Underlige dager

Jeg slutter aldri å undres over hvordan en enkelt dag kan oppleves; fullstendig avhengig av mange faktorer som jeg hverken kan kontrollere eller få oversikt over. Dager med det aller beste utgangspunktet kan raskt bli blant de verste, kjedeligste, vanskeligste eller mest slitsomme dagene. Mens dager med grått vær, for mye å gjøre og alt for lite overskudd, hvor det ikke er noe grunnlag for at kroppen har mye energi, tiltakslyst eller inspirasjon - de dagene kan vel så gjerne bli fullstendig strålende. Bli en dag fullstendig på skinner sånn at jeg tar meg selv i å smile på helt rare steder, i underlige øyeblikk.

Hva gjør en dårlig dag god og hva gjør en god dag dårlig? Det er sånt jeg gjerne skulle forsket litt i. Mon tro om man får forskningsmidler til slikt? Jeg kunne gjerne brukt meg selv som forsøkskanin, gått skrittene tilbake i utvalgte dager for å finne ut hva som gikk galt. Eller hva som gikk bra. Så kunne jeg forhåpentligvis dele gode tips med omverden, sånn at vi alle kan gjøre vårt beste for å skape flest mulige gode dager.

Sånn som dagen i går.

Gårsdagen startet med at jeg tok en mye senere båt til jobben enn jeg ønsket og dette gjorde at jeg fikk dårligere tid til nødvendige forberedelser enn jeg trengte.

Dagen fortsatte med en interessant workshop med en kunde ut dagen - som resulterte i flere gjøremål på min oppgaveliste for morgendagen, naturligvis i tillegg til den fulle listen som lå klar.

Og - da jeg til slutt var på vei hjem fra jobb etter så mange overtidstimer at jeg ikke rakk kos og legging av Småtrollene i dag, så var morgenens finvære byttet ut med storm og stiv kuling i kastene.

Likevel;
Denne dagen har, til tross for alt det ovennevnte, vært en dag som har gitt meg flust av energi!

Selv om jeg satt i møter store deler av dagen, var det produktive timer som både bød på kreative utfordringer, som ga en følelse av at vi har prosjekter under kontroll og som ga oss en følelse av at dette prosjektet blir gøy å fullføre!

Investeringen i overtidstimer, på bekostning av Småtrolltid, ga meg en god oversikt over dagens gjøremål. Nok oversikt til at skuldrene senket seg og til at jeg føler jeg er god forberedt for dagen. Den slags ro er uvurderlig viktig for meg, har jeg skjønt.

Og det beste av alt med gårsdagen;
Da jeg sent i går kveld kom tilbake til nesoddlandet gjorde jeg en avtalte med EkteMannen om å møtes på brygga, for så å gå en times rask gange, hjem fra båten til huset vårt. En times lang tur i friskt giv, med duggregnet dryppende, mens vi fikk både tid til å snakke om jobb, planlegge neste dag og smugtitte inn i hagene på veien hjemover. Inspirerende og veldig mye mer givende enn å kollapse i sofaen når man kommer hjem. Frister definitivt til gjentakelse!

Så fikk klokken heller være nærmere ellve før jeg var hjemme i går kveld, men det var helt okay. Dagen var uansett en plussdag og var forhåpentligvis en perfekt oppladning til dagen i dag. Jeg er klar i hvert fall!

Opplever du også 'omvendte' dager? 

Bildet i dagens innlegg ble tatt på spaserturen langs kyststien på vei hjem fra jobb i går kveld. Grunnen til at bildet ikke er skarpt er både fordi det hadde begynt å bli litt mørkt, men mest av alt fordi jeg var gira og ivrig på å raskt få knipse bildet av det fantastiske rådyret som stod midt i veien og stirret på oss. Som dere ser av bildet; det klarte jeg ikke.

Pin It

Helgen hjernen min måtte være alene hjemme

Jeg har mer enn en gang lurt på om Hjernen min ikke er helt som den skal.

