En sosial lørdag!

Hva er sosiale medier? 

Jeg havner stadig i diskusjoner og meningsutvekslinger om hva sosiale medier egentlig er. Hva som er aller, aller viktigst ved sosiale medier - for er det å ha stadige kampanjer eller å skape dialog og engasjement? Hvordan skal vi egentlig måle sosiale medier, og er det viktig? Tross alt; whats the ROI of your mother?

For meg er det ingen tvil.

Det er ganske enkelt egentlig; sosiale medier handler om å være sosial. Sosial på en annen måte enn i levende live (IRL), vil mange kanskje hevde - men jeg mener ikke det. Sosiale medier handler om å samhandle med andre mennesker. Nyte godt av det man lærer ved å samhandle, men også å bli utfordret på grunn av at man samhandler. Snakke med mennesker, engasjere, bli engasjert, smile og bli smilt til. Det å samhandle med andre mennesker, uansett plattform, uansett privat eller på jobb, uansett privatperson eller bedrift - det er jeg hellig overbevist om at er selveste meningen med livet. Det er det som gjør at vi utvikler oss og det er det som gjør at vi vokser som mennesker. Det gir oss utfordringer og lærdommer, noen ganger av det sure slaget, men det gir oss også bekreftelser, glede, selvtillit og god selvfølelse.

I går arrangerte Thomas Moen (med god hjelp av bl.a. Thomas Skavhellen og Helene Svabø) et seminar for oss som jobber med digital kommunikasjon og sosiale medier, kalt SocialWinter. I går var det ikke bare lørdag, absolutt ikke en vanlig dag å ha jobbseminar på, men det var også siste lørdagen før julaften, så det var nok mange som hadde mange andre oppgaver og aktiviteter de kunne valgt fremfor dette seminaret. Men vi gjorde ikke det, vi prioriterte seminaret til Thomas. Og hvorfor det?

Trym Bjønnes underholdt flere ganger ila dagen, og FOR en musiker!
Nytt album i mars 2012, løp og kjøp - det skal jeg!

Fordi vi hadde veldig gode erfaringer fra sist Thomas arrangerte seminar, nemlig SocialSummer. Det som gjorde sommerens seminar så bra, var nettopp det sosiale. Joda, det var faglige foredrag og joda, de var gode de aller fleste av de - men likevel var det for meg, og mange med meg, det sosiale elementet som var spesielt ved dette arrangementet. De riktige folka var der, de viktigste folka, og da blir det meste bra. Det samme forventet vi nok for SocialWinter, og derfor meldte vi oss på og kjøpte billett, til tross for at det var en lørdag midt i julestria.

Seminaret er lagt opp med 20 minutters foredrag, hvor foredragsholdere tvinges ut av sin komfortsone ved å ikke kunne bruke noen form for powerpoint eller annet foredragsmateriell, og deretter er det 20 minutters pause. Med andre ord; lagt til rette for både det faglige og det sosiale. Tilbakemeldinger underveis kom på at de 20 minutters pausene nok kunne kortes noe ned (det er tross alt midt i julestria og folk skulle videre i julerushet etter endt seminar), men Thomas Moen og Thomas Skavhellen er ikke noe om ikke fleksible, så pausene ble kortet ned og seminaret avsluttes faktisk før skjema. Imponerende! 

Muligens litt off-topic og mulig til forargelse for noen av gårsdagens deltakere (og til dere; beklager!); de litt driftige av oss benyttet noen av seminarets lange pauser til blant annet å lakke negler på meddeltakere slik at ingen tid ble skusslet bort. Terapi for mitt hodet og jeg elsker å spre neglelakkglede til folket! 

Takk til Gunn Beate, Margaretha, Anna Mona og Anette for at dere lot meg male på dere!

