Husfrua svarer

Greit, klokken er slagen midnatt og jeg burde vært i seng for lenge siden. Men - skal man til hovedstadskontoret sitt i morgen, og skal man i tillegg på First Tuesday-møte i etterkant av arbeidsdagen, med fare for å møte mange fine folk, så er det klart at ny neglelakk må legges. Og det er tross alt ingenting som sier la-neglelakken-tørke-ifred-og-ro som ved å klimpre på tastaturet ...so here we go; det er tid til å gi dere svar!

Jeg forstår utfordringen dere har levd unødvendig mange dager med nå. I spennening nå, med en slags rastløshet i kroppen, men slik må det være. Det blir litt som å vente på neste episode av favorittserien på TV2 tirsdager kl 2140, ikke sant? Det sluttet brått og brutalt, men du må vente en uke til du får fortsettelsen. Ja, om du ikke laster ned neste episode naturligvis, men da er du både alt for nysgjerrig, litt av en tyv - og dessuten ganske godtroende om du tror at du kan laste ned neste episode av meg på den samme måten.

Her sitter jeg og skal svare dere. Ja, sånn bortsett fra at bildet
er tatt en helt annen kveld og at det vinglasset for lengst er tomt.

Så altså - nøyaktig en uke (pluss fire dager) etter at dere fikk anledning til å stille meg spørsmål...

La meg presentere; Svarene


Iversen sa... 
Åkei! Jeg er glad i en fin film i ny og ne - hvilke tre filmer kan du se om og om igjen, uten å bli lei?

Ohhh - denne er litt tricky faktisk. Jeg elsker film og ser en god del filmer, men jeg har to utfordringer med å svare på dette spørsmålet; 

1) En ting er hvilke filmer jeg har veldig lyst til å se, som jeg vet jeg burde se, som vil rocke sjela mi. En helt annen ting er hvilke filmer jeg ofte faktisk ender opp med å se, der jeg er småsliten etter mye arbeid, Småtrollkrevende familieliv - og ikke minst; Mangel på søvn. Så - ofte ser jeg film for å slappe av, og da velger jeg altså ikke Schindlers liste eller dets like. Selv om jeg vet jeg bør. 

2) Når jeg da ser noen av disse helt fantastiske filmene, så tenker jeg jo ofte; "Ah, den skal jeg kjøpe meg / ikke låne bort eller miste, for den skal jeg se igjen! For ja, så bra var den!" Men - nå alt kommer til alt, og jeg sitter deg sliten og klar for deilig avslapping (hm, jeg aner en trend her!?), så vet jeg jo at jeg veldig sjelden velger den samme filmen om og om igjen.

Så - det kortet svaret her må bli; ser ikke filmer flere ganger (sånn i all vesentlighet). Og så velger jeg heller å legge til at jeg elsket The Notebook, Pay it Forward og det meste av Quentin Tarantino. Men ja, det ble et rart utvalg. 

Amélie78 sa... 
Hvordan var din oppvekst (barndom og ungdomstid)? 
PS! Tusen takk for nydelig kommentar inne hos meg, Astrid! 
Klem fra Am. 

Guri, tør du virkelig spørre meg det spørsmålet, kjære Amélie? Om du har vært innom bloggen min en gang eller to tidligere, så vet du nok at jeg ikke er kjent for å skrive spesielt kort og ordfattig. Men ja - hvordan var min barndom og ungdomstid....?

Jeg tror den opplevdes ganske anderledes da enn jeg ser tilbake på den nå. Jeg har vokst opp med foreldre som har holdt sammen nå i over 36 år, jeg har to yngre søstre jeg alltid måtte drasse på, men som jeg nå har verdens beste forhold til og vi har stort sett bodd ett sted, i hvert fall etter at jeg (eldste) begynte på barneskole, så vi har hatt godt med stabilitet og trygghet i livene våre. Men jeg husker jo godt hva jeg fokuserte på som ungdom i hvert fall (jeg har ekstremt dårlig husk før noen forteller meg om konkrete episoder, så barndomsårene er nesten tapt for den stakkars hjernen min); Jeg fokuserte på at mamma og pappa var alt for strenge, at jeg aldri var kul og pen og tøff og morsom og rar og spennende og tynn og selvsikker nok. Men det var i grunn ganske greit likevel. Aldri mobbet, alltid hatt mange venner - selv om jeg ikke hadde en fast 'gjeng' jeg var bestevenninne med, mer noen fra den ene og andre gjengen - og så var vi bare litt dårlige på å være vår egen gjeng. 

Jeg har alltid likt og hatt lett for skolearbeid, jeg har likt å spille lagidrett og har holdt på med både fotball og basketball. Basketball planlegger jeg for øvrig å komme igang med igjen veldig, veldig snart! Og jeg har nok alltid vært ansvarsbevisst og tatt hånd om og vare på mine småsøsken. Gjør nok det fortsatt, når jeg tenker meg - men sånn vil det vel alltid være. 

Nei, guri - dette kan jeg jo skrive en hel bok om merker jeg. Tror nesten jeg får kjefte litt på deg, Ameliè, for at du stilte et så vidt spørsmål :) Men joda, spør gjerne igjen! Og takk for at du var med på quiz'n min! Sender deg gode og varme tanker rett som det er, håper du merker det sånn av og til i hvert fall! 

 

Anne (Moseplassen) sa... 
Det finnes sikkert viktigere ting å lure på, men jeg lurer, og da spør jeg jeg ;) Har du dyrket grønnsaker i år? 

Zapp, der kom et hugg av dårlig samvittighet gitt. Ikke bare har jeg ikke dyrket grønnsaker i år, Anne, men nettopp det er hårreisende på så alt for mange plan; 1) jeg har kjøpt frø og små planter på hagesenter og hatt de klare til å bli plantet, 2) jeg har rotet bort frø og små planter, og har måtte kjøpe nye frø og små planter og 3) selv de siste frø og små planter ble jammen meg borte i dragsuget. Og for å toppet det hele av med det flaueste av det flaue; 4) svigermoren min var så fantastisk snill i vår, at hun ikke bare luket klart grønnsaksbedet som jeg skulle så i, men hun lagde et nytt til meg også. Ettersom jeg i år hadde så store ambisjoner og naturligvis trengte mer plass. Eller strengt tatt ikke.. Sukk. Er det lov å håpe på neste år?

