentlig ønske seg. Jeg svarer i enstavelsesord, jeg kan bli lettere irritert enn vanlig og jeg er rett og slett ikke helt fornøyd med tilværelsen.

...men så skjer det alltid noe!

Disse mutte periodene mine varer stort sett ikke spesielt lenge. En dag, to, kanskje tre - så virker det som om det skjer noe som gjør at mine skuldre senker seg, løsningene åpenbarer seg og motivasjonen og skravlingen kommer tilbake. Og det er så deilig når jeg merker at proppen løsner!

Noen gangen klarer ikke jeg ikke sette ord på hvorfor det løsner og energien kommer tilbake, men denne gangen gjør jeg det! Kanskje det var lettere å se denne gangen, fordi det var så tydelig hva som var årsaken til min mutthet akkurat nå? Jeg hadde rett og slett hatt alt for mye å gjøre av arbeidsoppgaver, uten å føle at jeg fikk levert som jeg ønsket - og uten å føle at det skulle bli noen bedring på den fronten på en stund fremover. Men - da løsningen åpenbarte seg, ved at flinke folk plutselig var ledig for freelancejobbing for VU, var det som om puslespillet plutselig hadde sin siste bit og situasjonen igjen var komplett. En vanvittig deilig følelse!

Samarbeidet er godt igang allerede, enda vi først begynte å prate om dette samarbeidet først i går kveld - men sånn er det; når det klaffer, så klaffer det - da er det bare å gi full gass! Jeg skal fortelle mer om hvem som hjelper oss og hvordan dette funker når vi har gjennomført noen prosjekter sammen - men dette lover så godt at jeg nesten kan love her og nå at det kommer til å bli en anbefaling!

Så - nå er energien på topp! 
Dette er den første fredagskvelden på alt for lenge hvor jeg ikke har vært opptatt av arbeidsoppgaver eller har vært ute på jobbvift, og jeg har kunne slappe av i sofaen, se på fredagstv, blogge og nyte et glass god rødvin med EkteMannen (virkelig god var denne rødvinen, må jeg huske å kjøpe den igjen; Vinho Regional Estremadura Vibigal Reserva 2007). Og som jeg trodde; det å strukturere ned hodet mitt i et blogginnlegg, det hjelper alltid!

I morgen skal jeg snike meg avgårde til treningsstudioet tidigst mulig, for da sparkes helgen i gang med massevis av energi og overskudd. Jeg har virkelig blitt bitt av styrketreningsbasillen nå, og jeg håper det skal vare lenge, lenge, lenge. Det er mine små minutter med fullt og helt solo-fokus, og jeg kjenner det gjør godt for både kropp og sjel. Og så gjør det at jeg kan knyte en bamsemums eller tre til rødvinen min en fredagskveld, uten dårlig samvittighet, og det er jo enda en fordel...

Takk for at dere følger med på bloggens sporadiske oppdateringer, folkens!
Jeg håper det blir stadig flere innlegg her fremover - og jeg kan allerede tipse om at det kan være verdt å ta turen innom bloggen min allerede i morgen, for da kommer det et nytt innlegg - og da er det DERE som står i fokus! Dette innlegget har nemlig fyllt opp meg-kvoten for lang, lang tid fremover ;)

Ønsker dere alle fine en strålende fin helg! 

Bruk den godt, på gode mennesker og på deg selv!

♥

Bildene i dette innlegget er tatt med mitt iphone4-kamera

- soloppganger er noe som absolutt gir meg energi!

Pin It

Med mor på slep inn i fremtiden

Av og til lurer jeg på om jeg har gått glipp av noen spesielt viktige møter i livet mitt. At jeg på den måten har blitt forbigått i beslutningsprosessen i forhold til store avgjørelser. Store avgjørelser i mitt liv, og så har ikke jeg fått møteinnkalling? På møtet skulle jeg eksempelvis bli konfrontert med avgjørelsen jeg måtte ta i forhold til hvor fort deler av mitt liv skal utvikle seg videre. Det er et møte jeg aldri fikk gått på. Den ene dagen får man barn, tørker gulp og ser små riskorn vokse frem inni munnen til de unge håpefulle. Den neste dagen gliser de mot deg med et smil som viser en munn full av alt annet enn dette ene riskornet.

Den neste dagen begynner de på skolen.

Jeg synes ikke dette er riktig. Jeg synes at jeg burde få et valg på et eller annet egnet tidspunkt. "Er du klar nå, Astrid?" kunne spørsmålet vært, og så skulle jeg spurt hva som mentes med det spørsmålet. Da skulle jeg fått en lang liste med eksempler på opplevelser, erfaringer, utfordringer og minner som vil være et tilbakelagt tema for all evig tid, og så skulle jeg samtidig bli presentert med opplevlser, erfaringer, utfordringer og minner som ligger og lusker i buskene der inne i fremtiden en gang.

Da kunne jeg tatt et valg.

Jeg kunne bedt om en liten utsettelse på avgjørelsen, sånn at jeg var helt sikker på at jeg var sikker. Sikker på at jeg var helt klar. Og i denne utsettelsesperioden kunne jeg kost, dullet og snust litt ekstra på det aktuelle Småtrollet som var oppe til vurdering. Tatt enda flere bilder, klippet noen hårlokker og limt alt inn i album. Skrevet bildekommentaren mens jeg enda husker hva som skjedde, hvem det skjedde med og hvilket av Småtrollene dette gjaldt.

Jeg kunne satt meg ned, gjerne i flere dager i strekk, bare for å pugge alt som har skjedd, alle minnene vi har laget, alle ordene som har blitt vekslet og all kjærligheten vi har delt. Jeg kunne også merket meg noen av utfordringene som har vært, vært sikkert på at jeg hadde lært slik at ikke de samme utfordringene måtte oppleves også der inne i fremtiden. "Nei, det er ikke sånn at Småtroll lærer av det vi sier, men av det vi gjør. Husk nå det da, Astrid! Husk!" Da ville jeg husket det, det er jeg sikker på - og om jeg enda ikke stolte nok på meg selv der inne i fremtiden, så kunne jeg skrevet det ned. Boken for livslærdom kunne den hete.

Jeg kunne til og med laget lister. Hva likte jeg best med epoken som avsluttes og hva slags forventinger har jeg til den som kommer? Jeg kunne diskutert listene mine med venner og kjente, jeg kunne drodlet rundt punktene med mine Småtroll - og da hadde jeg visst at vi hadde justert verden vår slik at vi var klare sammen. Vi kunne legge en epoke av livet vårt bak oss og så kunne vi ta fatt på en ny epoke. Sammen.

Det er virkelig ikke det som skjer nå.

Nå tar Småtroll gigantskritt inn i en ny epoke, med store glis, ny skolesekk fra -nille og et helt sett av forventninger, spørsmål og gleder jeg ikke vet nok om. De kaster seg ut i en helt ny hverdag som om det ikke finnes en morgendag, uten bekymring for at de selv ikke kommer til å huske hver minste detalje av de gode minnene vi har laget sammen i årene som har vært, om alle de fine stundene i barnehagen eller de gode stundene, hud mot hud, mens de drakk melk fra flaske i sin mors armer.

Og alt det der skjedde i går, hører dere? I går!

Jeg vet at dette ikke er noe Småtrollene føler behov for og trang til å huske på hver eneste dag i sitt liv i evig tid, og er ikke det litt underlig i grunn? De kjenner godhet og trygghet i forhold til at de har det fint nå og at de har hatt det fint så langt tilbake de kan huske, men de kjenner ikke på behovet for å huske detaljene. Det konkrete, nære og hverdagslige. Så da må jeg huske alt dette for alle sammen.

Og det er vanskelig skal jeg si dere. Jeg har nemlig svært dårlig minnehusk. Jeg husker gode følelser, at jeg har det bra nå og at jeg stort sett har hatt det bra tilbake i tid, så langt som jeg kan huske. Men nå skal jeg altså huske alle de andre minnene også, for oss alle sammen, og ingen har spurt meg om jeg er klar for å gå over i en helt ny bolk med minner, en helt ny epoke.

Hvorfor er det ingen som spør meg? 