Måten seminaret var lagt opp rent praktisk var bra, og i tillegg var det investert mange tanker og ressurser i stemningen på seminaret. Det het SocialWinter og til tross for lite snø utenfor dørene, var det koselig hytteaktig stemning inne. Kakao med marshmellows, gode strikkagensere, en gjeng i onepiece, ski som dekorelementer, filleryer på gulvene og gode, gamle sofaer å sitte i. For mange høres kanskje dette underlig ut, men det mener jeg er helt klart noe av det beste ved seminaret - selv settingen. Det legges godt til rette for at stemningen skal bli uformell og at folk skal gis rom for å snakke sammen - uten at det blir et typisk "networkingmeeting" hvor utveksling av visittkort står i fokus. I går stod samtalene, relasjonene og den gode stemningen i fokus, og som FrkVivi så godt sa det: "Det er nesten de fine samtalene mellom foredragene vi lærer mest av!" Og sånn opplever jeg det også, uten at det skal være til forkleinelse til foredragsholderene. Man hører foredragsholdere, er enig eller uenig, har tenkt noen av de tankene selv allerede eller lærer noe nytt, og så gis man anledningen til å fortsette de tankene med flere i samme bransje som er opptatt av mye av det samme.

Gårsdagen fremstår for meg som en lang, god dag blant venner. Noen av vennene kan jeg være uenige med rent faglig, mange er jeg enige med. Noen lærer jeg fra og andre lærer muligens noe til. Noen av foredragsholderene bekrefter måten jeg styrer og guider mine kunder i sosiale medier (den gode, gamle magefølelsen får en bekreftelse, det er alltid godt!), mens andre foredragsholdere gir meg nye rammeverk å jobbe etter, nye holdepunkter, nye synspunkter. 

Om jeg skal forsøke å trekke frem noen av favorittene mine fra i går, så vil det bli følgende liste;

• Det sosiale aspektet - de fine folka, den gode stemningen, dine fine ordene og de gode samtalene. Det at Ellen og Nadia kom løpende med håndkrem i en pause, bare fordi neglelakkdamene mine over twitret en utfordringer med tørre håndflater. Det at sjølveste hotelldirektøren fra Comfort Xpress tar servicenivået til nye høyder og sender meg og mine godis når blodsukkeret påkrever det. Det å få slå av en prat med gode CecilieTS og avtale en skravlekaffedate på nyåret. Det å gi gode førjulsklemmer til så mange fine folk - ingen nevnt, ingen glemt! ♥

• Foredraget til Nils Petter Nordskar - en reklamemann som vet å underholde og engasjere. Jeg anbefaler alle å se følgende video av Nils Petter som leser en helt spesiell etterbønn (filmet og delt av Erik Eskedal);

...og videre på listen over mine favoritter;

• Foredraget til John Willshire - en fyr fra Scottland som jeg første gang hørte på Gulltaggen i fjor og som jeg umiddelbart ble fascinert av. Hans gode og enkle forklaring på ulikhetene mellom reklame vs sosiale medier; fyrverkeri vs leirbål, synes jeg er veldig god. I går ga han meg også en god måte å beskrive hvordan vi jobber og måten vi prioriterer; 1. Kortsiktig - vær litt bedre i morgen enn i dag, gjør ting som gjør at du lærer og gjør ting stadig bedre. 2. Mellomsiktig - vurder å bytte ut noen av de tekniske plattformene du jobber på, utvikle deg teknologis, forbedre verktøyene du bruker. Vær klar for og klar over at de verktøyene du bruker idag, muligens ikke er de samme du vil bruke om noen år. 3. Langsiktig - hvorfor skal følge oss i sosiale medier? Hva er det vi ønsker å utrette sammen med våre lojale følgere? Hvordan kan VI gjøre verden bedre? 

• Foredraget til Jørgen Helland - en fyr fra Halogen og redaktør for deres blogg, Kjøkkenfesten. Jørgen er generelt en relaxed og fin fyr, som har beina godt plantet på jorda og som ikke kan lures til å tro at sosiale medier er noe nytt. Han har tross alt hengt på forumet til Tottenham i mange år før det fantes noe vi kalte sosiale medier. Så lenge man er i sosiale medier, så lærer man og da overlever man, sier Jørgen - endringsevne og endringsvilje er to nøkkelord som bedrifter bør merke seg bak øret. Hva når Facebook dør, hva når sosiale medier ikke er så hypet som nå? Om du er med nå, så lærer du og og vil kunne plukke opp hvilke nye trender som kommer, hvordan du som bedrift må tilpasse deg for å fortsatt kunne kommunisere med dine kunder. Nyttig fra Jørgen! At undertegnede og VU fikk ros fra scenen var naturligvis også stor, stor stas! 