At Hjernen min er firkantet, er det ingen tvil om. At den liker struktur, orden og effektivitet, er heller ingen hemmelighet. I og for seg fine egenskaper for en hjerne å ha, tenker du nok, og jeg mener virkelig ikke å klage på dette. Utfordringene mine starter når Hjernen klarer å være så opphengt i planlegging og å finne ut hva som er den mest tidsriktige måten å gjennomføre dagens gjøremål på, at den rett og slett klarer å tenke ihjel disse tingene. Jeg er ikke sikker på hvor hensiktsmessig og sjarmerende akkurat de egenskapene er da. Jeg tar den i å bruke så lang tid på å tenke gjennom planlegging og effektivisering av en full familieuke, at effektivitetsbarometerene har hvilepuls lavere enn et sofaslakt, og da tør jeg påstå at Hjernen min får vinninga til å gå opp i spinninga.

Den blomstrende bestemorplanta har sprunget ut i full blomst!

En annen av de mest utfordrende egenskapene Hjernen min har, er at den egentlig tror den er SuperHjernen. Med en imaginær kappe, unaturlige superkrefter og uovervinnelig gjennomføringskraft. Den tror den klarer å ta alle livets faser inn over seg på en gang - og ikke nok med det; den tror den skal klare å prestere mer enn forventet på alle områder. Samtidig. Den føler seg hele tiden for lite utfordret og mener selv den har mye kapasitet å gå på. Er det ikke noen kunder som kunne trenge SuperHjernens hjelp, helst ut over mandatet VU har fått hos den kunden - slike rammer liker nemlig ikke SuperHjernen å forholde seg til. Mon tro om ikke Småtrollene trenger noen utfordrende, pedagoiske virkemidler utøvd på seg, og om de ikke trenger det, så kan det ikke skade å teste det ut likevel? Hus, hjem og hage er enkel match for SuperHjernen, men om man setter seg fore å lage en stram prosjektliste over alt som vil gjøre hjemmet til familien Valen-Utvik om til selveste Drømmehjemmet, så kan det da ikke sees på som annet enn noe positivt? SuperHjernen er svært sosial av seg, så om den kan få tromme sammen til lystig lag, jo flere jo bedre, så tenker SuperHjernen at det er enkel match. For enkel. Mulig man skulle utvide horisonten litt - når først 30 stykker kommer, så kan det da vel ikke være noen utfordring å doble eller triple det antallet? Og slikt fortsetter det. Det er ikke den ting i mitt liv ikke SuperHjernen tror den kan være med å effektivisere, problemløse eller utvide.

Mulig tapasmiddag ble inspirert av tapaslunsjen vi var på hos Home&Cottage på fredag.
Det smakte deilig begge gangene!

Men; denne helgen måtte Hjernen min være alene. SuperHjerne eller ikke - helt alene.

Fullstendig koblet ut og ute av stand til å gripe inn. Ikke engang medbestemmelsesrett fikk den og ingen mulighet til å være manipulerende for å få gjennomført sin plan om en fullstendig effektivitet helgen gjennom. Hjernen var alene, ute av stand til å fullføre en eneste effektiv tanke. Slikt blir det ro av.

Man kan kanskje tenke at det er en stor ulempe å ha en frakoblet hjerne, spesielt i forhold til å føre normale samtaler med folk og fe, og naturligvis også som et usikkerhetsmoment i forhold til at Småtrollene skal tas vare på forsvarlig gjennom helgen. Merkelig nok gjøres mye av gjøren og laden i en familiedrift på autopilot og når man i tillegg har en såpass oppegående hjerne under EkteMannens topplokk, gikk dette virkelig over all forventning. Det er nesten så jeg kan anbefale slike utplugginger oftere enn helg av og til, men så langt tør jeg likevel ikke strekke meg. Jeg har enda ikke sett om Hjernen tåler en slik utplugging, så hvem vet hva som skjer når jeg ønsker å plugge den inn igjen i morgen tidlig. Kan hende den ikke tåler den slags reboot den nå har vært gjennom, men det får tiden vise.

Et av loppisfunnene; en Kurer-radio

Denne helgen har i alle tilfeller vært behagelig slapp. 

