Tid for de nære og store følelsene ♥

De siste dagene har virkelig vært dager hvor jeg har fått kjenne ekstra godt på de nære og store følelsen i livet. Dagene har variert fra dager med store, varme smil rett fra hjerterota, til dager med store, våte tårer fordi et vakkert hjerte sluttet å slå. Slikt kan gjøre selv den mest hardhudet blant oss ganske utslitt følelsesmessig, men jeg har tatt disse dagene innover meg, og kjent godt på det som har kommet. Jeg har en fornyet energi, et fokus og en indre ro for tiden - og jeg tror det er derfor jeg opplever at disse dagene forsterker den gode spiralen, fremfor å vippe meg av pinnen og stresse meg opp over alt jeg ikke får gjort når jeg tenker jeg burde ha gjort det.

Etter en særdeles hektisk høst med flust av faglige, spennende oppgaver, i tillegg til et par-tre uker med sykdom i kroppen, har jeg rett og slett satt på bremsene. Jeg har takket pent nei til enkelte oppgaver og hyggelige avtaler, jeg har sendt noen jobbforespørsler videre til andre flinke folk - og jeg har, som nevnt tidligere, jobbet med å få struktur og oversikt over aktiviter og gjøremål både for vårt firma og familien som en helhet. Og for en fantastisk effekt dette har hatt!

Jeg merker godt at når jeg er midt oppi en veldig hektisk periode, så lar jeg den ofte bli enda mer hektisk enn den strengt tatt trenger å være. Alt går så fort og jeg klarer ikke stoppe opp lenge nok til å få oversikten, prioritere og legge inn gode og energibringende pauser. Heldigvis har jeg en god, raus venninne som deler flust av råd for denslags, nemlig fine Cecilie Thunem-Saanum. Hennes råd i situasjoner som jeg nettopp beskrev, er noe sånt som:

"Når det koker som verst; ta fri!" 

Cecilie skriver også for magasinet Stella, og hun har utdypet dette tipset i en av artiklene sine der:

Skill mellom travel og stresset! Vi får stadig høre at vi er så travle, som en negativ ting. Det er godt ment, men det er stor forskjell på travel og stresset. Travel er bra, når vi er strukturerte og har muligheten til å påvirke dagen, ta pauser, endre planer, snu på aktiviteter og omprioritere i kalenderen. Og å ta fri. Stresset? Da mister vi kontrollen, arbeidsgleden, følelsen av å selv kunne påvirke egen hverdag. Når du mister hodet: Stopp opp, ta en treningsøkt, gå på kafé eller gjør noe annet du ikke har tidsmessig råd til. Det gjelder å fjerne seg fra kaoset mentalt, for å få ro nok til atter å prioritere riktig (les hele artikkelen om tidsbruk i Stella her).

Klokt råd fra klok dame, så jeg fulgte altså Cecilies råd og satt bremsene på. Det ga meg rett og slett en ganske annen hverdag. Det skapte rom for og tid til å få oversikt, jeg kunne prioritere, og jeg skapte meg rom for å gi meg selv gode pauser. Akkurat slik jeg ønsket meg og hadde behov for. Det betyr definitivt ikke at jeg tar fullstendig ferie fra jobb og gründerliv, eller fra livet generelt, men det betyr at jeg får tid og rom nok til å ha den gode balansen av jobb og privatliv som får det beste ut av begge deler.

En av pausene jeg var rask med å få booket inn, var å ta en hel arbeidsdag fri. Det er altså ikke slik at vi jobber døgnet rundt, hver eneste dag, og aldri har fri - definitivt ikke! Det er likevel ganske fullt i min kalender (heldigvis!) og dermed ikke alltid like lett å planlegge private ting langt frem i tid, i hvert fall ikke på ukedagene. Men; min søster og jeg ville starte en ny tradisjon i år - og nå gleder vi oss til å følge den opp i årene som kommer. Hele torsdag denne uken ble satt av til en heldagstur til hovedstaden med våre fine prinsesser. Min skjønne niese er fem år, vårt prinsesseSmåtroll er 4 1/2 år - og de er verdens beste kusinevenninner. Vi ønsket å gi oss alle fire en dag med fullt fokus kun på oss jentene - og for en fantastisk dag vi fikk!

En hel dag, med verdens fineste kusine
- og dilling og dalling på høyt nivå!

Dette var en dag det var strengt forbudt å booke inn kundemøter, viktige telefoner eller andre arbeidsrelaterte gjøremål, for dagen skulle ha fullt fokus på oss jentene. Vi tok tidlig båt inn til hovedstaden, spiste lunsj, shoppet, tuslet gatelangs og spiste middag - og så avsluttet vi det hele med Kardemommeby-teater på Nationalteateret. Fantastisk dag og kveld fra ende til annen, og storveis for både små og store jenter. En dag som går rett inn i minnebøkene, og jeg håper vi klarer å lage en god og lang tradisjon ut av dette. Absolutt en dag som varmer mammahjertet og som får meg til å smile rett fra hjerterota!