• Foredraget til flinke Nina Furu - en dame fra Webgruppen, forfatter av 4  bøker og en bauta i webbransjen. Nina ga oss blant annet verdenspremiere på en ny matrise hun har laget. REAN-matrisen kan være nyttig for alle å bruke i forhold til å vite hvordan vi skal håndtere våre kommunikasjonsutfordringer og kommunikasjonsmål, for å se hvilke plattformer og hvilke kanaler som skal benyttes til hva. R - reach (sosiale medier er gode kanaler for spredning), E - engage (hvordan kan du engasjere de du når?), A - activate (hvordan få konvertert, få de til å utføre handlingen du ønsker?) og N - nurture (hvordan vedlikeholde og dyrke relasjonene du har etablert?)

• ...og så må jeg jo nevne hvor stas det var å vinne dagens twitrer, både basert på kvalitet og kvantitet, for twitringen jeg gjorde i løpet av seminaret. Jeg har twitret meg gjennom slike seminarer tidligere og det gir meg mye. Både ved at det blir som en måte for meg selv å ta notater, men aller viktigst; fordi jeg får så gode tilbakemeldinger på at andre har nytte av twitringen min. Mange sier de leser twitringen min om de ikke anledning til å være på seminaret selv, og det synes jeg er gøy. Sharing is caring ;) Da jeg i går vant hotellweekned for to av Comfort Hotels, var det virkelig hyggelig! Gleder meg til å få vite mer om premien - og tusen hjertelig takk til juryen for at dere valgte meg! 

En strålende dag, rett og slett! 

Om du vil lese mer dette seminaret, er det flere som har skrevet om det allerede. To av gromguttene, Hans-Petter og Erik, har begge blogget - med forskjellig vinkling. Hans-Petter har trukket frem spennende analyser og tall og Erik har viet store deler av sitt innlegg til etterbønnen til Nils-Petter. Anbefaler også å lese seg tilbake på hashtaggen #socialwinter på Twitter. 

Jeg tar meg helt til slutt en frihet ved å komme med et par ønsker til Thomas for hans fremtidige arrangementer (eller evt andre arrangører innen sosiale medier som måtte lese dette); 

• Kan vi få flere kvinnelige foredragsholdere? Jeg gidder ikke forklare hvorfor, det er innlysende. 
• Kan vi få flere foredragsholdere som er litt "utenfor" det trygge og riktige? Noen som utfordrer måten vi tenker på, noen som tilfører noe helt nytt, noen som pusher grensene våre, noen som gir oss faglig tyngde? Seminarer som SocialWinter er for "meningheten", for ekspertene innen sosiale medier og digital kommunikasjon - og vi har vært på tusen slike seminarer før. Gi oss noe helt nytt!

Takk til Thomas, Thomas, Helene og alle dere andre som har lagt alt så bra til rette for oss 

og takk til alle de fine folka i denne bransjen, for at dere deler, deltar, engasjerer og blir engasjert! 

Jeg ønsker dere alle en strålende jul og 

ønsker oss alle et fantastisk nytt, spennende og sosialt 2012! 

Alle bildene i dette innlegget er lånt fra albumet SocialWinter har delt på facebook 

- klikk på lenken om du vil se flere bilder fra albumet. 

Pin It

Oppskrift på en opptur!

Som hodet mitt visste; såklart det ville snu!

Såklart følelsen av en kræsjlanding med hjertet først kom til å gjøre mindre vondt og virker mer fjernt enn det gjorde i helgen. Hodet er mitt er rett og slett klokere enn hjertet - og enda godt er det! Med den vissheten lurende bak der ett sted, tror jeg det er lettere å komme seg opp igjen. Det er likevel litt underlig hvordan man er skrudd sammen; hodet vet heldigvis at ting ikke er så håpløst og så vanskelig som man opplever det som når man er midt oppi en kjip situasjon, men likevel må ting ta den tiden det tar for at hjertet og hodet skal klare å bli enige. 

Nå som hodet og hjertet er mer på samme planet, tenkte jeg det var greit å dele av mine forskningsfunn. For hva var det som gjorde at hjertet etterhvert trodde på hodet og ikke lenger så verden gjennom så mørke øyne som tidligere? Dette er hva som funket for meg, og hvem vet; kanskje noe kan funke for deg om du skulle havne i en tilsvarende situasjon?

