Om gruff, kjendiser og takknemlighet

Akkurat nå sitter jeg ved vårt kjære spisestuebord, med med mine nærmeste rundt meg. EkteMannen pløyer gjennom IKEA-katalogen for å finne lure løsninger til noen av våre mange oppbevaringsutfordringer. Småtrollene fniser over et slag yatzy, med kreative diskusjoner over hvordan disse reglene egentlig er. Og Husfrua, altså jeg - jeg koser meg med å la tankene få løpe fritt i denne bloggen.

Litt vel idyllisk, tenker du?

Lørdagsidyll ♥

Absolutt, men dagen vår begynte ikke på denne måten. Dagen i dag begynte med gruff. Denne dagen som lå foran oss ubrukt og helt uten planer - alt lå til rette for at vi skulle ha en kjempefin lørdag. Likevel var det noe gruff som lå i veien... Gruff som føltes udefinerbar, men som kom til syne ved at vi alle fem var litt grå. Litt flate i ansiktet, litt nebbete mot hverandre, litt ute etter å få noe å krangle om. Småtrollen var hårsåre mot hverandre, og både EkteMannen og undertegnede var raskt frempå med våre litt strenge stemmer for  "å rette opp". Kun med den effekten at vi forsterket gruffet, naturligvis. Ingenting ble liksom greit akkurat i dag. I dag som var helt uten planer, men med så mange ønsker. I dag som vi hadde alle muligheter i verden, men som gjorde det så vanskelig å velge. I dag som vi burde vært blide, men vissheten om det, gjorde oss bare ekstra grå. I dag som var helt uten problemer, men full av gruff likevel.

En grå dag med behov for at det letter.

Av og til merker jeg at vi må justere oss. Det er ikke det at vi har store problemer, at hverdagslivet er uoverkommelig, eller at Småtroll, EkteMann og sjølveste Husfrua oppfører seg helt umulig. Det er likevel noe der, noe jeg ikke liker, noe som gjør at jeg får bekymringsryke i panna og et litt ekstra mørkt blikk. Jeg har merket at for meg så bunner slik gruff oftest ut i et fravær av takknemlighet. At Småtrollene sutrer unødvendig og ikke klarer å se hvor bra de faktisk har det. At EkteMannen og jeg selv ikke ser det vakre og gode rundt oss, men kun har øyne for utfordringer, bråk og ting vi ikke får til. Det at vi ikke er takknemlige for hvor heldige vi er, opplever jeg som en fornærmelse for de som virkelig har store utfordringer å slite med.

En dag som begynte med gruff, kan ende opp harmonisk og fin - det liker jeg ♥

Så da prøvde jeg å formidle dette til Småtrollene. De tre satt i sofaen og hørte meg snakke om takknemlighet og å glede seg over de små ting. At vi måtte være glad for hver dag, for at vi er så heldige som vi er, og at det er opp til hver og en av oss å få dette til. At vi har valg, og at vi bør være bevisste alle disse valgene vi tar. Er det virkelig nødvendig å småkjegle over hvem som egentlig skulle gå ned trappen først? Er det om å gjøre å sikre seg det største kakestykket på bordet? Er det om å gjøre å få trumfet gjennom akkurat den aktiviteten en selv ønsker? Respekterer og anerkjenner vi hverandre og hverandres ønsker, som vi ønsker at de skal respektere og anerkjenne oss?

Småtrollene lyttet, tok det inn over seg, kom med sine meninger - men var like grå i ansiktet. Vi var alle like grå, og like fulle av gruff. Energien i dagen vår var lunken, og jeg var redd dette kom til å bli en dag som kunne blitt så utrolig bra, men som kom til å krangle seg videre og langt inn i søndagen. Så fullstendig bortkastet det ville vært.

Men ting kan snu, og takk og lov for det!

Heldigvis suste Louis Schwartzberg inn i livet mitt på en facebookoppdatering akkurat da. Han kom med et foredrag han hadde holdt om takknemlighet, på TEDxSF for drøyt to år siden. Filmen er på 10 minutter, men jeg er virkelig glad for at jeg tok meg tid til å se hele. Det er noe med de nydelige naturfilmene han viser, med den skjønne, lille jentas perspektiv på takknemlighet, og aller, aller best; med den gamle, kloke mannen helt til slutt. Etter at jeg hadde sett noen minutter av denne filmen, innså jeg at dette muligens kunne være en enda bedre måte å få Småtrollene til å forstå hva jeg mente, så jeg spolte tilbake og inviterte de opp i sofaen for å se filmen sammen med meg.




Småtrollenes øyne var vid åpne, de kommenterte den nydelige naturen og de hørte på min simultanoversettelse av det som ble sagt. Og - de stilte spørsmål og kommenterte slik at jeg skjønte at dette var en mye bedre måte å forklare de om takknemlighet, enn mine egne formanende ord.

Når jeg først hadde oppmerksomheten deres på denne måten, video er tross alt et mektig og forklarende medie, tenkte jeg at jeg ville vise dem enda et par filmer. Jeg hadde nemlig sett en film for en god stund siden, hvor skuespilleren Ashton Kutcher holdt en fantastisk takketale på Teen Choice Award. Han benyttet anledningen til å forklare tenåringene i salen noen viktige livslærdommer, og han har et budskap som trengs formidlet til alle - uavhengig av alder.




Etter å ha sett den filmen, og snakket om hva det egentlig betydde alt det han sa, kom vi over et intervju Ashton Kutcher hadde gjort på The Ellen Degenerous Show, hvor han rett og slett ga nok en fantastisk tale. Denne karen har så mange gode og fine verdier, og virker som en tvers igjennom god fyr, at jeg håper flest mulige folk tar seg tiden til å se videoen og høre på han.





Ord til Småtroll om hva livet virkelig handler om, fortalt av en av verdens største og mektigste kjendiser, det gjorde rett og slett et stort inntrykk. Ashtons ord om hardt arbeid, smarthet og det å være omsorgsfull og raus, det gjorde at Småtrollene forstod mer av det jeg hadde forsøkt å formidle til dem bare en liten halvtime tidligere. For Småtroll er det lett å drømme seg bort, og ønske seg inn i kjendisverden. Tenk å være like berømt som Justin Bieber! Tenk å ha helt ubegrenset med penger! Tenk å kunne kjøpe seg nye klær hele tiden og få akkurat den sveisen som alle de kule gutta i klassen har! Om bare jeg også var kjendis, så ville livet mitt bli så fantastisk mye bedre! Jeg skjønner det godt, det er jo akkurat de samme drømmene jeg hadde da jeg var (en smule) yngre. Faktisk tror jeg vel også det er en del av oss voksne som kan tenke på denne måten fortsatt? Om jeg bare hadde litt mer penger, om jeg bare hadde vært litt pengere, om jeg bare hadde vært litt mindre misforstått, om andre bare hadde sett hvor fantastisk jeg egentlig er... Da er det fint at kloke og veltalende menn som Ashton, deler humane tanker om hva livet faktisk handler om og hva som skal til for at vi skal oppnå det vi ønsker.

Med disse tre filmene, og samtalene vi fikk i sofaen før og etter at vi hadde sett på filmene, forandret hele stemningen i dagen vår seg. Vi innså alle sammen hvor heldige vi er, og hvor viktig det er at vi husker det hver eneste dag. Vi fikk tenkt oss om og justert våre prioriteringer og våre "krav" for dagen. Og - da var faktisk veien kort til yatzy, blogging og en gjennomgang av IKEA-katalogen rundt spisebordet, med tente lys og deilige småkaker til.

En god blanding av kloke ord vi har hørt i dag, og som nå har kommet opp på tavla ved spisestuen vår.
På den måten tar vi ordene med oss videre inn i hverdagen vår ♥

Om Småtrollene ikke har vært høyrøstet eller småkranglet seg i mellom etter denne praten i dag? Jo, såklart de har det. Om ikke undertegnede har svart EkteMannen i en litt surere tone enn meningen var, og om ikke EkteMannen har mast på Småtrollene i en mer masete tone enn opprinnelige tenkt? Joda, såklart - men det gjør ikke noe! Vi er jo bare mennesker, og vaner er vonde å vende. Vi suser ikke rundt på en rosa sky, med forventninger om at alle skal snakke med milde stemmer og gjøre sitt beste for en bedre verden hvert eneste våkne minutt. Men - vi har justert og fått plassert fundamentet vårt. Vi har blitt enige om noen nye fokusområder, om hva som er viktig for oss, i vår familie, og så har vi åpnet for at vi alle kan gi hverandre tilbakemeldinger om vi sklir litt for langt utenfor det vi har blitt enige om.