Som formildende omstendigheter vil jeg ha notert at jeg fikk 4 tomatplanter i jorda i solveggen, og en av de har overlevd. Nå bærer den svært grønne tomater, men jeg lever i håpet og tar inn grønne tomater i stua på trass, om jeg ikke får de modne før frosten kommer.

StHanne sa... 
Hvorfor har du så mange treff på bloggen din? Eller mer interessant... hvordan får jeg mange treff på den nye matbloggen min - www.matmisjonen.no ? Har du noen kunder som trenger ekstern tekstforfatter/journalist? Og til sist... har du egentlig bakt brød i det siste? Du er superflink! Virkelig! Og nå må vi snart drikke kaffe sammen på ordentlig. 


Ha ha! Jeg ser jo at hvis jeg hadde klart å lage en link av adressen til matmisjonen.no, så hadde vel det hjulpet ang. treff ;-D 

Vel, har du kontroll på min blogg sin statistikk? I så fall vil jeg veldig gjerne vite hvordan du har fått til det, sånn at jeg kan smugtitte på alle disse som er Norges største ditt-og-datt. Alt er nok relativt ift statistikk på blogglesere, og min blogg er nok lagt unna store tall som annonsører sikler etter. 200-500 innom hver dag er vel det det ligger på, og hvordan jeg får de treffene? Skriver? Deler? Jeg gjør nok svært lite spesielt bevisst egentlig. Skrivingen er stort sett mest for min egen del, for å få ut gruff, tanker, gleder eller hva det måtte være - ja, sånn bortsett fra akkurat i dag da, for nå skriver jeg jo for deres del. Men om du vil ha mitt beste tips til å få mange treff til matmisjonen.no? Kjøp facebookannonser og lag en god annonseringskampanje. Det gjelder ofte bare å få snøballen til å rulle, la folk få vite at du finnes - for det finnes nok enda en eller to der ute som ikke vet at StHanne er synonymt med enorm bakekunnskap, matkokkeleringsguru og min personlige ordbok/matkonsulent. Så kanskje en facebookannonse med det budskapet? 

Du skal ikke se bort ifra at noen av våre kunder trenger tekstforfatter/journalist, og for alt jeg vet, så kan det godt hende at lille VU trenger det før vi vet ordet av det. Så jeg har deg i tankene. Og du - ja takk til den kaffen! Flink kan du selv være ;)  

annikken sa... 
Jeg lurer på hvor du har tatt det søte englebildet? :)  

Hah, et spørsmål jeg kan svare kort og greit på; på www.englegaard.no hos fineste Céline Thommesen. Vi var så heldige at vi fikk leie en etasje i det fine huset i sommer, sammen med tre andre familier, og vi hadde en helt fantastisk feriekoloni der. Englevingene hadde naturligvis sjefsengelen selv, og det huset bød på noen helt fantastiske lyssettinger, så det var bare å knipse løs. Hvorfor jeg har krøller var det ingen som kunne tenke seg å spørre om? Makan, jeg svarer likevel, for det er jo helt forvirrende å se meg med krøller. Sant? En av feriekolonistene tok seg f...n på at selv mitt hår, som er stritt, slett og uten en antydning til bøy noe sted, kunne la seg krølle. Så da lagde hun hottentott-sveis på meg, dvs en haug med hår surret og surret, og til slutt bundet opp med strikk. Og vips (dvs over natten) - så jeg slik ut. Og - Englegaardferien vår skal jeg blogge mer om ved en senere anledning. Det stedet er magisk... 

Gunn Beate sa... 
Ooh! Gøy! Og nydelig engel, altså. Har du tatt det for anledningen, eller? Jeg har et faglig/sosialt spørsmål: Når du oppdager at andre bedrifter bruker facebook feil, som å føre konkurranser og annonsere vinnere på Facebook, som å bruke likes og kommentarer i konkurranse - hvordan går du frem da? Hvem tar man kontakt med? Og hjelper det? Tror du folk flest er klar over disse reglene hos Facebook, eller er det bare vi nerdene som bryr oss? Og så syns jeg ungene dine ser ut til å være veldig harmoniske og ha det veldig bra, så om du har lyst å skrive om hvordan dere oppdrar barna deres, i konkreter eller abstrakter, så hadde det vært interessant og sikkert lærerikt :) Klem! 

Hehe - du er jo virkelig helt tullerusk, Gunn Beate! At jeg skulle ta bilde for anledningen... Nå nei du, denslags bedriver jeg ikke. Faktisk er det litt av en sensasjon at jeg a) lot meg avbilde i utgangspunktet (for ja, det er mange, mange flere bilder der dette kommer fra) og b) at jeg publiserte det på min egen blogg. Men gjort er gjort, jeg følte det illustrerte det godt!

Så til det faglige; Når jeg oppdager at noen bruker f.eks. facebook feil, så leker jeg rett og slett litt Facebookpoliti. Jeg har ikke fått det oppdraget av Facebook (dessverre, det kunne jo fulgt med en kul uniform om så!), men jeg har tatt det på meg. Først og fremst fordi jeg tenker at mange bedrifter der ute vet ikke bedre, kan ikke regelverket godt nok, og dermed gjør feil uten å vite om det. Men også vet jeg at det finnes mange der ute som gjør disse ulovlighetene på facebook ved full bevissthet, og dermed gjør det for å snike til seg følgere og ta snarveier jeg synes både er unødvendig og skaper mye støy i min egen nyhetsfeed på facebook.