Dette innlegget er skrevet i følelsesmessig affekt ettersom alle våre tre Småtroll nå tar gigantskritt inn i hver sin egen fremtid. Prinsesse Småtroll begynte på storbarnavdeling i barnehagen i går og stortrives med det! Storebror Småtroll har begynt i 3. klasse og er kvantesteg fra ny skolegutt-fasen sin, så det er vel ungdomsskolen neste? 


Og så har vi mellomstebror Småtroll da. 

Han er virkelig et helt kapittel for seg, heldigvis. Han er en liten, men stor, rar, morsom, klok, god, fin og omtenksom, lærevillig gutt på bare 5 år, som i går begynte på sitt eget skoleguttkapittel. Allerede trygg på skolens vidunderlige evne til å lære han masse nytt, trygg på skolens rolle i forhold til å bli kjent med mange nye mennesker og trygg på at læreren han har fått, er en han kommer til å bli veldig glad i, veldig stolt av og se veldig opp til. Naturligvis er mellomstebror Småtroll trygg på disse tingene, for han har en storebror Småtroll å se opp til. Alt det fine som skjer med storebror, det kommer automagisk til å skje med han også - det er da sånn verden fungerer?  Det tenker mellomstebror Småtroll - og han har så godt som rett også. I hvert fall ettersom han går inn i verden med den holdningen. At de aller fleste er der for å gjøre verden god, sammen med han. Og om det, mot formodning, skulle luske noen mindre hyggelige ting der inne i skolefremtiden, så er ikke det så farlig. Han har tross alt storebror Småtroll der og er det en ting mellomstebror Småtroll er trygg på, så er det det at storebroren hjelper til med å ordne opp for han. 

Så da er det kanskje ikke så rart at mellomstebror Småtroll er klar for sin skolestart, da - men hvem har sørget for at mammaen hans er klar? 

Et bilderas av våre elskede Småtroll følger;

 Første skoledag pynter man seg litt i klesveien. 

Andre skoledag (over) stiller man som den laidback hiphop'ern man er. 

 Så rar kan hun gjøre seg når hun ikke skjønner hvorfor mamma sier at hun får hull i tenna
av å se på henne. Når jeg sier jeg har lyst til å spise henne med teskje eller rulle henne til en stor bolle og steke henne litt i ovnen. At jeg gjerne snuser ut all Prinsesse Småtroll-lukt av henne, sånn at jeg kan ta den med på jobben. Da blir hun så rar og fniser. Og så går hun.

Vi har verdens beste Småtroll 

- og det kan av og til være litt plagsomt ♥

Forresten - vil du spørre meg om noe? 
Som for eksempel om jeg er koko som ikke bare er rørende glad, men rett og slett også litt irritert over at sønnen vår begynner på skolen? Eller om helt andre ting? Sosiale medier, gründerliv, hage, neglelakk, interiør, været, middagsplanene våre, hvilke venner jeg har og hvem jeg har mistet, om jeg alltid er så kjedelig, eller hva en siviløkonom egentlig er?


Spør da vel - på det forrige innlegget her! Del gjerne om det er noen andre du tror har lyst til å spørre meg om noe, og meld dere gjerne på dere anonyme som leser her også! Da blir jeg hoppende glad! Takk til dere som allerede har sendt inn spørsmål - det er stooor stas!

Pin It

Jeg velger å sette en fjær i hatten!

Man gjør kanskje ikke slikt lenger, setter fjær i hatten til folk. Kanskje har man aldri bedrevet slikt heller, men jeg velger å bruke uttrykket allikevel. Jeg ser for meg at det å sette en fjær i hatten betyr at man føler seg stolt. At man har lyst til å synes, man har gjort noe fint eller oppnådd noe bra - og man unner seg selv å være lite norsk og late som man ikke er preget av Jante-loven. Det gjør naturligvis at man står laglig til for hugg, men det vet man og det er helt okay.

Jeg velger herved å sette en fjær i min egen imaginære hatt. 

Årsaken til denne markeringen, er at mitt lille kjøkkenbordfirma, VU, har tatt et stort skritt. Dere som har fulgt denne bloggen en stund, vet at fra jeg startet opp i slutten av desember 2009 og til nå, har alt gått overraskende bra. Det begynte med at jeg la frem et case for én kunde, Home&Cottage som de satset på og trodde på, til at flere andre bedrifter tok kontakt og spurte om jeg kunne hjelpe de inn i sosiale medier også. I løpet av VU sitt første leveår, kom stadig nye kunder til, alt basert på kontakter, relasjoner og at folk så hva jeg gjorde i sosiale mdier. Ingen utgående telefoner hvor jeg måtte selge inn konseptet og overtale bedriftsledere om at sosiale medier var et lurt skritt videre.

Det synes jeg er utrolig gøy! 

Det sier meg at sosiale medier er noe stadig flere får øynene opp for, stadig flere ønsker å se hva dette kan gjøre med deres kundekommuniksjon og stadig flere skjønner at dette kan være en kostandseffektiv måte å bedrive kommunikasjon, markedsføring og kundeservice. For å nevne noe. Jeg synes det er ekstremt gøy å se at mange bedrifter der ute ser at dette handler om kommunikasjon, om å svare, dele og inkludere, fremfor kun å utvikle tekniske løsninger og fancy kampanjer.

 Å få vakre blomster av fin søster for å ha signert avtalen, er en super bonus!

I oktober / november i 2010 hadde jeg såpass mye å gjøre i VU, at jeg kunne dele mitt enkeltpersonsforetak med min EkteMann. Det var mer enn nok oppgaver å dele på og både faglig og for vår familie med tre Småtroll, ble dette en naturlig, viktig og riktig avgjørelse å ta. Det har ingen av oss angret et sekund på! EkteMannen tar nå stadig større del i VU og basert på min tanke om at man ikke trenger å være proff i sosiale medier, man trenger ikke kunne de tekniske plattformene ut og inn - så lenge man kan snakke med mennesker, man kan uttrykke seg og man er god på kundeservice, så var det ingen tvil om at EkteMannen passet godt inn som medlem nummer to i VU-familien.

Planlegging og struktur er viktig - og gøy!

Det gjorde at jeg fikk tid til å være kreativ. Fikk tid til å følge opp tråder jeg hadde måtte la ligge en stund, for det viktigste er naturligvis å hele tiden sørge for fornøyde kunder og god produksjon. Nå fikk jeg muligheten til å heve blikket og se fremover. Skulle VU vokse videre? Skulle vi ansette flere? Skulle vi si oss fornøyd der vi nå var? Eller var det mulig med en enda bedre løsning?

Det var det!

1. februar 2011 signerte vi avtale med reklamebyrået Schjærven.
Dette er et byrå som har eksistert siden 60-tallet, startet av Far Schjærven, nå drevet av Sønn Schjærven. Byrået jobber med store kunder som ikke legger skjul på at alle markedsføring skal resultere i noe. "Salg kan kjøpes" står det under logen til Schjærven, og dette kan de. De produserer TV-reklamer, de kan PR, de kan digitale medier og de kan radio, tekst og mye, mye mer.

Sammen med Schjærven skal vi i VU nå kunne hjelpe deres kunder med å binde kommunikasjonen i ulike flater sammen gjennom sosiale medier. Vi skal vokse videre sammen med Schjærven, slik at vi nå kan ta på oss flere prosjekter, hjelpe flere kunder og bistå flere med våre tanker - slik at Schjærvens motto om at 'salg kan kjøpes' på en god måte kan sys sammen med å bygge langsiktige relasjoner til deres kunders markeder.

Vi mener at det ikke er noen motsetning mellom det å være tydelig på det at bedrifter ønsker økt salg på sikt og det å etablere gode relasjoner. Vi ser det tydelig på vårt arbeide for eksempelvis Home&Cottage og -nille; Våre følgere liker at vi deler inspirasjon, inkluderer de i avgjørelser, kommer med gode tips og lar de lære oss å kjenne, samtidig som vi kan fortelle de om våre produkter, våre tilbud eller vårt tankesett som bedrift.

Man kan feire gode resultater på ulike måter; jeg feirer med nye neglelakker!