"Mamma, kan vi ikke slutte i barnehagen og gå på teater hver eneste dag?"

Denne uken har likevel også vært uken som rommet store, våte tårer. Ungenes kjære oldemor og EkteMannens kjære mormor sovnet stille inn forrige uke og ble gravlagt denne uken. Hun nådde en svært respektabel alder og hadde vært svak en god stund, så det var ikke en stor overraskelse, men det er rart med det; når fine folk faller fra, er det trist og leit uansett alder. Det var også den første begravelsen som våre Småtroll deltok i, og slikt gjør naturligvis mye med følelsene for både liten og stor. Heldigvis har vi mange gode minner å ta med oss, hun fikk en fantastisk verdig og fin begravelse på fredag - og Småtrollene har allerede forberedt hvordan vi skal hedre oldemor videre. De har planlagt alt fra hvordan de vil pynte oldemors grav til jul, hvilke tegninger som skal legges på graven og hvor ofte vi skal besøke graven fremover. Mammahjertet svulmer og tankene mine svirrer...

Hvil i fred, vakre og gode Ingeborg <3 

Småtrollenes Oldemor var en dame jeg kjente som rett frem, alltid fornøyd med å være sammen med mennesker hun var glad i - og et fantastisk oppkom av historier fra hvordan livet en gang var. En helt fantastisk dame å være sammen med! Akkurat slik jeg husker min egen bestemor også, en dame jeg har nevnt her å bloggen ved flere anledninger (som i innlegget om enkle gleder her). Disse to damene fra en annen generasjon er begge to av mine rollemodeller og inspirasjonskilder, og særlig for perioden vi nå går inn i - nemlig førjuls- og adventstiden.

Et skrin jeg fikk av min kjære tante Nanny - stappfullt av minner fra gamle dager!
Et bilde av meg, søster Marianne og vår pappa, gamle amerikabrev og andre herliger - deilig nostalgi! 

Dette er en tid på året som jeg virkelig elsker, og før jeg nylig fikk satt på de allerede nevnte bremsene i livet mitt, før jeg hadde klart å finne oversikten og fått kjent på roen, var faktisk en av mine helt relle bekymringer; hvordan kommer denne adventstiden til å bli? Jeg virkelig elsker å arrangere jul - og jeg venter ikke til julaften før jeg setter igang! Jeg arrangerer gjerne et stort juleverksted eller flere, jeg baker gjennom hele desember og jeg elsker mørket, stemningen, luktene og smilene denne måneden skaper. I år skal hele min side av familien samles hjemme hos oss, og jeg virkelig gleder meg så det kiler i magen! Og kanskje spesielt nå som den siste fra oldeforeldregenereasjonen har gått bort og det kun er to generasjon igjen, over våre Småtroll - ansvaret for å bringe tradisjonene videre hviler på oss nå. Da er det herlig at jeg har tid og ro til å kombinere både flust av jobb og flust av førjulskos gjennom hele desember. Perfekt!

Nå går denne søndagen mot slutten - og jeg kjenner meg fullstendig klar for en ny uke! En uke jeg på forhånd har fyllt med et par kurs, litt strategijobbing for et par kunder, julegaveshopping med søster, julekampanjeinnspurt og noen kundemøter, hyggelig bloggtreff (hos energigivende og fantastiske Linda i Hviit!) - og forberedelser til at vi neste helg skal feire vårt eldste Småtroll sin 9-årsdag! Hektisk og herlig!

Jeg kryper til sengs med et svulmende hjerte,

en takknemlig sjel og med et smil om munnen! 

Håper din uke blir magidunderfull!

♥

 

Pin It

Om å gifte bort sin baby

En epoke er snart over.

En begynnelse, en vanvittig utvikling og mange fantastiske muligheter. En reise, et prosjekt, en fantastisk lekeplass. En idé, en gjeng nydelige mennesker og flust av engasjement og pågangsmot. En forelskelse, en evigvarende beundring og en fantastisk erfaringbase. En perfekt start, en god døråpner ...men like fullt; en dør som nå snart skal lukkes. 

LOVE LIFE 
REMEMBER GOOD TIMES

Det som nå i desember tar slutt, er at vårt lille VU ikke lenger skal representere Home&Cottage i sosiale medier. Noen av dere lurer nå kanskje på hva i all verden innledningen over har med den saken å gjøre, men for meg har den alt med det å gjøre. 

Det å få oppsigelsen fra Home&Cottage, overlevert i et møte i slutten av august av samme mann som signerte den aller første avtalen VU noen sinne har laget, det var rett og slett veldig vemodig. Oppsigelsen ble overlevert med fantastiske go'ord om jobben vi har gjort i nå tre år, og det ble også forklart at avgjørelsen som var tatt, var basert på mulighetene vi hadde vist og skapt for Home&Cottage i sosiale medier. Home&Cottage hadde sett alle fordelene sosiale medier ga dem, og ønsket å ta dette videre, til et nytt nivå. De ville ansette en person som kunne gjøre dette på fulltid. En naturlig utvikling, og faktisk en stor milepæl for oss i VU - det er tross alt dette vi jobber for, det at kundene ser mulighetene og virkelig integrerer sosiale medier i virksomheten sin.