Gi deg selv litt slack

I løpet av helgen ble det meste av det sosiale livet til familien VU satt på hold. Vi avholdt kinobursdag for klassen til eldste Småtrollet på lørdag, men juleverkstedet for venner og familie på søndag ble avlyst. Veldig trist og ikke minst; veldig, veldig uvant for meg og veldig lite likt meg. Noe jeg også fikk respons på og folk ble nok bittelitt bekymret da de fikk beskjeden. Men - jeg tror rett og slett det var helt rett avgjørelse og kanskje noe vi bør gjøre oftere. Det aller meste av det vi gjør, av sosiale aktiviteter, av jobb, av husfiksing, av trening og alle mulige andre ting - det aller meste av dette er koselig og noe som gir oss energi. Men om man ikke bremser, om man ikke setter av tid til å ha hodet og hjertet slå følge videre, tror jeg de indre lagrene av overskuddsenergi og ståpåvilje tappes sakte, men sikkert. Kjører man dette hyggelige, effektive livet over lang nok tid, sånn for eksempel cirka et halvt år eller så, kan det hende man går på en liten kræsjlanding. Sånn som jeg gjorde i helgen. Ved å ta en pause, melde seg ut, sutre ut noen bitre tårer og gjøre det meste i sniletempo, er det overraskende mye som skjer. I topplokket altså. Man får sortert litt tanker, man får sett tydeligere hvordan prioriteringslisten egentlig burde se ut - og kanskje noen av de uoverkommelige oppgavene brått ikke ble like uoverkommelige, og rett og slett bare kan bli gjort i en fei? Sånn mens man sutrer og sipper og egentlig er temmelig misfornøyd? Det være seg konkrete jobboppgaver, sortering av post, få orden i et klesskap eller bare å lage planer i hodet for hvordan man egentlig vil ha det. Alt hjelper og mye av dette kommer raskere av seg selv om man har satt av litt tid og rom for det. 

Sorter tankene dine - skriftlig

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle publisere forrige innlegg. Det er noe med det å blottlegge seg selv ovenfor mennesker man ikke har oversikt over hvem er. Det kan være hvem som helst i hele verden. En ting er familie og venner, eller til og med bekjente og folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Det synes jeg stort sett går veldig greit. Noe annet og noe av det jeg tenkte mest på var kundene våre. Og i tillegg til kundene; folk jeg anser som 'mine bransjekollegaer', folk jeg har et profesjonelt samarbeid med og folk jeg ser opp til faglig. Noen vil kanskje synes det er uprofesjonelt av meg å dele så mye, så personlig, mens andre vil muligens se det som et svakhetstrekk. En annen ting var at jeg var redd for, var å fremstå som sutrete. Jeg synes sutring er temmelig oppskrytte greier og jeg er egentlig ganske var selv på å lese blogger, facebookoppdateringer eller andre ting, hvor fokuset er på 'stakkars meg' hele tiden. Min holdning til det er oftest; be om hjelp, finn en løsning og fokuser på det positive! Men denne gangen rant det altså over for meg og blogginnlegget måtte ut. Men den sjansen valgte jeg å ta - og heldigvis for det! Faktisk var det sånn at rett etter at jeg hadde skrevet blogginnlegget, før en eneste kommentar hadde tikket inn, så var det noe som hadde skjedd. Strukturering av tanker, sette ord på magefølelsen og rett og slett få ut litt gruff, var nok en stor medvirkende årsak til at humøret tok seg opp med en gang innlegget var ute. Men for all del, en annen viktig del ved det å skrive noe i en blogg, på facebook eller andre steder, er naturligvis det å få tilbakemeldinger fra sine venner og kjente. Folk som står litt utenfor og kan gi deg en god reality check, oppmuntring, sette deg på plass eller hva nå enn som er nødvendig og på sin plass. Så neste punkt på listen over hva som hjelper i en slik situasjon; 

Ta til deg kommentarer og go'ord du får

Jeg ble rørt til tårer og varm i hjerterota av å lese kommentarfeltet her på bloggen, lese responsen på facebook og twitter - og av at noen til og med sendte go'ord på sms eller tok opp telefonen og ringte meg etter å ha lest blogginnlegget mitt. Fantastisk koselig var det, og fullstendig uventet! Jeg har også fått invitasjon om å ta med hele sirkuset vårt på hverdagsmiddag til en fin tante i nabohuset, et nydelig, hjemmetlaget julekort fra en fin twittervenninne, og i dag fikk jeg til og med et blomsterbud på døra; skjønneste Hilde i Bergen hadde sendt den nydelige buketten som dekorerer dette blogginnlegget! Medfølgende kort var så koselig skrevet at det kommer til å varme meg langt ut i januar 2012, det er jeg sikker på! 