Jeg kommenterer først på det innlegget jeg ser har gjort noe som ikke er i henhold til reglene, med informasjon om hvordan de bryter reglene, at det er til alle beste om dette blir overholdt, at jeg gjerne bistår med mer informasjon om det trengs og slike ting. Så tar jeg screendump av siden, slik at jeg får lagret dialogen. Noen svarer med å takke meg, de visste ikke bedre, og noen av de holder jeg faktisk litt dialogen med videre. Hjelper til der jeg kan. Mens andre a) svarer ikke eller b) svarer med frekkheter om at jeg bør passe min egen business og slikt. De sistnevnte går rett inn i rapporteringssystemet til Facebook. Og nei, tror nok ikke alle kan disse reglene godt nok, selv om Facebook har gjort regleverket betraktelig mer forståelig og lettere å forholde seg til, men det er jo fint, for da er det fortsatt rom for oss overbetalte konsulenter, ikke sant? ;)

...og så slenger du på et lite spørsmål om våre Småtroll, sånn i en liten bisetning til slutt? Flott! Altså; hyggelig at du opplever de om harmoniske og at de har det veldig bra (takk i like måte!). Det opplever vel jeg også de som, og det er rett og slett veldig deilig. Hva vi gjør ift barneoppdragelsen...? Det der er en vanskelig greie å skrive om, særlig om jeg ikke skal lage et eget blogginnlegg om det (men det skal jeg kanskje - hvem stemmer for?), for det er mange ting som henger nøye sammen her. 

I all hovedsak så tror jeg våre barn er født forholdsvis harmoniske, glade og fornøyde. At det er et utgangspunkt i deres indre. Jeg føler selv at jeg har det sånn (det så jeg at Olinesmamma vil ha meg til å utdype i et senere spørsmål, så jeg skriver ikke mer om det nå), og det er hevet over enhver tvil at EkteMannen også er født sånn, så det er nok litt gener som spiller inn her også. Jeg tror litt av nøkkelen til vårt familieliv, er at både EkteMannen og Husfrua er litt late. Det vil si; vi kjenner ikke på det (underlige) behovet mange har, om å komme seg opp og ut av huset kl 0830 både lørdag og søndag, for å dra på utflukt til fjelltoppen der, ned igjen for å kjøre go-cart her, svinse videre til en slålåmtur i bikinien der og til slutt avslutte det hele med en tur til Legoland. Vår latskap tror jeg har ført til at våre Småtroll synes det er hyggelig nesten uansett hva vi gjør. Om vi sitter hjemme og leser hver vår bok, eller en sammen, eller om vi kaster på oss støvler og trakser ut i skogen, eller om vi tar en tur på et kjøpesenter, eller drar på stranda, eller går til skolen, eller spiser middag, så opplever jeg at våre Småtroll blir glad for det som skjer. Nesten uansett, fordi de har et positivt utgangspunkt der inne et sted. 

Så hvordan vi oppdrar barna våre...? Tja, vi er nok kanskje i overkant strenge på endel ting, og slappere på andre. Vi begrenser i stor grad tid foran skjerm, og også fritidsaktiviteter (antall aktiviteter, hvor mange ganger i uka, når de kan begynne med det), fordi vi er opptatt av at de skal ha tid til å kjede seg, tid til å ta det rolig. Vi er opptatt av at de lærer at ved å være god mot andre, så er verden god mot deg, og at vi på ta vare på menneskene rundt oss. Og at vi må snakke fint til hverandre, respektere hverandre, at vi er alle forskjellige, men likevel like. 

Nei guri, dette spørsmålet er jo også helt umulig å svare kort på, sånn på farten. Jaja, det får være noen stikkord i alle fall, men jeg følte det ble mange floksler og rariteter der nå. 

 

Minnea sa... 
Åh jeg vil også ha oppskrift på hvordan man oppdrar barn som dine! Gjerne med nøyaktige mål :) Og så lurer jeg på om du vil forsøke å henge igjen en gang jeg ikke plutselig oppdager hvor supertrøtt jeg er etter måneder med stress. Og hilse på mannen samtidig. F.eks neste uke når vi skal til Oslo? 

Oppskrift du liksom... :) Den biffen tror jeg virkelig du og Chris takler helt fint selv! Og ja, jeg vil veldig gjerne forsøke å henge en gang igjen - men gikk sjansen nettopp fra meg...? Pokkers uflaks, jeg ville gjerne, men disse crazy bananas-tilstandene som plutselig dukket opp fra intet etter sommerferien, de tok meg jammen med storm! Når er du neste gang i Oslo?

fru Storlien sa... 
Jeg lurer på om vi skal treffes og drikke kaffe snart:) Og så vil jeg gjerne si at jeg er imponert og inspirert av alt det du, og mannen, har fått til med VU, og at du virker så fornøyd med livet. Og selv om du jobber mye ( men ville en mann som bygget opp eget firma og gjorde det godt, nevnt det)), så tror jeg ungene merker at du trives. 

Og jaaaa, veldig gjerne kaffe og treffes og skravle og brodere snart! Eller vent, ikke brodere, for jeg tror rett og slett ikke jeg kan bli glad i flere hobbyer-jeg-ikke-har-tid-til nå. Men kaffe og treffes, ja takk - det er på høy tid og hadde ikke vi en date som ble avlyst i siste sekund eller no? For lenge, lenge siden? På tide å booke om den avtalen tenker jeg!

Takk for at du er imponert (hjelpes, rart å tenke på for en enkel jente fra landet...) og inspirert! Kanskje ekstra stas den inspirert-delen, for om mine skriblerier kan få igang spennende tanker et annet sted i Norge, så synes jeg det er utrolig kult rett og slett! 

Ja, vi trives veldig godt med livet, VU og hverandre alle fem tror jeg. Og jeg vet at mange da tenker at jeg skal rosemale og gjøre alt så fint og rett og vakkert og sånt, men det mener jeg selvfølgelig ikke å gjøre. Vi har våre krangler, som alle andre, og vi har prinsesse Småtroll som dæljer løs på ulydige storebrødre, og vi har en eldstebror Småtroll som vil ha litt av den naturlige oppmerksomheten mellomstebror Småtroll får, og så er tergingen igang. Men - sånn har alle det, tenker jeg. Stort sett er vi alle fem godt fornøyd med livene våre, og da synes jeg jammen meg vi skal dele det med andre! Særlig om de blir inspirert av det hele... 