Like fullt; å få den oppsigelsen var utrolig vemodig og rart. 

Etter en god del grubling har jeg kommet frem til hva jeg tror denne følelsen kan sammenliknes med;

det å gifte bort min førstefødte sønn til en fremtidig svigerdatter. 

Våre Småtroll er enda for små til at dette er veldig aktuelt på enda en god del år, men jeg føler meg rett og slett litt mer forberedt på det hele nå. At jeg på et eller annet vis vet noe om det som kommer til å skje, om hvordan jeg kommer til å føle meg, når Småtrollene er klare til å forlate redet. Og bare så det er sagt med en eneste gang; det er ingenting galt med svigerdatteren Home&Cottage valgte å ansette. Tvert i mot; jeg kjenner henne faktisk fra før og jeg liker denne svigerdatteren godt, så det er ikke det dette handler om. Innerst inne vil jeg naturligvis heller ikke at babyen min skal være ensom og forlatt, boende hjemme hos meg for alltid, men allikevel; det er tross alt min aller første, lille baby det er snakk om her! Min baby som nå overleveres i armene til en annen kvinne. 

Den nye svigerdatteren og Home&Cottage skal nå skape seg et nytt liv sammen, hvor de er de viktigste i hverandres sosiale medie-liv. De skal avdekke nye muligheter, erfare ny lærdom og antakelig skape helt avsidig mye gøy sammen. Mens jeg, den halvgamle moren og svigermoren, skal stå på sidelinjen og se på. Ettersom både svigerdatteren og Home&Cottage er veldig greie folk, blir jeg muligens invitert inn på en virituell søndagsmiddag i ny og ne. Og ettersom de er omsorgsfulle mennesker, spør de kanskje også den gamle svigermoren om et råd av og til, sånn bare fordi de vet hvor glad hun da vil bli. Og hvis det er noen tvil; ja, hun gamle svigermoren er meg.  

Jeg er vanvittig stolt av hva VU og Home&Cottage har fått til sammen i sosiale medier. Jeg er stolt av viktigheten vi har fått spille i møbel- og interiørinteresserte menneskers digitale liv, av mulighetene vi har fått og mulighetene vi har tatt. Og jeg er stolt av hvilken posisjon vi har klart å skape oss, med forholdsvis begrensede midler. Men, jeg er kanskje aller mest stolt av å ha klart å "lure" så kloke menn som sjefene i Home&Cottage med på denne reisen, og det for tre år siden - i en tid hvor det ikke var veldig vanlig at bedrifter hadde et spesielt aktivt forhold til sin tilstedeværelse i sosiale medier. Jeg er også stolt, og glad, for at jeg klarte å "lure" med meg de vel så kloke, og uendelig kreative, innkjøps- og dekoratørdamene med på turen. Enkelte (det vil si én) av disse damene syntes nettbanken var litt skummel da vi startet å jobbe sammen - og en personlig tilstedeværelse på sosiale medier var en utopi for mange av damene. Og nå... Damene er igang med både Facebook, Instagram og Pinterest - og har blitt av den drevne sorten etterhvert. Slikt varmer mitt sosiale medie-svigermorhjerte, og gjør det litt lettere å gå videre. Jeg har lært dem det jeg kan, og kan nå la en flink svigerdatter overta.  

GOOD LUCK

Men - hvordan i alle dager ble dette så personlig? 

Det er klart det automagisk er litt ekstra personlig med Home&Cottage, ettersom de var min aller første kunde. Jeg tror likevel at en av grunnene til at dette oppleves veldig personlig for meg, er på grunn av måten vi jobber med de største kundene våre. Vi jobber med disse kundene daglig, vi drifter deres tilstedeværelse i sosiale medier - og vi er disse merkevarene sin stemme i sosiale medier. Vi jobber dermed ikke kun kampanjebasert, eller på og av etter som ting dukker opp, men med en hverdagslig kontinuitet. Vi jobber rett og slett med hverdagen til kundene våre, og jeg tror at om man kjenner hverdagen til hverandre, så blir man raskt godt kjent. Og er man godt kjent, blir det personlig. 

Når man jobber med sosiale medier for en merkevare, involveres man fort med de aller fleste delene av virksomheten. Man får snakke med ledelsen, for å sikre at beslutningene er forankret der de bør være. Man får involvere seg i de kreative og administrative prosessene, og man får også bli kjent med det siste leddet ut mot kundene, og utfordringer og gleder man finner der. Dette betyr at man blir kjent med virksomheten som en helhet, med alle dens muligheter og utfordringer - og da blir man involvert og engasjert, også personlig. I hvert fall blir jeg det, men jeg håper ikke det er unikt for meg og VU. Jeg tror nemlig det er helt avgjørende for å gjøre en god jobb på vegne av, og som stemmen til, en virksomhet i sosiale medier. 