For en fantastisk gjeng med venner, familie, blogglesere, kjente og kjære jeg har!

Tusen takk til alle dere som la igjen noen ord

- enten det var her eller der! 

Livet er kanskje ikke spesielt mye mindre hektisk foreløpig, det er tross alt mange kunder vi skal ha mye unna for og mange kampanjer for nå før jul - og i tillegg er det ikke akkurat få juleavslutninger og koselige samlinger vi skal i når vi har tre Småtroll på skole og i barnehage. Om man legger til at vi skal feire julen hjemme hos oss selv, med både EkteMannens og min familie til stedet, at vi har en lang, lang liste med julegaver som skal kjøpes inn, at vi enda ikke har sendt ut noen julekort og at vi enda ikke har startet på årets julebakst, så er det egentlig nok til å ta pusten ut av hvemsomhelst. 

Likevel: 

Livet føles mye mer overkommelig likevel. Jeg har ikke akutt behov for å avlyse jula, av å sulle rundt i mitt eget sinn eller oppføre meg apatisk sammen med mine kjære lenger. Og det er deilig! Det er virkelig utrolig hvor mye noen skrevne lister med punkter som står klare for å kunne strykes ut, en god, fornyet fokus, endret prioritering, noen avlysninger (for det går faktisk an å avlyse eller takke nei!) og det å få sovet ut litt, hjelper på et utslitt Husfruesinn! 

Om man i tillegg slenger på at vi er inne i en årstid skapt for kos, med klementiner så langt øyet kan se, med fyr i peisen, tente lys og nydelig, julete musikk på anlegget, så er man på god vei mot et mer veltilpasset og fornøyd hjerte. Mammahjertet blir glødende av nysgjerrige Småtroll som gleder seg til åpning av julekalender, til å se neste episode i tidenes fineste julekalender (NSB sin, for dere som måtte lure - og ja, det er en kunde av Schjærven, men jeg hevder likevel at den er finest - sånn objektivt sett!) og som suger til seg alt som er av julestemning, uansett vind- og føreforhold utendørs. En EkteMann som ikke vet hva godt han skal gjøre for den slitne Husfrua si, gode og varme gester og smil både her og både der, og rett og slett; et hjertet som banker ♥ og jeg er tilbake! 

God førjulstid alle sammen! 

Pin It

Hjertet, hodet og kræsjlandingen

Dette er blogginnlegget som ikke bør skrives. 

Faktisk blir dette blogginnlegget antakelig såpass kleint at jeg herved på det sterkeste vil fraråde deg å lese videre. Eller - jeg vet jo ikke om kleint er ordet jeg vil bruke i etterkant, men jeg vet at det blir veldig anderledes fra hvordan blogginnlegg bruker å være på min blogg. Til tross for en salig blanding av temaer, liker jeg å tro at det er en viss forutsigbarhet i forhold til hvordan blogginnleggene skrives her. Men ikke denne gangen. Det er skummelt. Jeg vet nemlig ikke hvor dette blogginnlegget vil ende og det er aldri en god start når man vil skrive et blogginnlegg. Når man kjenner på kropp og sjel at det er høyst nødvendig å skrive et blogginnlegg, men man vet ikke helt hvorfor. Eller hvordan. Eller om hva. Når målet med blogginnlegget er å få ut gruff og få dagene til å gå videre. Da bør man nok egentlig ikke skrive. Eller i hvert fall ikke skrive på en blogg for the whole world to see. Men sånn blir det altså likevel.

