I innlegget hvor jeg var nysgjerrig på hvem mine lesere var og hva dere likte og ikke likte ved bloggen min, var det flere som skrev at de ønsket flere bilder fra huset vårt. Og koselig er det naturligvis - jeg deler gladlig, jeg! Grunnen til at det ikke er flere av rommene som er blogget, er at jeg ikke har vært helt 100% ferdig med rommene. Vil gjerne ha alle 'finishing touches' på plass før jeg viste det frem. Men; Viser frem litt likevel jeg, så har jeg heller en fin unnskyldning til å vise dere eventuelle endringer. På den måten kan jeg late som jeg er en ekte interiørblogger...
Jeg har vist noen få bilder fra loftstuen vår tidligere, underveis i oppussingen, men denne gangen tenkte jeg vise dere bilder av loftstuen slik det ser ut nå. Dette er en loftstue som ble innredet og tatt i bruk en god del år etter at resten av huset var ferdig og på den tiden var det særdeles populært med lutet furu. Tror nok ikke det har blitt lutet etter den første gangen, så treet var temmelig mørkt.
Alt ble malt ...hvitt. Ingen overraskelse regner jeg med, siden det er gjennomgangsfargen i huset vårt. Men - med helt hvitt gulv i høyglans, medium glanset tak og hvitmalte vegger, så må jeg si at det har blitt et helt nytt og fantastisk rom!
Ut av vinduet i enden der har vi fin sjøutsikt og det er veldig deilig med alt lyset som slipper inn. I sommer har det blitt prioritert veldig lite tv-titting så vi har ikke følt vi har tatt ordentlig i bruk dette rommet, rent bortsett fra ungene som har sett barne-tv her. Men, nå som mørketiden kommer, med fredags- og lørdagsunderholdningen igjen på plass, så ser jeg helt klart for meg koselige stunder i denne loftstua.
Loftstua har blitt vårt oppbevaringsted nummer en for all 'kulturen' vår; Bøker, filmer og plater. Selv om Expedit-hyllene fra IKEA antakelig er både klisje og veldig fy-fy i interiørverden, så er vi strålende fornøyd med de her i huset. De passer perfekt til det aller meste! Bøker, filmer og spesielt lp-plater passer de helt strålende til. TVen har vi plassert oppå et gammelt skap med sjalusidør som vi fikk av mine foreldre. Vi sagde av beina, malte skapet hvitt, men beholdt sjalusidøra i sin naturlige trefarge. Noe av grunnen var naturligvis at en sjalusidør ikke ville fungert veldig godt med maling i alle sprekkene (antar jeg, er det noen som har fått det til?), men en annen og vel så viktig grunn, er at vi ønsker innslag av lys, varm trefarge i denne loftstua. Bordet foran sofaen er hvitt og en veldig billig IKEA-variant nå, men bare jeg finner det riktige møbelet på loppis en vakker dag, så skal det også byttes ut med et trefarget bord.
I motsatt side av der vi har sofaen, er det en liten, litt bortgjemt krok. Der ser jeg for meg å ha håndarbeidskurven min, kanskje en god gyngestol - men det får bli fremtidige prosjekter. Foreløpig står en helt enkel bokhylle, også arvet av mine foreldre, som er malt hvit og som brukes til oppbevaring av vaser og lysestaker. Ja, det er absolutt på plass med et høyskap av noe slag i huset vårt, men igjen; Det får komme med tiden.
Forresten; Sofaen vi har valgt er også et IKEA-produkt og vi er strålende fornøyd. Den fungerer fint som sofa, ikke for hard og ikke for myk, og den er også helt ok som sovesofa. Det som i tillegg er en bonusfunksjon med denne sofaen, er at måten den blir en sovesofa på, er at man drar ut en skuff under (mot bordet). Ikke så fantastisk i seg selv, I know, men ungene elsker å ta med seg venner opp dit for å se på film og så overraske vennene sine med å lage 'kino'. De drar ut skuffen og så sitter de og ser på film i etasjer, altså som på kino. Enklere og bedre blir det vel ikke?
Fargevalget på loftstua er som dere ser litt mer 'crazy' enn det er i resten av huset. Vi har hvitt og mørkeblått, samt at det kommer frem mange farger via bøkene og filmene våre. Eneste jeg definitivt må ha på plass så fort som mulig der oppe nå, er et fint pledd som passer inn i det hvite og blå. Tips til fine pledd, mottas med takk.
Sånn, da har vi vist frem ett rom til i huset vårt. Jeg skal bevege meg nedover i etasjene her sakte, men sikkert - så bare jeg får malt litt flere møbler og sydd litt mer (begynne å sy heter det vel), så skal jeg nok vise frem soverom og gang også.
Men nå; Nå skal jeg opp i loftstua med en god kopp julete og popcorn og kose meg med litt tvtitting før Frøken Struktur igjen skal igang med matpakkemaraton.
Ok greit, en smule suspekt tittel på dette innlegget og man kan beskylde meg for å lage "Se og Hør"-overskrifter for å trekke nye lesere (om jeg klarte det så vær velkommen nye lesere!), men det er faktisk akkurat disse tingene dette innlegget skal handle om; Massasjestav og andre elektriske hjelpemidler.
Det har seg nemlig slik at denne husfruen begynner å trekke godt opp i årene. Nuvel, muligens en liten overdrivelse (jeg liker i alle fall å mene det), for jeg er er enda ikke 35 år. Dog, det merkes at man har født tre barn, at man har en hektisk hverdag med mye koordinering, planlegging og organisering, at man ikke rører seg så mye som man aller helst skulle og så videre. Derfor kommer min massasjestav så utrolig godt med! Dette er en massasjestav til ømme skuldre, vond rygg og hovne bein - faktisk til stort sett hele kroppen. Ja, kanskje bortsett fra akkurat som det mange tenkte da de først leste massasjestav, men jeg skal definitivt ikke legge meg opp i andres bruk av dette vidunderet.
Vi kjøpte den på en stand på Alnabru en hektisk shoppinglørdag for en god stund tilbake. Jeg synes i utgangspunktet at stands som skal selge meg ting er en utrolig irriterende oppfinnelse. Jeg tenker med en gang TV-Shop og dets elendige produkter. Men - denne gangen var det noe som gjorde at Ekte Mannen og jeg tok oss tid til å høre på hva damen sa. Mest sannsysnlig var det på grunn av damen i seg selv, så at utvelgelsen av selgere er viktig, mener jeg er hevet over enhver tvil. I alle fall; Damen demonstrerte, forklarte og dokumenterte. Massasjestaven hadde infrarødt lys, fungerte dypt inn i musklene og ble brukt på Rikshospitalet på pasienter der. Og ikke vet jeg hva det er som fungerer, men at den fungerer er helt sikkert! Den kommer med tre forskjellige munnstykker til forskjellig bruk / forskjellige muskler.
Jeg har prøvd noe tilsvarende fra OBH Nordica et par ganger, en hadde til og med med to 'hoder', men ingen av de har samme tyngde, kraft eller effekt som denne massasjestaven min. Massasjestaven fungerer strålende om man har en Ekte Mann eller annen omtenksom karakter i nærheten, som har lyst til å gi en sliten husmor noen minutters velfungerende massasje, men mye, mye viktigere; Denne går det faktisk helt fint an å operere på egen hånd! Det er noe med tyngden på den, utformingen av den og det at man rett og slett kan legge den bak ryggen, lene seg inntil sofaputen eller noe tilsvarende - og så får man en helt fin effekt!
Når jeg skrev 'andre elektriske hjelpemidler' så er det faktisk også helt legitimt lokket. Vi var så heldige / ufornuftige at vi kjøpte oss endel nye møbler og nytt utstyr da vi flyttet inn i BoligDrømmen vår og en av de aller, aller, aller beste kjøpene våre, var vår håndstøvsuger; Electrolux Ergorapido.
Den er lekker og hvit, men det er bare en deilig bonus, for den er så fantastisk enkel å operere, den har god sugeeffekt og den har en to-i-en funksjon; Både håndholdt bordstøvsuger og en gulvstøvsuger. Den er ikke støvsugeren du tar med deg på full rengjøring av hele huset da batteritiden nok ikke varer i mer enn ca 20 minutter eller deromkring, men den fungerer finfint til å de ørti gangene man føler for å støvsuge under bordet etter at ungene har spist. Eller til de ørti gangene man ser at den fine hvite trappen ikke lenger fin og hvit, men heller møkkete og grå. Og den fungerer finfint på alle smulene som man har på både kjøkkengulv og kjøkkenbenk. Det at den er så fin og hvit og pen og se på, gjør at den kan stå fremme og såpass godt kjenner jeg meg selv; Fancy kjøkkenartikler eller hjelpemidler som må stå innerst i et skap eller bakerst i en bod, de kommer dessverre sjelden frem. Men altså, denne er både fin, utrolig behaglig å manøvrere og har god effekt, så den er ofte (ofte!) i bruk.
Sånn - det var denne husmoras tips til en enklere og mer behagelig hverdag, med senkede skuldre og smulefrie gulv. Er det ikke det vi alle drømmer om da?