På denne måten har vi jobbet med Home&Cottage nå i tre år, og da er det klart man blir godt kjent. Det er klart det blir personlig. Og sånn vil jeg også at det skal være. Ettersom vi også jobber sånn med nille, Fargerike, VIA Tours og flere andre, gikk det brått opp et lys for meg akkurat nå; jeg har muligens flere svigerdøtre i vente i fremtiden! Jaja, det får vi håndtere når den tid kommer... 

Enn så lenge skal vi jobbe ut november med å overføre mest mulig kunnskap over til Home&Cottage og min nye svigerdatter (du kan lese mer om henne på Home&Cottage-bloggen, flink er hun!), og så skal jeg naturligvis gå shoppingbananas i en eller flere av de fine butikkene deres, før mitt rabattkort går ut på dato ;) De har jo Norges fineste butikker fyllt opp med varer som alle som en kan skli rett inn i vårt hjem og interiør. En slags "effekt" av at min historie med Home&Cottage startet som kunde med et helt hus klart til å bli fyllt opp av en ny stil - og du kan lese mer om denne historien under her om du vil.

Jeg må si jeg gleder meg til å følge med på Home&Cottage i tiden fremover, for jeg er sikker på at vi bare har sett begynnelsen på hva den kreative og flinke gjengen der kommer til å få til. Både med nye butikker, nye konsepter, nye leverandører, nye butikkdekorasjoner, nye varer - og naturligvis; nye sprell i sosiale medier!

Med en såpass stor kunde ut av VU sin portefølje, kunne vi naturligvis blitt bekymret for hvordan vi skal fylle tiden fremover, men vi er så vanvittig heldig stilt! Tiden er allerede fyllt opp med nye og spennende kunder og prosjekter, så veien fortsetter videre, også for lille VU.

Tusen takk for turen, Home&Cottage

- og spesielt takk til;

Jon, Tor, Hanne, Gunn, Roar, Kaj Roger, Therese, 

Tina, Lene, Lene, Kristin, Christine og Ida! 

Dere har vært helt fantastiske - 

vi kunne rett og slett ikke fått en bedre første kunde! 

Et eksempel på at dette er en kunde som jeg har blitt godt kjent med i løpet av disse tre årene, og visa versa, finner dere på bildene i dette innlegget. Det er nemlig bilder av den fantastiske avskjedsgaven jeg fikk av dem. Innkjøperene var på en av sine mange reiser, denne gangen til Paris, kom over bøkene og kontorrekvisitaen, og tenkte på meg. Jeg som elsker denslags! En bok med plass til iPhone inni? En fin og kjekk kalender, med praktisk ziplock-lomme? En minnepinne formet som en gammeldags nøkkel? En notatbok med herlige franske ord og MERCI stående på forsiden? En nydelig lykt? Et fantastisk hyggelig kort med personlig hilsen fra den fine gjengen? Jeg elsker alt sammen! 

TUSEN TAKK!

♥

Vil du vite mer fra historien om hvordan Home&Cottage og jeg ble et par?

Home&Cottage var den aller første kunden VU fikk. Faktisk var sjefene i Home&Cottage svært delaktige i etableringen av VU. EkteMannen og jeg skulle flytte tilbake til mitt barndomshjem på Nesodden, etter ti år i hovedstaden. Våre møbler fra IKEA hadde nå tatt sine siste sukk og vi hadde behov for en virkelig fornyelse og oppgradering. I januar 2009 besøkte vi den nyåpnede Home&Cottage-butikken på Alnabru, og falt pladask for stilen, møblene og innredningen i denne butikken. Men, vårt første besøk her ga oss en erfaring med dårlig service, og jeg skrev et blogginnlegg om dette da jeg kom hjem. Vi sa ifra, servicen ble en helt annen - og vi handlet flust av fine møbler som vi fortsatt er veldig glade i. I inspirasjonsmagasinet Home&Cottage ga ut i juni 2009, viste de at de hadde fulgt med på omtalen i bloggverden, og takket noen utvalgte bloggere spesielt og ved navn, for ris og ros de hadde fått. Min blogg var da nevnt, og jeg blogget om at jeg syntes de viste strålende tendenser i sosiale medier - og begynte å fundere videre på hva de kunne gjøre og hvilke muligheter de ville få, om de bare var tilstede selv i sosiale medier. 