Helt merkelig slapp, det skal jeg innrømme, men like full; behagelig slapp. Den har inneholdt familieutflukt til markedsdag for å handle loppiser, være på konsert med Alexander Rybak og The Deep Roots og få sosialisert oss med skjønne nieser og ellers andre grumsete familieforbindelser. Helgen har også klart å inneholde en spontan, enkel tapasmiddag med Gamlemor og Gamlefar, og huset har på magisk vis klart å bli overflateryddig - denne helgen også. Ettersom helgen har vært så slapp som den har, har vi rukket å følge nøye med på værets skiftende humør også. Det er en aktivitet jeg ellers ikke har tid til å få gjennomført, men nå begynner jeg å se sjarmen ved det. Spesielt i dag ettersom været har vist seg fra sin meste høstlige variant; man får lyst til å være inne, være slapp og la humla suse. Passet oss perfekt med andre ord.

Rett inn i samlingen

Flere loppisfunn; Mugge og skål med lokk fra Porsgrunn porselen, Vega.

Nå skal denne helgen rundes av med en festlig film på skjermen, en varm EkteMann-armkrok å ligge i og en stor kopp deilig te å læske seg på. Hadde bare ikke Hjernen min vært koblet ut denne helgen, hadde jeg innsett tidligere i dag at dette er en være-inne-og-bake dag. Da hadde vi kunne kost oss med deilige nybakte fristelser nå, men der ser man altså en av ulempene av en avkoblet hjerne. Jeg satser likevel på at denne helgen, med hjernen helt alene og avkoblet resten av kroppen min, har medført en restaurering på et nivå vi ikke tidligere har sett maken til. 

Kanskje rebootingen av hjernen, denne avkoblingen, rett og slett har ført til at det umulige har blitt mulig? At hjernen min i morgen blir selveste SuperHjernen og får gjort og gjennomført alt den vil - og enda mere til? 

Ah, det hørtes fryktelig slitsomt ut. Er usikker på om jeg kobler den inn igjen i morgen. Stay tuned for å følge utviklingen og se om denne bloggen noen gang blir den samme igjen. 

Bildene i dette innlegget er knipset i løpet av denne slappe helgen. Bevis for at noe ble gjort i hvert fall. 

Pin It

Pavlova og balanserte 17. mai-forberedelser

En noe kortere arbeidsdag på kontoret hos Schjærven er vel overstått, kundene har fått sitt nødvendige fokus og nå er det hjemmefronten som teller i halvannen dag fremover. Tradisjonen tro skal vi først på skolen til eldste Småtrollet for 17. mai-feiring med korpsmusikk, sekkeløp, dartkasting og loddtrekning. Vi skal spise is, kake og pølse og vi skal drikke kaffe og brus. 17. mai er en Ja!-dag for små og store, og det gleder vi oss alle til.

Etter feringen på skolen er familie og noen venner invitert hjem til grillfest hos oss. Forhåpentligvis får jeg anledning til å endelig ha et hageselskap, så fingrene er krysset for godt vær og ok temperaturer. Forberedelser til fest og sosiale lag begynner vi å bli ganske gode på nå, synes jeg. Vi har forholdsvis ofte 20-30 folk på besøk, med og uten middagsservering, og naturligvis er øvelse en viktig faktor i forhold til hvorfor vi føler oss mer drevne på slike samlinger, men jeg tør påstå at det nok ikke hovedgrunnen.

En av de viktigste grunnene til at vi føler at vi kan smelle samme til sosialt lag med en god del gjester uten alt for mye stress påført hverken EkteMannen, Småtrollene eller undertegnede, er det at jeg har lært meg å si 'Ja takk!' Om folk spør om de kan hjelpe til med noe, så sier jeg 'Ja takk!' og gir de faktisk en konkret oppgave. Om de spør om de skal ta med seg noe, så sier jeg 'Ja takk!' og delegerer ut en matrett eller noe annet de kan ha med seg. Om noen tar ansvar for å lage salat underveis på festen, mens andre vil fyre opp grillen, så avfeier jeg de ikke med at de er gjester, at de bare skal kose seg og at dette er noe jeg skal gjøre selv. Jeg sier 'Ja takk!' og lar de hjelpe til. Og det beste av det beste; Det virker som om gjestene våre synes det er hyggelig å få hjelpe til!