Og til de som måtte lure; Nei, jeg er ikke sponset av noen som helst. Jeg skriver om de tingene jeg liker og som jeg vil spre det glade budskap om - det være seg kinofilmer, bøker, husholdningsartikler eller hva som helst ..."og navna må jeg jo ha' me'!"
" Så flink du har vært til å spise opp maten din! " " Oj, så flink du er til å tegne! " " Takk for at du er så flink til å passe på søsteren din! " " Nå må dere være flinke og gå ned og stelle dere. " " Vær flink og hør på pappa nå da. " " Kan dere være flinke og sitte her og vente? "
Listen kunne fortsatt og fortsatt i det uendelige. Det er så raskt og enkelt å kunne slenge på ordet 'flink' i enhver sammenheng, enten for å rose eller for å oppfordre til å gjøre som vi sier, at det kommer helt på autopilot. Flink, flink, flink...
Nå må vi virkelig skjerpe oss!
Det kan hende flere av dere nå tenker; "Ja, men er de setningene der så ille da?" Nei, de er selvfølgelig ikke så ille. Det som hadde vært ille hadde vært om vi hadde tråkket barna ned, sagt de ikke var flinke og at de ikke dugde. Men ærlig talt, hvor mange er det som snakker sånn til barna sine nå i 2009? Heldigvis ikke så mange.
Men; I det siste har jeg blitt mer og mer oppmerksom på at vi er forholdsvis flinke til å bygge opp barnas selvtillit, gjerne ved bruk av ord som 'flink', mens vi er mye, mye dårligere til å bygge opp barnas selvfølelse. Enda vi har skjønt at det er mye, mye viktigere.
Om man googler ordet selvfølelse, så kommer man blant annet over følgende definisjon;
Selvfølelse er vår viten og opplevelse av hvem vi er. Selvfølelse handler om hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til det vi vet.
Selvtillit handler om det vi kan. Det vi er gode og dyktige på eller dumme og dårlige til – prestasjoner.
Sånn som jeg har forstått det, handler selvfølelse om å føle at man duger, bare i det at man er seg selv. At man som person er god nok uansett hva slags prestasjoner man oppnår. Mens selvtillit bygges opp ved å mestre, ved å få til og ved å få ros for dette.
I hverdagen synes jeg det er veldig, veldig lett å bygge opp selvtilliten til barna våre. Vi føler oss gode på å oppmuntre, rose og ha fokus på positive handlinger og vi bruker gjerne dette magiske ordet 'flink' i disse sammenhengene. Men hvor riktig er det å gjøre dette?
Er gutten min flink fordi han spiser opp maten sin? Jeg vil da slettes ikke at han skal spise maten fordi han har lyst til at mammaen hans skal synes han er flink! Jeg vil at han skal spise fordi han er sulten, fordi han har lyst til å kose seg ved bordet sammen med resten av familien og fordi han vet at han trenger mat for å fungere fint i hverdagen, vokse og ha nok energi til å være aktiv og gjøre det han vil. Jeg skal skjerpe meg og heller si ting som "Koser du deg med maten din?", "Var du ekstra sulten i dag, siden du har spist opp så fort?" og "Synes du det var koselig å sitte og spise mat sammen med oss i dag?"
Er barna flinke fordi de tegner sine kruseduller, artige menneskefasonger eller tøffe racebiler? Selvfølgelig ikke. Jeg som mor synes naturligvis at de er eksepsjonelt flinke til å tegne (host, kremt!), men om de vokser opp til å bli verdenskjente billedkunstnere, det er fortsatt i det blå. Det som det ikke er noen som helst tvil om, er at de elsker å tegne! De koser seg med å tegne, fantasere, fargelegge og plundre. Og da er det selvfølgelig det jeg må legge fokuset på! Det er så alt for lett å si at de er flinke til å tegne og at den tegningen var fin (finere enn hva?). Igjen; Jeg må skjerpe meg og heller si ting som "Koser du deg med å tegne nå?", "Er det gøy å prøve og feile litt?", "Det var en lur måte å tegne en bil på!" og mange, mange andre ting.
Unger er naturligvis forskjellige og muligens vil ikke alle barn ha like store utfordringer med å få bygget opp selvtilliten, men ikke selvfølelsen. Jeg er tross alt ikke psykolog eller fagperson på dette området, så mine uttalelser må som best tolkes som drodlerier fra en småforsvirret mamma.
Jeg kan ta utgangspunkt i våre to eldste gutter og ser helt klart store forskjeller; To gutter som har vokst opp i samme miljø og som har samme arv, men som reagerer vidt forskjellig på samme type kommunikasjon. Det er naturligvis andre elementer som også kan spille inn, hvilken plass de har i søskenflokken, persolinghet, indirekte påvirkning over tid m.m. Det ubestridte fakta i denne sammenhengen er likevel at vi har en stk storebror som er særdeles opptatt av å være flink, av å prestere og som takler det å ikke hoppe høyest, løpe fortest eller tegne finest, noget dårligere enn sin lillebror. Lillebroren er mer av typen at ting ikke er så nøye, han gjør det han har lyst til og sier tydelig ifra om det han ikke har lyst til, uten å tenke på andres følelser i vesentlig grad. Lillebroren får sjeldent dårlig samvittighet for ting, mens storebror kan få dårlig samvittighet for sin egen oppførsel, for å ikke føle at han lever opp til forventninger m.m.
Begge guttene er absolutt velfungerende og har nok ikke de største utfordringene med dette noen av de, men jeg kjenner godt til det kjente, dog ikke så kjære 'flink pike-syndromet' og har på ingen måte lyst til at noen av mine barn skal havne midt i det kjøret der. Det hadde vært så mye, mye bedre om de ville prestere fordi de selv ønsket å oppnå noe, ikke fordi de følte de måtte fordi de ville være flinke og overbevise andre.
--------------
Og som en liten kuriositet til slutt;
Denne uken har storebror høstferie fra skolen og er dermed hjemme sammen med sin arbeidssøkende mor. Mens jeg har sittet ved spisestuen og blogget dette innlegget, har han sittet sammen med meg og tegnet. Og utrolig, men helt sant; Mens jeg har skrevet om akkurat dette temaet på bloggen har jeg sikkert 10 ganger (uten overdrivelse) sagt ordet 'flink' i forbindelse med noe han har sagt til meg. Jeg husker ikke engang hva det var snakk om, men jeg antar det var flink til å tegne, flink til å leke, flink til å kose seg ...og den evinnelige 'oj, så flink!' som en autorespons hver gang han trenger å innhente litt anerkjennelse fra meg.
Utrolig, men sant. Nå er jeg lei - nå må jeg skjerpe meg! Er det noen av dere andre som tenker over disse tingene? Noen som har råd, tips og vink?
ColtPR og Paradox inviterte mamma- og pappabloggere på førpremiere på "Knerten" i kveld, noe jeg har nevnt tidligere, og at jeg synes det er utrolig spennende, fornuftig og nytenkende av bedrifter å bruke bloggere og sosiale medier for det det er verdt, har jeg også skrevet om tidligere og skal derfor ikke gå mer inn på det akkurat nå.
For nå, nå vil jeg si noe om "Knerten"-filmen. Jeg tok med meg min sønn på 5 1/2 år og våre gode venner Laila, 33 år og Emelie, 5 1/2 år. Av hensyn til de to yngste i flokken vår, var vien smule spent ift kommentaren filmen hadde fått av Leder i Ås filmklubb, Frank Ødegaard i gårsdagens Dagbladet.no. Han måtte gå ut av salen 4 ganger fordi det ble for drøy kost for han og han mente at filmen hadde mange unødvendige erotiske elementer.
Nå har vi sett filmen. To stykker på godt over 30 år og to stykker som ikke har fylt 6 år var fullstendig enige. Jeg vil summere opp vår respons på hva Ødegaard har kommentert som følger; Hæ?
Knerten er en helt strålende barne- og familiefilm. Et av mine håp for filmen var at den skulle klare å finne plass til elementer som også appelerte til oss voksne, sånn at det ble en film for hele familien - og det gjorde den virkelig. Jeg tok meg flere ganger i å flire godt, smile lurt til den andre mammaen jeg hadde lurt med meg og enkelte av disse vitsene gikk derfor bokstavlig over hodene på de to snart-seksåringene vi hadde mellom oss i kinosetene.
Noe av det vi likte aller best ved filmen, og som jeg føler meg ganske overbevist om at er regissør Åsleik Engmarks fortjeneste i bunn og grunn, er at de hadde klart å fornye innholdet og tilpasse filmen til livene vi nå lever, tiden vi nå lever i - til tross for at handlingen er lagt (og er tro til) 'gamle dager' (som sønnen min kalte det). Om det var i de skumle scenene med drager og skumle, slemme jenter eller om det var i flørtende scener med mor og far, så ble poengene spilt helt ut og gjerne strukket litt i. Det gjorde at det hele føltes mye mer virkelig og nært enn det gjør vanligvis i norske filmer. De skumle scenene var skumle, akkurat så skummelt som jeg tror min sønn ville syntes det var om han hadde opplevd noe tilsvarende. Og de flørtende scenene mellom mor og far, de var akkurat så goofy og teite som de er i virkeligheten (ja, ikke mellom Ekte Mannen og undertegnede nødvendigvis, vi har naturligvis sluttet med denslags for lengst - men hos andre har jeg hørt at det er sånn).