Etterhvert hadde jeg fått frem en del ideer jeg tenkte de kunne få, og sendte avgårde en mail. De takket for mailen og ideene, men sa de var såpass nytt selskap enda, at de ikke hadde ressurser til å håndtere noe slikt. Da våknet businessAstrid til liv for fullt, for jeg kunne jo gjøre dette for dem? Tenk for en fantastisk jobb det ville vært! Hos Home&Cottage, med noe så fantastisk som sosiale medier... En drøm! Jeg hadde en jobb fra før, men jeg var hjemme i fødselspermisjon med vår lille prinsesseSmåtroll - og jeg var mer enn klar for nye utfordringer, så dette passet virkelig perfekt! Ja, bortsett fra for Home&Cottage da, for de hadde ikke midler til en slik stilling i oppstarten. Og brått ble ideen om å starte eget selskap født. Home&Cottage ville gjerne være første kunde, de drodlet gjerne med meg om navnvalg på mitt nye firma - og administrerende direktør i Home&Cottage fungerte rett og slett som en slags mentor for meg i ny og ne, noe en nystartet gründer naturligvis satt umåtelig høyt.

Så da var vi igang da. En forsiktig start som har eksalert fortere enn noen kunne ant - og enda er det ikke slutt. 

Hverken for Home&Cottage eller VU, selv om vi nå fortsetter hver for oss.  

Pin It

En rutete hjerne lager fine punktlister

Hjernen min fungerer rett og slett bedre med ruter.

Tydelige overskrifter, fine punkter under hver overskrift med fint symbol foran hvert punkt - og aller helst skrevet med en ok håndskrift. Ja, jeg er «en sånn, en». En som gjerne kan finne på å skrive om forelesningsnotatene fordi jeg selv ikke syntes de så fine nok ut, fordi de rotet til en ellers ryddig og oversiktlig bunke av forelesningsnotater fra det faget det semesteret - eller fordi det ble for mange skrivefeil og utklussinger. Unødvendig bruk av tid vil nok mange hevde, og jeg ser definitivt poenget. For meg har dette likevel vist seg å være livsviktig.

Jeg elsker å lage lister!

Jeg lar meg lett overvelde av oppgaver som tårner seg opp i topplokket. Til tider føler jeg at oppgaver som jeg må, burde, skulle, vil gjerne og har kjempelyst til å få gjort, tyter ut av ørene på meg. Men - om jeg får sortert alle disse må, burde, skulle og ville gjerne oppgavene i punktlister, gjerne med ulike farge for hver overskrift og kanskje noen halvkreative skriblerier tilhørende hver gruppe, så er det akkurat som mengden oppgaver halveres. Minst. Det å få alt ned på papiret, få sortert oppgavene og presentere dem på en oversiktlig måte, det er som en mental øvelse for meg. Jeg jobber meg til et overblikk, tydeliggjør nødvendig prioritering og får vist ovenfor meg selv at jo, her må noe prioriteres bort eller okay, denne dagen er ikke full og kan dermed ta på seg mer av ansvaret for en dag som er alt for full.

Jeg tror rett og slett det er noe i dette med at med god planlegging er halv jobben gjort, og jeg bruker dette til fulle i enhver anledning jeg kan. Greit, av og til er det nok unødvendig bruk av tid, bare fordi jeg elsker å lage slike lister og visualisere hva vi står ovenfor. For tross alt; etter å ha bedt EkteMannen handle melk, brød, klementiner og en liten onsdagsoverraskelse fra butikken, trenger han strengt tatt ikke at jeg lager en handleliste, skrevet på et kaffefilter for det er formatet handlelister skrives på, med overskriften «Handleliste» og punktene melk, brød, klementiner og ‘en liten onsdagsoverraskelse’ i sirlig skrift under overskriften.

Notatblokk, tape og penner lett tilgjengelig.

Men det er altså noe med det å skrive lister og oversikter... Er ukedagene deres hektisk? Strukturer, lag lister, fyll ut kalendere og visualiser. Tenker du at med desember kommer en hektisk periode hvor oppgaver og hygge og stress og hverdagsliv og forberedelser og kos kommer i et enda masete kjør? Strukturer, lag lister, fyll ut kalendere og visualiser. Tenker du at du aldri kommer igang med alle oppgavene i huset - du vet, de du alltid gremmes over, som alltid flyttes på, fordi vi skal bare og må bare og vil bare så mye annet også? Strukturer, lag lister, fyll ut kalendere og visualiser. Og føler du at du blir tatt en bit av fra absolutt alle kanter, og er redd du snart blir spist fullstendig opp? Strukturer, lag lister, fyll ut kalendere og visualiser.

En hektisk verden, hvor enn positiv, hyggelig og meningsfull den er fyllt opp, blir rett og slett mer overkommelig med punktlister.