Olinesmamma sa... 
Jeg lurer på om du alltid har vært like positiv og tilfreds i livet ditt? Og hvis ikke, hva var det som gjorde at det snudde? Og så lurer jeg jo noen ganger på om du alltid er så positiv som du virker, eller om du noen ganger er sånn "amerikansk-positiv" - og det er ikke frekt ment :-) (Jeg elsker amerikanere, blant annet fordi de gjerne greier å fremstå som positive også de gangene de egentlig ikke er det). Forresten så var englebildet av deg helt fantastisk!! Fikk nesten lyst til å printe det ut og henge det på soverommet mitt i en gullramme (men da ville nok kanskje noen, inkl. Oline, begynt å lure) :-))

Aha ja, der dukket du opp - godt å sjå dæ! Om jeg alltid har vært like positiv; ja, det tror jeg - i alle fall sånn i utgangspunktet. Tilfreds...? Om du leser mitt svar til Amélie over, så tror jeg ikke jeg definerte meg selv som spesielt tilfreds i ungdomsårene, selv om jeg nå i etterkant vil si at jeg absolutt var det, men på den tiden har man jo alltids en tendens til å blåse på litt irritasjon, sinne og frustrasjon. Kan det være hormonelt, tro? 

Men nei, tror ikke det var noe veldig konkret som "snudde" for min del, men at jeg har en iboende positivitet som nok er irriterende på mange, men sånn er jeg og sånn tror jeg at jeg forblir. Ser så mange muligheter på den måten :) Om det skulle ha vært et sted i livet hvor det skjedde noe i mitt liv som gjorde at jeg som person endret meg, så var nok det etter at jeg ble sammen med EkteMannen en gang. Da oppdaget jeg at det gikk an at noen kunne være glad i meg for meg, og at det da brått ikke betydde spesielt mye hva de kule gutta i klassen eller noen andre tenkte og mente. Og igjen, de mente aldri noe stygt eller slemt i min retning, men det er jo slikt jenter i den alderen der tenker, tror jeg. Men så - da vi ble kjæreste, så var det noe som falt på plass - og da vi fikk vårt første Småtroll og ble en familie, så ble denne plasstilhørigheten bare forsterket. Da hadde vi vår egen familie og om verden utenfor var skummel, vanskelig eller forvirrende, så var det greit - vi hadde oss selv, så om alt gikk skeis og vi måtte flytte til de indre skoger for å bo, med bare oss selv og elgen som nærmeste nabo, så var det også greit. På et vis. Men jaggu så glad jeg er for at vi slapp å flytte dit! 

Så ja, kanskje det var noe som snudde da. Når jeg ble voksen vil jeg si - eller at jeg ble voksen når jeg skjønte at jeg er meg og alle andre er seg selv, og sammen er vi dynamitt - men vi trenger ikke at vi alle er like! Eller noe deromkring.

Og om jeg er amerika-positiv noen ganger? Nei det tror jeg faktisk ikke. I så fall er det ovenfor kunder eller kunders kunder, som man må opprettholde en profesjonalitet og seriøsitet ovenfor, for sakens skyld. Men som nevnt noen ganger i dette innlegget allerede nå, så er jeg en generelt positiv person. Jeg fokuserer lett på muligheter og løsninger, fremfor utfordringer og begrensninger - og slik er jeg bare. Det betyr naturligvis, aboslutt og bestemt ikke at jeg ikke er sutrete, lei, kranglete og usakelig til tider. Da er det oftest mine aller nærmeste det går utover, for jeg har en høy grad av Flink Pike godt integrert i min hjerne, så jeg jobber hardt for å holde skansen selv om jeg har en dårlig dag ...og så får det heller bli usaklig klaging på EkteMannens manglende evne til å lukke skapdører i stedet. 

Sånn - da tror jeg at jeg skal la dette innlegget sveve ut i cyberspace, mens jeg tar mine nylakkerte og tørre negler med meg til sengs. Tror jeg skal raske med meg EkteMannen også, for nå med disse hustrige høstnettene kan det være greit å ha noen å plage mine kalde føtter med!

Til dere 10 fine mennesker over her; 

TAKK for at dere var med på dette! 

Jeg synes det var veldig gøy å se hva dere spurte om ...selv om det ikke 

var like enkelt å svare som jeg hadde trodd det skulle være.  

 Sov godt alle sammen! 

Pin It

Høsten er her og vi er klare!

Husker dere jeg skrev en aldri så liten kommentar om det å ikke være klar, å ikke være spurt på forhånd og ikke få godkjenne at man er klar for en ny epoke i livet, før man regelrett kastes ut i det? Om at våre Småtroll dro med seg moren sin på slep inn i fremtiden? (Det innlegget ble for øvrig plukket ut av Lesernes VG - veldig gøy!)

I hvert fall; denne gangen er jeg ikke forbigått, denne gangen føler jeg meg inkludert og spurt, og nå er jeg 100% klar for å gå videre! Vi snakker nok ikke om et like stort epokeskille som det å få et lite (bittelite!) Småtroll over fra barnehage til skole, men likevel. Jeg er klar og det kjennes helt fantastisk!

Jeg snakker om høsten. 

I dag kjente jeg at det var helt greit, at jeg kunne gi slipp. Sommeren er over, jeg går ikke å håper på enda et par uker med god varme og strålende vær. Jeg fantaserer ikke om å få ligge på solsengen på den nye terrassen vår eller om å få inviterer en hel, fin hurv på grillmiddag. Det er greit nå, jeg er godt fornøyd med sommeren slik den var (selvfølgelig med det vonde, forferdelige som skjedde i mente, men også med alt det gode som fulgte!), og jeg gleder meg nå til det høsten har å by på.

For heldigvis har vi årstider her i Norge! 

Nå er det tid for skikkelige kubbelys i fleng, for store tekopper og varme ullpledd. Nå er det tid for peis, kos og mye innehygge. Og jeg er rett og slett dritgod på innehygge, bare kom og test meg! Det er tid for mørke kveldsturer, både for skogsturer med blåbærplukking som mål (er det tomt alt?), for treningens del og for å finne noen fine greiner ute i naturen, som vi kan lakke og bruke til noe fint og lurt på interiørfronten (bare vent og se!).