Akkurat nå flommer hjertet mitt nesten over av varme, glede og en enorm takknemlighet. Det å ha en lørdag helt uten store planer, det å tusle rundt i et hus varmet opp av stearinlys, det å ikke bruke tid på morgenstell, men hoppe rett inn i 'kosekjolen' (og bli der hele dagen), det å ha mine aller, aller nærmeste og kjæreste sammen med meg - det gjør noe med hjertet og hodet mitt. Det gir meg ro i sjelen, det gir meg energi til å få gjort ting som burde vært gjort for lenge siden, og det gir meg en tro på at vi alle kan få til det aller meste, bare vi er smarte, omtenksomme og rause, og om vi gjør vårt beste og jobber hardt for å få det til.

Det tok sin tid, men nå er resten av kvelden gruffefri, og det er herlig!

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har det livet jeg har, for at jeg har de Småtrollene jeg har og for at jeg har den EkteMannen jeg har - og det skal jeg rett og slett smile bredt og takknemlig for langt inn i morgendagens muligheter.

Ønsker deg en strålende, gruffefri og fin helg, kjære leser! 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Ser du gull eller gråstein?

Jeg tror livet handler mye om akkurat dette valget; ser du gull eller gråstein?

Ser du muligheter eller utfordringer, gleder eller sorger, fine folk eller de kjipe? Ser du jobbmuligheten som glapp, eller alle de spennende mulighetene som ligger for øyeblikket usynlige, men like fullt venter der ute et sted, noen kvartaler lenger fremme? Ser du hengemage, hengepupper og et hull i tanna du burde ha fikset, eller ser du en kropp som er myk, varm og funksjonell nok til å gjøre akkurat det du har lyst til å bruke den til? Ser du de visne blomstene på spisestuebordet og får dårlig samvittighet for at du ikke har kastet dem, eller ser du kjærligheten og gleden lille frøken Småtroll har kjent på da hun plukket disse blomstene for å gi de til mamma? Ser du på summen i nettbanken din og tenker det kunne vært flott med en null eller to ekstra på den summen, eller ser du alt du allerede har i livet ditt med en varm erkjennelse om at du faktisk har mer enn nok? Ser du hjemmet ditt med alle sine mangler, som støvet i krokene, hyllene med klær som burde vært sortert og all rom som burde vært gjort noe med, eller ser du hjemmet ditt som et sted folk har lyst til å komme på besøk til, et sted folk har lyst til å være i?

Ser du alle menneskene i dine omgivelser, som har mange av de tingene du drømmer om og ønsker deg, enten det er baby, singelliv, ekteskap, ny bil, tynn kropp eller fancy hus, eller ser du alle menneskene rundt deg som drømmer om akkurat det du har?

Det er kanskje ikke gull alt som glitrer,
men vi får øye på det i hvert fall, og det er da verdt en hel del.

Vi har alle våre dager med fokus på all gråsteinen som finnes i verden, og jeg tror det kan være sunt med slikt fokus noen slike dager innimellom. For å vite litt om hva som er bra, hva man setter pris på, må man også vite noe om alternativet. Gråstein finnes hos oss alle, og av og til finner man gråstein på rad og rekke. Energien tømmes og livet oppleves ugreit. Alle de kjipe folka som ikke behandler deg bra. Alle stang ut - som du håpet ble stang inn. All småkrangling - enten det er mellom små eller store, mellom venner eller kollegaer. Og ikke minst; alle forbedringsområder, både hos seg selv og hos andre. Om vi ser og kjenner godt etter, kan det rett og slett være lett å finne gråsteinen rundt oss. Noen dager kan gråsteinen ligge lag på lag over gullklumpene, og livet går trått i oppoverbakke.

Men;

ser du alt gullet som skinner rundt deg?

Ser du alle folkene som vil deg vel, som heier på deg, som synes du er kul? Ser du alle som ser på deg et forbilde, som skulle ønske de var mer som deg, og som blir ekstra glad når akkurat du sender noen ord eller vier dem litt oppmerksomhet? Ser du gullet rundt deg, ikke bare i form av fine mennesker, men alle tingene rundt deg og som gir deg den ekstra deilige go'følelsen, det som gir deg sjelero? Ser du effekten av dine prioriteringer og dine valg, som nå har vært med på å gi det det livet du nå har?

Jeg er helt klart en som i all hovedsak, ser gullet rundt meg. Jeg gleder meg over de små tingene i livet, som en kopp god kaffe, en fin todo-liste eller vakre blomster. Jeg ser gull over alt hvor enn jeg snur meg, og jeg i kveld kjenner jeg at det renner over for meg.

Jeg er takknemlig for å ha verdens beste EkteMann, som gir Småtrollene og meg de beste hverdagene - fyllt av glede, ro, fjas og klokskap. Jeg er takknemlig for å ha verdens (og da mener jeg Verdens!) beste Småtroll, som er så friske og blide og glade og kloke og omsorgsfulle, at jeg rett og slett får tårer i øynene av å tenke på hvor heldig jeg er. Jeg er takknemlig for å ha så godt som hele familien min samlet innenfor en veldig kort radius, og jeg er takknemlig for at disse menneskene er akkurat sånn som de er; ærlige, utfordrende, varme, hjelpsomme, sta og gode. Jeg er takknemlig for huset vi bor i og hvor godt vi trives her, i mitt barndomshjem, med alle menneskene som bor rundt oss på denne familietomten. Jeg er takknemlig for firmaet vårt og for at vi har klart å skape et selskap som gir oss spennende og utfordrende arbeidsdager, fantastiske kunder og deilig fleksibilitet - og som per i dag gir arbeidsplass til både Husfrua, EkteMannen og endel timer til et par frilansere også.

En oppbrukt frase, men like fullt sant;
"over skyene er himmelen alltid blå" - og den er jo det! :)

Og helt til slutt, men absolutt ikke uvesentlig;

jeg er så uendelig takknemlig for alle gullfolkene jeg er så heldig å kjenne! 

Alle disse gullklumpene som på hver sin måte, gjør livet mitt innholdsrikt, spennende, interessant, utfordrende, godt, lærerikt og gøy å leve! Det er alle disse folkene som gir meg en fantastisk ro, i form av at jeg vet at verden kommer til å klare seg bra i fremtiden, ettersom den tydeligvis består i all hovedsak av menneesker som er i bunn og grunn gode, og som vil hverandre vel. I hvert fall om vi skal ta menneskene rundt meg som et statistisk bra utvalg, og det skal vi. Særlig i kveld. Jeg er så glad i, og stolt av, gullfolkene jeg kjenner, som hver og en skaper sin egen fremtid så godt de kan, som er noens nære og kjære, som skaper trygge og gode hjem for seg og sine. Og det som er så fint; mine gullfolk har andre gullfolk i sine liv - folk jeg ikke aner hvem er, men som gir mine gullfolk akkurat det de trenger, og det gjør meg så glad!

Alle menneskene gir meg noe på en eller annen måte. Noen gir meg historier fra barndommen, mens andre gir meg noen å diskutere skolehverdagen til Småtrollene med. Noen er gode sparringspartnere for gründerlivet, mens andre er mine rollemodeller for familielivet. Noen heier på meg, mens andre lar meg heie på dem. Noen av gullfolkene ser jeg opp til, nesten med en form for ærefrykt, fordi jeg føler de kan og vet så mye, og jeg lærer derfor alltid noe når jeg er sammen med dem. Andre får jeg anledningen å fortelle, forklare og lære fra det jeg kan og vet, jeg får lov til å gi noe tilbake - en følelse som ikke er til å kimse av. Noen roser og gir meg hyggelige tilbakemeldinger, og gir meg en følelse av at jeg behersker - mens andre påpeker utfordringer og muligheter, og gjør at jeg strekker meg videre og blir stadig bedre.

Noen er alltid positive og får meg til å smile, mens andre er saklige og profesjonelle og får meg til å tenke nye tanker. Noen kverulerer på en herlig irriterende måte, og holder meg på tå hev. Andre gir meg trygghet og ro, til å være akkurat meg. Noen av dere ser jeg nesten aldri, men likevel stadig vekk - via internminnet i topplokket. Noen av dere ser jeg flere ganger i uken, og blir likevel aldri lei.

Og felles for dere alle;

dere er mine gullfolk og jeg er uendelig takknemlig for hver og en av dere! 

Et lite glimt av sol, det er gull for meg - da kan jeg glemme mye gråstein i form av grått og trist vær.

Og vet du hva noe av det mest fantastiske jeg vet på jord er? Det som er gull for noen, er gråstein for andre - og visa versa. Det betyr at om du leter etter det som er gull for deg, og ikke bryr deg for mye om det du finner av gråstein, blir det fine dager og gull nok til oss alle - og verden blir et godt sted å være. Det er i hvert fall min teori!

Jeg skal bli mye flinkere til å fortelle folk hvor mye jeg setter pris på dem, 

for tenk om de ikke vet det  fra før?

(Forresten, Ingvild - dette blogginnlegget kom mye på grunn av deg!)

♥

Hva eller hvem er gullklumpene i ditt liv? 