Vi ble redde, vi ble glade, vi lo, vi ble rørt, vi ble trist (og ja, den yngste prinsessen måtte innrømme at hun faktisk gråt! På ordentlig!) og vi ble engasjert. Mye tror jeg har med de fine skuespillerene de har brukt i denne filmen. Det var befriende å se en norsk film hvor ikke Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner hadde hovedrollene (no offence til de to) og jeg synes Jan Gunnar Røise gjør en strålende jobb som Lillebrors far. Men den store stjernen i filmen, for min del, ved siden av Lillebror selvfølgelig - det er Pernille Sørensen. Hun tror jeg er et funn for norsk filmindustri og jeg håper virkelig hun fortsetter med å lage filmer, for så ekte, så naturlig og så sjarmerende god synes jeg det er sjeldent man ser i norske filmer.
Men så var det altså Lillebror da. Selveste Adrian G. Smith. Denne karen tror jeg også er et funn for norsk filmindustri. Jeg synes han klarte å spille denne rollen med en utrolig troverdighet. Ikke for kontrollert eller for overdrevent rar, bare veldig ekte og veldig gjenkjennelig. Det ryktes også om at denne karen har familie her på Nesodden, så jeg tror nok eldstemann kommer til å ha med autografboka nært til brystet hver gang vi beveger oss utenfor huset her.
Så, til denne filmentusiasten på Ås; Jeg håper du ikke har klart å skremme noen fra å se denne filmen og jeg håper ikke du har klart å så et dårlig frø i den norske befolkning om at denne filmen her er alt for lite tro mot Anne-Cath. Vestlys univers. For det er den virkelig ikke! Dette er en film som viser det ærlige livet til et par enkle arbeidsfolk og deres barn, og dette er virkelig en film for hele familien.
Som vår eldstemann sa; Å, denne gleder jeg meg til vi skal se en gang til og da må pappa og lillebror få lov til å være med!
Og - som et lite ekstra poeng; Jeg antar at vi kommer til å se alt mulig Knerten-materiell i månedene fremover. Alt fra matbokser til tegneblokker. Fra dvdfilm til bøker. Så, et lite ønske fra min lille sønn; Kan det komme små ferdige Knerten-pinner også, værsåsnill? Helst før jul.
Anbefales på det varmeste, folkens - ta med barn i alle aldre og nyt en fin kinoopplevelse!
I dag kom alle tre barna hjem fra respektive institusjoner med hvert sitt kunstverk. Mammaen fikk presentert en malt gravmaskin med mann inni fra eldstemann og en abstrakt krussedull fra yngstefrøkna. Men det var lillebror midtimellom som fikk mest oppmerksomhet for sitt kunstverk, denne fine fredag ettermiddagen.
Han viste frem den store, fine tegningen til venstre her. Stolte kunne vi se at gutten vår hadde tegnet mennesker og fine var de ...men vent, hvem er det han ikke har tegnet da? Vi er vitterlig fem i vår familie, kanskje det ikke er oss han har tegnet likevel? Så vi måtte spørre han. Og vi fikk forklaring. Følgende forklaring;
(Han begynner fra høyre mot venstre). "Det er Linnea og det er meg og den største der er Noah."
Så langt alt vel, han hadde tegnet alle tre barna og i helt riktig høydeforskjell, til og med. Mor og far var stolte, om enn fortsatt undrende på hvem den siste krabaten var. Så vi spurte. Igjen.
"Det er den i magen, mamma!"
Hva? Tror virkelig lillebrorgullet at jeg har baby i magen? Ønsker han seg en lillebror eller lillesøster til? Hjelpes, vi har sagt at nok er nok med tre stykker, føler det er riktig antall familiemedlemmer for vår familie. Oj, guri - tenk om han er 'sanndrømt', at jeg nå er gravid uten å vite det? Hjelp!
Ekte Mann ble ikke fullt like hysterisk og kunne rolig be lillebror forklare;
"Det er den maskinen vi har i magen, ser dere vel."
Maskin?? Ikke baby, men maskin? Vi var totalt forvirret.
"Den maskinen vi har i magen som gjør mat om til bæsj!"
Naturligvis. Greit, men da er jeg i alle fall ikke gravid.
I går var det som tidligere nevnt tid for en prat med de flinke, positive miljøkommunikasjonsfolka i Loop. De hadde tatt kontakt med meg, ikke sagt veldig mye om hva slags jobb dette konkret gikk ut på - men det var likevel et helt greit utgangspunkt, spennende. Jeg synes det var veldig stas å bli kontaktet på bakgrunn av blogg og twitter og jeg synes også at det var stas å bli kontaktet i forhold til en jobb som var innenfor det som jeg nå vet at jeg drømmer om å jobbe med; kommunikasjon.
Altså.
Dette betydde at husmora skulle på vift. Rettere sagt på en intervjuprat. Ved nærmere ettertanke fant jeg ut at det var nesten 2 år siden jeg var i full jobb. 2 år! Jeg var endel sykemeldt i svangereskapet med Linnea pga kynnere, deretter var det rett i fødselspermisjon og nå permitteringen. Og på den måten forsvant 2 år som dugg for solen. Sånn går no' dagan...
Å være utenfor arbeidslivet over tid kan helt klart være en kilde til utfordringer med å komme seg tilbake - og kanskje spesielt siden jeg ikke vil tilbake til den mest typiske jobben jeg kunne fått, men heller vil (og må) prøve noe helt nytt. Likevel; Jeg føler jeg har jobbet mer eller mindre hele tiden i løpet av disse 2 årene og da tenker jeg ikke på 'vanlige husmorsyssler' (selv om det selvfølgelig har blitt masse av det også). Jeg tenker på prosjektledelse ift å få flyttet en familie på 5 fra leilighet til hus, til nabohus og så tilslutt til BoligDrøm, samtidig som BoligDrøm skal pusses opp fra topp til tå og alle 5 familiemedlemmer skal sosialiseres med nærmiljø, barnehage og skole. Jeg tenker på kommunikasjonsjobben med å få informasjonsflyten i orden i basketballklubben. Jeg tenker på et veldig hemmelig, men spennende bloggprosjekt. Jeg tenker på enkelte jobbsamtaler og intervjuer innimellom. Nei, jeg føler meg definitivt ikke på utsiden av arbeidslivet og tror derfor fast på at det er fullt mulig å komme seg godt inn igjen. I tillegg til at jeg er naiv nok til å tro at jeg kan bytte bransje også.
Men.
Det er helt klart en vesensforskjell på hvordan man ser ut når man er hjemme med barna, følger de til skole og barnehage og så setter seg ned foran pcen for å få unna oppgaver på løpende bånd, fortsatt i joggebukse og go'genseren. Håret i en hestehale og slippers på beina. I forhold til hvordan man bør se ut når man skal møte folk man ikke kjenner, snakke om sine sterke og svake sider, presentere seg som en duganes person - på et jobbintervju. Da holder det ikke med slippers og joggebukse. Selv etter to år hjemme skjønner jeg såpass.
Derfor måtte denne husmora på shopping.
Det vanket både sort penbukse, nye bluser og strikkejakke. Sistnevnte var strengt tatt ikke til jobbintervjuet, men den hang der så fin og varm og skrek 'Høst!', så da fikk den bli med hjem. Og så vanket det et par skjerf og en ny veske. Det er lite som sier 'jobboutfit' for meg som skjerf og veske. Men tilbake til poenget; Det vanket også nye sko. Er man en liten pygmè på 1,67 1/2 cm som har kjøpt lange bukser fordi det er fint, så trenger man jobbintervjusko med litt høyde på. Og selv om mine Kawasakisko er fine og myke og gode, så er de alt annet enn høye. Derfor ble det nye sko. Men siden jeg allerede var på overtid shoppingmessig og siden ØkonomiSko var den nærmeste butikken, så ble det der jeg kjøpte selve Skoene Fra Helvete.
Godt mulig det faktisk ikke er Skoene Fra Helvete sin skyld. Eller vent, jo forresten, det er alltid de fra helvete sin skyld. Jeg testet skoene godt (ja, tok på både høyre og venstre fot), tråkket rundt i butikken, kjente at det klemte litt både her og der, men ikke mer enn jeg kunne leve med det. Er tross alt bare ett intervju...
Gårsdagen kom, sorte penbukse på, dressjakke og bluse, skjerf og ny veske. Og nye sko. Allerede på vei til bussen skjønte jeg hvor dette bar, men likevel - det gikk jo nesten greit? Keep walking, keep walking og for all del; aldri ta av skoene! Merkelig hvordan det føles at slike sko alltid har glemt å gjøre plass til akkurat en tå, finnes det virkelig marked for sko til folk med 4 tær? Tror ikke det.