Jeg jobber selv kontinuerlig med å finne et system som funker. Om det er jobb eller privat, for kun meg selv eller for hele familien, om det er et vedvarende system eller et akutt behov-system (som julehøytiden fort kan være), ser jeg hele tiden etter måter å løse dette på, slik at det blir mest mulig oversiktlig, enkelt å forholde seg til - og absolutt finest og mest motiverende. Jeg er konstant på jakt etter gode tavler, fine og oversiktlige kalendere, gode merkepenner og fargerike post-it-lapper. Ja, jeg bør nok erkjenne at jeg muligens ikke er skrudd sammen på en helt normal måte, men noen av mien absolutte favorittbutikker å gå i, er rett og slett kontorrekvisittabutikkene. For systemfreaks som meg, er det å kunne bruke tid på å kjøpe fine penner, nydelige notatbøker og praktiske og fine kontorrekvisita, som det nok er stas for de aller fleste barn å få handle det de ønsker seg fra verdens største godteributikk.

Godt fornøyd med ny arbeidsplass - og full oversikt!

Nylig gikk jeg kalender- og listebananas i heimen. Jeg tok i bruk en stor, hvit vegg som vi har i en slags mellomgang i vår nederste etasje, og gjorde den rett og slett om til en gigantisk kalender. Kalenderen kunne definitivt vært laget penere, og rettere, og jeg kunne brukt finere tape og gjort meg mye mer flid. Men - jeg fikk det gjort, med de virkemidlene jeg hadde til rådighet der og da - og jeg sier meg mer enn godt nok fornøyd med det! Uansett er det fantastisk enkelt å gjøre om på denne kalenderen, om jeg skulle ønske det etterhvert (behov forandrer seg og får stadig behov for nye metoder å visualisere livet mitt).

Det finnes fine wallstickers man kan kjøpe for å lage seg en tilsvarende kalender, som naturligvis ville sett mye finere ut, men det som var viktigst for meg, var at denne kalenderen utnyttet all tilgjengelig plass på denne veggen, slik at jeg fikk plass til mest mulig informasjon på en mest mulig oversiktlig måte. Denne kalenderen har jeg rett og slett laget av sort pyntebånd (slik man har rundt gavepakker), og festet båndet til veggen med ulik papirtape. Jeg har klippet ut sorte firkanter som jeg har skrevet datoer på, og disse kan jeg bruke 5 minutter på å flytte på når det er tid for at desember skal klargjøres for. Inni hver rute har jeg post-it-lapper som jeg har skrevet konkrete gjøremål, møter, kurs m.m. på, med klokkeslett, og jeg har plassert lappene i ruten basert på når de er på døgnet. Midt i ruten indikerer at det tar hele dagen, øverst til venstre betyr om morgenen, nederst til høyre betyr sent på ettermiddagen, osv.

Målet med kalenderen, er at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hvordan kommende dag, uke og måned ser ut med hensyn på gjøremål og avtaler. Plasseringen av kalenderen er altså i vår nederste etasje, der våre soverom er og der hvor mitt kontor er. Jeg ønsker ikke å ha en så dominerende kalender et sted som var veldig synlig fra stue, kjøkken eller tv-stue, eller som var noe av det første våre gjester fikk øye på. Men det var viktig at den heller ikke var bortgjemt slik at vi måtte aktivt gå inn for å se på den. Nå er denne kalenderen veldig ny og erfaringene derfor få, men jeg gleder meg til å se resultatene i bedret oversikt og fokus for meg og min kjære.

I tillegg til denne kalenderen laget jeg en oversikt over alle VUs aktive kunder innenfor drift / rådgivning og kurs / foredrag, og noterte meg de viktigste oppgavene og ansvarsområdene vi har for hver av disse kundene i november. Etterhvert som selskapet vokser, vi er flere involverte på de ulike kundene (vi har knyttet til oss en freelancer foreløpig, men flere kommer nok etterhvert), tvinger det seg frem en mulighet til å ha en overordnet oversikt til enhver tid. Har vi levert som vi skal til hver kunde? Har vi tatt på oss for mye eller for lite denne perioden? Slik vi har bygget opp dette selskapet, kan vi ikke ha for mange kunder uten at det går på bekostning av leveransen til eksisternede kunder, og det er en hårfin balansegang som vi må følge nøye med på.

Jeg laget også en oversikt over konkrete oppgaver vi skal gjennomføre i november og mailer som skal svares på (forespørsler m.m.) - slik at vi til enhver tid kan få en grei oversikt over ting å ta tak i. Det er rett og slett noe særdeles tilfredstillende med det å kunne stryke av ting på en liste!

Til begge disse oversiktene brukte jeg rett og slett store, sorte ark (kartong), som jeg raskt og enkelt kan lage mine overskrifter og fylle inn punkter på. Disse kan enkelt la seg oppdatere gjennom måneden, uten at jeg må lage ny oversikt fra bunnen av.

Klikk på bildet for å kunne bla i min favorittnettbutikk Hviit.no
sitt nye, fantastisk inspirerende julemagasin; Hviit Jul

(...og som du da vil se; en forkortet del av dette blogginnlegget er med i magasinet!)