Del gjerne i kommentarfeltet om du vil - kanskje vi kan spre gullet videre der! 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Da får du info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler de innleggene jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Ny start, nytt fokus og ny tro - igjen!

Jeg elsker nye starter!

En ny start kan være stor eller liten, men for meg betyr en hver ny start, at jeg gis nye muligheter. Egentlig at jeg tar disse nye muligheten! Nye muligheter til å oppnå mål jeg strekker meg etter, til å riste av meg "gammel moro" og få fornyet fokus, og selvfølgelig, for ikke å glemme; det gir muligheter for å handle inn nytt kontorrekvisita, gode blokker og fine tusjer, sånn at vi får dokumentert mulighetene og målene og laget informative lister, og denslags gleder et ekte papirhjerte! :)

En mandag er for meg en ny start. En ny uke ligger for våre føtter, og vi aner ikke hva gøy den har å by på! Hver nye dag er også en ny start, og om ting var gruff i går, trenger det slettes ikke være det i morgen - jeg elsker det! I tillegg til disse små, nye startene, har vi også noen gode, store nye starter. Januar hvert år er en slik stor, ny start for meg, og det er skolestarten i august også. Høstens friske luft og fargerike trær, det vitner om klarhet, fornyet fokus og flust av muligheter.

Høsten er nydelig, og særlig i slikt vær - det er ikke rart man blir inspirert til å bli bedre!

Det skal sies; jeg er god på disse nye startene, men jeg har helt klart noen utfordringer med gjennomføringsevnen. Jeg er helt klart det man kaller 'den fødte optimist'. En dårlig dag / uke / måned, betyr at den neste dagen / uken / måneden må bli bra - det er mitt generelle utgangspunkt, det er på den måten jeg er skrudd sammen. Men, det at jeg god på disse nye startene, betyr defintivt ikke at jeg er så god på å være sta nok, utholdende nok eller fokusert nok, til å faktisk klare å gjennomføre alle målene jeg setter meg. Jeg fikser endel, det er ikke det, men langt, langt fra alle målene innfris. Det vet lesere av denne bloggen, for jeg har skrevet om temaet ny start flere ganger. Men - jeg liker disse (mange) nye startene likevel, og jeg tror at gradvis så kommer jeg dit jeg vil likevel. Det tar kanskje bare litt lenger tid enn jeg skulle ønske. Jeg er helt klart aller best på å nå mål som har med andre mennesker å gjøre, som i jobbsammenheng eller ovenfor venner og bekjente. Det blir rett og slett til at jeg ofte bruker meg selv og mine personlige mål, som salderingspost. Eller - kanskje jeg rett og slett ikke er fokusert, utholdende eller streng nok med meg selv? Godt mulig!

Uansett årsak, hvordan skal jeg nå klare å holde fokuset og nå målene mine?

Denne høsten tester jeg derfor en ny variant; nå involverer jeg enda flere mennesker med i mine fokusområder og mål for høsten, nemlig min fine familie! Okay, det er ikke eneste grunnen til at hele familien er med, for jeg har rett og slett tro på å ha felles mål og fokus å jobbe mot og for også. Uansett grunn, jeg samlet sammen tre Småtroll og EkteMannen en gang helt i slutten av sommerferien, og så satt vi oss rundt spisebordet vårt. Klare med gode blokker, fine tusjer og flust av glede for at en ny, stor start lå foran oss! Vi brukte faktisk et par-tre timer på dette, og Småtrollene var i aller høyeste grad med i prosessen - og vi koste oss med dette! Fullt fokus på hver og en, alle får mene og være med i beslutningsprosessen, og så gode forklaringer som mulig gis underveis.

Vi lagde små skyer som representerte hver og en av oss som person, men også egne skyer for ulike grupperinger av oss. En sky for familien som helhet, en for meg og eldste Småtroll, en for de to andre Småtrollene og EkteMannen, og en egen sky for bare EkteMannen og meg. Deretter var det bare å fylle inn hva vi ønsket å fokusere på - for oss selv og for hver av de ulike grupperingene. Det blir helt klart mange punkter og mål, men for oss handler det om å ha på papir hva vi skal ha fokus på fremover. Med mange punkter og mål, blir det også mange fine premier om vi klarer å gjennomføre, og såklart fikk Småtrollene være med og påvirke hvilke premier de ønsket seg. En ønsket seg en triksesparkesykkel om han klarte det han skulle, mens en annen ønsket å få komme på overnattingsbesøk hos tante&onkel. EkteMannen drømmer om nytt stereoanlegg i stuen og undertegnede ønsker seg ny klokke - og premiene ble notert ved hver sky i en farge som synes.

Våre mål for høsten - vi gleder oss til å se effekten! 

Mange mål, mange ting å huske på - er dette å legge opp til en dundrende fiasko, tenker kanskje mange nå? Det er nok ikke helt feil tenkt egentlig, og det er veldig typisk meg. Om jeg skal gjøre noe, blir jeg veldig streng med meg selv, og skal gjøre det fullt, helt og så skikkelig som det bare går an. Men, akkurat her, akkurat denne gangen, tror jeg vi har lagt opp til noe som kan fungere likevel. Ja, det er mange mål, og ja, det er kanskje uoppnåelig å innfri på alle punktene våre. For oss handler dette om å etablere fokus og endre etablerte mønstre, og jeg øver meg hver eneste dag på å ikke være for streng med hverken meg selv eller Småtrollene våre i forhold til dette. Det at jeg er god på en ny start og ikke så god på å gjennomføre, det handler mye om at om ting ikke går så bra som jeg vil, om vi har en glipp eller ikke er så "flinke" som jeg gjerne skulle ønske, så tenker jeg at ting er "ødelagt". Da må jeg begynne på nytt, finne nye mål og vente på en ny start. Men ikke denne gangen!

Dette prosjektet slutter nemlig ikke om en av oss gjør en blunder, glemmer oss eller "skeier ut". Prosjektet vårt gjelder fra 15. august og helt til 15. desember, uansett. På disse fire måneder skal vi blant annet jobbe med det å kun spise litt godis på lørdag (eller en annen dag i uken), være aktive i 30 minutter hver dag, ikke terge hverandre eller bruke for mye tid med mobilen i hånden. Vi skal ikke jobbe etter kl 23, vi skal leke mer, vi skal ikke bite negler og vi skal gjøre oss flid med leksene. Vi skal ha kjærestekveld en gang i måneden, skal rydde opp etter oss selv, invitere hverandre med i lek og skal spise mindre kornprodukter og sukker. Vi skal holde avtalte tider og vi skal sove mer. Vi skal lese mer bøker og være kreativ oftere. Vi skal ha det så ryddig at vi ikke bruker unødvendig tid på å finne ting vi trenger. Vi skal spille data max 30 minutter hver dag (men da uten å måtte spørre om lov først) - og vi skal si JA oftere enn vi sier nei.

Mye å holde orden på? Mye å kreve av Småtrollene våre (og oss selv, for så vidt)? Ja, helt klart. Men igjen, det handler for oss om en prosess hvor det ikke er noen som er "ute" om de har spilt litt for lenge data eller ikke fikk tid til en kjærestedate en måned. Det handler om en retning vi har lyst til å gå, og det handler om at vi nå alle er bevisst hvilke punkter vi har og hvor vi vil. Og så skal vi jammen være rause med hverandre underveis.

Denne fine og herlige gjengen min er KLAR nå, og vi er enige om én veldig viktig ting;
vi kommer til å ha det fanastisk hyggelig, morsomt og fint underveis! 

Vi startet som sagt 15. august, og har vært igang i fire dager - og for en fantastisk boost det har vært! Vi har takket nei til rykende varme sjokoladekakestykker på kurs, vi har kjøpt og tatt i bruk kettlebells, og vi har vært kreative i matveien og funnet både frokost, lunsj, middag og kvelds hvor proteiner og grønnsaker, og ikke kornprodukter, er hovedingrediensen. Har vi gjort alt som vi skulle? Nei, såklart ikke. I løpet av disse fire dagene, skulle jeg ha trent / vært aktiv 30 min hver dag, men har kun vært det én. Småtrollene har (såklart) terget hverandre og ikke ryddet opp etter seg hele tiden. Det gjelder forøvrig EkteMannen og Husfrua også... Men - vi har påminnet hverandre om hvordan vi har blitt enig om at vi ønsker å ha det, og det har fungert. Litt her, litt der - men totalt sett en fantastisk boost, og mye bedre og lettere, enn jeg kunne forestilt meg!

Så får vi se da - om vi, etter et familieråd 16. desember, mener vi har innfrid punktene våre nok til å få premiene vi har ønsket oss. I så fall blir det blant annet en julegaveshoppingtur til København på hele gjengen, og jeg får meg ny klokke! Men som vi sier til Småtrollene og oss selv hele tiden, og som rett og slett er en viktig del av min livsfilosofi; det er ikke premien i enden som er det viktigste, det er hvordan vi har det underveis - på vår vei mot målet!