Endel gåing for å møte venninne på lunsj og etter nevnte lunsj skjønte jeg at dette ikke gikk riktig vei. Rett inn på apoteket for å kjøpe gnagsårplaster. På med plaster, et på hver hæl, og fornøyd avgårde på intervju. Se, det er ansvarlig husmor det!
En fin prat med hyggelig og kunnskapsrik dame på Loop gikk unna i en fei og det var på tide for min del å trekke tilbake til mer landlige strøk. Lur som jeg var hadde jeg tatt med Kawasaki-skoene mine i veska (husmor på tur!) og det var o'lykke da jeg kjente at føttene mine utfoldet seg i disse myke, gode skoene, og ja, det var plass til selv den 5. tåa. Føttene mine skrek 'TAKK!' av full hals og jeg humpet meg ned mot Nesoddbåten med ømme, men lykkelige ben. Skoene Fra Helvete lå godt pakket inn i plastpose i vesken, men det var på hengende håret at de fikk være med hjem. Hvem vet, kan jo hende jeg mister en tå en vakker dag og da trenger denne type sko?
Vel hjemme syntes jeg det var på tide å slippe Willy fri. Eller, slippe tærne fri da - cirka det samme på dette tidspunktet. Sko av, sokker av og gnagsårplaster av. Å inni granskauen! Jammen tok jeg ikke med huden også. Skulle det vært opplyst om det på gnagsårplasteret kanskje? "Vil fjerne minst 3 hudlag, vær forberedt på noe sårhet i tiden det tar for kroppen å lage nye lag." Det ville jeg syntes var naturlig. Særlig om man som husmor på vift i en noget stressende situasjon ikke kjenner godt nok etter akkurat hvor disse gnagsårene på hælene sitter og derfor klistrer på gnagsårplaster akkurat der det vanligvis blir gnagsår; midt på bak.
Men nei - disse Skoene Fra Helvete var faktisk luremussko. De lurte meg til å tro at om de lagde gnagsår, noe vi raskt konstanterte at de gjorde, så lagde de det på det vanligste gnagsårstedet. Og så, når du minst aner det; Vent litt, vi lager heller gnagsår på helt unaturlige steder som rundt hælen (som en donut) på det ene benet og på hver sin side av hælen på det andre benet. Sånn at hun setter gnagsårplasterets limside rett på gnagsåret. Jaaaaa, det var lurt. Sier Skoene Fra Helvete.
Så nå er alle tærne sluppet fri og lever i beste velgående - heldigvis. Hælene er det verre med. De er vonde og stive og såre, og de får meg til å se ut som en gammel kjerring på godt over 60 som er ute på sin formiddagspromenade. Og for alt jeg vet, så kan det hende jeg faktisk er godt over 60 år før jeg igjen jeg kan ta på meg noen som helst form for sko og gå på intervju igjen. Så ja, kanskje jeg er ute av arbeidslivet likevel, om man ser på det på den måten.
De fine folka i Colt PR arrangerer på vegne av Paradox film førpremiere på barnefilmen "Knerten" for mamma- og pappabloggere - og jeg er så heldig at jeg har fått billetter! Fredag kveld har jeg derfor tenkt til å ta med meg eldstegutten Noah, samt de skjønne vennene våre Laila og hennes Emelie, og gå på Frogner kino for å se på film!
Vi liker å gå på kino med barna og har nok blitt "skjemt bort" av store, amerikanske blockbuster filmer og enorme Disney-produksjonene. Disse filmene er omtrent like mye rettet mot voksne som de er for barna, så på disse filmene koser vi oss like mye, både små og store. Når vi da ser norske / skandinaviske filmer, som f.eks. "Gubben og Katten", så må jeg innrømme at jeg ikke klarer å bli like engasjert. Ungene koser seg og det er selvfølgelig det absolutt viktigste, men likevel; Det er jo gøy når vi voksne kan flire litt også.
Og det er derfor jeg har hatt så store forventninger til filmen "Knerten"; Jeg mistenker at vi kommer til å flire og kose oss like mye, både små og store. Det er fin historie, det er en av Anne-Cath. Vestlys klassikere (noe som er kvalitet i seg selv), det er en spennende regissør og, ja, så er det jo det at Pernille Sørensen spiller mammaen til Lillebror da. Jeg virkelig digger Pernille og tror hun er et absolutt funn i skuespillersammenheng.
Vi gleder oss masse alle fire i alle fall og storebror Noah har allerede bestilt en ny runde på filmen, for han er sikker på at han kommer til å like den, og da skal Ekte Mann og lillebror også få være med!
------------
Men folkens, nå må jeg rett og slett svinge meg rundt her. Nå er det nemlig tid for å gjøre seg klar for en tur inn til hovedstaden. Jeg skal ha en liten prat med et spennende firma som heter Loop, angående en mulig jobb. Og bare se her;
LOOP er en stiftelse med hovedoppgave å være en pådriver og koordinator for kommunikasjonen om kildesortering og gjenvinning i Norge.
I praksis betyr dette å...
informere og motivere forbrukere, næringsliv og andre virksomheter om hvorfor og hvordan man kildesorterer
gjøre informasjon om kildesortering lett tilgjengelig for alle
koordinere lokale og nasjonale kommunikasjonstiltak
måle og evaluere effekten av disse aktivitetene
En kommunikasjonsjobb, folkens! Jeg vet ikke så veldig mye om jobben enda og derfor gleder jeg meg til å få tatt en prat med de og sett på mulighetene for at våre behov matcher; Mitt behov for en sunn økonomi i vår familie og mitt behov for faglige utfordringer innenfor skriveyrker og sosiale medier, samt deres behov til å få dekket ulike arbeidsoppgaver, møtt kunders behov, hva vet jeg. Spennende blir det uansett og jeg gleder meg!
Så takk bloggen, takk kjære dere som leser bloggen og takk til dere som leser mine tvitringer. Det er nemlig på grunn av dette at jeg har kommet i kontakt med dette selskapet. En som følger mine tvitringer har tipset sin sjef, som dermed tok kontakt med meg. Så aller mest, takk til deg Thomas! Nå får vi bare krysse fingre og tær for at jeg ikke gjør skam på Thomas og ikke minst; gjør skam på det å bruke sosiale medier som kilde til rekruttering.
I går var det endelig klart for en ny date mellom meg og Tori. Selveste ToriAmos. Avtalen var å møtes på lille Sentrum Scene - finnes det egentlig et bedre egnet utgangspunkt for en date enn nettopp Sentrum Scene? Stor artist på liten scene - ja, og så meg da, rett og slett en success (date) waiting to happen.
Jeg oppdaget Tori første gang da jeg studerte økonomi i Bergen. En av mine beste kompiser introduserte meg for hennes rare, skjøre og rå musikk, og jeg ble forelsket fra første stund. På ryggen i sengen, lyset avslått, gardiner trukket for og "Boys for Pele" på volum 10 - gode, gode minner.
Jeg har møtt Tori Amos på date flere ganger tidligere, blant annet på Quart'n og Norwegian Wood, men dette var altså første gang jeg skulle få oppleve store, lille Tori up, close and personal - bare hun og jeg, vi to. Ja, noen få andre kom sikkert også til å komme, men det kan da vel ikke være plass til så voldsomt mange på Sentrum Scene, kan det vel?
Jo, det kan det. Gravide søster og jeg koste oss med en god middag på Kjøkken og Bar, ladet energi og muskler til en lang ståkonsert, før vi tuslet bort til Sentrum Scene rett før klokken var åtte og dørene skulle åpnes. Folk som skal på Tori er sofistikerte og gidder ikke stå timesvis i kø antok vi, så selvfølgelig kom vi til å kunne skli elegant inn uten mye køståing. Definitivt ikke. Det viste seg at det er en god del andre som også er forelsket i Tori - og selv om jeg forstår fascinasjonen, så var det likevel litt sårt - er ikke Tori bare min? Køen var enorm, men vi stilte oss bakerst, var like blide - og køen gikk faktisk forholdsvis raskt unna. Plutselig befant vi oss på gode ståplasser, i en trapp, med ypperlig utsikt - og finfin sittemulighet for den gravide søsteren. Foreløpig så vi kun en scene med et gedigent flygel, men det var nok til å gjøre meg varm i kinnene og sitrende i kroppen. Du och jag, Tori - du och jag.
En singer / songwriter fra Belfast, Foy Vance, varmet opp scenen og publikum. Vil du se han synge, så kan finne du en YouTube-video her. Jeg likte Foy. Han kommer inn - totalt ukjent og klar for å spille for folk som i utgangspunktet venter på en annen artist, og så bergtar han publikum fullstendig! Nydelige sanger, utrolig innlevelse, vakker og rå stemme og en helt fantastisk, tørr humor! Midtveis i sin aller siste sang virket det som lysfolka enten var 1) smådrita eller 2) ville signalisere at han hadde sunget nok og det nå var tid for Tori, for da slo de av alt lys på Foy og lyste heller opp flygelet til Tori. Han taklet det hele på strak arm, sang videre og da lysfolka til slutt fikk orden på sakene, ba han de likegodt slå av lyset igjen og så tok han siste verset på sangen akustisk. Strålende håndtert! Jeg må rett og slett sikre meg debutalbumet til Foy Vance, for det tror jeg kan bli en kjær favoritt.