Siden Schjærven er såpass stor bedrift, med godt over 100 ansatte, og siden de har mange og store kunder på sin oppdragsliste, så er det helt klart at det å jobbe med de, vil bli en stor omveltning for oss i VU. Vi har gjort det på den måten at EkteMannen fortsetter å jobbe fra vårt hjemmekontor, håndterer den daglige oppfølgeingen, gjør research og har hovedfokus på våre allerede eksisterende kunder. Jeg har fått kontorplass hos Schjærven i Bygdøy Allé og der kommer jeg til å være minimum to dager hver uke. Antakelig en god del mer. Jeg kommer til å bistå Schjærvens kunder og ansatt som best jeg kan - og det gleder jeg meg veldig til. Jeg har vært der en uke allerede og jeg stortrives! Fine, jordnære og dyktige folk, det er mitt inntrykk så langt! Og jeg trives med båt, trikk og spaserturer i området rundt Frogner og Solli plass. Så langt har jeg vært på kontoret der to dager og jeg har vært en dag på Facebook-seminar (det har jeg skrevet om på VU-bloggen).

Jeg føler meg sikker på at dette samarbeidet var et lurt skritt videre for VU.

Noen vil kanskje hevde at VU ikke lenger er det lille, sjarmerende kjøkkenbordfirmaet som det startet ut som. Det vil jeg faktisk hevde at vi fortsatt er. Vi er fortsatt opptatt av å de samme tingene. Vi tror fortsatt at sosiale medier i all hovedsak handler om kommunikasjon, å dele innhold og engasjere de som ønsker å følge bedriftene. Vi er fortsatt de som skaper innholdet til Home&Cottage, -nille, EOS, Pukka, Juke og andre. Vi er fortsatt tilgjengelige, fleksible og kreative. Vi er fortsatt de som jobber i all hovedsak hjemmefra for å investere i tiden med våre Småtroll.

Vi feiret signering av avtalen med Schjærven med deilig sushi sammen med søster og svoger!

Eneste forskjellen er at vi nå mener vi har funnet en god måte vi kan vokse videre, få jobbe med enda flere spennende kunder og prosjekter. Hjelpe flere bedrifter inn i sosiale medier på en best mulig måte. Uten at det skal gå på bekostning av kundene vi allerede har - og definitivt uten at det skal gå på bekostning av innholdet som leveres. Uten at tankene, konspetet og prinsippene forringes.

Sosiale medier er kommunikasjon, om enn på andre plattformer enn det vi er vant med fra tidligere. Det står vi for og det skal vi fortsette med. Men nå gjør vi det sammen med enda en ny kunde og denne gangen en stor kunde med flere store kunder i sin portefølje, altså Schjærven.

Vi gleder oss til fortsettelsen - og tenker nyte den fjæra som vi selv satt i hatten en liten stund til. Etterhvert skal vi brette opp ermene og jobbe hardt videre, men aller først skal vi danse i gatene med vår fine fjær.

Vi håper du vil danse sammen med oss!


(Bildene i dette innlegget er særdeles lite faglig relevante. Derimot er de ytterst personlig relevante, så derfor tar jeg de med. Jeg har feiret denne spennende utviklingen med sushimiddag, nye neglelakker og nytt system på arbeidstavlen vår. I tillegg har jeg fått vakre blomster av fin søster, som klapp på skulderen, og alle anledninger til å få fine blomster bør da absolutt vises frem?)

Pin It

Nytt år - en god mulighet til en ny start?

2010 er en saga blott og 2011 har så vidt begynt. Dette er tiden for forsetter og gode tanker om hvordan man ønsker å fargelegge det nye året på best mulig måte.

Eller...
Det synes jeg egentlig ikke det virker som det er. På meg virker det som om forsetter og ønsker for det nye året stort sett brukes til å sette begrensninger for hvordan året absolutt ikke skal være, hva man ikke skal gjøre eller hvordan man ikke skal være. Småtrollene våre har plukket opp forsetter andre familier har og kom til meg og spurte; "Mamma, hva skal vi slutte med i det nye året?" Hvorfor ikke snu det hele på hodet?

Som forelder har man hørt at det er viktig å fokusere på positiv adferd hos barn og la eventuell negativ adferd håndteres med minst mulig drama og baluba. Dette tror jeg kan gjøres gjeldene på de aller fleste områdene her i livet, så lenge det handler om interaksjon mellom oss mennesker. Voksne imellom gjør nok ikke dette så kynisk og bevisst som når man ønsker å lære sine småtroll hva som er rett og galt, men likefullt tror jeg det er relevant å ha det i bakhodet når man befinner seg i en situasjon man ønsker å vurdere, endre eller forstå.

Et nytt år kan være en slik situasjon.

Jeg, og antakelig mange med meg, bruker anledningen nytt år til å gjøre oss opp en mening om hvordan året som har gått har vært. Hva som gikk bra, hva som gikk som forventet og hva som overrasket oss. Og så bruker vi det nye året som en god mulighet til å få fornyet fokus på områder vi ønsker utvidet fokus på. Så hvorfor ikke gjøre dette med samme metode som når man ønsker å lære sine småtroll forskjell på rett og galt?

Å starte 2011 med å liste opp alle tingene vi ikke fikk til i 2010, for så å si at vi skal gjøre alt dette så mye bedre i 2011, er noe som for eget vedkommede ofte ender med nedslående resultat. Skulle så gjerne tilbragt mer tid på gulvet i lek med ungene i 2010 - det er et fint nyttårsforsett for 2011. Skulle definitivt klart å oppnå en bedre helse for meg selv og en sunnere livsstil for min familie i 2010, så det får bli et nytt forsett for 2011. Dette er forsetter jeg helt klart kunne hatt for 2011, men som jeg hverken føler blir målrettet, konkrete eller ikke minst; positive nok.

Hva om vi heller finner episodene, prosjektene, opplevelsene eller oppnåelsene i 2010 som gjorde oss ekstra stolte av oss selv? Som gjorde at vi følte at vi fikset noe, hadde kontroll og viste oss fra vår beste side. Eller som vi syntes var ekstra hyggelig, gøy eller meningsfullt og som vi ønsker oss mer av? Hva slags situasjoner var dette og hvordan kan vi sikre oss flere slike i 2011? Det tenker jeg det blir gode forsetter av. I stedet for å fokusere på hva man skal slutte å gjøre i 2011, så foreslår jeg heller at man fokuserer på hva man skal gjøre mer av!

For eget vedkommede og vår lille families del, trekker jeg frem følgende fra året som har gått;

• I fjor startet jeg opp facebooksiden med fokus på #sunnfrisk - altså for likesinnede som ville fokusere på hvordan man kunne ha  en sunn og frisk hverdag. Det å kommunisere med andre som var opptatt av det samme, om enn på ulike måter og ulike nivåer, synes jeg var utrolig givende! Det gjorde at vi for vår del hadde flere måneder med godt fokus og gode resultater, og vi fikk gode tips i fleng! Nå vet jeg at vi kan!

• Etter at jeg startet opp firmaet mitt, VU, og mot slutten av året ansatte EkteMannen inn i firmaet, så er det ingen tvil om at hverdagene våre har blitt enklere å administrere. Borte er en flaskehals som kollektivtransport og selv om vi jobber mye, har vi allikevel hatt muligheten til å følge opp småtrollene våre på en bedre måte. Vi har hatt anledning til å hente de tidligere fra skole og barnehage, og vi har hatt lettere for å kunne ha tidligere middager og få roligere ettermiddager. Det har rett og slett vært helt fantastisk og veier på en strålende måte opp for risikoen som er inkludert i å arbeide som selvstendig næringsdrivende. 

• For halvannet år siden kjøpte vi mitt barndomshjem på Nesodden, mens mine foreldre flyttet over i en nybygd generasjonsboligdel. Å flytte fra leilighet til hus, med mulighet og behov for å pusse opp og male alle flater, gå til innkjøp av nye møbler og starte med blanke ark, var en forfriskende mulighet for oss. Vi solgte unna det vi ikke trengte fra leiligheten i Oslo, kastet og ga bort, delte og sorterte. Dermed kunne vi begynne på ny frisk i nytt hus - og det var utrolig deilig. Og til tross for at tre småtroll og to voksne fort lager mye rot, synes jeg vi klarer å få det ok ryddig igjen med forholdsvis få og enkle midler. EkteMannen og undertegnede er et strålende team når det gjelder å overflaterydde huset før besøk kommer og om vi samler troppene, dvs Småtrollene, så har vi gode sjanser til å få mye gjort på kort tid. 