Jeg gleder meg over å være igang!

Nå skal vi bruke en halvtimes tid på å få bokbind på Småtrollenes nye skolebøker, og vi skal drikke et glass god hvitvin mens vi holder på. Matpakkene ble klare ved kveldens kveldsmat, og fornøyde Småtroll gleder seg til et innhold bestående av flust av proteiner, grønnsaker og litt korn. I morgen står en ny uke for tur, og jeg kjenner meg rett og slett klar!

Har du noen mål for høsten din?
Jeg håper DU får en nydelig høst - og takk for at du svingte innom!  

♥

Forresten;
Jeg har blogget om hva jeg mener er verdien av sosiale medier (på Valen-Utviks fagblogg om sosiale medier og digital kommunikasjon), og det sammenfaller faktisk litt med den bloggposten du akkurat har lest her. Jeg er mer opptatt av fokus, å sette seg noen mål som sier noe om retningen man skal gå - mer enn at målene skal være håndfaste og kvantifiserbare. Mange har mål som f.eks. godterifri (og ingenting galt i det), og det er helt klart lett å måle - men for oss er det viktigere å etablere fokus og endringer som varer også når prosjektet er ferdig.

På samme måter tenker jeg om sosiale medier; å være bevisst hvorfor bedrifter er i disse kanalene, hva de gjør der og hva de ønsker ut av det, det er helt klart viktig. Men er det viktig å måle antall likes? Total rekkevidde i antall mennesker? Hvor mye selskapet har tjent i kroner og øre, basert på sin investering i sosiale medier? Vel, det tror jeg handler om hvor stor investeringen har vært, men i all vesentlighet skulle jeg ønske flere bedrifter ville leke mer, teste og erfare mer og i større grad, fremfor å ville sette to streker under et tallsvar de måler seg frem til. Les gjerne mer på vår firmablogg, og les også en annen vinkel og synspunkt fra en annen kommunikasjonsrådgiver: HansPetter.info-bloggen finner du her.

Er du interessert i temaer som omhandler sosiale medier og digital kommunikasjon, 

kan du gjerne følge vårt firma Valen-Utvik på facebook ved å klikke på denne lenken.

Ønsker du å følge facebooksiden til bloggen du leser nå, kan du klikke her. 

Pin It

Om saft, bestemor og akutt lykke!

Familietomten vi bor på (og som jeg har vokst opp på), har flust av bærbusker og frukttrær. Selv om vi har hektiske hverdager og enkelt kan kjøpe det vi trenger på butikken, gir det meg en fantastisk tilfredstillese å kunne bruke av det naturen gir oss - og som er så lett tilgjengelig. Det skulle jo egentlig bare mangle, når alt allerede er der, egentlig. Vi har laget en liten kjøkkenhage som gir oss salat, sukkererter, urter og annet godt gjennom sommeren, men det er ting som jeg da planter eller sår hver vår. Bærbuskene og frukttrærne derimot, de bare kommer igjen og igjen og igjen -år etter år!- med de deiligste herligheter, og jeg elsker det!

Min bestemor på farsiden står for meg som en av de rauseste, godeste mennesker på denne jord. Hun døde dessverre når jeg var liten, og det kan godt hende at jeg forherliger minnene jeg har om henne, men det synes jeg er helt okay. Hun er mitt ideal i livet på mange måter, og særlig på dette med å alltid ha åpne armer, et fang å sitte på - og noe godt og hjemmelaget å servere. Her jeg sitter og blogger ved det lille skatollet som var hennes, føler jeg hun er litt med meg i ånden, og det synes jeg er hyggelig.

Bestemors gamle skatoll, et bilde av henne i settekassen ved siden av - og på toppen av skatollet;
en boks med hennes gamle amerikabrev, noen bilder og hennes gamle, slitte kokebok.
Denne kroken trives jeg godt i!

Hun var veldig opptatt av å utnytte ressursene man hadde tilgjengelig, og var fantastisk flink på kjøkkenet. Det hender jeg titter i den gamle, slitte kokeboken hennes, som min kjære tante har gitt meg, og når de syv slagene (av og til flere) skal bakes til jul, plukker jeg gjerne ut en eller flere oppskrifter fra den kokeboken. Jeg synes det er veldig hyggelig å ta vare på tradisjoner og la gamle ting få lang varighet. Hun har også skrevet i kokeboken om noen av sine syltetøy, og hva og hvordan hun saftet, men akkurat de oppskriftene har jeg ikke brukt. Det er likevel hyggelig å vite at hun tryllet frem alskens godsaker fra den samme hagen som nå er vår hage - og at vi dermed på et vis holder noe av familietradisjonen ved like.

Et av de mest leste blogginnleggene på min blogg, er mitt blogginnlegg om da jeg lagde ripssaft og ripsgele for aller første gang. Det var i 2009. Det innlegget er en smule rotete, jeg har blitt litt mer dreven siden den tid. Jeg hadde heller ikke saftkoker, så prosessen har blitt litt anderledes, og enklere!, siden den gang. Det er derfor på tide å dele dette på nytt, for herreminhatt - det er både fantastisk og enkelt å lage sin egen saft, og man får den akkurat sånn man liker aller best selv!

En ting som er med slike bærbusker, er at de kan ha en slu evne til å gi deg dårlig samvittighet. De står der og lyser mot deg med bærene sine, som stadig blir mørkere og mørkere, mer og mer modne. Når var det vi skulle få tid til å høste disse bærene igjen, sa du? I år kom jeg på en genial plan, i hvert fall i egne øyne. Jeg er stor fan av sommerjobbing, og jeg husker selv hvor deilig det var å tjene sine egne penger. Penger jeg kunne bruke på akkurat det jeg ønsket meg aller mest, eller som jeg kunne spare til noe ekstra, ekstra fint. Vel, i år fikk Småtrollene våre en sommerjobb - og det funket helt fantastisk! Når de i tillegg kunne gjøre det en dag de hadde en vakker sjel som barnevakt, så fikk de god hjelp fra henne, og plukkingen gikk lett som en lek. Alle buskene ble tomme, og hverken EkteMannen eller undertegnede har plukket et eneste bær!

Thanx for the help, Joy! ♥

Så - hvordan lage saft av egne bær? Det finnes mange oppskrifter på nettet, og det er bare å google seg frem til en som passer for deg, dine bær og ditt behov for konserveringsmidler og / eller sukker. Jeg liker tanken på at saften min består av kun bær og sukker, og jeg liker også at saften er bare så vidt søt, altså at det er så lite sukker som mulig i saften. Det jeg har lært, er at sukkeret fungerer som konserveringsmiddel i saften, og at jo mindre sukker jo bruker, jo kortere holdbarhet har du på saften din. Men - du kan ta noen grep som gjør at saften varer i hvert fall noen uker i mørke og kjølige omgivelser (vi har det i kjøleskapet), og det handler om rengjøring og sterilisering, men det kommer vi tilbake til.

Slik lager vi rips- og solbærsaft; 

• Plukker bær fra buskene. Jeg har lært at du skal plukke bærene med hele stilken, altså ranken de henger på, for å sikre at det kommer mange bær på buskene neste år. Så det gjør derfor vi. 
• Vi skyller bærene, men renser de ikke. Stilkene og evt små blader som er inni blant bærene, de får være med på saftingen de også - og så tenker vi bare at de gir oss noen spennende vitaminer eller annet som vi sikkert har godt av ;) 
• Finn frem saftkokeren. Vi kjøpte vår på Jernia (tror jeg det var) for noen år siden, og den koster noen hundrelapper, men hu hei så mye enklere det hele er med en saftkoker. Selv om jeg kun bruker den noen få ganger pr år, er det definitivt verdt det. 
• Fyll nederste delen av saftkokeren med vann (evt fyll en kjele med vann, om du har en saftkoker uten kjele i bunn), og kok opp vannet. 
• Saftkokeren har to deler til; en del i midten som du ikke skal gjøre noe med (det er her saften ender opp etterhvert), og så en del på toppen. Det er på toppene bærene skal legges. Vi legger lagvis rips, sukker, solbær, sukker, rips, sukker osv - til det er litt under fullt, men uten noe spesielt forhold mellom de ulike bærene. Første omgangen i år hadde vi cirka 50/50 med solbær og rips, mens runde nummer to hadde mye mindre solbær. Gode begge deler ble de likevel!

• Mengden bær vs mengden sukker kommer an på smak og behag (og behov for lagring). Mange av oppskriften sa 300 / 400 / 600 gr sukker per liter saft, men det hadde ikke jeg. Jeg endte opp med ca 7 liter saft, og brukte 1 kilo sukker på de flaskene - så jeg tipper jeg hadde snaue 150 gram sukker per liter saft, og ja - jeg tok det på slump. Det får bli som det blir ;)
• Når vannet koker, setter du de to andre delen av saftkokeren oppå kjelen med vann, og lar det stå der i 1 - 1,5 time cirka. Bærene skal synke sammen og miste mye av fargen sin. Følg med på at du ikke koker kjelen i bunn tom for vann (host, jeg gjorde slettes ikke det i år, host). 