Men så, etter litt mer venting, var det endelig klart for å starte min date med Tori.
Suggerende rytmer fra hennes to dyktige musikere på bass og trommer strømmet ut fra høyttalerene og publikum sitret av spenning. Så - den lille, eksentriske dama glir formelig over gulvet, i takt til de dype rytmene, over til sitt lille podium bestående av intet mindre enn fire pianoer av forskjellig slag og en tynn pianokrakk i midten. Tori var kledd i en knallgul havfrueliknende kjole, metalliske thights under og stor grønn krage med paljetter på. Med sitt rødoransje hår var hun definitivt godt synlig på scenen, men ja, denne dama er virkelig et syn verdt å se på. Vi vekslet et ømt blikk og daten var godt igang.
Det er få damer jeg ser på som mer kvinnelige enn Tori Amos. Alltid i kjole, alltid i høye hæler og alltid med småerotiske bevelgelser og orgasmeliknende lyder og ansiktsuttrykk på scenen. Dama er rå og brutal i sin musikalitet og i sine tekster, men hun er samtidig så skjør, så tander og som en delikat blomst underveis i sangene sine, at jeg føler for å beskytte henne mot all ondskap og vondhet som finnes i denne verden. Plukke henne opp fra blomsterengen med en var hånd og beskytte henne for tøff vind, hardt regn og trampende barneføtter. Samtidig føler jeg meg også sikker på at denne dama slettes ikke trenger beskyttelse i det hele tatt. Forvirrende? Ja, men sånn opplever jeg Tori også - litt av alt, en følelsesmessig berg- og dalbane. Fine Tingeling, som en god venninne kaller henne - og det er akkurat det hun er. Vakker, musikalsk til fingerspissende (bokstavlig talt) og svirrende rundt all over the place. Fine Tingling!
Konserten i går spilte som vanlig over hele følelsesregisteret mitt; Fra å få tårer i øynene ett øyeblikk, til pur glede og mørk mystikk det neste, for så å avslutte karusellen med et svimmelt håp og fnisende forelskelse. Akkurat sånn en god date skal være. At denne dama håndterer pianoinstrumentet særdeles godt, er hevet over enhver tvil og jeg burde slutte å la meg sjokkere. Men det gjør jeg. Fire forskjellige pianoer, en krakk i midten, et par mikrofoner og en svirrende Tori som veksler mellom det ene og det andre instrumentet med en uforståelig letthet. Jeg har tidligere lest at Tori omtaler sangene sine som egne 'individ' som kommer til henne, ber henne om å bli spilt og at de gir henne utfordringer som andre vil ha med sine små barn. Og sånn føles det litt å se på Tori spille disse sangene også - hun spiller med en letthet og en ektehet, samtidig som hun synger som om hun er i en slags trance, en tilstand hun er inne i og som hun ikke selv velger. Og så 'kommer hun ut' til oss i publikum med et smil, et vink eller en bevegelse, før hun igjen er tilbake godt inni sangen. Jeg er aldri i tvil om at jeg iaktar en kunstnersjel.
Jeg tok meg flere ganger i å stå og smile under konserten. Smile til Tori, til musikken, ja, til hele opplevelsen antakeligvis. Det føltes virkelig helt naturlig - jeg smilte fordi jeg var glad, fordi jeg følte meg som en del av en varm musikkopplevelse og fordi jeg følte meg fullstendig i kontakt med Tori. Riktignok var det mange fler enn bare meg der, men jeg fikk følelsen av at mange av de andre som var der som hadde det på noe av samme måte som jeg hadde det; At de følte Tori så kun deg, at hun sang og kommuniserte kun med deg og at hun var der, for for deg. Finnes det en bedre egenskap å kunne gi sitt publikum?
Hun hadde med seg to dyktige musikere på scenen, en bassist og en trommis, og sammen lagde de et genialt iscenesatt show. God blanding av nye låter fra siste album, "Abnormally attracted to sin", og gode, gamle låter som "Cornflake Girl" og "Precious Things". Tori har svirret rundt i hodet mitt med sine låter siden konsertslutt og det er alltid et godt tegn når man går fra en konsert og tenker "Å, nå vil jeg høre mye, mye mer på platene hennes!" Hadde hun solgt platene sine der og da, og hadde jeg ikke jeg måtte kaste meg i taxi for å rekke siste båt - kl 0030, hjem til Nesodden, så hadde jeg nok kjøpt alle platene hennes. Enda jeg har alle fra før. Rart det der.
For de av dere som har lyst på en liten smakebit fra konserten, så legger jeg ved dette klippet fra da hun var i Chicago tidligere i år, en del av samme turné som hun er på nå;
Hun startet konserten i går med å forsikre oss publikummere om at det faktisk var her i Norge at hennes spirit bodde - noe jeg er usikker på hva hun mente med, egentlig. Ser ikke for meg at hun har verdens næreste forhold til akkurat Norge og uten å beskylde henne for å lyve, så kan det jo hende hun sier dette de fleste stedene hun spiller? Uansett, om det er en ting jeg har lyst til å trekke ned for på konserten i går, så var det nemlig det - at hun ikke kommuniserte med oss som var publikum. Hun kommuniserer naturligvis i fullt monn og vel så det gjennom musikken sin, showet sitt og ikke minst; blikkene sine og kroppsspråket sitt. Men det er likevel en stor del av meg som gjerne vil ha mer; som vil bli kjent med Tori, som vil høre henne forklare og snakke om sangene sine og om opplevelsene hun har med musikken sin - men det var altså totalt fraværende i går. Hver sang gikk rolig over i ny sang, hvorpå hun reiste seg, danset flørtende og eggende med publikum, smilte og virket totalt i sitt ess - og så var det ned på pianokrakken igjen og tilbake til traktering av de mange pianoene. Misforstå meg rett, det var tonnevis av kommunikasjon i går - men mye vil ha mer og for de av oss som ikke alltid henger med på de musikalske bildene og metaforene, så hadde det vært utrolig stas å hørt Toris egne ord om dette.
Tori spilte i så vidt i underkant av to og en halv time og det synes jeg rett og slett er mer enn god nok valuta for mine knappe 500 billettkroner. Et par ekstranummer ga hun oss også og muligens fler enn det goså, men da hadde jeg gått, så det håper jeg faktisk ikke. Det var den båten hjem, ja.
Uansett så gleder jeg meg allerede til alle de timene jeg nå skal spille Tori Amos for alle som vil (og ikke vil) høre på. Jeg gleder meg til neste gang jeg skal få oppleve henne live og til å følge hennes ferd videre på twitter.
For jeg er helt, helt sikker på at denne daten var god nok for oss begge til å at vi avtaler en ny date. Håper bare det ikke blir så alt for lenge til...
Vil du lese en annen Tori-anmeldelse? Klikk deg over til Delirium og les her.
En liten anekdote;Hvorfor må noen mennesker være skikkelig konserttroll så fort anledningen byr seg? Du vet hva slags folk jeg mener, man kjenner de lett igjen; Litt for full, litt for høylydt og litt for ivrig. I går fikk vi ei sånn frøken bak oss, søster og jeg. For det første var jeg småbekymret for min søsters gravide mage - disse konserttrollene har det jo med å være veldig vanskelig å forutse handlingen til - de kan falle eller klikke fullstendig og slå villt rundt seg. For det andre er det unektelig småirriterende at noen bak meg klapper så høyt og hardt at hårsveisen min forandrer seg. Det ble stiv kuling og av og til tok hun likesågodt håret mitt med seg i applausen. I tillegg snakket hun høyt og mye, hele tiden, og hun snakket spesielt mye om en rødvin som smakte bæsj. Bæsj, ja. Det rødvinbæsjglasset ville hun gjerne sette på gulvet, for det kunne selvfølgelig ikke holdes - for hun skulle jo ikke drikke det, det smakte bæsj. Og siden gulvet foran henne betydde trinnet over meg, var jeg noget ambivalent til å ha det stående der. Vi stod midt i en slags 'sti' hvor det hele tiden gikk forbi folk og jeg så for meg rødvinsbæsj over alle klærne mine i løpet av kvelden. Heldigvis hadde dette konserttrollet en kjæreste / venn med mer enn godt utviklet gode manerer. Han lekte barnevakt og fikk til slutt instruert konserttrollet om å gå en hel meter bort til søplebøtta for å kaste rødvinsbæsjen. "Hvorfor, hvorfor, HVORFOR?" Det var som å høre en samtale jeg kunne hatt med ett av mine barn. "Fordi det ikke er oss det evt vil gå ut over om noen velter det glasset, det vil gå ut over disse folkene foran oss." Fine, fine gutten. Videre ble det mye roping når ingen andre roper, mye klapping når ingen andre klapper og jeg er sikker på at hun følte at alle andre var kjedelige og trege, stemningsødeleggere som vi var der vi stod og nøt Toris musikk. Men, jeg også føler meg ganske sikker på at alle rundt oss syntes at stemningen steg en god del hakk og at vi hadde det riktig så trivelig i vårt hjørne av lokalet, da hun til slutt ga opp og trakk forover mot scenen (beklager dere der foran, men vi orket ikke mer). Kjæreste/vennen hennes ble stående hos oss, kanskje han fikk nok av å leke barnevakt? Hun kom tilbake mot slutten av konserten, men kjærestevennen fikk henne etterhvert til å slutte med hårklappingen og slutte med å sette kneet sitt i ryggen min, så jeg tror faktisk at denne ukjente, kjære gutten reddet mye av konsertopplevelsen min. Så, om du leser - noe du selvfølgelig ikke gjør; TAKK for hjelpen!