En annen ting som gjør at vi er mer avslappet i forhold til å ha mange mennesker på besøk, er at vi ignorerer en god del av våre 'vanlige krav' til hva et godt selskap må inneholde. Hvor mange kaker er det faktisk riktig å servere? Selv om jeg elsker å bake og selv om jeg liker å gi folk mange valgmuligheter, ser jeg at det alltid blir alt for mye igjen. Av alt. Så derfor begrenser jeg nå antall kakebakstoppgaver for meg selv. I år står Pavlova-kake på agendaen - en fantastisk enkel, god og frisk kake som man kan pynte i de vakreste 17. mai-farger. Og det eneste jeg har i tillegg er den kjøpte kransekaken og ostekaken  mamma ville bidra med, og det tenker jeg holder. Gjestene er bedt om å ta med det de voksne vil slenge på grillen, så har vi salat, brød og pølser til alle barna, i tillegg til kaker, frukt og drikke. Og enda vi har fint servise som vi fikk til bryllupet, i tillegg til et helt ok hverdagsservise, så har vi likevel investert i ekte papptallerkner med 17. mai-preg fra -nille. Plastkrus, servietter og søplesekker - vips, så har vi det vi trenger for å ha en veldig grei feiring. Med enkel opprydning og ikke så nøye om noe går i stykker. Alt for enkelt kanskje, men riktig for oss akkurat nå.

Fjorårets Pavlova- så får vi se hvordan årets blir seende ut -

Vi har også redusert kravene våre i forhold til hvordan huset skal se ut når vi får storfint besøk. Før var jeg opptatt av at alt skal være helt tipp-topp. At støvet i hver krinkel og hver krok skulle være tørket, at alle Småtrollrom skulle være striglet og aller, aller helst skulle jeg gjerne ha full oversikt og god kontroll i alle skap og skuffer også. Muligens satt litt på spissen dette her, men det er ingen tvil om at EkteMannen har minner av timer med festforberedelsesinnspurter med en noget stresset og kommenaderende Husfrue. Jeg tør å påstå at jeg er litt mer avslappet nå, og det skyldes noe som har gått opp for meg gradvis gjennom de siste årene;

Folk kommer til oss for å ha det hyggelig sammen med oss og andre mennesker. 

Det er i hvert fall denne påstanden jeg jobber ut i fra videre her i livet - og det gjør virkelig underverker for en sosial familie som det vi er! Jeg elsker å kunne si et rungende JA! når folk spør om det passer at de stikker innom, og vi har stort sett alltid dørene åpne og plass til de som måtte ønske å komme. Med min påstand friskt i minne, byr jo åpne dører aldri på noen problemer!


Når dette skrives har ungene akkurat blitt dyttet i Grandiosa-pizza på tvers, fordi EkteMannen og Husfrua ikke hadde tid til å prioritere en vanlig middag. Vi har alt for mange bæreposer med mat stående rundt om på kjøkkenet. Nevnte Pavlova-kake er ikke påbegynt, ungenes klær er kjøpt inn dog ikke strøket (eller engang tatt av merkelapper eller hengere), huset er ikke pyntet og flagg er ikke funnet frem. Ambisjonene om å få plantet ut litt sommerblomter, strandet på grunn av for liten tid. Og neglene er ikke lakket i morgendagens valgte farge. Så - for alt jeg vet kan det hende jeg forvandler meg til en stresset, masende Effektivitetstroll i løpet av kvelden. I så fall får jeg spise hatten min eller noe tilsvarende.

Akkurat nå har jeg nemlig tenkt til å la forberedelser være forberedelser og ta en liten rask tur ut i hagen og sulle litt, før jeg legger på tur tur i nabolaget sammen med min egen kostholds- og aktivitetscoach. Denslags bør jeg nok ikke prioritere akkurat nå, men jeg vet at om jeg gjør det, så kommer jeg hjem med fornyet energi (og antakelig noen gode ideer til nye matoppskrifter), og så føler jeg meg så mye, mye bedre etterpå. Kanskje er jeg heldig og møter på noen gode naboer i samme slengen. Jeg får bare delegere noen av arbeidsoppgavene til verdens beste EkteMann og så har vi en deilig, kald hvitvin klar i kjøleskapet som jeg tenkte kunne holde oss med selskap når jeg skal bake Pavlova-kaken og EkteMannen skal rydde huset i kveld. Er sikker på kvelden blir veldig fin likevel.