• Vi er en sosial familie som får mye energi av å samle fine folk på samme sted. Dette gjorde vi mye av i leiligheten vår i Oslo også, men vi ser at med mer plass (nytt hus), større uteområder (hage), noe bedre økonomi og mulighet for mer tid til rådighet, så merker vi at det er mye enklere for oss å være sosiale. Enten i form av at det er lettere å la eldstemann ta med en gjeng fra skolen med hjem en ettermiddag eller i form av at vi samler sammen til fester og andre lystige lag. Det er lettere å være impulsiv og det er lettere å si ja uten å måtte tenke seg så veldig om - noe vi naturligvis håper at våre venner og kjære vet og merker. 

Så - om jeg begrenser meg til å trekke frem disse fire, fine sakene eller opplevelsene fra 2010 som ekstra gode, som jeg ønsker mer av i 2011 for meg og mine, så kan våre forsetter oppsummeres på følgende måte; 

• 3. januar blir en ny frisk for vår del. Da er julen ryddet ut av huset, fokuset på #sunnfrisk etableres igjen og vi skal trekke frem de gode minnene av tider med mye energi og en høst omtrent uten sykdom, som motivasjon til å holde fokuset gjennom året. EkteMannen og jeg skal gå turer og gjøre øvelser på stuegulvet når vi ikke kommer oss ut. Barna skal få flere turer i skog og mark, for det er opplevelser som det både de og vi trekker frem som noe av det koseligeste vi har gjort i året som har gått. Og vi skal lage sunne, gode og næringsrike matpakker og middager - fordi vi vet at magene våre liker den slags, hjernen vår holder seg friskere og energinivået vårt boostes. 

• Vi må ta riktige strategiske avgjørelser i 2011 for vårt firma slik at VU utvikler seg videre på en måte som både sikrer faglig utvikling, nødvendig inntektsgrunnlag og god leveranse ovenfor våre kunder, i tillegg til at vi beholder nødvendig mengde av fleksibilitet og frihet i hverdagen, til tross for forhåpentligvis en fortsatt vekst i både kunder og prosjekter. 

• Vi skal fokusere skritt for skritt, område for område, på å få orden, system og struktur i alle hjørner av vårt hus. Som nevnt er vi gode på overflaterydding og i det stor og det hele synes jeg det ofte holder. Men vi ser helt klart gleden og tilfredstillelsen vi føler når vi opplever at vi har orden i papirene våre. Når klesskapene er oversiktlige, vi klarer å ligge i forkant med gaver og hyggelige gester, vi kaster papp og plastikk i containere før det overtar garasjen vår, når vi slipper purring på regningene våre fordi vi har rotet bort den opprinnelige regningen. Enkle ting som gjør hverdagen smidigere og om vi tar kommode for kommode, bod for bod, etasje for etasje, så blir livet kanskje ikke akutt smidig, men alt blir hakket bedre for hvert sted vi får ryddet. Alt er bedre enn ingenting. 
• Vi skal gjøre vårt som medmennesker. I vårt nærmiljø, i vårt fagmiljø, i våre familier og generelt i de situasjonene vi kommer opp i. Vi må huske og anerkjenne at vi er godt stilt. Vi er friske og har mange mennesker rundt oss som er glad i oss, engasjert i oss og som bryr seg. Da skulle det bare mangle at vi også deler der vi kan. Vårt ønske for 2011 er at våre småtroll og deres venner, våre venner og vår familie, skal føle at hjemmet vårt er åpent, tilgjengelig og er et hyggelig sted de kan føle seg velkomne i. 

Om vi klarer å fokusere på disse fire områdene, skape flere opplevelser med dette som fokus, så føler jeg meg sikker på at 2011 blir et fabelaktig år. Et år hvor vi blir sunnere og mer aktive og hvor familien vår har hverdager fyllt med mest mulig glede, gode samtaler, gode stunder og fine utfordringer. Samtidig håper jeg 2011 blir et år hvor vi føler at vi gir noe tilbake. Til nærmiljø, til vanskeligstilte, til fattige barn i Afrika eller til våre aller nærmeste - det viktigste er at noe blir gjort.

Jeg ønsker alle trofaste lesere av denne bloggen det aller beste for det nye året. Takk for at dere kommer tilbake hit, takk for at dere legger igjen kommentarer av og til og takk for at dere følger med videre! Jeg håper 2011 bringer dere akkurat det dere ønsker dere, om det enn er for dere selv eller deres nære og uansett om det er på helse-, økonomi-, kjærlighets-, trenings- eller noe annet-fronten.

2011 skal bli et godt år for oss alle 

- jeg gleder meg til å ta ordentlig fatt på dette året! 

Bildene i dette innlegget er fra stunden før gjestene kom til oss på nyttårsaften. Vi fikk med mine søstre og deres respektive gjenger, en venninne og hennes fine bande og enda noen flere venner i løpet av kvelden. En strålende kveld som fungerte som en perfekt avslutning og en god start! 

Just the way I like it...

Pin It

Jeg skal bygge meg en hær!

Det kan høres litt voldsomt ut og det kan antakelig også høres ut som jeg er veldig sint og sur, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Jeg bare vet at jeg fra og med i går begynte å bygge meg en hær. En hær jeg vil skal vokse seg stor, større og størst - men som jeg ikke vil at du skal være med i.

Jeg skal bygge meg en hær bestående av flest mulige bittesmå Astrider.

Foten er satt ned, nok er nok; Vi er alt for flinke til å finne sider ved oss selv som vi ikke liker, som vi vil forbedre, som vi mener andre ikke liker eller andre vil forbedre. Og så kan vi muligens, på en god dag, erkjenne at det er noen få sider ved oss selv som vi føler vi er gode på, i alle fall sånn av og til. Men det er mitt mål fra nå av; Jeg vil finne ut hvor mange ting ved meg selv jeg egentlig er ganske så fornøyd med!

Urovekkenede, vil antakelig noen mene. Er vi ikke alt for opptatt av oss selv og meg & mitt i dagens samfunn? Jo, det kan jeg til en viss grad være enig i. Men så har jeg ikke som mål å avdekke hvor god jeg er, for å fortelle omverden hvor dårlig de er. Jeg skulle ønske vi alle kunne gjøre dette, jeg! Jeg ser gjerne en folkebevegelse av individer som lager sine egne, personlige hærer - for å vise for seg selv at de faktisk duger. For det er den pussige påstanden min som ligger til bunn for dette, er; Alle duger til noe, men alle tror at akkurat det de duger til, ikke er spesielt mye verd. Det derimot akkurat hun og han og de og dem duger til, det hadde vært fint å være flink til, det...

Kan hende dette er en jentegreie. Sånn sett burde jeg nok skrevet dette i går, på selveste Kvinnedagen, og kanskje fått det med i 0803-bloggen til Sonitus. Men, jeg tror nok at selv om jeg har hørt utfordringer relatert til dette flest ganger ytret av kvinner, så tviler jeg ikke egentlig på at menn har de samme eller nogenlunde tilsvarende utfordringer. Så derfor gjør jeg dette innlegget kjønnsløst; Vi trenger at hele befolkningen til å bli flinkere til dette! Vi trenger å vise barna våre at vi ikke må gå rundt og fokusere på det vi ikke kan og ikke er flinke til, vi må fokusere på at vi må utnytte evnene våre innenfor det vi kan og det vi faktisk er flinke til! For alle er flinke til noe, alle kan bidra med noe, alle er viktige innenfor noe!

Så, jeg lager meg min egen hær.

Jeg tegner en mini-Astrid i min almanakk for de dagene jeg føler jeg har gjort det beste jeg kan og kanskje enda litt til. Det kan være lure valg jeg har gjort, ting jeg har skrevet som jeg ser har påvirket andre eller som jeg rett og slett er fornøyd med selv og det kan være gode samtaler med mine småtroll om ting som betyr noe. Eller det kan være at jeg prioriterer vekk pc og jobb for et par runder med vri-åtter med eldstemann. Det kan være at jeg går til butikken for å handle, kanskje til og med sammen med EkteMannen, i stedet for at vi er effektive og raske og tar bilen. Det kan være at jeg hjelper mine nærmeste med noe jeg vet de setter pris på, selv om jeg egentlig ikke "på papiret" har tid til det. Det kan være at jeg går trapper i stedet for å kjøre heis, at jeg gir penger til en uteligger eller at jeg unner meg selv en deilig kaffe og en god kjeks, midt i uka. 