Det siste jeg har laget, er en oversikt over familiens gjøremål frem mot julen (se øverste bildet i dette innlegget). Jeg liker å spre forberedelsene over forholdsvis lang tid, slik at jeg har en sjans til å nyte forberedelsene og forhåpentligvis ikke oppleve koselige ting som baking, julegavehandling og pynting som stress. Det har fungert fint tidligere år og jeg satser på at det fungerer fint i år også.

Ved å lage en liste og visualisere hvilke ting jeg har lyst til å få gjennomført før jul, kan jeg ta tak i et punkt her og et punkt der - og brått er jeg igang! Julekort, juleverksted og julebakst - alt får sine punkter og tilfredstillelsen av å kunne stryke noe ut og være igang, er fantastisk! Bakingen er det forresten mange som undrer seg over, for hvorfor orke å bake mange slag julekaker, når det finnes så mye godt å få kjøpt? Men der er jeg virkelig steil. Jeg hadde en fantastisk bestemor jeg så veldig opp til, og jeg har en vidunderlig tante som inspirerer meg veldig. Felles for begge disse, er at de virkelig var glad i / er glad i kosen det ligger i bakst og andre juleforberedelser, med fokus på å gjøre det man kan her og der, for å skape en hyggelig jul for sine nære og kjære. Og det elsker jeg; julen er en tid for kos og hygge med våre nære og kjære, men ved hjelp av mine punkter og lister, sprer jeg den koselige julehyggen gjennom hele desember - og er godt fornøyd med det!

Med punkter og fine overskrifter mener jeg at vi kan bytte ut julestresset med masse julekos!

Har du noen gode struktur- og organiseringstips?

Del i kommentarfeltet davel!

Pin It

Om å være født en god skribent

Er du en av de få som har en magisk penn? Er du en god skribent?
Eller er du blant alle dem som er helt sikre på at det å uttrykke seg skriftlig ikke ligger for dem?

For det å være god til å skrive, det handler vel om mer enn å kunne skrive fine mailer til venner og kjente eller å kunne utforme godt skrevne tilbud til potensielle nye kunder? Det «å skrive godt» handler vel om å kunne uttrykke seg skriftlig på en kreativ og nytenkende måte, en måte som ikke alle andre også klarer - og at den type skriving man skriver når man «skriver godt», ikke handler om praktisk skriving, men om skriving av de virkelig gode historiene?

Hvem blant oss er det som virkelig kan skrive? Er det slik at noen er født med en evne til å skrive godt, at dette er et talent som ligger latent, eller kan det være noe man kan lære seg, bli gradvis bedre og bedre på?

Har du sett skrivelyset?

Når jeg snakker med folk, enten det er med egne venner og bekjente, folk jeg møter på foredrag eller kurs, eller det er ansatte hos våre kunder, får jeg ofte høre kommentarer som: «Skriving er ikke noe for meg», «Jeg er ikke så flink til å uttrykke meg skriftlig, det får andre ta seg av» eller «Jeg har aldri skrevet noe før, så der er jeg nok ikke kreativ nok».

Hva baserer vi egentlig disse uttalelsene våre på? Hvem har definert hva som skal til for å klassifiseres som en som kan skrive godt? Før var de «skrev godt» oftest journalister, forfattere og poeter, men er det nå sånn at disse definisjonene etterhvert er i ferd med å viskes ut?

Jeg var alltid veldig glad i norskfaget på skolen. Men når det er sagt; jeg var veldig glad i matte, økonomi, markedsføring, gym og språkfagene også. Jeg var det man kalte skoleflink, og var stort sett glad i de aller fleste fagene vi hadde på skolen, norsk var altså intet unntak. Det betydde derimot ikke at jeg følte meg spesielt flink i norsk. Jeg var flink til å tillegne meg kunnskap, og jeg gjorde lekser, skrev norskstiler og fikk gode karakterer. Men, gjennom størsteparten av mitt liv, det vil si hele studietiden min og langt inn i mine første jobber, oppfattet jeg meg selv aldri som en av dem som virkelig kan skrive.

Et slags vendepunkt kom da jeg begynte å skrive på denne bloggen for snart ti år siden. Jeg fikk etterhvert kommentarer fra leserene, hvor noen påpekte at de syntes jeg hadde en god penn, at jeg skrev godt. Jeg fniste like godt hver gang noen skrev noe slikt, for disse folkene tok naturligvis fullstendig feil. Jeg var rett og slett fullstendig uenig med dem og var sikker på at de skrev det kun for å være greie - eller fordi de hadde dårlig sammenlikningsgrunnlag.