Det er tid for hverdager igjen, og det kjennes rikig, rett og på sin plass. Etter en sommer med mye kos, god mat, godt drikke og lite planlagt aktivitete (mer hui, hast og lek med Småtroll, venner og slikt), føler jeg meg fullstendig klar og motivert for fullt fokus på #sunnfrisk. Min fine Grete Roede-konsulent følger meg i tykt og tynt, og konstanterte en stillstand på vektfronten i sommer - noe som er strålende for min del, ettersom fokuset ikke har vært på denne fronten og vi har unnet oss det vi ville i løpet av sommeren. Hun doserer ut passe mengder av informasjon, motivasjon, push og rettledning. Og denne høsten vil jeg igang med basketballtrening, turer med fine venninner og kanskje til og med få testet ut vårt lokale treningssenter. På matfronten er det duket for en liten justering, men i det store og det hele er vi ikke så aller verst flinke fra før - og det er et utrolig god erkjennelse å gjøre seg! Høsten gir oss en ny giv!

Vi er inspirert av det gode blogginnlegget til Kristine Tofte, om Matpakkefeminisme, og har nå startet en ny trend i vårt hjem; Ved kveldsmaten lager våre Småtroll sin egen matpakke til dagen etterpå. Jeg tror fullt og fast på at det er lurt på alle mulige måter. Småtrollene får et bedre forhold til mat, mengder, hva som er sunt OG godt - og at det som lages, har krevd litt tid og omtanke, så det kan være fornuftig å bruke litt tid når man spiser dette også. Ettersom det var første gang i kveld, skal jeg ikke skryte på meg annet enn at Småtrollene var særs fornøyd med dette, de hadde brått lyst på både brød, omelett, korn, knekkebrød og en god del annet i matpakken til i morgen. Så da fikk vi snakket om mengde og utvalg i dag, og valget falt til slutt på egenprodusert omelett, med grønt og brødskiver til. Det er klart dette krever en viss investering i tid, ettersom det tross alt er en god del raskere for oss voksne å smøre mange skiver i en feiende fart enn at Småtrollene skal lage omelett, rydde underveis og så snekre sammen sin egen matpakke. Men dette vil vi få til, og dette får vi til - det vet jeg!

Ettersom høsten også fører med seg sine hustrige dager, ser vi en tendens til at vi får mer gjort også innomhus. Som i dag, hvor Småtrollguttene har bidratt stort til å få sitt felles rom klart til høstens skole, lek og hygge. Leker er sortert, blader ryddet og legokassen inneholder nå lego. Guttene har fått hver sin skolepult, har fått nattlamper til lesing på sengekanten og de er godt fornøyd med forbedringen. Enda litt mangler på deres rom for å gjøre det enklere for de å holde orden selv, men vi er klare! Vi har fått det opp på et helt ok nivå, og nå kan vi ta for oss prosjekt for prosjekt når vi måtte ha tid til det.

Som kanskje kjent for mine blogglesere, så er jeg en av de som elsker system. Som elsker å ha ting i orden, lage lister og føle en viss (stor grad av) kontroll. Det som kanskje ikke fremgår like tydelig av slik informasjon, er hvordan hodet mitt blir når det motsatte av dette er tilfellet. Når det er uorden, usystematisk og jeg ikke føler nødvendig grad av kontroll. Det gir nemlig hodet mitt stor dose frustrasjon, stress og dårlig mestringsfølelse - og jeg liker det ikke. Jeg er absolutt ikke fanatisk, men jeg fungerer rett og slett best når jeg har god nok oversikt til at jeg føler ting ikke glipper. Og når man driver som selvstendig næringsdrivende, som vi gjør med vårt VU, så er det klart dette er veldig viktig!

Denne høsten starter på veldig godt vis for VU - og slik har jeg lyst til at vi skal beholde det. Vi har laget oss gode systemer for oppgavehåndtering (noe jeg tenkte tipse om i eget innlegg, kanskje det kan være tips for noen av dere der - eller at dere har andre lure ting dere vil tipse om?), vi har fått en god arbeidsfordeling mellom EkteMannen og Husfrua, vi har en god balanse mellom å jobbe hjemmefra og på kontor hos Schjærven - og ikke minst; vi investerer i hyppig hjelp i huset. Da blir vi så effektive at det er en fryd! Javel, så betyr det at jeg jobber noen timer ila eksempelvis denne helgen, men det er det jammen verdt. Å komme ovenpå, føle at man har overblikket - det gir meg en god mengde med energi og overskudd. Så får heller målet være at vi klarer ta oss gode perioder med skikkelig fri når det passer seg, f.eks. når vi tar gode turer ut i skogen med Småtrollene.

Vi ønsker høsten velkommen 

og gleder oss til å se hva den har å by på! 

Ønsker deg en fantastisk fin uke!

Forresten;
Jeg har ikke glemt spørsmålene deres i mitt Still meg gjerne spørsmål-innlegg, det kommer rett rundt hjørnet. Har du noe du vil spørre meg om? Sleng inn et spørsmål der davel! Jeg svarer på sånn cirka alt! 

Pin It

Gjør bedrifter lurt i å velge oss?

Sosiale medier er et stort felt og det er mange måter å løse oppgavene på. Noe av det jeg finner mest spennende med denne jobben, er at veien blir til mens vi går. Vi er med på å forme vår egen og våre kunders vei inn i sosiale medier - og noen ganger også ut av sosiale medier. Likevel er det med ujevne mellomrom noen som hevder å ha funnet selveste Svaret. Løsningen som sier hva som er rett og galt, hva som er hårreisende og hva som er genialt.

Jørgen Helland i Halogen er ikke en av de mest bombastiske på denne fronten, og jeg opplever han som genuint opptatt av å ville lære om ulike måter å gjøre dette på. Hans fasit er hans og ikke nødvendigvis alle andre sin, og slik ser jeg det også. Likevel skrev han jeg et blogginnlegg jeg i utgangspunktet likte veldig godt, men som med et lite 'NB!' fikk meg til å ville ta til motmæle.