Håper dere klarer å glede dere til 17. mai uten å føle at dere må stresse og ødelegge hele 16. mai av den grunn. Og om dere kjenner at stresset sniker seg på, sett deg ned i sofaen med noe godt å drikke og husk følgende; barna gleder seg aller, aller mest til å være sammen med familie og venner, spise mange is og være med på leker! Det kan strengt tatt gjennomføres selv om hverken hus er striglet eller skjorten ble strøket så rett som den burde være, ikke sant?

Jeg ønsker dere alle en strålende fantastisk 17. mai-feiring med deres nære og kjære! 

Gratulerer med morgendagen!

Pin It

Enkle gleder

Her om dagen ble jeg så glad at jeg brøt ut i et akutt gledesbrøl. Et brøl så stort at de andre menneskene som var i huset akkurat da, ilte til for å se hva som var ekkelt, hva som var knust eller hvor stort krypdyr jeg hadde funnet.

De oppdaget raskt at ingen krise var på ferde, heller tvert i mot. Jeg hadde brølt fordi jeg hadde oppdaget at en av mine grønne planter hadde begynt å blomstre. Ikke så mye å juble for, tenker du kanskje?

Nå tenker du nok at du vet hvorfor jeg brølte. En så vakker blomster er verdt å brøle for, jeg er enig i det - men dette handler ikke bare om vakkerhet for min del. Denne historien er mye lenger enn som så og mitt gledesbrøl er mye mer forståelig om man vet hele historien.

Jeg hadde en bestemor som døde da jeg var liten, men som i mitt hode står frem som Den Typiske, Gode Bestemoren. Du vet, hun med forkle hele døgnet, har en vaffelrøre under oppseiling hele tiden, alltid et håndarbeid tilgjengelig og som alltid smiler, er blid, er litt go'tjukk og har grått hår. I alle fall - hun døde før jeg rakk å lage så alt for mange minner sammen med henne, men de minnene jeg har forbinder jeg med varme, omsorg og kreativitet. Jeg husker at hun var et fint forbilde.

En av tingene jeg husker fra tiden med Bestemor, var den enorme Porselensblomsten (Hoya) hun hadde i stua. Den snirklet og snurklet seg over skjenker og langs kanter - og jeg husker spesielt godt de fantastisk vakre blomstene denne planten hadde ...når den først ville blomstre.

En liten stund før EkteMannen og jeg skulle gifte oss, 07.07.07 (les gjerne "Et eventyr om kjærligheten"), kom en veldig nær og kjær venn av familien, søteste Synnøve, innom med en liten "overraskelse" til oss. Hun kunne fortelle at hun hadde fått en avlegger av min bestemor sin Porselensblomst for mange, mange år siden - og den planten hadde vokst seg stor og sterk hjemme hos Synnøve. Nå mente hun at det var på tide den vokste videre i familien og hun hadde derfor tatt 4 avleggere av den og ga disse til oss. 4 avleggere av min bestemors porselensblomst, fordi hun mente det var et fint symbol på kjærlighet om disse fikk vokse og gro hos oss.

Jeg ble utrolig glad for disse avleggerne, satt de sammen i en potte og håpet planten ville trives hos oss. Det gjorde den og to av disse avleggerne ble etterhvert en fin og levedyktig plante som vokste seg større og større. Jeg synes bladverket på den er så fint i seg selv, så i tillegg til betydningen denne planten har i seg selv for meg, har jeg kost meg med at den har pyntet opp og vært dekorativ, akkurat sånn den er.

Men så...
Etter cirka 4 år som grønn plante har den nå produsert frem den vakreste, skjøreste og mest fantastiske porselensblomst og jeg kunne ikke blitt gladere! Foreløpig er det kun denne ene på hele planten, men nå vet jeg at den kan, så da smører jeg meg med enda et tykt lag tålmodighet og venter spent på om det kommer flere.