Vi kjøper av og til lemonade eller juice på flasker som dette, og etter å ha fjernet etiketter
er de perfekte som flasker til vann på middagsbordet - eller til å ha nylaget saft på!

• Mens saftkokeren gjør sin ting, gjør du klar flaskene denne herligheten skal tappes over på. Her er det veldig viktig med god hygiene, og særlig om du bruker like lite sukker som det jeg gjør. Vi vasket glassflasker med såpevann, skylte godt og tørket flaskene. Stekeovnen ble stilt på 130 grader, og så la vi en kopphåndduk i bunnen av den dype formen til stekeovnen, og stilte deretter flaskene på dette brettet - med den åpningen til flasken opp. Flaskekorkene ble kokt i en egen kjele ved siden av. 
• Når saften er klar, er det bare å ta ut en flaske fra ovnen (husk å ha noe beskyttende å holde flaskene i, for de blir veldig varme!) og tappe ivei! Fyll flaskene så høyt opp som mulig, sånn at det blir minst mulig luft for eventuell mugg å kose seg i. Sett på kork med en gang (ja, mens saften fortsatt er varm), og sett flaskene til kjøling. 
• Når flaskene er avkjølte, setter du dem kaldt og mørkt. Du kan også fryse flaskene. Det har vi aldri gjort, for vi gir bort noen flasker hit og dit, og resten forsvinner raskt nok i løpet av høsten - men det sies altså at også slike glassflasker kan fryses. Da bør man ikke fylle de helt fulle, fordi det gjør at de lettere sprekker. 

Klikk på bildet for å se en Instagram-video av tappingen

Så - da har vi herlig, hjemmelaget saft. Det er faktisk ikke så mye styr og ork som man kan tenke seg, og særlig ikke om man går til anskaffelse av den nevnte saftkokeren. Deilige bær fulle av antioksidanter og vitaminer, litt sukker - og helt perfekt til en mørk og gufsen høst.

Vi skriver en liten lapp, tar et fint bånd og binder lappen på flasken. Vips! så har vi en hyggelig oppmerksomhet vi kan gi til folk vi er glade i! Enda har vi bær i fryseren som vi ikke har fått lagd saft av enda, så godt mulig det blir en ny runde med saftkokeren på oss i høst - men først skal nok disse flaskene få læske tørste struper.

God høst, fine bloggleser 

- med hjemmelaget saft eller ei!

♥

Takk for at du titter innom meg!

Vil du følge bloggen min på Facebook? 
Klikk deg inn her og trykk på "liker"-knappen, så går du ikke glipp av et innlegg :)

Pin It

Om været, VU og du!

Bare så det er sagt med en gang; tittelen på dette blogginnlegget er strengt tatt ikke helt grammatisk korrekt, men jeg så meg nødt til å ta en kunstnerisk frihet akkuat der, sånn for klangens skyld. Nå over til saken, altså været, VU og du.

Det er så mye rundt meg som gir energi - og jeg elsker det! 

- Strålende vær - 

Det at været viser seg fra sin beste side, er en stor kilde til positiv energi! Det er noe med en temperatur som vitner om sommer, med dager som er lengre, kvelder som er lyse og en sol som stråler fra blå himmel. Det gir meg et herlig energiutgangspunkt! Jeg trenger ikke egentlig at det skal være strålende strandvær hele tiden heller. Det at vi ser sol med jevne mellomrom, at vi kan gå i sandaler og med lettere klær, at ting rundt meg er grønt og fargerikt - det gjør at mitt utgangspunkt for livet er et stort og fornøyd smil!

Vi lever helt fint med denne utsikten!

- Spennende jobb - 

En annen ting som gir meg energi i disse dager, er at vi har så spennende og morsomme dager i firmaet vårt, VU. Vi jobber med spennende prosjekter for nye kunder, videreutvikler kommunikasjonen og standarden for eksisterende kunder, utforsker muligheter med nye samarbeidspartnere - og ikke minst; lager et bedre og bedre system for å håndtere, strukturere, systimatisere og fordele oppgaver oss VUer imellom. For tenk, vi er flere VUere nå - og det i seg selv, er så kult at det gir meg energi bare av å tenke på det! To flinke freelancere jobber en god del for oss nå, og det blir enda mer i fremtiden, ser det ut som! En spennende utvikling, som det er fantastisk å få lære fra og være en del av!

Kafékontor er hyggelig, praktisk og fint! Her er jeg på Eataly, Aker Brygge.
Eataly er et sted jeg ofte legger møtene mine fordi de har nett, strøm, god kaffe og god service!

- Fine folk -

Det er strengt tatt lite som er en større kilde til energi for meg, enn flinke og fine mennesker rundt meg - og på den fronten er jeg rett og slett fantastisk heldig! Denne uken har bestått av flere hyggelige og sosiale lag, og noen med jobbing attåt. Gode kaffekopper med EkteMannen, hyggelige lunsjer med kreative og inspirerende gründerdamer, impulsive middager med hyggelige kunder, fine samtaler med naboen over meditativ blomsterbedluking - sånt er som en akutt vitaminsprøyte på meg! Jeg kan komme hjem etter lange møtedager i hovedstaden, men med energinivå til en Duracell-kanin, klar til å fortsette arbeidsdagen utover i de sene kveldstimer. Det å møte mennesker, høre om deres dager, deres system, deres inspirasjonskilder, deres utfordringer og gleder - det gir meg innspill, tanker og ideer til mitt eget liv. Og det gir meg energi!

Skulle vi tatt lunsjen ute i hagen i dag, kjære freelancer og gründervenninne?
De sa ja, gitt.

En annen ting som denne årstiden bringer med seg, og som gir meg flust av energi, det er hagearbeid! Det tar naturligvis energi også, for det å stå med rumpa i været i timesvis for å luke vekk skvalderkål og andre ulumskheter, det er en treningsøkt så god som noen. Men, guri så gøy det er å være med og skape sin egen hage! Se peonene blomstre år etter år, sette nye planter og se om de lever over vinteren til neste år, følge med på hvordan de gamle rosene trives og se hvor hengekøyen passer aller best inn. Tenke gjennom muligheter og finurligheter, og plundre. Gud, som jeg elsker å plundre i hagen! I dag kom endelig de første plantene i jorda i kjøkkenhagen min, så nå venter vi på både paprika, chili, salat, brokkoli, selleri og sukkererter - kan det bli bedre? Det er rett og slett herlig å kunne være så godt som selvforskynt på denslags sommeren gjennom!

Et annet insentiv for å holde hagen og uteområdene våre hyggelige, er nettopp det at vi stort sett jobber hjemmefra. Det betyr at vi vel så gjerne kan jobbe ute om været tilsier det, og vi får også Småtrollene rett hjem fra skolen - og kan da la ettermiddagen leve lenge utendørs. Det er jo akkurat dét med å drive sitt eget selskap, med både muligheter og utfordringer, fordeler og ulemper - og da gjelder det jo å utnytte de fordelene og mulighetene som finnes der! Som at en av de virkelig geniale tingene med å jobbe slik vi gjør, er at vi kan snu oss etter været. Både bokstavlig talt og i utvidet betydning. Vi kan sitte og jobbe der det kjennes best etter vind og værforhold, og vi kan legge opp jobben slik at vi har de oppgavene, kundene og folkene rundt oss, som vi har lyst til å ha der! Det er klart vi må utnytte det som best vi kan - og det er klart det blir energi av sånt!

Vi forsøker å ha en enkel, men likevel ikke lett, leveregel å styre etter;

Gjør mer av det som gir oss energi. Strukturere og legge til rette for at det som må gjøres, men som ikke akkurat er en fryd å gjøre, går unna i en fei. Og naturligvis, gjøre minst mulig av det som suger ut energi.  

Følg stien inn i solnedgangen, for jeg vet nemlig hvor du vil ende opp;
hos naboen - og der er det virkelig hyggelig! ♥

Etter en så innholdsrik, meningsfull og krevende uke som vi har hatt nå, gjør det rett og slett ingenting at helgen som står for tur, må inneholde jobbing, rydding og hagearbeid. Vi er så heldige at vi skal få reise på tur med Visit Denmark igjen til uken (denne gangen til Nord-Jylland, men mer om det senere), så denne helgen må derfor handle om å legge til rette. Strukturere og legge til rette for at våre freelancere får gjort en god jobb mens vi er borte. Ordne, rydde og fikse i skuffer, hyller og skap, slik at vinteren offisielt er ryddet bort og sommeren er ønsket velkommen. Plante sommerplanter, luke og klippe plen, sånn at enda flere soldager kan nytes ute når vi kommer hjem igjen. Og så skal vi passe på og kose oss skikkelig mens vi gjør alt dette, for da får vi jammen energi til å gjøre enda litt til!