Det å skrive godt har for meg alltid vært ensbetydende med det å være kreativ. Skriver man godt, bruker man finesser, besitter kunnskap som en slags overlegenhet og man er aller helst en smule eksentrisk. I mitt hodet innebar det å skrive godt, at man kunne finne på gode historier og bruke det norske språket på en spesiell, sær eller kreativ måte, slik at karakterene det skrives om oppleves levende og virkelighetsnære. At alle som leser historien føler at disse menneskene eksisterer, eller i det minste kunne eksistert, i den virkelige verden. Jeg har aldri definert meg selv som en kreativ person. For meg har det alltid vært enten eller; enten er du en kreativ person, som da også er litt rar, absolutt ikke opptatt av å være lik alle andre og som får ideer «ned fra himmelen» som ingen andre kunne tenkt på. Ellers er du sånn som jeg er. Jeg er, og har alltid vært, en person som er glad i struktur, tydelige rammer, godt grep om realitetene og to streker under alle svar, slik at det ikke kan såes noen som helst tvil om at svaret er 100% rett.

Et av de beste stedene å skrive på; ombord på lange turer med NSB med så-som-så nettilgang!

Det at jeg aldri har sett på meg selv som en god skribent, betyr ikke at jeg ikke har vært opptatt av det norske språk. Jeg har alltid vært opptatt av å skrive riktig (jeg unnskylder på forhånd alle skrivefeil i denne teksten). Ikke bare at teksten skal være gramatisk korrekt, se ryddig ut med gode avsnitt, alltid ha stor forbokstav i begynnelsen av en setning, eller at komma og punktum skal være på de korrekte stedene. Jeg har også vært opptatt av at det som skrives henger på greip. At leseren kan lese gjennom teksten og oppleve at de følger en rød tråd. At ingen setninger blir hengende i løse luften, uten mål og mening - og at ingenting skjer som ikke har et tydelig og logisk hendelsesforløp i historien. For meg har disse tingene bekreftet min egen oppfatning av at jeg ikke er kreativ, men at jeg liker struktur og orden - også i språket og i skrevne tekster.

Så, da jeg begynte å få kommentarer på hvordan jeg skrev mine blogginnlegg, at jeg hadde en god penn, tenkte jeg at de som ga disse tilbakemeldingene antakelig mistolket min evne til å skrive rett på, for det å skrive godt. Mine blogginnlegg var ikke spesielt kreative, jeg formulerte meg ikke spissfindig eller finurlig, men jeg skrev enkelt, man kunne følge en rød tråd og ting hang på greip.

Men er det å skrive godt?

Når jeg formulerte mine første tilbud til potensielle kunder hos de første arbeidsgiverene jeg hadde, var disse tilbudene skrevet med en selgende, korrekt og tydelig tekst. Når jeg skriver mailer til venner, kjente eller forretningsforbindelser, bruker jeg stor forbokstav i begynnelsen av hver setning, jeg setter ikke syv utropstegn etter setningene mine og jeg gir mottakeren rom til å trekke pusten med noen avsnitt innimellom. Er dette bevis for at jeg skriver godt?

Jeg tror faktisk det. Helt ubeskjedent og uten tanke på hva Jante måtte mene, har jeg etterhvert kommet til en ny konklusjon om måten jeg skriver på. Nei, jeg skriver fortsatt ikke spesielt kreativt, spissfindig eller overraskende, så akkurat det har ikke forandret seg. Men ja, jeg har etterhvert begynt å tro på kommentarene om at jeg har en god penn. Det har tatt meg noen år, men nå er jeg altså der.

En god stemning i omgivelsene rundt, er viktig for å komme i rett skrivemodus for min del.

Og tenk, bare tenk, om flere av oss kunne revurdert de mange oppfatningene vi har av oss selv! Tenk om flere kunne skrevet og vist frem det de har skrevet, slik at de kunne få kommentarer på måten de skriver på, slik som jeg fikk. Hadde det ikke vært for kommentarene jeg har fått gjennom årene på min blogg, er det slettes ikke sikkert jeg hadde startet et selskap hvor jeg skriver på vegne av våre kunder eller lærer opp kunder til å skrive selv. For at jeg skulle leve av å lære andre å uttrykke seg skriftlig, det hadde fremstått for meg som en fullstendig utopi for bare noen år tilbake.

Tenk så mange muligheter som ligger der ute, om vi bare redefinerer hvordan vi ser på oss selv. Det er så lett å tro på andres, eller kanskje aller helst våre egne, forestillinger om alt vi kan eller ikke kan. Og det er da så utrolig mange muligheter og spennende overraskelser vi går glipp av! Jeg har sett mange oppleve en ny vår ved å utfordre seg selv, teste ut sine egne oppfatninger, sine egne holdninger og grenser, og det er lite jeg finner mer motiverende enn å følge med på slike folk!

«Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert» sa Pippi - og det finnes nok kun et mindretall i blant oss som er like tøffe som henne. Men om vi forsøker, om vi setter noen av disse forhåndsinnstilte definisjonene vi har av oss selv på prøve, istedet for at vi spiller den samme platen om oss selv om igjen og om igjen og om igjen; tror ikke også du at det kunne ført til noen helt nye muligheter?

Hvilken definisjon har du på deg selv,

som du kunne tenke deg å teste om virkelig stemmer? 

Pin It