Det kan være å bruke mer tid på mine nærmeste, det kan være å bruke mer tid på meg selv eller det kan være å bruke mer tid på totalt fremmede. Det kan være å være mindre egoistisk eller det kan være å være mer egoistisk. Det kan være å ta sunne valg eller å unne seg noe usunt. Det kan være å skrive noe fint, ukomplisert og 'overfladisk', eller det kan være å skrive noe dypt og meningsfullt.

Det som er viktig er at det er noe jeg gjør, som jeg selv erkjenner er en bra ting. Sånn at jeg, de dagene jeg føler at jeg ikke strekker til - at jeg ikke gjør nok for ungene, jobben, Ekte Mannen, meg selv, miljøet eller huset - da kan jeg bla tilbake i almanakken min og telle opp hvor mange mini-Astrider jeg har i hæren min. Så langt. Og så kan jeg la de mini-Astridene fortelle meg budskapet;  

Greit, du taklet kanskje ikke denne situasjonen så godt som du optimalt kunne, men ingen er best alltid! Bare se på oss, se på alle de andre tingene du har fikset tidligere - mer enn bra nok! Lær av denne gangen og gå videre - det finnes garantert nye muligheter til å gjøre ting riktigere, bedre og morsommere rundt neste hjørne!

Siden vi nå her i huset har bestemt oss for å skjerpe inn på matvaner og crap-in/crap-out prinsippet, så fikk jeg min første mini-Astrid fordi jeg i går hadde en hel dag med riktige matvalgt. Korn til frokost, frukt til lunsj, salat til middag og en stor, deilige tekopp til kvelds. Og disse valgene tok jeg til tross for at jeg var på et seminar i går, med alt av go'saker servert etter seminaret. Flink var jeg og følgelig fikk jeg min første mini-Astrid!

Gleder meg til å se om denne dagen bringer meg ett nytt medlem i hæren min ...men, det er det vel strengt tatt bare opp til meg selv å sørge for? 

Pin It

Blir du elsket nok?

Hvor mye elsker kjæresten din deg?

Det er viktig å gjøre opp status på slike ting i ny og ne, rett og slett for å forsikre seg om at man blir elsket nok - aller helst litt mer enn akkurat nok. Heldigvis finnes det utallige metoder for å måle hvor mye din kjæreste elsker deg.

De mest vanlige måtene er å se på hvor lenge siden det er siden du fikk blomster eller andre hverdagsgaver. Man bør definitivt også ta med i betraktningen hvor lenge siden du fikk å-herre-jemini-nå-ble-jeg-helt-satt-ut-av-overraskelse-gaver. Gaver i denne kategorien kan være store diamanter, tur med cruisebåt, møte med din favorittkjendis og slike ting. En annen faktor som gir en viktig pekepinn på hvor mye din kjæreste elsker deg, er hvor ofte vedkommede forteller deg (og evt andre) hvor fantastisk du er, hvor utrolig vakker du er, hvor glad han/hun er i deg og rett og slett hvor utrolig heldig hun/han er. Og, for enkelte (antakelig ikke småbarnsforeldre i spesielt stor grad), så er det en viktig pekepinn å se på hvor ofte dere har sex og hvor bra sexlivet er.

Å gjøre seg opp slike statuser er viktig for å sikre seg en fornuftig balanse i forholdet. Vi ser alle med letthet problemene som kan oppstå i et forhold om hun elsker han mer enn han elsker henne eller visa versa. Om man ikke gjør opp en slik status med jevne mellomrom, kan man risikere at han ikke vet at hele forholdet faktisk står og faller på noe så simpelt som en blomsterbukett mer i måneden. Vi vet vel alle om forhold som har røket på akkurat slik banalitet.

I går var det tid for en slik status i vårt forhold, altså mellom Ekte Mannen og meg selv.

Det vil si; Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste at vårt forhold var oppe til revisjon på nåværende tidspunkt, men der lå visst Ekte Mannen et lite hesthode foran meg. Heldigvis for oss begge hadde han gjort opp regning og fått sjekket statusen oss to i mellom, for resultatene var forbløffende.

Resultatene var rett og slett utrolige.
 
Jeg vil faktisk berømme Ekte Mannen for at han tok affære når han gjorde, ellers er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Det kunne blitt stygt, vi har tross alt tre småtroll og to marsvin vi eventuelt skulle fordelt. Og alle vet at fem enheter ikke akkurat enkelt kan deles på to, så dette ville garantert blitt en vond prosess for alle involverte.

Jeg har faktisk ikke enda sett forholdene som Ekte Mannen har inkludert i sin revisjon, men jeg skjønner det har vært en alvorlig skjevfordeling i hans favør. Ut fra at jeg nå har sett hans konklusjon, så vet jeg at vi snakker om en skjevforeling tilsvarende årevis av gaver, go'ord og kjærlighet fra min side - og ingenting fra hans side. Det var rett og slett så skjevt fordelt, så skralt og så stusselig på hans del av kontoen, at han ikke så noen annen løsning.

Han måtte frem med trumfkortet.

Det viste seg soleklart tidlig i prosessen. Dette var ikke en type skjevfordeling som ville la seg løse av noen skarve blomsterbuketter. Ikke engang diamanter, cruisebåt eller et møte med John Mayer ville løst opp i dette. Det ville fått det noe bedre, naturligvis, men balansen var så feil at her måtte sterkere skyts til. Og heldigvis så erkjente Ekte Mannen dette og spilte altså inn trumfkortet.

Han kjøpte kontorrekvisita til meg.

Man kan kanskje si det var dumt at selve kontorrekvisita-kortet ble spilt inn så tidlig i vårt forhold, vi er tross alt ikke 40 år engang noen av oss. Men - det er jo nettopp det som er det fine med kontorrekvisita; Man kan aldri få nok av det! Kortet kan spilles inn akkurat når det trengs og det vil uansett være et trumfkort.

Så - da vet jeg det; Ekte Mannen min elsker meg. Masse. Kontorrekvisitamasse.

Tror dette skal bli en veldig fin helg, nå som balansen er på plass igjen, og jeg ønsker deg og din kjære akkurat det samme. Altså, en fin balanse i forholdet slik at dere får en strålende helg. Og om det skulle mangle litt på entusiasmen, gleden og engasjementet i forholdet deres; Ikke vær redd for å kjøp inn kontorekvisita!

God helg!

Pin It

Med huet fullt av tanker og et hjerte som banker...

...for ting jeg tror på!

Jeg har småjustert på litt av teksten til "Hun er fri" med Raga Rockers for det er akkurat sånn jeg føler det for tiden. Hodet spinner fra det ene til det andre med lysets hastighet. Jeg bobler over av ideer og muligheter, for så i neste øyeblikk å ane begrensninger og utfordringer ligge i utkanten og lure. Jeg er engasjert, entusiastisk og lærevillig og tenker store tanker for mitt forretningsprosjekt. Og jeg har et hjerte som banker for ting jeg tror på...

Akkurat derfor tok jeg med meg et eksemplar av boken til Kristin Oudmayer i går, da jeg skulle på FAU-møte på eldstemanns skole. Vi har brukt litt tid i disse møtene den siste tiden til å snakke om mobbing og hvordan forebygge, og siden jeg kjøpte med meg 4 eksemplarer av Kristins bok på lanseringsfesten, så fant jeg det nå helt naturlig å donere et slikt eksemplar til skolen. Og det er jeg glad jeg gjorde! Rektor takket og tok imot og jeg fikk en mulighet til å videreformidle noen av Kristins lure tanker om enkeltindividets ansvar, om å være Den Ene, om å ta dette på alvor - og jeg fikk fortalt litt om boken og det unike ved den; Rett og slett at den er en stemme fra 44 personer som skriver om mobbing. De andre medlemmene får tilsendt link av meg rett til Haugen bok, sånn at de også gis mulighet til å kjøpe boka - for dette er virkelig noe jeg mener alle som er foreldre og medmennesker burde lese. Fordi vi bryr oss og har et hjerte som banker for ting vi tror på. (Jeg er kun halvveis i boka, så min "anmeldelse" kommer når jeg er ferdig.)