Jeg skrev dermed en lang kommentar i eget blogginnlegg på VU-bloggen, og der kan de som vil lese mer om hvordan vi i VU jobber, hvordan jeg tenker ift løsningene vi har med våre kunder - og hvorfor jeg mener våre kunder har gjort lurt i å bruke oss som deres representanter i sosiale medier.

Ta en tur over i VU-bloggen om du vil lese mer om dette - og kommenter gjerne om du er enig, uenig eller har spørsmål! Her eller dere er ikke så viktig, jeg synes det er stas med dialog og engasjement uansett!

Ønsker for øvrig alle en helt strålende onsdag! 

Pin It

Navnene

En måned etter grusomme 22.07.11.

Måneden har inneholdt forvirring, vantro, sjokk, kvalme, sinne, undring og nummenhet. De første dagene etter terrorhandlingen bar preg av et enormt sug etter nyheter og informasjon, av bekreftelse og avkreftelse, av fakta og noen svar.

Men - for meg innholdt denne måneden mest av alt navn. 

Navn på historier. Navn på omkomne, sårede og berørte. Et tall kan gi et overblikk, en idé om at vi klarer å ta det grusomme fullstendig inn over oss. 77 personer. 77 mennesker ble drept i forbindelse med terrorhandlingen 22.07.11. Vi forstår at lille Norge har mistet 77 mennesker som ikke kan mistes. En grusom tragedie for mange mennesker. For hele Norge. Vi forstår 77. Vi synes det er grusomt, vi tror vi forstår. Vi forstår at vi aldri kan forstå.

Kan noe menneske noen gang forstå? 
Kan noe menneske ta dette fullstendig inn over seg? 

Alle de 77 omkomne har et navn. Og ikke bare et navn; de har sitt eget navn. Det som er deres. Det som lar de skille seg ut fra mengden. Det navnet som gjør at de er seg selv og ingen andre. Det som definerer deres jeg.

Et navn gir en tilhørighet, noe som sier noe om hvor vi hører hjemme. Et navn har noen gitt oss, en mor og en far. Gitt for å gi tilhørighet, samhold og historie. Navn er noen ganger gitt for å la barnet bli oppkalt etter en vidunderlig bestemor eller en fantastisk farfar. For å knytte båndene enda strammere. Familie. Et navn er noe vi er vant til å si, vant til å rope, vant til å omtale, vant til å tenke på. Et navn fremkaller følelser.

"En person" kan være så mange. "Astrid" kan være en god del færre, men likevel være mange. "Astrid Valen-Utvik" kan kun være meg. Bare meg. Og "Astrid Valen-Utvik" fremkaller følelser - noen gode, noen irriterende, noen fine, noen vonde, noen rare, noen slitsomme og sikkert veldig enda mange flere. Felles for de alle, er at de er følelser fra andre mennesker. Fra mennesker jeg har en eller annen relasjon til. En link. Noe som gjør at vi har et felles bånd, en felles historie. Positiv eller negativ historie, positiv eller negativ opplevelse, positiv eller negativ følelse.

De 77 menneskene som tragisk ble revet bort, ble revet bort fra mange mennesker. Fra mennesker med følelser, mennesker med relasjoner og med historier. Følelser for, relasjoner til og historier om alle de 77 unge menneskene som brutalt ble revet bort.

Navn fremkaller følelser. Uansett. Heldigvis er inget menneske som en øde øy. Inget menneske er uten relasjoner, uten lenker til andre mennesker eller uten historikk, og det som knytter mennesket til denne relasjonen, denne historikken, er navnet. Vår identifikasjon.

På Nasjonal minneseremoni for 22.07.11, vist på NRK, ble navnene på alle de 77 menneskene Norge mistet etter grusomme 22.07.11 lest opp på en rolig, stille og verdig måte. Minneseremonien var en vakker, trist, stor og fin seremoni for å hedre de tapte, for å takke de som har hjulpet og for å gi støtte til de berørte. Da de 77 navnene ble lest opp, fikk tapet et fullstendig ansikt. Offeret som ble krevd på ummeneskelig, uforståelig og meningsløst vis, fikk sine ansikt og sine navn.

77 mennesker er en stor gruppe. 77 hjerner er mange tanker. 77 hjerter er mye kjærlighet.

77 navn er mange historier. 
77 navn er mange relasjoner.
77 navn er mange følelser. 

♥ Med ønske om at disse 77 navnene hviler trygt i våre hjerter og tanker ♥

Pin It

Med mor på slep inn i fremtiden

Av og til lurer jeg på om jeg har gått glipp av noen spesielt viktige møter i livet mitt. At jeg på den måten har blitt forbigått i beslutningsprosessen i forhold til store avgjørelser. Store avgjørelser i mitt liv, og så har ikke jeg fått møteinnkalling? På møtet skulle jeg eksempelvis bli konfrontert med avgjørelsen jeg måtte ta i forhold til hvor fort deler av mitt liv skal utvikle seg videre. Det er et møte jeg aldri fikk gått på. Den ene dagen får man barn, tørker gulp og ser små riskorn vokse frem inni munnen til de unge håpefulle. Den neste dagen gliser de mot deg med et smil som viser en munn full av alt annet enn dette ene riskornet.

Den neste dagen begynner de på skolen.

Jeg synes ikke dette er riktig. Jeg synes at jeg burde få et valg på et eller annet egnet tidspunkt. "Er du klar nå, Astrid?" kunne spørsmålet vært, og så skulle jeg spurt hva som mentes med det spørsmålet. Da skulle jeg fått en lang liste med eksempler på opplevelser, erfaringer, utfordringer og minner som vil være et tilbakelagt tema for all evig tid, og så skulle jeg samtidig bli presentert med opplevlser, erfaringer, utfordringer og minner som ligger og lusker i buskene der inne i fremtiden en gang.

Da kunne jeg tatt et valg.