♥

Men nå... Nå er hodet tomt, hjertet fullt og dagens energilager brukt opp. Jeg skal derfor ta med meg EkteMannen og litt Ben&Jerry-is opp i tv-stuen, se kveldens episode av Graham Norton Show i opptak. I kveld vet jeg gjestelisten inkluderer både Will og Jaden Smith, Bradley Cooper m.fl., og det tenker jeg kan bli en perfekt avslutning på en perfekt dag og en strålende arbeidsuke.

Hva gir DEG energi? 

Del gjerne, så lærer vi av hverandre!

GOD HELG!

Pin It

Stressmestring med gullfisker og peoner

Av og til spør noen meg om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre folk. Noen spør om jeg aldri har behov for å lande og lade, eller hvorfor det virker som jeg ikke trenger å prioritere vekk noe som helst. Hvordan får du tid til alt, er en gjennomgående greie folk spør meg om. Jeg svarer med et litt usikkert fnis, at jeg slettes ikke har flere timer i døgnet enn andre. At joda, jeg prioriterer vekk ting jeg også.

Deretter tar jeg meg i å lure på hva slags inntrykk folk egentlig har av meg, hva er det jeg gjør for å gi folk dette inntrykket, og er dette noe jeg burde ta inn over meg eller endre på? Hvorfor fremstår jeg som den med ekstra timer i døgnet, når jeg selv føler det er så utrolig mye jeg ikke får gjort?

Slikt blir det tankedrodling av, og jeg må jeg advare dere; dette blir langt og ganske navlebeskuende.

La meg bruke denne uken som et eksempel. Akkurat denne uken er rett og slett en god uke å bruke som eksempel, for den inneholder det meste av de tingene jeg gjerne vil drodle litt rundt. Uken har vært av det særs hektiske slaget. Det har vært møter i fleng, og det har vært opplæringsdager og planleggingsmøter, fotballtreninger og sosiale aktiviteter, regnskapstall og opprydning i vintertøy. Uken har inneholdt dårlig samvittighet, smil, regn, glede, frustrasjon og takknemlighet. Den har inneholdt spørsmål om hva vi egentlig driver med i dette firmaet vårt, ja, annet enn å spise fancy lunsjer og drikke fin vin, altså - og det er det nok mange som lurer på, tenker jeg. Og uken har også innholdt flust av viktige oppgaver, fine folk og seriøse planer jeg burde brukt mye mer tid på enn jeg har klart å gjennomføre. En helt vanlig uke, altså.

La det være hevet over enhver tvil med en gang; jeg liker at livet er hektisk og jeg får energi av det. Jeg elsker å ha mange baller luften, ta imot og kaste opp, sjonglere ballene rundt, legge hver ball trygt på plass i listeform, sortere listene og delegere ballene videre til flinke folk. Det er utrolig givende! Og uansett hvor hektisk en jobbuke er, liker jeg å fylle opp med fine folk på privaten også. Egne Småtroll og EkteMannen krever og får sin naturlige 1. prioritet, men jeg har samtidig behov for påfyll fra venner og kjente fra andre hold også. Timene fylles raskt opp, døgnet går fort over i det neste, og jeg er like blid. Om ikke blidere, til og med, og jeg forstår at det er klart at det kan være irriterende. Men, om folk bare hadde visst hvor enkle triks jeg bruker, er jeg sikker på at flere hadde vært mindre stresset og mer glade. Og så hadde jeg kanskje virket mindre irriterende også, som en liten bonus?

Mitt tips til deg som ønsker et hektisk og fullt liv, uten at det oppleves som stressende, er å være en blanding av hundevalp og gullfisk. Det rådet har du kanskje ikke fått før? Jeg antar jeg blir berømt for denne metoden, så legg deg på minnet at du leste det her først ;)

Som en klok dame sa på et inspirasjonsseminar jeg var på denne uken; "Man kan ha det hektisk uten å stresse." Her ligger nemlig mye av trikset for min del; det å være til stede fullt og helt der jeg er. Når jeg er der. Høres enkelt ut, men det er ikke like enkelt alltid. Når jeg jobber så jobber jeg, fullstendig oppslukt i og dedikert til den kunden jeg jobber med og for. Jeg tenker på alle oppgavene jeg skal gjøre for denne kunden, alle prosjektene som jeg holder styr på, alle mulighetene jeg ser, alt som både kan, bør og må gjøres. Deretter lurer jeg på hvordan jeg kan sørge for at jeg får dedikert nok timer til akkurat denne kunden, slik at vi får gjort alt vi skal og vil. Noen få kvarter senere kan jeg hente prinsesse Småtroll i barnehagen, og når hun lurer på om vi kan gå gjennom skogen hjem, sier jeg et rungende ja til det. Da ser vi ikke på klokka eller tar opp mobilen for annet enn å lagre et minne som et bilde på kamerarullen. Da tenker jeg ikke på alle de ventende oppgavene jeg skal gjøre for kundene mine senere på kvelden eller på at jeg ikke har fått lest gjennom alle dokumentene i forkant av FAU-møtet på skolen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får gå på tur i eventyrskogen med min egen, lille prinsesse, og jeg får lyst til å være enda mer sammen med Småtrollene mine. Så tar jeg meg i å lure på hvordan jeg kan få dedikert enda flere timer til akkurat det.

Hva som er viktig og engasjerende flytter seg med omgivelsene mine.

Til dere som ikke øyeblikkelig skjønner hva jeg mener med å være en blanding av hundevalp og gullfisk; jeg kan være grei og forklare det hele litt nærmere. Jeg er en person som er veldig lett å engasjere, glede og få entusiastisk, akkurat slik hundevalper gjerne er. Hundevalper synes enhver som gidder leke med dem, er verdens beste og mest interessant person. Hundevalper vil alltid være med på tur, de er gode lyttere der de ligger på fanget ditt og de vil alltid være med på leken. Den som gir hunden mat, går noen lufteturer og klør den bak øret, får ubetinget kjærlighet, full oppmerksomhet og en livslang venn tilbake. Sånn er det med meg også, kanskje sett bort fra det der med å klø bak øret, da.

På samme tid er jeg som en gullfisk. Gullfisker er kjent for at hukommelsen varer i cirka 3 sekunder, og omtrent sånn er det med meg også. Jeg er fullt engasjert i møtet jeg er i der og da, men jeg bærer ikke med meg forrige møtes oppgaver og utfordringer, inn i det neste. Er jeg i skogen eller på sykkeltur med Småtrollene, har jeg glemt den lange oppgavelisten som ligger hjemme og venter på meg hjemme, så om vi møter noen på vår vei som inviterer inn på kaffe, takker jeg gjerne ja til det. Hundre prosent til stede der og da, og når vi ikke lenger er akkurat der og da, ja, da er jeg over i en ny situasjon - og vips, fokuset ER over på noe nytt og det forrige er glemt.

Dette høres fint og flott ut, ikke sant? Muligens også litt rart?
Det er faktisk fint og flott, og fungerer helt fantastisk. Helt til det kollapser, men det er greit det også.

For det er klart systemet må få kollapse innimellom! Når man fokuserer fullt og helt i det meste man gjør, og har gullfiskhjerne mellom hver ting, er man rett og slett avhengig av å notere ned og få ting inn i system med en gang etter hver aktivitet. Og selv med system, prioriteringer, delegering og orden, blir det av og til kollaps. Når jeg løper fra det ene møtet til det neste, svinser innom Småtroll og EkteMann og er fullt engasjert i lekser og middag, tilbake til et nytt møte eller en annen aktivitet som får fullt fokus, og så til slutt havner i et veldig hyggelig sosialt lag med like fullt fokus - da blir det rett og slett ikke alltid tid til å få notert viktige ting ned i sine systemer og sin struktur. Da blir det ikke alltid tid til å bearbeide hodet og opplevelsene ved å skrive om det i bloggen. Da blir det ikke alltid tid til å lande, lade om og justere fokus. Når jeg ikke får notert, oppdatert og bearbeidet over lengre tid, da er kollapsen nært forestående.

Slike kollapser er organisert av min hjerne og kropp i samarbeid, og jeg antar de gjør det for å gi meg en skikkelig restart av systemet. De setter på bremsene og tvinger meg til å omprioritere tiden min. Dette kollapset er nok ikke noe som folk flest oppdager, så veldig alvorlig kan det ikke sies å være. Men det er like fullt veldig nødvendig for meg med en slik kollaps, og mine aller nærmeste merker det helt klart på meg. Det aller første tegnet er at jeg blir veldig stille. Stillheten er et tegn på at hjernen går på høygir og jeg sorterer oppgaver, folk og prioriteringer inn i et mentalt excelark. Jeg argumenterer for og imot med meg selv, og jeg har dårlig samvittighet på den ene siden og trøster meg selv på den andre. I denne fasen bør EkteMannen bare la meg tenke i fred, og definitivt ikke kommentere at jeg er merkelig stille. Om han gjør det, kan han nemlig trigge det neste stadiet i denne kollapsen; skyldbonanza!