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om hvordan jeg fikser alt. Jobb, tre Småtroll, hus, hage, trening, venner og sosiale lag. Om hvordan jeg midt oppi dette også klarer å være den som har åpne dører, som inviterer og som husker på det lille ekstra for menneskene rundt meg. Jeg får enda oftere små antydninger og hint om at livet mitt nok ikke er så harmonisk og fint som det jeg gir uttrykk for gjennom denne bloggen, facebooksiden min eller på twitter. At jeg antakelig viser alle gullsiden av livet mit, mens jeg lar alle andre sider være skjult innenfor hjemmets fire vegger. At jeg ikke er så positiv til livet og alle rundt meg som jeg gir uttrykk for.

Og kanskje har dere alle rett? 

De siste par dagene har jeg vært helt enig med dere alle. Nei, jeg fikser definitivt ikke alt. Det har jeg for øvrig aldri hevdet heller, men i disse dager føles det som jeg ikke fikser noe som helst. At alt er halvgjort og slett ikke velgjort. Det være seg jobb, familie, hus, Småtroll, venner, trening eller sosiale lag - det meste står til stryk akkurat nå. Akkurat nå føles det som om jeg har kræsjlandet et veldig hardt sted og at jeg kræsjlandet med hjertet først. Hodet fulgte rett etter og deretter deiset en virkeløs kropp i bakken.

Kanskje dette er en naturlig konsekvens av livet jeg lever? Å være en person som har et positivt utgangspgunkt til det meste, gjør det kanskje nødvendig å kræsjlande for å la hjertet smake på grusen, på livets realiteter? Hver kvinne for en selv, kynimse og mindre omtanke - kanskje livet mitt kræsjer for å lære meg at jeg må bli mer sånn selv også? At livet blir bedre om jeg tilpasser meg omgivelsene?

Kanskje kræsjlandingen er en effekt av det å drive eget selskap og være selvstendig næringsdrivende - med hovedvekt på ordet selvstendig? At til tross for en fantastisk flink EkteMann, en vidunderlig freelancer og strålende kollegaer i Schjærven, så er jeg tross alt all by my self? Ansvaret ligger på mine skuldre og selv om det jobbmessig går så bra som aldri før, har kanskje ansvaret i seg selv tynget mine skuldre og slengt hjertet mitt i bakken? At livet mitt rett og slett har hopet seg opp?

Ikke vet jeg.

Det eneste jeg vet, og som jeg kjenner veldig godt nå, er at det ikke er noe spesielt hyggelig å la hjertet kjenne på en slik kræsjlanding - hvor enn nødvendig, fornuftig eller innlysende den er. Og ikke tror jeg særlig på at hverken hjertet eller hodet kommer til å lære stort av kræsjlandingen heller. Jeg tror ikke jeg vil finne stor glede i å være mot andre slik de er mot meg, så jeg klynger meg fortsatt fast i noe vi prøver å plante dypt og godt i Småtrollene våre; vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg.

Heldigvis er husker hodet fra tidligere kræsjlandinger. Hodet kan dermed fortelle hjertet at så, så - det går nok over. Grusen som hjertet kræsjlander i vil etterhvert kunne børstes av. Tankene om urettferdighet, kynisme og skuffelsen over mennesker - etterhvert så vil man herdes og klare å gå videre. Alt det selvpålagte ansvaret og alle de uoversiktlige oppgavene kan sorteres ned i nødvendige lister og dermed struktureres vekk fra skuldrene og inn i fine Moleskinnbøker. Alle tankene om det som skal til for å få en fin julekveld, og nesten viktigere; en fin førjulstid, de kan også struktureres og sorteres inn i daglige oppgaver. En etter en etter en etter en ... og plutselig er livet lettere igjen. Hodet vet det. Hodet har erfart det før og hodet vet at det vil erfare det samme igjen.

Men først trenger hjertet å kjenne litt på og sutre over grusen som det kræsjlandet i...



...okay, dette blogginnlegget burde jeg nok la EkteMann eller andre lese over for å vurdere sammen om jeg i det hele tatt burde publisere dette. Men det orker jeg ikke. Så jeg slenger det ut og så får det heller bare stå sin prøve. Ærligheten lenge leve, eller hva? Om ikke annet så er dette blogginnlegget et evig bevis på at nei, jeg fikser ikke alt og nei, jeg har det ikke alltid rosenrødt, harmonisk og idyllisk. Men jeg gleder meg til jeg igjen har det sånn og da skal jeg jaggu skryte av det på bloggen, facebook og twitter - og det uten å skjemmes! 

Pin It