I dag er jeg i hovedstaden, i et kundemøte og et oppfølgingsmøte. Spennende saker, litt tøffe saker og ting jeg forhåpentligvis kan fortelle mer om ved en senere anledning. Definitivt bidragsyter til at jeg har huet fullt av tanker, men etter møtene i dag så ryddes det forhåpentligvis ting litt på plass og det gis mulighet til å tenke videre og fremover. Jeg gleder meg!


Så, videre, avgårde og fremover! ...men hele tiden med et hjerte som banker...

Pin It

Se meg!

I forrige uke var jeg invitert som en av lederene i idrettsmiljøet her på Nesodden, til et seminar i regi av Nesodden Idrettsråd (NIR). Tittelen på seminaret mener jeg var "Hvordan beholde barn og unge i idretten lenger?" og lokkemiddelet de brukte for å få folk til å komme og høre på dette, var kjente navn som Stig-Inge Bjørnebye og Tove Paule.

Greit, jeg innrømmer det; Jeg hadde en fjortisforelskelse i Bjørnebye da han var en av Drillos utvalgte, på den tiden hvor landslagspillere var noe stort her til lands. Og ja, jeg innrømmer det også; Det var rett ogs lett litt stas at en ungdomshelt skulle komme hit til bitte lille Nesodden for å snakke.

Men når det er sagt; Etter det jeg har lest i media om Bjørnebye den siste tiden, så visste jeg at dette kom til å bli et spennende seminar - uavhengig av gamle minner eller ikke. Og jeg fikk fullstendig rett.

Det var flere som hadde taletid ila seminaret og selv om jeg virkelig fikk sansen for Tove Paule og også de andre som snakket, så må jeg si at Bjørnebye utmerket seg. For en reflektert, fornuftig og fokusert person! Fokuset i hans foredrag lå naturlig nok på hvordan vi kan sørge for gode miljø i lagene, hvordan utvikle alle spillerene slik at de har det gøy med idrett, ikke for at de skal bli best mulig og komme lengst mulig i idrettsverden. Men det jeg likte aller best med det Bjørnebye sa, var at jeg kunne trekke direkte paraleller til mitt familieliv. Til mine nære og kjæres familieliv. Til alle mennesker jeg ser rundt meg og til alle barna vi stadig møter på vår daglige vei gjennom hverdagen, frem mot neste hverdag.

Han snakket mye om hvordan samfunnet har blitt, hvor stor endring som har skjedd siden han var ung gutt som likte å spille fotball til hvordan barna våre har det i samfunnet nå. I hans hverdag var det tippekampen som var ukens store høydepunkt, for å se om favorittlaget hans, Liverpool, spilte eller ikke. Det var ikke hvorvidt Beckham har vært utro eller om Riise har fått seg en ny sportsbil eller hvor mye den beste spilleren fikk i kroner og øre for sin overgang til en ny storklubb. Det var fotball, enkelt og greit.

Og vi kan ikke skru tiden tilbake. Samfunnet utvikler seg, barna våre lever i en annen tid enn vi gjør - men det som jeg synes Bjørnebye så fint sa, er at en av våre viktigste oppgaver som foreldre, er å representere en motvekt til hva annet som måtte foregå i barnas liv. At vi er det på vektskåla som gjør at barna opplever en balanse. At de ser 'virkeligheten' med de store drømmene om de fantastiske livene, men at de også, ved hjelp av oss, lærer noe om hva de virkelige verdiene i livet er. At det er ok å ikke bli best, at det er ok å ikke tjene mest, at det er ok å bruke tid med sine nære og kjære.

Jeg likte det så godt; Å balansere livene til barna våre, være en motvekt. For sånn tror jeg det er. Ja naturligvis hører våre barn om Pokemon og Bakukan ...og etterhvert om tøffe voldsfilmer med hat og blod og forferdelige samfunn. Men, om vi klarer å snakke med barna våre, skape et rom hvor det er mulig å kommunisere såpass direkte med barna våre, slik at de skjønner at det ikke er de virkelige verdiene - så tror jeg vi har kommet et godt stykke på vei.

Bjørnebye snakket også mye om at vi må være mer klar over hvordan vi snakker med barna våre. Er fotball for alle? Skal fotball være den riktige sporten for alle - eller skal den være for alle som synes det er gøy? Det er helt okay at man ikke liker å spille fotball, men det er viktig at man liker å gjøre noe - sammen med andre mennesker. Det er viktig å føle en tilhørighet, føle en mestringsfølelse og føle at man utvikler en sosiale kompetanse sammen med andre mennesker.

Jeg mener at idretten langt på vei kan hjelpe barn til å lære seg disse tingene. Men det må være på barns premisser. Det gagner ingen barn å måtte sitte på reservebenken cup etter cup, sesong etter sesong. Det gjør ingen barn godt å vite at de blir valgt sist på laget, at de gjør mer skade enn gagn. Vi må gi barn mestringsfølelse og for å oppnå det, så må vi la hvert enkelt barn utvikle seg fra det stedet de er.

Bjørnebye fortalte om en gutt han trente på sitt hjemsted, et par år tilbake. Denne gutten likte aller best å lese bok på trening. Men han kom tilbake, trening etter trening. Bjørnebye valgte da å gi denne gutten ekstra oppmerksomhet og oppfølging - de som er typisk 'flinke' klarer seg jo stort sett selv, så fokuser på de som trenger ekstra støtte!, og opplevde en enorm glede over små fremskritt. Gutten fikk skryt av Bjørnebye hver gang han traff ballen riktig og dermed sendte ballen i riktig retning. Og gutten skrøyt til foreldrene sine over at han hadde fått ros... Dette er mestring, dette bygger opp til økt innsatsvilje og engasjement.

Vi må se hvert enkelt barn, vi må ha ressurser og tid til å kunne gi hvert enkelt barn det akkurat dette barnet trenger - og vi må definitivt ikke skjære alle over en kam. Dette mener jeg kan benyttes som en god regel både i idretten og ellers. Det er alt for lett å havne i den 'spiralen' at man sammenlikner unger opp mot hverandre. "Hvorfor klarer klassekompisen hans å løpe så fort, er min unge treig?", "Storebroren er god fotballspiller, for ikke å snakke om hans eminente far, så naturligvis skal lillebror også spille!"

Det er lett å sammenlikne. Det som er vanskelig er å se hvert enkelt barn og så la det utvikle seg etter sine egne muligheter og begrensninger. Dette skal jeg definitivt notere meg bak øret slik at jeg har det lett tilgjengelig i mine hverdagslige situasjoner med ungene.


PS: Dette temaet kunne jeg skrevet og skrevet og skrevet om, men ett sted må jeg slutte. Jeg velger heller å skrive mer om hvordan vi må behandle hverandre, litt i tråd med og som en fortsettelse på dette innlegget her, etter å ha deltatt på lanseringsfesten til boka "Fordi jeg fortjener det? en bok om mobbing, håp og ansvar av Kristin Oudmayer . En viktig bok om et veldig viktig tema, blant annet om hvordan vi skal behandle hverandre - så på torsdag satser jeg på å få med meg et signert eksemplar av boka hjem og så skal dere få høre hva jeg mener om den. Gleder dere dere?

Pin It

Yoghurtglis

De fleste har vel hørt om dollargliset, men jeg kan nå stolt presentere selveste yoghurtgliset!
 
Yoghurtgliset viser seg når mor jobber med presentasjon til morgendagens møte, mens far forbereder legging av tre barn og et marsvin. Yoghurtgliset ser da sitt snitt til å dykke dypt i koppen med yoghurt, se på den nydelige, hvite kremen på hendene sine - for deretter å smøre hele herligheten godt inn i mageregionen. Etter å ha forsikret seg om at mageregionen er dekket og vel så det, ser yoghurtgliset nødvendigheten av å sikre at de aller fleste lemmer har blitt tilgriset i størst mulig grad. Hele tiden mens yoghurtgliset forsikrer seg om at yoghurt også er godt representert i ansiktet ....vel, på selveste gliset. Da gliser nemlig gliset. Veldig.