At jeg skulle få så mange kommentarer, med fine innspill, informasjon til å stille min nysgjerrighet og med linker til flere fine blogger ...helt utrolig! Håper dere går inn på linkene til hverandre i disse kommentarene, der ligger det nok mange fine blogger til inspirasjon og glede.
Så, uten tvil; Folkens, dere rocker min verden!!!
En rask konkluderinger basert på mitt førsteinntrykk etter å ha lest ,deres kommentarer er at mine lesere kommer innom min blogg via twitter og facebook, samt via bloggen til Trine Grung, (som nå har lagt ned - hjelpes, vil jeg merke det på trafikken hit mon tro?) - og det er jo nyttig for meg å vite! Jeg kommer definitivt fortsatt til å legge ut nye innlegg både på Twitter og Facebook, og som en av dere nevner; Ja, kommentarer på bloggen eller på en av disse andre stedene er selvfølgelig (omtrent) det samme og jeg synes det er stas at folk kommenterer uansett sted.
Videre konkluderer jeg med at dere vil ha flere bilder og spesifikt flere innlegg fra BoligDrømmen vår. Greit, da får jeg bare speede opp prosessen og bli ferdig med flere rom da, ingenting annet å gjøre! Har flere småprosjekter på gang og bare siste finish er ferdig så lover jeg bilder!
Ellers konkluderer jeg også med at flere enn jeg visste om av mine kjente og bekjente, leser her - samt at helt nye og for meg ukjente lesere hilste på i dette innlegget; Velkommen hit Guve, Toril og Cecilie! Håper dere kommer igjen og at dere nå har 'åpnet ballet' for flere av mine mystiske, hemmelige lesere... :)
Som jeg har nevnt flere ganger tidligere; Jeg er overbevist om at mye godt kommer ut av sosiale medier som blogg, facebook og twitter - og sikkert enda mer i tiden fremover, så til dere som skriver at dere blir inspirert av min blogg og lurer på å starte en egen; Gjør det! Jeg skal bli den første leseren, sporenstreks!
TUSEN TAKK for overveldene respons, kjære, kjære lesere! Dere er best!
Denne helgen har vært stappfull av gode opplevelser og gode folk - akkurat slik vi ønsket det!
Fredag hadde vi go'ingene i familien Ananiassen Mathisen på besøk for skikkelig fredagskos med gratinerte nachos, lek, barnetv og smoothie til dessert / kvelds. Det var så koselig at vi ikke klarte la gjesten gå, så to trøtte prinsesser sovnet nok på syklene på vei hjem... Som en bonus fikk vi lurt med Luna hjem til oss, så det var intet mindre enn seks barn som koste seg i skjønn harmoni hjemme hos oss. Og husmora ble varm om hjerterota ...igjen.
Om noen (mot formodning) ikke har oppdaget genialiteten ved smoothie enda, så kan jeg gi dere oppskrift for denne kveldens suksess;
- Ha en blender som kan knuse is - Hell en pose 'skogsbær' blanding (finnes i frysedisken) i blenderen - Hell i en dæsj eplejuice eller denslags - Hell i en halvliter naturellyoghurt - Trykk på blenderknappen og la maskinen jobbe for deg
Et Voila! Deilig, næringsrik smoothie til den som vil ha! Luna, som dere ser av bildet, elsker smoothie og spiste med hele seg. Tipper mamma Sara var godt fornøyd med utfordringene med å få det av klærne... Jaja.
Lørdag var det duket for et lite maratonløp. Altså ikke i ordets rette forstand (hjelpes), men i betydningen at vi hadde mye gøy på programmet. Aller først var det duket for årets Jaer Mart'n, noe som innebar loppis for mor og mange artige aktiviteter for barna - f.eks. ponniridning.
Jeg fant meg _endelig_ noe jeg kan bruke som pult på gjesterommet / hobbyrommet mitt, samt et par nattbord som jeg skal bruke som bord / nattbord. Litt annet småplukk også, men det trengs oppussing på det meste, så det blogges underveis i prosessen. Stas med loppis i alle fall - selv om jeg ikke fikk tak i hverken tallerkenhylle eller gammel skuffehyllesak til å ha på kjøkkenet (sånn til mel, sukker osv - hva heter det da?). Kanskje neste gang?
Ponniridningen var i utgangspunktet litt skummel, men takket være linke 'instruktører' og god avledning av søster Marianne og undertegnede, så ville de tre største barna prøve seg. Verdens korteste tur, men det gjorde ingenting - tre stolte barn var mer enn fornøyd! Og med de fine bildene av barna med ridehjelm så var også denne mammaen mer en godt nok fornøyd!
Senere på dagen var det på tide å ta en tur innom Nesodden Basket sitt arrangement på Tangen Nærsenter. Da hadde vi fått besøk av våre gode venner, Tanja, JC, Magnus og Jessica - og siden de også er basketfans, passet det fint å ta de med oss dit.
Jeg har skrevet litt om dette arrangementet på basketens nye hjemmeside, så ta gjerne en titt over dit om du har lyst (innspill til endringer o.l. til den siden mottas med takk!).
Se så vakre barn! Bildet av Linnea og Jessica under viser hvordan Linnea gir en kos nå for tiden; Sidelengs inn mot 'byttet', bakhodet frem og så koooose med bakhodet. Deilig!
Noah var den av barna som interesserte seg mest for selve basketdelen av arrangementet. Det gledet naturligvis hans mors hjerte at han hadde strålende håndleddsbevegelse på hvert skudd, svisj!-lyden var soleklar og gutten ville spille mer, mer, mer! Aner vi en fremtidig basketballspiller?
Ettersom min fetter lurte meg med som Informasjons- og Webansvarlig i Nesodden Basket, regner jeg med at vi kommer til å bruke en god del tid i Nesoddhallen etterhvert som basketsesongen skrider frem. Og hvem vet, kanskje barna plukker med seg et tips eller to fra de store barna? Ingenting hadde vært morsommere!
Det er alltid så koselig med besøk av disse folka her! Linnea og Jessica er født med 3 dagers mellomrom, så vi har hengt mye med de i barselpermisjonen, men det er klart at de bare får mer og mer glede av hverandre. Denne gangen løp de etter hverandre, lekte borte-tittit og fniste i kor. Vi gleder oss til fortsettelsen, det aner meg at et radarpar er født....
Søndag var det duket for Idrettens Dag på Bergerbanen i regi av Nesodden Idrettsforening. Jeg synes det er strålende at ungene gis anledning til å prøve mange forskjellige idretter og ikke låses inn i en bås / idrett i alt for ung alder, så arrangmenter som dette er helt etter min smak. Vi var utrolig uheldig med været, særlig ettersom man ser hvordan været var både før og etter akkurat de tre timene dette arrangementet var, men ungene storkoste seg med både den ene og andre idretten, samt at det alltid er hyggelig med hyggelige folk rundt seg; Denne gangen Marianne, Tom & Tiril, Marte og Jesper, samt Jannicke og Esben.
Pluss - det aller, aller beste med å være en lang dag ute i regnet og bedrive sunn og god aktivitet, er at man kan gå inn igjen med god samvittighet; Ta på tørre klær, lage boller og kakao m/ krem, tenne stearinlys og se på regnet som herjer.
Vi lurte med oss Jannicke og Esben hjem og fikk tid til både kos, kaffe og lek med de før vi til slutt fikk i de litt restemiddag og boller & kakao til dessert.
Det var helt klart tre trøtte barn som stupte til sengs søndag kveld, men siden de alle tre våknet av seg selv i tid til barnehage og skole, så tolker jeg det som et tegn på at de er ganske så lik mammaen sin; De får energi av henge med fine folk! Og så lenge man ikke stresser og hesebleser fra sted til sted, men i stedet koser seg med det man gjør og de man er sammen med, så er jeg overbevist om at en helg som vår, hadde gitt energi til hvem det nå måtte være!
Det kommer kanskje ikke så godt frem fra bildene her, men bollene på bildet er megastore! Min gode Ekte Mann trådde til med bakst ettersom mor var med barna på tur i regnet, men selv om han selv synes at alle bakstprosjektene han bedriver (hvert jubelår) blir mislykket, så er jeg rett og slett uenig. Jeg tror han bruker der mer som en unnskyldning for å la det gå lang tid til neste gang han tar på seg bakeforkleet!