Jeg kunne bedt om en liten utsettelse på avgjørelsen, sånn at jeg var helt sikker på at jeg var sikker. Sikker på at jeg var helt klar. Og i denne utsettelsesperioden kunne jeg kost, dullet og snust litt ekstra på det aktuelle Småtrollet som var oppe til vurdering. Tatt enda flere bilder, klippet noen hårlokker og limt alt inn i album. Skrevet bildekommentaren mens jeg enda husker hva som skjedde, hvem det skjedde med og hvilket av Småtrollene dette gjaldt.

Jeg kunne satt meg ned, gjerne i flere dager i strekk, bare for å pugge alt som har skjedd, alle minnene vi har laget, alle ordene som har blitt vekslet og all kjærligheten vi har delt. Jeg kunne også merket meg noen av utfordringene som har vært, vært sikkert på at jeg hadde lært slik at ikke de samme utfordringene måtte oppleves også der inne i fremtiden. "Nei, det er ikke sånn at Småtroll lærer av det vi sier, men av det vi gjør. Husk nå det da, Astrid! Husk!" Da ville jeg husket det, det er jeg sikker på - og om jeg enda ikke stolte nok på meg selv der inne i fremtiden, så kunne jeg skrevet det ned. Boken for livslærdom kunne den hete.

Jeg kunne til og med laget lister. Hva likte jeg best med epoken som avsluttes og hva slags forventinger har jeg til den som kommer? Jeg kunne diskutert listene mine med venner og kjente, jeg kunne drodlet rundt punktene med mine Småtroll - og da hadde jeg visst at vi hadde justert verden vår slik at vi var klare sammen. Vi kunne legge en epoke av livet vårt bak oss og så kunne vi ta fatt på en ny epoke. Sammen.

Det er virkelig ikke det som skjer nå.

Nå tar Småtroll gigantskritt inn i en ny epoke, med store glis, ny skolesekk fra -nille og et helt sett av forventninger, spørsmål og gleder jeg ikke vet nok om. De kaster seg ut i en helt ny hverdag som om det ikke finnes en morgendag, uten bekymring for at de selv ikke kommer til å huske hver minste detalje av de gode minnene vi har laget sammen i årene som har vært, om alle de fine stundene i barnehagen eller de gode stundene, hud mot hud, mens de drakk melk fra flaske i sin mors armer.

Og alt det der skjedde i går, hører dere? I går!

Jeg vet at dette ikke er noe Småtrollene føler behov for og trang til å huske på hver eneste dag i sitt liv i evig tid, og er ikke det litt underlig i grunn? De kjenner godhet og trygghet i forhold til at de har det fint nå og at de har hatt det fint så langt tilbake de kan huske, men de kjenner ikke på behovet for å huske detaljene. Det konkrete, nære og hverdagslige. Så da må jeg huske alt dette for alle sammen.

Og det er vanskelig skal jeg si dere. Jeg har nemlig svært dårlig minnehusk. Jeg husker gode følelser, at jeg har det bra nå og at jeg stort sett har hatt det bra tilbake i tid, så langt som jeg kan huske. Men nå skal jeg altså huske alle de andre minnene også, for oss alle sammen, og ingen har spurt meg om jeg er klar for å gå over i en helt ny bolk med minner, en helt ny epoke.

Hvorfor er det ingen som spør meg? 



Dette innlegget er skrevet i følelsesmessig affekt ettersom alle våre tre Småtroll nå tar gigantskritt inn i hver sin egen fremtid. Prinsesse Småtroll begynte på storbarnavdeling i barnehagen i går og stortrives med det! Storebror Småtroll har begynt i 3. klasse og er kvantesteg fra ny skolegutt-fasen sin, så det er vel ungdomsskolen neste? 


Og så har vi mellomstebror Småtroll da. 

Han er virkelig et helt kapittel for seg, heldigvis. Han er en liten, men stor, rar, morsom, klok, god, fin og omtenksom, lærevillig gutt på bare 5 år, som i går begynte på sitt eget skoleguttkapittel. Allerede trygg på skolens vidunderlige evne til å lære han masse nytt, trygg på skolens rolle i forhold til å bli kjent med mange nye mennesker og trygg på at læreren han har fått, er en han kommer til å bli veldig glad i, veldig stolt av og se veldig opp til. Naturligvis er mellomstebror Småtroll trygg på disse tingene, for han har en storebror Småtroll å se opp til. Alt det fine som skjer med storebror, det kommer automagisk til å skje med han også - det er da sånn verden fungerer?  Det tenker mellomstebror Småtroll - og han har så godt som rett også. I hvert fall ettersom han går inn i verden med den holdningen. At de aller fleste er der for å gjøre verden god, sammen med han. Og om det, mot formodning, skulle luske noen mindre hyggelige ting der inne i skolefremtiden, så er ikke det så farlig. Han har tross alt storebror Småtroll der og er det en ting mellomstebror Småtroll er trygg på, så er det det at storebroren hjelper til med å ordne opp for han. 

Så da er det kanskje ikke så rart at mellomstebror Småtroll er klar for sin skolestart, da - men hvem har sørget for at mammaen hans er klar? 

Et bilderas av våre elskede Småtroll følger;

 Første skoledag pynter man seg litt i klesveien. 

Andre skoledag (over) stiller man som den laidback hiphop'ern man er. 

 Så rar kan hun gjøre seg når hun ikke skjønner hvorfor mamma sier at hun får hull i tenna
av å se på henne. Når jeg sier jeg har lyst til å spise henne med teskje eller rulle henne til en stor bolle og steke henne litt i ovnen. At jeg gjerne snuser ut all Prinsesse Småtroll-lukt av henne, sånn at jeg kan ta den med på jobben. Da blir hun så rar og fniser. Og så går hun.

Vi har verdens beste Småtroll 

- og det kan av og til være litt plagsomt ♥

Forresten - vil du spørre meg om noe? 
Som for eksempel om jeg er koko som ikke bare er rørende glad, men rett og slett også litt irritert over at sønnen vår begynner på skolen? Eller om helt andre ting? Sosiale medier, gründerliv, hage, neglelakk, interiør, været, middagsplanene våre, hvilke venner jeg har og hvem jeg har mistet, om jeg alltid er så kjedelig, eller hva en siviløkonom egentlig er?