Sånn ser det ut; 

Og ja, vi er trebarnsforeldre så vi er selvfølgelig ikke amatører. Hvem lar barn spise yoghurt alene med klær på, liksom? Særlig. Aldri vi i alle fall. Vel, i hvert fall ikke når prinsessa har på ull som vi helst vil slippe å vaske hver dag. Da blir det kveldsmat i bar overkropp. Helt naturlig.

Pin It

What goes around, comes around...

Jeg har lenge 'investert' tid i sosiale medier. Først ble det nok av min omgangskrets sett på som ganske nerdete, nesten litt stakkarslig, å bruke såpass mye tid på nett. Nå blir det jeg kan sett på som en kunnskap som kan komme andre til nytte. Noe som var en hobby for meg, har nå blitt noe jeg tjener penger på. Og denne utviklingen har ikke tatt spesielt lang tid.

Sosiale medier har ledet meg ut i en situasjon hvor jeg nå har to solide, reelle og spennende selskaper som ønsker å samarbeide med meg. Kjøpe mine tjenester for å bistå deres satsning i de sosiale mediene. Jeg kan strengt tatt ikke påstå her og nå at det er et lurt kjøp fra deres side. Hvem vet, kanskje sosiale medier er en flopp og situasjonen blir at de aldri får igjen pengene de nå investerer. Men - alle artikler, kommentarer og trender sier det helt motsatte; Dette kommer til å utvikle seg i raskt tempo til å bli noe enda større enn det er nå - og da vil forhåpentligvis mine to kunder ha bygget opp sitt grunnlag allerede. Magefølelsen er ikke i tvil - dette er kommet for å bli.

Og hvorfor er jeg så sikker på det - hva gir egentlig sosiale medier som man ikke får andre steder?

Relasjonene jeg har bygget via sosiale medier er ikke unike. De aller fleste som investerer noen timer på nett og som oppfører seg ordentlig og fair med folk, får fine relasjoner til menneskene de snakker med. Det som er med mine relasjoner via sosiale medier, er at det er mange av de. Jeg har investert mye tid og fått mange gode relasjoner. Det er ikke lenge siden man ble sett rart på om man møtte noen man ikke kjente, men hadde 'snakket med' på nettet, på en kafe eller liknende. Tenk om den personen var helt anderledes enn han/hun ga seg ut for å være...? Hvor ble det av den skepsisen? Den er, så vidt jeg vet, ikke-eksisterende. En relasjon er en relasjon, og jeg tror at en relasjon bygget over tid via nett er vel så bra som hvilken som helst annen relasjon.

Faktisk - jeg har møtt flere av de menneskene jeg føler jeg kjenner (kjenner i alle fall noen sider av de) via nett, i levende live. Jeg har eksempelvis møtt en hyggelig, fotograferende strikke-/syerske fra Bergen, som brukte min lille datter som potensiell fotomodell for en bok hun jobber med. Hvor sannsynlig er det at min datter og jeg kunne fått vært med på noe sånt om jeg ikke kjente fine May? Jeg har også møtt en matjournalist, StHanne, på en kafè i Oslo. Hun kom bærende på en papirpose med et gammelt syltetøyglass fylt med sur deig oppi. Jeg kom bærende på ingenting, tok imot posen fra henne - fikk noen lure tips med på veien, litt skravling - og så skiltes våre veier igjen. Jeg har møtt beste Mammadamen jeg kjenner - klok som få og som deler med seg av sin kunnskap om alt fra film til barn til kommunikasjon. Faktisk - jeg har til og med turt å invitere denne mammadamen hjem, til mitt eget hus. Tenk om hun hadde vært koko og ødela alle møblene våre...? Ikke et alternativ engang, men for ikke alt for lenge siden ville dette vært helt unaturlig. Det er mange, mange flere av de jeg kjenner fra nett, jeg så veldig gjerne skulle møtt 'i levende livet' også. Men tiden er enda ung - heldigvis!

Jeg tror samfunnet vårt er i endring. Det har naturligvis vært i endring fra tidenes morgen, men for mitt vedkommede - så synes jeg nå å se en forandring i måten man interakterer med andre mennesker. Man bruker hverandre mer. Bruker hverandre bedre, er vel mer riktig å si. Fokuset er på å hjelpe hverandre, på å trå til, på å ta det som er bra fra deg, det du kan, det du vil gi til andre - og så få noe tilsvarende fra de rundt deg.

Jeg fikk helt klart muligheten til å presentere min nye 'business' for OfficeTeam fordi jeg kjenner daglig leder der fra tidligere jobb. Gjør det min jobb for OfficeTeam noe mindre 'verdt'? Har jeg 'sneket' meg til jobben? Jeg tror ikke det. Han kjente meg, vet hva jeg står for og hvordan jeg arbeider - og jeg kjenner han, vet han holder avtaler og kjenner hans tankesett i forhold til å få bedriften hans til å utvikle seg videre. Slik jeg ser det er dette en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Jeg tror nok mange er redde for å be om tjenester. Redde for å bruke menneskene rundt seg og redde for å be om hjelp. Det tror jeg er dumt. Dumt for de menneskene som ikke får de tjenestene og hjelpen utført naturligvis, men dumt for de menneskene som ikke får lov til å hjelpe. Kanskje aller mest det siste. Jeg vil veldig gjerne at de som kjenner meg, det være seg fra barndommen av eller via ulike nettsteder - at de tar kontakt om de tror jeg kan bistå de med noe. Hva som helst, egentlig. Om det er en brødoppskrift, om de tror jeg kan lede juletrefesten på ungenes skole, om de tror jeg kan bidra i et spennende, nytt prosjekt i sosiale medier, om de tror jeg kan lese CVen deres og komme med noen råd, om de tror at jeg kan lese værvarslingen på et annet sett enn de kan - ja, så håper jeg de sier ifra.

Vi vinner alle på å hjelpe hverandre! Derfor er jeg ikke redd for å be om hjelp av fineste GunnBeate som har vært selvstendig næringsdrivende selv en god stund lenger enn meg. Hun har sikkert gjort noen nybegynnerfeil jeg kan lære av, lure triks og ting man må huske på. Så - kanskje jeg ikke klarer å hjelpe GunnBeate tilbake akkurat der og da. Men jeg glemmer det ikke. Og plutselig, om en dag eller tre år - så trenger mannen til GunnBeate sin tante sin onkel hjelp med noe. Som jeg kan hjelpe til med. Og da gjør jeg naturligvis det - og med stor glede.

For sånn tror jeg rett og slett at verden kan bli et bedre sted å være. Om vi alle hadde trådd til og tenkt mer på hva vi kunne gjøre for andre.

Sosiale medier er jeg hellig overbevist om er med på å gjøre dette i stor skala. Man hjelper ikke lenger bare naboen eller kollegaen på jobben. Man snakker med og hjelper villt fremmede. Og får hjelp fra villt fremmede. Som for eksempel har medført at jeg har en surdeig stående til kaldheving på mitt soverom akkurat nå... Hadde det ikke vært for StHanne, så skal jeg love deg at det ikke hadde stått en surdeig til kaldheving på mitt soverom akkurat nå. Takket være Sthanne, så kan det hende at det blir nybakt brød til lunsj her i morgen - og det er da noe bare det, eller hva?

Sov godt alle sammen - jeg er spent på hva den surdeigen gjør med drømmene mine...

Pin It

Juleskribleri om takknemlighet

Vår første jul i eget hjem. Med høye forventninger og store planer. Og stor fallhøyde...

Men; Nå håper vi virkelig denne første julen i eget hus gir en særdeles god pekepinn og indikasjon på hvordan årene fremover kommer til å bli, for vi har storkost oss! Eldstemann oppsummerte det ganske så fint, synes jeg, i vår lille på-sengen-prat i går, med følgende uttalelse; "Jeg synes det er så koselig med masse besøk, jeg. Jeg er så glad vi har mange tanter og onkler, mormor og morfar, farmor og farfar..." 