Og som et lite PS; Ser du at det er to brunoster på bordet? Det er naturligvis fordi man til hjemmebakte boller trenger krydderbrunost fra Tine, den med kardemomme. Her i huset kalles den bare bollebrunost og den brukes nesten som dessert. Nydelig!
Håper dere har hatt en strålende helg, kjære lesere - og at dere får en spennende uke!
Greit, nå er det på tide igjen. Jeg gjør dette med veldig ujevne mellomrom, men nysgjerrigheten min bygger seg opp og til slutt renner det over. Og da må jeg rett og slett spørre;
Hvem er du?
Du som leser denne bloggen, ja. Jeg ser jo at det legger seg til en ny følger i ny og ne (til høyre i margen på bloggen her), jeg får flere som abonnerer på det jeg skriver på Google Reader og jeg får stadig flere kommentarer. Jeg kan ikke si jeg har merket den helt store KK-effekten, men det betyr egentlig veldig lite for meg. Jeg trives godt med min lille blogg, med de fine folka som kommenterer og med de mange som kommer med ris, ros og konstruktive tilbakemeldinger - enten her på bloggen, på twitter, på facebook eller sprell levende i den 'virkelige' verden.
Jeg setter enormt pris på alle tilbakemeldingene jeg får! Ikke fordi dere sier så mange fine ting til meg, selv om det selvfølgelig er en deilig bonus!, men fordi dere gir respons. En respons på at dere har lest det jeg har skrevet. Dere skaper en dialog og dere 'ser' meg. Å være enig, uenig, glad i, ikke like - det er ikke så nøye, men jeg vet at noen har lest og noen har latt seg påvirke. Det gir en mening til det jeg driver med!
Og, bare så jeg har sagt det høyt (greit, skrevet det ned); Jeg får stadig høre at folk ikke 'tør' legge igjen kommentar fordi de ikke er noe flink til å skrive, ikke har noe spennende å si og den slags. For noe vrøvl, sludder og pølsevev! Man trenger da ikke ha noe spennende å si. Som nevnt over; Jeg blir glad bare for at du har lest! Jeg får stadig vekk høre via-via folk at hun og han og de leser bloggen min og så dere vet det; Her er alle er hjertelig velkomne! Ingen for stor, for liten, for kjedelig eller for spennende - si et lite pip og jeg skal ønske deg velkommen!
Så derfor, dere fine folka - cirka 150 stykker per dag i følge statistikken min, nå har jeg noen spørsmål til dere. Jeg kunne laget en fin liten poll / spørreundersøkelse til dette, men jeg har lyst til at dere skal få si akkurat det dere mener og jeg har såpass få lesere at selve statistikken ikke er så spennende. Derfor har jeg heller laget en liten spørsmålsrekke. Kopier gjerne disse spørsmålene inn i kommentarfeltet under og skriv dine svar ved siden av - bruk de som en slags mal, om du vil. Eller legg igjen en helt egenskrevet kommentar. Eller la vær. Uansett; Takk for at du leser!!!
Det jeg lurer på er;
Hvem er du og hvordan havnet du på min blogg? Kjenner du meg privat, kjenner du meg via-via, fant du en link, googlet du noe?
Blogger du selv, leser du andre blogger? Kom gjerne med tips til andre god blogger her!
Cirka hvor ofte er du innom her? Ville du likt hyppigere innlegg fra meg? Eller kanskje færre?
Om du ikke kommenterer til vanlig, hvorfor ikke? NB! Alle grunner er gyldige, selvfølgelig. Jeg er bare nysgjerrig!
Hva liker du / liker du ikke ved bloggen? Er det noe du vil lese mer av, mindre av osv. Liker du designen på bloggen?
Sånn - jeg skal gi meg der. Om du ikke gidder svare på noe, på bare noen utvalgte spørsmål eller på noe helt annet, så er ikke det så nøye! Nå har jeg spurt, så får vi se om det er noen av dere som har lyst til å svare!
Ha en nydelig helg, skjønne lesere - uansett utfall av denne miniutspørringen!
Strålende solskinn fra knallblå himmel over flere dager gjør virkelig noe med oss mennesker, det er jeg overbevist om. Jeg synes alle smiler mer, er mer positive og ser færre utfordringer og flere muligheter når været er som det har vært den siste tiden.
Kanskje er det nettopp været eller kanskje det er alle de fine folka som flakser rundt i mitt nærmiljø, men i dag kjennes det som at det aller meste er innenfor rekkevidde. I dag rekker jeg opp, i dag har jeg energi og i dag ser jeg kun muligheter! Dager som i dag er virkelig deilige!
Jeg hadde en god, lang kveldstur med den søteste og klokeste Lailavennen i går, og vips så var stemningen i hodet mitt helt anderledes. Det er så viktig å omgi seg med sånne folk! Hører dere? Ta vare på de gode folka rundt dere og bruk tid sammen med de. Jeg snakker ikke om at jeg var på et dypt, mørkt og fælt sted og endelig fikk snakket om de fæle problemene mine med en god vennninne. Nei, jeg hadde en blæh-dag, innimellom har man jo en sånn dag eller to - kanskje nettopp for å sette pris på de andre dagene bittelitt mer? Jeg visste nok ikke engang hvorfor dagen var blæh - men med en kveldstur som inkluderte snakk om alt fra 1. klassinger til familieliv til felles kjente og kjære, så får jeg rettet opp i perspektivet mitt. Jeg får en ny giv. Vi har det faktisk superbra, vi er heldige! Vi koser oss 99% av tiden og vi har hverandre - kan man ønske seg så mye mer? Og med 'vi' her så mener jeg alle; de vi kjenner, gode venner, bekjente, familie. VI har det faktisk bra!
Så - hva skal man fylle helgen med, for å holde på denne nye, friske given som har sneket seg inn i hodet og kroppen min? Selvfølgelig; Flere fine folk!
Fredag; I dag tar Lailavennen med seg sin søte familie hit til oss og så blir det fredagspizzakos og moro for hele gjengen. Det er så koselig å se barna som har kjent hverandre hele livet, leke sammen. Ikke nødvendigvis så veldig regelmessig og ofte, men her er jeg sikker på at kvalitet er bedre enn kvantitet. To skjønne prinsesser og våre tre småtroll, i skjønn forening. Slikt må holdes ved like og legges til rette for, sånn at disse små vennskapene kan blomstre og utvikle seg videre.
Lørdag; Da kommer Tanjavennen med sin herlige gjeng og denne dagen blir nok hektisk; Det er både loppemarked, aktiviteter og moro på Jaer Mart'n, det er Høstmarkedsdag på nærsenteret vårt (hvor basketballgruppa står for en del av arrangementet, så da må jeg naturligvis dit for å støtte opp, samt 'dekke' arrangmentet for vår nye nettside - Nesodden Basket) og så skal man jo få tid til å bare henge, skravle og være sammen også!
Søndag; Det duket for Idrettens Dag og da skal alle lokale idrettsgrupper få muligheten til å vise seg frem, ungene kan få se hva de forskjellige driver med og forhåpentligvis bli inspirert til å prøve ut noen av disse idrettene etterhvert. I tillegg luftet Jannicke og Esben ideen om å ta med seg guttene våre på en liten utflukt, så denne dagen blir nok helt knall for både store og små!
Og i tillegg; Hele helgen gjennom skal vi både beholde strålende solskinn, knallblå himmel OG de godeste Marianne, Tom og Tiril på halvøya sammen med oss. Det er virkelig ikke rart jeg gleder meg og er full av energi, eller hva?
Håper du, kjære leser, skal bruke tiden din sammen med dine kjære, nære og gode - det være seg venner, familie, bekjente eller fremmede! Det viktigste er å bruke tiden sammen med fine folk som gir deg god energi og som, ikke minst, du kan gi god energi tilbake til!
God helg til alle som stikker innom, en god helg er jeg helt sikker på at vi også får!
(Bildet øverst her viser solen som gjemmer seg bak det enorme pæretreet vårt. Og kjære Lisbeth, hvordan i alle dager skal man få høstet ned pærene i toppen på dette kjempetre og hva gjør man med høstede gråpærer?)
For en tid tilbake skrev jeg om en tidligere bekjent av meg, Marco El-Safadi, som plutselig ble rammet av en skummel nervesykdom. I dag leste jeg intervjuet som Marco har gjort med Dagbladet Søndag og jeg er fullstendig rørt over hvor utrolig god denne gutten er.
Jeg har aldri kjent han godt, vi har hengt litt i samme basketballmiljø for mange år siden, men allerede da fremstod han som genuint god. Dette var i tenårene, hvor hvem man snakket med, hvordan man så ut og denslags var veldig viktig. Men Marco snakket med alle, smilte til alle. Noen mennesker er bare sånn, tvers igjennom gode. Hvordan blir det sånn? Marco er på min alder og har gjort mer meningsfullt for andre mennesker enn jeg sikkert kommer til å klare gjennom hele livet. Selskapet han startet, New Page, har hjulpet mange ungdommer gjennom en veldig vanskelig tid i livet sitt, og Marco har holdt uttallige foredrag rundt omkring i Norge.