Spør da vel - på det forrige innlegget her! Del gjerne om det er noen andre du tror har lyst til å spørre meg om noe, og meld dere gjerne på dere anonyme som leser her også! Da blir jeg hoppende glad! Takk til dere som allerede har sendt inn spørsmål - det er stooor stas!

Pin It

Okay, people - let's have it!

Det er godt mulig at dette er helt fåfengt på min lille, forsømte og fullstendig forrvirrede blogg - men jeg gir det et forsøk likevel. Jeg har sikkert et titalls blogginnlegg jeg gjerne skulle ha skrevet av meg på denne bloggen, og jeg vet at det egentlig er høyst nødvendig for meg å få ting ut. Men enn så lenge forsvinner tiden fra meg og derfor tenkte jeg ta en fiffig omkjøring fra det jeg egentlig vi si og skrive om, med dette sosiale eksperimentet mitt.

Fra tid til annen stiller noen meg spørsmål av ulike art og på ulik form, og jeg svarer så godt jeg kan villig vekk. I hvert fall når jeg husker å gjøre det og om ikke henvendelsen forsvinner i gründerliv, todo's og familiens gjøren og laden.

Nå tenkte jeg la dere spørre meg om hva det måtte være 

- jeg lover å være en engel og svare etter beste evne! 

En spørsmålsrunde altså, er dere med på det? Hyppig brukt på moteblogger er jeg klar over, dog har de nok noen flere nuller på lesertallene sine, men hvem sier at kvantitet må overgå kvalitet?

For å sparke dere igang, tenkte jeg nevne temaer jeg har blitt spurt om tidligere - og som kanskje gir dere en pekepinn på hva dere kan spørre meg om. Viktig å huske at dette ikke er fasiten, så om du helt andre ting du gjerne vil spørre om; gjør det!

Lurer du på noe om firmaet vårt VU? Og neglelakk, hage, interiør eller hvorfor Småtrollenes rom aldri blir ferdig innredet? Vil du vite hva mine favorittapps er eller om vi har betalt nok skatt for 2010? Vil du snike til deg gratis tips eller råd i forhold til personlige eller profesjonelle spørsmål ang sosiale medier? Elsker du tog, sånn som meg, og lurer på hva vitsen med å fly er? Synes du det er for lenge siden jeg har fortalt noe ordentlig om Småtrollenes utvikling, deres artige utsagn eller fiffige spillopper? Vil du vite hemmeligheten om EkteMannen? Vil du at jeg skal dele en spesiell matoppskrift? Vil du vite om jeg tør kalle meg en god mor, så mye som jeg jobber - eller hvordan det står til med finansene i familien Valen-Utvik? Lurer du på hvorfor jeg har så mange treff på bloggen på fremgangsmåte på ripssaftkoking - når jeg selv har alle ripsbuskene mine fulle av overmodne bær? Lurer du på hvor i alle dager det ble av #sunnfrisk og om vi har falt fullstendig av sunnhetsvogna? 

Skulle jeg være så heldig å få mange spørsmål, kan det hende jeg samler opp flere med samme tema og lager egne blogginnlegg for det, men den utfordringen tar vi om vi skulle komme dit. Enn så lenge trykker jeg på 'publiser'-knappen, legger hodet på soveputen og satser på å drømme søtt om at selv noen av dere anonyme, ikke-bloggende men blogglesende lesere også skal melde dere på her. I tillegg til dere jeg vet er innom her, naturligvis. Dere kan stille så mange spørsmål dere vil og dere kan være så anonyme dere bare ønsker. Skulle noen av dere ha på lur noen gode, gammeldagse provoserende kommentarer / spørsmål, så håper jeg dere deler i kommentarfeltet.

Kjør spørsmålsrunde, jeg er klar! 

Pin It

Deilig treghet og god kjedsomhet

Søndager kan være noe det fineste som finnes. Med tunge skyer og store regndråper ute, og en fullstendig planløs dag foran oss, var det ikke noe i veien for å la denne søndagen starte så tregt som overhodet mulig.

Det finnes mange burde og skulle gjerne i vår hektiske hverdag, og mange av disse forskyves ofte til helgen, i et forsøk på å komme ajour før en ny uke.

Men;
Av og til har vi behov for å være skikkelig trege. 

Ligge i sengen så lenge at vi kjenner at vi har blitt ømme i ryggen. Kaste store og små Småtroll i dusjen i tur og orden, og bli stående der lenger enn vi pleier, med ekstra varmt varm rennende nedover ryggene våre.

Hoppe rett ut av dusjen og inn i myke koseklær. Tusle opp og inn i verden med bare føtter, se den vakre kaffekoppen stå klar og vente på meg. Klar til å få vekke kropp og sjel på en varm, god måte med sitt flytende, sorte gull.

Tenne noen få telys på et vakkert, gammelt fat, fått av en kjær søster.

Kjøleskapets innhold plasseres på bordet og vi spiser lenge ...og mye. Frokost, brunsj og lunsj, alt i ett. Ikke fornuftig strategi i forhold til kostholdsteori, men akkurat i dag er dette det eneste riktige. For oss.

Vi legger planer for dagen og synes det vanskeligste er å velge. Skal vi bake boller, male, bygge Lego, lese i bøkene våre, spille brettspill eller se en film? 

Jeg elsker vårt hektiske liv. Jeg elsker at vi får masse besøk og har mange nære og kjære som tilfører livet vårt verdi. Jeg elsker at vi har jobber som vi liker så godt at vi gjerne jobber langt utenfor en normal arbeidstid. Jeg elsker at det hele tiden er noe vi kan, bør, må, skal få gjort - at tiden sjelden står stille og vi aldri kjeder oss, på den negative måten.

Men av og til har vi behov for å være trege. Skikkelig trege, sånn at vi rekker å kjede oss litt på den gode måten. Den måten som skaper ro, harmoni og som gir grobunn for kreativitet, energi og nærhet. 

Ønsker dere alle en strålende, treg dag videre! 

Pin It