Det er nemlig akkurat det jeg kjenner mest på akkurat nå; En utrolig takknemlighet. Tenk at vi er så heldige! At vi har tre vakre vesner som våre småtroll, som gleder seg med hjerte og sjel over jul og alt den bringer. At vi har et godt forhold til familie på begge kanter. At vi har nære og kjære som har lyst til å komme til vårt hjem for å feire julehøytiden. At vi har ressurser til å kjøpe det vi vil servere og at vi har energi til å ordne og pynte og bake. At vi er friske og raske alle sammen, sånn bortsett fra forkjølelser og slike ubetydlige ting, og at vi alle kjenner vår naturlige grense i forhold til rus og andre avhengigheter. Det er virkelig ikke alle som har det som oss i julen, det er jeg veldig klar over - og flere ganger denne julen har mine tanker gått til nettopp disse. Er derfor spesielt takknemlig for at det finnes så mange gode, strålende mennesker som gir de som ikke har noen andre, de med rusproblemer eller de som ikke har råd til å feire jul, et godt og verdig alternativ. Håper alle som har hatt lyst, har fått muligheten til å feire julen som de ønsker.

Så - fylt med en enorm takknemlighet og et bankende hjerte for julehøytiden, så er det kanskje ikke noe rart at jeg har storkost meg? Huset godt frekventert av de fineste folka, alle behjelpelige og med fullt fokus på å løse oppgaver i harmoni - da er det vel ikke noe rart at vi elsker besøk? Begge søstrene mine har gledet oss med sitt nærvær og har tatt med sine kjære og gjort det hele minst dobbelt så moro. Med mine foreldre vegg-i-vegg, så er det naturlig at vi har fått kost oss masse med de også. Og så har vi resten av Valen-klanen som bor på samme tomt, og jada - vi har fått kost oss litt med de også! Og Ekte Mannens side av slekten kunne dessverre ikke feire jul med oss, så de hadde vi førjulskos med bittelille julaften, så heldige oss har fått sett de også.

Det var nok en god del ting jeg rett og slett ikke rakk i år. Nevnte tidligere en smule høye ambisjoner og det er nok ikke en underdrivelse. Tross alt - hjemmeværende husmor med stor forkjærlighet for å skape nye tradisjoner, lage ting fra bunn av, legge sjel og varme i alle mulige dekorasjoner og gaver - det var virkelig mye jeg ville rekke. Men; Ikke ble det vasket så nøye og fullstendig som først tenkt, Heldigvis har vi så langt ikke mottatt klage på høysnue på grunnlag av støvsamling. Ikke rakk jeg lage verdens beste fløtekarameller heller og jeg rakk heller ikke dra frem steketakka for å teste ut en ny variant av bestemors gamle tjukklefseoppskrift. Men det ble visst jul, lell...

 
Selveste julaften har vi en tradisjon for å gå i kirka i familien vår og jeg tar gjerne en diskusjon med de som synes det er hyklersk å kun gå i kirka på julaften og andre store dager som dåp, bryllup og denslags. Jeg elsker den tradisjonen vi har med den lille timen til ettertanke og aller helst avslutter vi med en tur til graven hvor min kjære bestemor og bestefar ligger. I år fikk vi kun med oss kirkebesøket, på grunn av snøkaoset som var, men det var virkelig en helt vidunderlig opplevelse. Guttene satt som tente lys, mormor og morfar sang med og - selveste Alexander Rybak gledet oss alle (sammen med sin mor) med sang og spill til samlene. Jeg var et øyeblikk redd øynene skulle dette ut av hodet på guttene og at hodene deres skulle vris ut av ledd, der de snudde seg for å se Alexander oppe på galleriet. Men jeg skjønner virkelige guttenes fascinasjon, det skal jeg gladlig innrømme. At Rybak velger å gi tilbake til lokalsamfunnet i form av denne typen 'underholdning' etter en høst som har blitt beskrevet som et hardkjør, det synes jeg det står all mulig respekt av. Og ikke nok med det; Han stod ved utgangen sammen med presten og tok folk i hånda og ønsket god jul også! Guttene var himmelfalne... Og ja, moren også faktisk. Som en liten digresjon kan jeg innrømme at jeg i går natt drømte om Alexander Rybak. Jeg ble kjent med han og følte veldig sterkt for å beskytte han litt. Ikke la han brenne seg ut. Så ja, morsinnstinktet er nok vekket. Flink er han i alle fall!

Ellers på julaften fikk vi tid til både julegrøt hos mormor og morfar, til å lese noen julehefter, til å spise en nydelig julemiddag (heldigvis var mamma og pappa ansvarlig for ribben også i år) og en deilig dessert bestående av multekrem i krumkakekopper - og til å få besøk av resten av Valen-klanen på kaffe og kaker etterpå. Ja, og så var det jo et tårn av pakker, da. Herreminhatt så mye fint og flott og nyttig og gøy vi har fått. Ungene er i ekstase og leker med det ene, det andre og bytter igjen. Og de snakker enda om besøket av nissen - heldigvis hadde han fått med seg at vi hadde flyttet fra Oslo til Nesodden!

Vi har kost oss med enda flere gjester på en lang 1. juledagsfrokost og vi har kost oss med alt det deilige julepålegget, rester etter julematen og enda litt attåt til alle mulige måltider. Både det at vi har spist julemat til frokost og spist så mye at det egentlig rekker til lunsj og middag også, men også det at vi har spist julemat og rester til frokost, lunsj og middag - ikke nødvendigvis i samme form, vi vil jo ikke gå lei heller - og det har vi heller enda ikke gjort. Det har bare vært veldig, veldig godt. Og koselig. Heldigvis har det gått unna med småkakene mine også - men vi har enda litt igjen, så håper familien fortsetter med sine innhogg i kakeboksene. På merkelig vis finner jeg enorm glede i å bake og lage noe som andre setter pris på og nyter, så at kakene blir spist, er for meg veldig stas.

Vi har fått passe skjønneste Tiriltoppen min fra en dag til en annen og jeg nyter å høre "tante Asssssiiiiiii..." og se henne kose seg med våre tre småtroll. Trygg og god er hun hos oss og det er jeg veldig glad for - det skal jeg rett og slett gjøre mitt for at hun fortsetter å være. Og; Vi har også fått sett og kost masse med familiens nyeste medlem - vakre, skjønne baby-uten-navn-foreløpig, i dag 4 dager gammel. Det var virkelig Årets Julegave, det å bli tante igjen på lille julaften. Nevnte jeg ordet takknemlig...?

Denne julen har for barna allerede inneholdt kosing foran peisen på tantes fang, når det ble alt for spennende å være oppe og alt for kjedelig å legge seg. Den har inneholdt lesing i go'stolen med morfar og den har inneholdt tegning av fantasifigurer med mormor. Den har inneholdt sene morgener med barnetv, pysj og frukt og pepperkaker til før-frokost, fordi mamma og pappa benytter sovende lillesøster til å sove litt ekstra selv. Den har inneholdt leking i snøen utenfor, men aller mest tid inne. Med god musikk, godt selskap og god stemning. Heldige, heldige oss - jeg er temmelig sikker på at barna vil tenke tilbake på denne julen med en varme i hjertet, akkurat slik jeg håpet på.

 

Dette er første kvelden med 'tomt' hus. Det vil si ingen overnattingsgjester - og det er nesten en merkelig ro over huset. Ekte Mannen og jeg har krabbet opp i sofaen med hver vår pc, juleøl i glasset og deilig musikk på platespilleren. Og ja, jeg er nok miljøskadet - for selv det gir meg julestemning nå. Deilig med noen dager fremover nå uten de største planene. Det gir oss mulighet til å ta ting litt mer på impulsen. Et besøk her eller der blir det nok, litt aking i det enormt vakre vinterlandskapet vi plutselig fikk og fortsatt dype innhogg i den gode maten og alle småkakene. Det er det jeg ønsker meg for de resterende romjulsdagene. Litt jobbing for Home & Cottage blir det nok også og jeg kjenner jeg virkelig gleder meg til 2010. Men det får komme i et annet innlegg...

Ønsker dere alle gode, fine og varme (og litt kalde) romjulsdager - bruk de slik du ønsker deg aller mest!

Pin It