Jeg har lenge tenkt på dette med forskjellen på selvtillit og selvfølelse. Både i forhold til barna våre, at vi er flinke til å bygge opp selvtilliten deres, men for dårlige til å bygge opp selvfølelsen. Men også for min egen del. Og flere av mine venner sin del. Og bekjente i sosiale medier. Jeg tror mange av oss er flinke til å bygge opp selvtilliten, mens selvfølelsen er det så-som-så med. Selvfølelsen er viktigst, det er fundamentet vårt, det vi kan bygge resten av vår verden rundt. Selvfølelse betyr at man er god nok, i seg selv. Ikke i form av det man oppnår eller klarer, men i form av at man er til. Man er god nok. Det tror jeg er en veldig viktig ting å ha med seg.
Prestasjoner er knyttet til selvtillit. Men selvfølelsen din — den er selve grunnmuren. Det er som i eventyret om «De tre små griser». Hver person som er en god relasjon for deg blir en stein i grunnmuren din. Foreldre, søsken, venner, en lærer eller i mitt tilfelle postmannen. Jo flere steiner, jo stødigere står du i livet. En grunnmur kan bygges selv om du ikke har fått noen steiner fra foreldrene dine, det er aldri for seint. Men da blir andre mennesker viktig, du er nødt til å få speilet følelsene dine hos noen! Alle vet jo hva som skjer hvis du ikke har en solid grunnmur, med en gang ulven begynner å blåse så er du på bar bakke. Du tåler motgang dårlig, enten den kommer i form av den dårlige sjefen, et tap på banen, eller en rasistisk bemerkning.
Av og til blir jeg helt satt ut og fullstendig rørt når noen uttaler seg på en måte som jeg kjenner meg fullstendig igjen i. På mange måter føler jeg han setter ord på det jeg selv har prøvd å formulere over lang tid - og takk for det, Marco!
Jeg tror, som Marco, at det gjelder å ha de gode folkene rundt seg, de gode relasjonene - for det er de menneskene som utgjør grunnmuren din. På samme måte som jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre i livene våre, er å være en god stein i andre sin grunnmur. Det handler om forskjellige ting for forskjellige mennesker, men det går ut på det samme; Være en god relasjon. Det trenger heller ikke bety det samme for hvert enkelt menneske. Det kan være å ringe en venn fast en gang hver måned eller det kan bety å dele dine innerste hemmeligheter med en venn, for å vise tillit. Det kan bety å smile og hilse hver gang du møter den litt mutte naboen i gata eller det kan bety å ta initiativ til sosiale samlinger for å inkludere de som vanligsvis ikke er inkludert. Det betyr å se, ta vare på og være god mot menneskene i sitt liv.
Marco sier flere fine ting;
Smil. Ta på dem. Klem dem. Gi dem en high five. Send en melding når noen på jobben er syke, si at det er så kjedelig uten deg på jobb. Er du leder, så sørg for at folk snakker sammen og tilbringer tid i samme rom, i stedet for bare å sende effektive mailer til hverandre. Å se hverandre inn i øynene og smile er en fin anerkjennelse. Bestem deg for at du vil være en person som tilfører positiv energi og overskudd til dine omgivelser, sier Marco.
Dette er rett og slett utrolig inspirerende. Alt for ofte sutrer vi over vår kjipe hverdag. Hvor dårlig tid vi har. Alt som går oss på tverke. Jeg har selv vært sånn et par dager nå, sutret over at ting som ikke er noe å sutre over. Mens det aller, aller viktigste for meg, er naturligvis å være en positiv energi i andre menneskers liv. I alle fremste rekke for mine tre barn og gode mann, min familie og mine venner. Men egentlig for alle mennesker jeg møter på min vei. Å møte mennesker med et åpent sinn, med et smil, en klem og ett blikk - et blikk som virkelig ser!, det tror jeg er utrolig viktig.
Så, takket være Marco og hans fine ord, skal jeg nå riste av meg sutringen min. Akkurat nå. Jeg skal huske hvor utrolig heldig jeg er, jeg skal kjenne litt på hva jeg kan bidra med av positiv energi for mine medmennesker - og så skal jeg gå ut i sola og smile.
Smile med hele meg.
Om du skulle lese dette Marco; Ønsker deg all mulig hell og lykke på veien til full recovery! Og som du sier selv; Om noen skal fikse dette, så er det i alle fall deg! Takk for alt du er!
Mat synes jeg kan være riktig så vanskelig til tider, særlig middag. Vi har de faste, vanlige rettene som vi lager ofte og selv om jeg stadig har ambisjoner om å oppdage nye, spennende og næringsrike retter, så blir det stort sett de vanlige rettene - all over again. I tillegg at det er vanskelig å tenke nytt, så synes jeg også det er en utfordring å hele tiden skulle finne næringsrik og sunn mat som både små og store i familien liker. Vi har heldigvis barn som elsker frukt og grønt og som stort sett spiser det meste, i alle fall smaker, men likevel synes jeg det ofte blir en vurdering i forhold til å skulle ha mat klart forholdsvis raskt og at maten helst ikke skal være av den usunne varianten. I alle fall ikke for ofte.
Derfor blir jeg så glad når jeg oppdager gode, næringsrike produkter som gjør ta jeg kan lage middag i en fei, som alle liker - og sånn er det her i huset med Salmalaksen. Vi oppdaget den først i våres engang, men etter den tid har vi grillet, ovnsbakt og stekepannestekt denne laksen. Eneste vi ikke har prøvd er å spise den rå (det går faktisk!) og å koke den, men det kan jo hende vi prøver det også etterhvert.
Det geniale med denne laksen er at den er så fersk som det går an å få den. Det tar maks 4 timer fra sprell levende fisk i havet til fisken er vakumpakket og klare for salg. Butikken får levering et par ganger i uka og heldigvis har Meny-butikken her på Nesodden dette produktet i sine hyller. Og med så godt produkt i utgangspunktet, så har vi rett og slett ikke klart å lage tørr eller vond fiskemiddag med denne laksen.
Så, mine damer og herrer, her gir jeg dere nå 'oppskriften' til å lage sunn, næringsrik og ikke minst god middag på 1-2-3, med utallige muligheter for variasjon.
Jeg bruker verdens beste olivenolje fra Oliviers & Co, basillikumolje, og legger en god mengde av dette i bunn av en ildfast form. Jeg kverner pepper over, knuser litt havsalt over - før jeg legger i fiskestykkene. Kverner på nytt pepper og knuser havsalt over, snur fiskestykkene et par ganger, sånn at fiksen er godt dekket av olje, pepper og salt. Dette slenger jeg inn i ovnen på ca 190-200 grader, i 12-15 minutter.
Samtidig koker jeg pasta. Vi bruker konsekvent fullkornspasta da vi syns det smaker bedre og metter mer, men det er jo smak og behag. Ikke overkok pastaen - litt 'al dente' er fint. Når pastaen er ferdigkokt tar jeg i en klump med smør oppi, gjerne et beger rømme, krydder etter eget forgodtbefinnende. Her bruker jeg prinsippet 'man tager vad man haver' og i dag var det ikke spesielt mye jeg puttet oppi utover det jeg nå har nevnt.
Etter at pastaen har blitt godt blandet med rømme, smør og krydder tar jeg ut den ildfaste formen fra ovnen, løfter vekk laksestykkene, heller pastaen i formen (behold oljen som ligger der), strør over et lag med ost og legger laksestykkene tilbake. Formen setter jeg tilbake i ovnen, men reduserer gradene til cirka 100.
Og that's it - godt, mettende og næringsrikt. Jeg skulle gjerne hatt rød paprika oppi og flere andre grønnsaker, men det var vi rett og slett tomme for i dag - så da ble det bare sånn. Dette er også strålende lunsj til ungene om man får noen rester. Rett i fine plastbokser, en liten gaffel oppi - og vips, så har man en lunsj som er litt mer spennende en kjedelige brødskiver.
Så var det over til dere, mine fine lesere - har dere noen gode middagstips? Del gjerne i kommentarfeltet, ny inspirasjon mottas med stor takk!
Update: Dette innlegget er valgt ut som gjesteinnlegg på den fine bloggen Hobbykokken.no - klikk deg over og ta en titt og hent inspirasjon fra hans mange tips og ideer!
I innlegget hvor jeg var nysgjerrig på hvem mine lesere var og hva dere likte og ikke likte ved bloggen min, var det flere som skrev at de ønsket flere bilder fra huset vårt. Og koselig er det naturligvis - jeg deler gladlig, jeg! Grunnen til at det ikke er flere av rommene som er blogget, er at jeg ikke har vært helt 100% ferdig med rommene. Vil gjerne ha alle 'finishing touches' på plass før jeg viste det frem. Men; Viser frem litt likevel jeg, så har jeg heller en fin unnskyldning til å vise dere eventuelle endringer. På den måten kan jeg late som jeg er en ekte interiørblogger...