Denne skyldbonanzaen inkluderer alt jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg burde ha lært bort mer, sagt nei mer, sagt ja mer, prioritert hardere, fått til mer, gjort mindre, tjent mer, spist mindre, siktet høyere, hjulpet flere, trent mer... På dette stadiet renner hodet over og det overskytende ryr ufiltrert ut gjennom munnen. EkteMannen havner da fort i en vanskelig, og ganske farlig, rolle som ufrivillig meddebattant. Om EkteMannen argumenterer, forsvarer eller justerer, blir alt som han sier naturligvis helt feil - og brått ender han opp med noe av skylden også. Småtrollene, som jeg for kort tid siden la planer for å få enda mer herlig mammatid med, kastes i seng i en feiende fart, ettersom det er forholdvis utmattende å ha denne skylddiskusjonen med meg selv og lunten for Småtrollbråk blir svært kort.

Ettersom jeg innledningsvis brukte denne uken som eksempel, kan jeg fortsette med å fortelle at torsdag kveld var kvelden for kollaps denne gangen. Torsdag var dagen da jeg hadde vært på et fantastisk inspirasjonsseminar, fyllt av det ene mer inspirerende foredraget etter det andre. Når jeg deretter kom hjem fra denne fine dagen, var jeg så inspirert og full av nye planer, ønsker og muligheter inne i hodet mitt - at det rett og slett tippet over. EkteMannen ble utvalgt lytter og fikk høre om mitt indre ønske om å egentlig skulle bli lærer, tenk så meningsfyllt det ville vært - og hva om jeg har en fantastisk lærer i magen som verden nå blir frarøvet? Tenk om jeg ikke blir en fantastisk, morsom, klok, viktig og sunn gammel dame når jeg blir stor, er det toget gått for meg nå? For ikke å snakke om; burde ikke jeg egentlig siktet høyere, vært tydeligere, satset mer, tøffet meg mer og turt å være rarere - er jeg rett og slett utrolig feig? På dette nivået i kollapsen, er jeg ikke spesielt god å diskutere med. Jeg krever min lytter og jeg etterspør saklige tilbakemeldinger, men om kommentarene fra EkteMannen er av typen "...men har ikke du fått til endel da? Du er da ganske klok og fantastisk allerede? Og er du ikke litt lærer når du holder kurs da?", blir dette møtt av intet annet enn slakt. Han forstår naturligvis ingenting.

Når man føler seg frustrert og misforstått, er det få veier ut av en slik situasjon, og jeg gjorde som nødvendig var; jeg  trampet hardt ned trappen med en ny notatblokk og fin penn i hendene, og så gikk og la meg. Mye tidligere enn normalt er. Så da lå jeg der i sengen da, og skrev ned oppgaver og tanker så det sprutet. Notatboken fikk vite om alt som stakkars meg måtte ha oversikt og kontroll over, og punktene kom som perler på en snor, fint dandert under forklarende overskrifter. Så sovnet jeg, mens jeg fortsatt var temmelig sint på meg selv, EkteMannen, familien, verden, kundene, vennene og de flinke foredragsholderne fra inspirasjonsseminaret.

Morgenen etter våknet jeg opp med mange punkter på en lang liste i boken ved siden av meg, og når jeg kom meg foran macen, var det første jeg leste en mail fra en kunde som sa at hun gledet seg til heldagsmøtet vi skulle ha denne fredagen. Vips knips og det var det! Det å tømme hodet ned i en notatblokk, se alt tankegrums svart på hvitt, og det å våkne til en mail fra en kunde som gledet seg til møtet med oss, det var altså det som skulle til denne gangen. Kollapsens ende var et faktum, og finere fredag skal man jammen lete lenge etter.


Så, for å forklare i punktform hvordan man kan gi folk inntrykk av at man har ekstra timer i døgnet og virke stort sett irriterende positiv og blid, drister jeg meg frempå med noen oppsummerende tips til slutt;

• Ikke stress, vær en hundevalp! Vær der du er fullt og helt, og når du er ferdig med å være der du er nå, kan du være på det neste stedet, men absolutt ikke før. I mine øyne er det nemlig all denne tenkingen på hva som kommer rundt neste hjørne, som gjør oss stresset.
• Dyrk din indre gullfisk! Vær så engasjert i det du gjør akkurat nå, at du ikke kan huske å ha vært like engasjert i noe som helst tidligere. Det kan være et kundemøte, sykketur med Småtroll eller å synke ned i sofaen med en god bok - fullt og helt engasjert, uten tanke for hva du gjorde i sted eller hva du skal gjøre etterpå. Bare husk å noter oppgaver og tanker ned etter hver aktivitet, om noe skal huskes til senere.
• Noter fra deg stresset ditt i en fin notatbok! Det er virkelig en fordel å se alle oppgavene svart på hvitt foran seg. Da kommer noen prioriteringer rekende på en fjøl. Noe kanskje må soves litt på, men utfordringene og mulighetene blir raskt litt tydeligere når man ser de slik i listeform.
• Tillat deg en kollaps i ny og ne! Se på det som kroppens reboot, og husk bare at du går og legger deg når du blir ufin i argumentasjonen eller stillheten din. Det er virkelig noe i det at "tomorrow is yet another day", og det meste blir bedre om man bare får sovet ting av seg. 
• Aldri undervurder gleden ved kjøpt lykke! Fredag handlet vi inn peoner, boblevann, godt bakverk, nye magasiner og litt annet, og slikt kan gi en akutt lykkefølelse som varer langt inn i helgen og enda litt til. Det å se og lukte på peonene, gir meg umiddelbar glede og akutt lykkefølelse - så enklere tips kan jeg vel ikke gi!

Og du, tenk "Hva er egentlig det verste som kan skje?" når du er som mest frustrert - det gjør jeg, og det funker bare bedre og bedre. For hva er egentlig det verste som kan skje? Ja vel, så gjør du en blunder på jobb, du prioriterer feil, du glemmer en sak eller du viser deg fra en ikke hundre prosent fullkommen side. Det er menneskelig å feile, og ingen du møter på din vei, kan med rette hevde at de aldri har gjort en feil i sitt liv. Det vil i så fall være blank løgn, det tør jeg påstå! Det fine er at dette spørsmålet fungerer på de aller fleste områdene i livet. Hva er det verste som kan skje om du ikke får bakt den kaken til sommeravslutningen, og heller kjøper en pose boller? Hva er det verste som kan skje om du ikke får samlet familie og venner til det hyggelige laget du hadde lyst til? Jeg tipper de har forståelse og fortsetter å være glad i deg likevel. Hva er det verste som kan skje om Småtrollene enda ikke har fått størrelser som passer til den norske, regnfulle sommeren, og fortsatt tråkker rundt i litt for varme og litt for slitte cherox? Hva er det verste som kan skje om du ikke tar husvasken denne helgen, men heller koser deg i sofaen med dine kjære?


Dette er et alltid tilstedeværende spørsmål i mitt hode, og for all del; dette er noe jeg må jobbe med og gjøre meg selv mer og mer bevisst på også. Når det stormer som verst, så blir jeg ekstremt selvopptatt og klarer ikke å tenke "Hva er det verste som kan skje?" akkurat der og da. Men jeg øver meg! Akkurat nå prøver jeg å fortelle meg selv at det antakelig ikke er noe grusomt som kommer til å skje, selv om jeg ikke har begynt å så i kjøkkenhagen min enda. Jeg forsøker å fortelle hodet mitt at det aldri er for sent, selv om jeg ikke har begynt vårens luking i bed enda. Og selv om jeg har falt fullstendig av 100 dagers-treningsprosjektet inspirert av fineste FruFly, forsøker jeg å tenke hun antakelig ikke synes jeg er stor feiging likevel! Det viktigte er kanskje å komme igang på nytt med treningen, for min egen del, og så får jeg heller kanskje gå litt mindre høyt ut denne gangen da. Det er vel ikke det verste som kunne skjedd? Og så tenker jeg på at denne helgen skulle blitt brukt til jobbing både for VU og i hagen, men selv om det har blitt avslapping, sosiale lag og blogging i stedet, så er vel ikke det det verste som kunne skjedd? I morgen begynner en ny uke, og jeg føler meg klar!

Jeg ønsker dere alle en

strålende, hektisk og stressfri uke!

♥

Til slutt må jeg bare si; tusen takk for tålmodigheten, kjære blogglesere! 

Jeg ser av besøkstallene at en god del av dere kommer på stadige besøk til denne bloggen, 

bare for å bli møtt av flere uker gamle blogginnlegg. Heldigvis klikker dere rundt litt og finner forhåpentligvis noe 'gammel moro' å lese, men like fullt; takk for at dere ikke glemmer meg mellom mine alt for sjeldne innlegg. 

Jeg virkelig savner å oppdatere bloggen min hyppigere, jeg savner å skrive for meg selv og kun meg selv 

- og jeg savner dialogen med de fine leserne mine. Så får vi håpe at min intensjon om mer regelmessig pauser til egenskriving nå endelig blir gjennomfør. Den som titter innom får se... ;)

Pin It

Hva om jeg ikke var meg?

Av og til tar jeg meg i å lure på hvordan livet ville vært om jeg ikke var meg.

Altså - ikke at jeg var en fullstendig annen, med et helt annet liv. Ikke det at jeg byttet liv med en kjendis, noen jeg ser veldig opp til eller noe sånt, selv om jeg naturligvis har hatt min del av den type dagdrømmer opp gjennom livet også. Og bare så jeg får sortert ut det med en gang; jeg tenker ikke på dette fordi jeg er misfornøyd med hvordan livet mitt er nå eller hvordan det har vært i mine 37 år så langt. Nei, det jeg har tenkt litt på i det siste, er hvordan livet hadde vært om jeg fortsatt var meg selv, men en annen versjon av meg selv. Hvordan hadde livet mitt vært om jeg hadde fått oppfylt alle ønsker jeg har hatt underveis?

Hva om jeg faktisk hadde våknet en morgen og vært den kuleste jenta på hele 7. klassetrinnet, den som var rangert som nummer 1 og som alle så opp til? Hva om jeg fra en dag til en annen fikk de nydelige krøllene jeg drømte om? Hva om jeg fikk den tynneste, fineste kroppen, og mamma og pappa faktisk sa ja til å gi meg tøffe Levis 501-bukser? Hva om jeg ble vanvittig talentfull innen all sport, slik at gutten jeg gikk og kikket på i smug, faktisk ble imponert? Hva om jeg var kreativ som få og utrolig handy? Hva om jeg ble selvsikker og trygg på alt jeg ønsket å være selvsikker og trygg på? Hjelpes - hva om den ultimate dagdrømmen min hadde gått i oppfyllelse, slik at jeg og Stig-Inge Bjørneby faktisk ble kjærester og levde lykkelig alle våre dager?

Hvem hadde jeg vært i dag, om jeg kunne valgt på øverste hylle gjennom livet og magi var et reelt verktøy jeg kunne bruke? Hvordan hadde livet mitt sett ut nå, om jeg kunne plukke av meg og justere de tingene jeg ønsket, både mentalt og fysisk, og fremstå for verden akkurat slik jeg selv mener ville vært den mest optimale versjonen av meg selv? Hva om jeg kunne foretatt en skikkelig photoshopping av mine egenskaper og kjennetegn; øke kontrasten og fokuset på tingene jeg er fornøyd med, og redusere skarpheten og legge på et fint slør over mine forbedringsområder?

Hadde jeg blitt meg selv i dag og hadde livet mitt sett likt ut, om mine ønsker hadde gått i oppfyllelse underveis?

Selv om det kan virke naivt, har jeg en eller annen form for tro på at ting skjer av en grunn. Jeg forstår naturligvis at kortene jeg ble utdelt når jeg ble født, har mye å si for hvordan livet mitt er i dag. I tillegg vet jeg at min trygge barndom som eldst blant tre søsken og det at vi har foreldre som fortsatt er gift og bor på samme sted den dag i dag, også har hatt mye å si for hvordan min personlighet har utviklet seg. Jeg er likvel sikker på at valgene jeg har tatt opp igjennom livet, utfordringene jeg har møtt på, feilene jeg har gjort, mulighetene jeg har fått (og tatt), menneskene jeg har møtt - og likt eller ikke likt, i stor grad har vært med på å forme den jeg er i dag. På godt og vondt, såklart.

Det at jeg hadde mange venner i barndommen, men ikke den ene bestevenninnen gjennom tykt og tynt, har antakelig vært med på å gjøre meg vant til å knytte bånd med mange forskjellige typer mennesker. Det at jeg ikke var tynnest og penest og kulest, gjorde nok at jeg ville hevde meg i skolefag eller på basketballbanen. At foreldrene mine lot meg ha jobb ved siden av skolen helt fra barneskolen av, gjorde at jeg følte en form for selvstendighet tidlig. Det at jeg var eldst i søskenflokken, lærte meg helt klart å ta ansvar. Det at jeg fikk redefinere meg selv på NHH i Bergen, ga meg en helt ny trygghet og selvfølelse som menneske. Det at gutten jeg dagdrømte om som fjortis, slettes ikke valgte meg, og det at Stig-Inge Bjørneby ikke engang vet at jeg eksisterer, gjorde at jeg var i helt riktig modus da EkteMannen kom inn i livet mitt igjen, denne gangen som noe mer enn kun en tidligere klassekompis. Og det at EkteMannen kom inn i livet mitt akkurat da, gjorde at resten av brikkene falt på plass som perler på en snor, og de tre mest fantastiske Småtroll så dagens lys i tur og orden i løpet av 4 1/2 år. Alt dette og enda mere til, førte til at vi kunne starte vårt eget firma og leve av å gjøre ting vi elsker og er fullstendig engasjert i og dedikert til! Jeg er til og med sikker på at livet har enda flere planer for oss rundt neste sving, og jeg vet nå med sikkerhet at dette kommer til å innebære noe nytt, noe vanskelig, noe tøft, noe kult, noe morsomt, noe spennende, noe rørende, noe søtt, noe vondt og mye godt. Akkurat sånn som selve livet er.

På enkelte gråværsdager skal jeg være ærlig og si at jeg fortsatt har noen ønsker for forandring både for meg selv og livet mitt. Ting jeg vil justere, photoshoppe vekk, bli bedre på, ha mer av, mindre av eller gjøre mer av. Men så forsvinner skyene, solen kommer frem og jeg kjenner igjen den varme følelsen jeg sitter med akkurat nå; jeg er så utrolig takknemlig for livet mitt akkurat slik det har blitt! Jeg er takknemlig for alle tilfeldigheter, problemer, erfaringer, muligheter og utfordringer jeg har fått underveis, som på sett og vis har medført at jeg fant selveste drømmemannen i en gutt jeg en gang gikk i klasse med, at vi fikk våre tre vidunderlige Småtroll, at vi kan drive firmaet vårt, at vi kan ha våre dyrbare hverdager - og som har resultert i de ulike, spennende, rare, kloke, utfordrende og gode menneskene vi er så heldige at vi har i livene våre. Og er jeg skikkelig i godlynne, kan jeg til og med være takknemlige for mine runde kanter, da det gjør at jeg ligger an til å bli den gode, runde bestemoren som alltid smiler og har et mykt fang til barnebarna mens bolledeigen står til heving.

Jeg har helt klart vært heldig med kortene jeg har fått utdelt, jeg har vært heldig med rammene og betingelsene, og jeg har vært heldig med det at de utfordringene jeg har hatt i oppveksten, helt klart ikke er av den virkelig alvorlige arten. Det har likevel vært tider da jeg har opplevd noe som den aller største utfordringen, noe annet som blodig urettferdig, noe tredje som vanskelig og vondt. Men dette er også blant de opplevelser som har vært med på å gjøre meg til den jeg har blitt i dag! Hadde vi blitt like hele som mennesker, om vi ikke hadde denne type erfaringene med oss i bagasjen? Hvordan hadde livet mitt  vært i dag, om det hadde vært som en dans på roser uten torner?

Livet er fylt av kontraster, og for meg handler det mye om hvor jeg ønsker å legge fokuset mitt. Jeg klarer naturligvis ikke være gjennomført positiv hele tiden, men jeg er likevel helt overbevist om at livet mitt, for meg og mine, blir bedre om jeg fokuserer på det positive. Og det betyr at selv det negative blir noe positivt på et vis! Fint, eller hva?

Jeg konkluderer med at jeg er veldig godt fornøyd med at min fjortisdrøm ikke valgte meg, at Stig-Inge ikke vet hvem jeg er, at jeg var et litt nerdete skolelys som barn og at jeg aldri ble valgt først hverken i gym eller på fest. Det har vært med på å sørge for at jeg sitter her i kveld og smiler, er irriterende positiv og vanvittig takknemlig - for livet mitt og alle menneskene i det.

God 1. påskekveld alle sammen

- og takk for at akkurat du leser mitt tanketull! 

PS: Du ser kanskje at jeg har fått en ny måte å kommentere på her på bloggen, og det skal forhåpentligvis gjøre det bedre for deg som vil legge igjen en liten hilsen. Du kan også krysse av for at du får mail når jeg svarer, du kan logge på med ulike andre sosiale nettsteder - og du ser kommentarer og svar underhverandre. Håper du synes det er til det bedre! 

Pin It