Har du sett noe så vakkert? 

Jeg er fullstendig forelsket i denne planten og alle SmåTroll (og EkteMann) er orientert om at denne blomsten nå har fått plass helt på toppen av vårt familiehierarki. De vet de må håndtere den med den aller største omhu og omtrent med andakt. Vi får håpe de klarer å styre seg fra å sjekke om det faktisk er en blomst dette her eller om mammaen deres nå har "dratt inn no' plastikkblomstgreier"...

For meg er denne planten selveste 'Bestemorplanten' og jeg håper den kommer til å være en kilde til mye glede, vakkerhet og gode minner i fremtiden også! Tusen takk til søte Synnøve som ga oss avleggere og som dermed har gitt oss denne vakre blomsten!

Blomsten er for meg et symbol 

på varme, omtanke og kreativitet
- og er et minne om en fantastisk bestemor.

Pin It

Medisinsk hage

Noe av det aller, aller beste jeg vet med sesongen vi nå er inne i, er å ta mine medisinske hagevandringsturer på kveldstid. Å la EkteMannen ta seg av kveldsmat og kveldsstell av Småtrollene, mens jeg selv sniker meg til å ta på noen gode sko, ta på de fine hagehanskene mine og tar med en liten hagesaks på tur rundt i hagen.

Ofte gjør jeg ikke så veldig mye fornuftig når jeg går på disse turene mine. Kniper litt visne blader her, røsker litt i jorda der. Kanskje binder jeg opp de gamle rosene eller flytter en staude. Forbereder kjøkkenhagen til å ta i mot små frø som skal sikre familien salater, grønnsaker og urter utover sommeren og høsten. Eller jeg bare ser, planlegger og fantaserer om hva jeg har lyst å gjøre og hva jeg drømmer om å få gjort på sikt med hagen vår.

Til tross for at jeg ikke nødvendigvis er veldig effektiv arbeidsmessig når jeg tar mine hagevandringer på kveldstid, får jeg likevel gjort svært mye mentalt. Jeg får sortert både privat- og jobbrelaterte tanker og jeg får slappet av. Ofte skjer dette samtidig, både tankevirksomhet og avslapping. Underlig, men sant. Frustrasjon, stress og mas kan forsvinne raskt, bare jeg kommer meg ut noen små halvtimer på hagevandring. Hagen kan være som medisin til kropp og sjel, men helt uten bivirkninger.

Det er ingen tvil om at det er staudeplantene jeg liker aller, aller best. Ja, i tillegg til frukttrær og bærbusker naturligvis. Jeg liker en hage man kan nyte og som man kan bli kjent med. Som man kan se gir noe tilbake og som vi ser utvikler seg. En staude som vokser seg større år for år og som kanskje til slutt kan deles og gis bort til en god venn. En liten bit av meg til deg. Sånt liker jeg, å dele. Og så liker jeg å få. Få en staude med en historie om en bestemor som gikk ens ærend til Botanisk hage på andre siden av byen fordi de skulle gi bort noen sjeldne, gamle peoner. Eller få nyttig hagelærdom og landskapsarkitektsråd fra den fineste svigermoren en hageamatør kan ønske seg. Når det gjelder hagen vår har jeg lagt all kledelig beskjedenhet til side og tar imot med åpne armer.

Går alt som jeg håper, kan jeg kan ta en liten hagevandring kveldstid en kveld i fremtiden og se planter som har blitt delt og som derfor har en søster eller bror hos noen vi er glad i. Eller se på nyere planter som blir ønsket velkommen inn i vår hage, gitt med en liten historie om hvor den kommer fra, og som alltid vil minne oss om menneskene som ga oss plantene.

Bildene i dagens innlegg er tatt i løpet av en vårvandring i hagen vår og denne hagen har jeg blitt veldig, veldig glad i. Jeg elsker at ungene våre koser seg i hagen, jeg elsker at vi har store åpninger mot veien sånn at folk har lett for å stoppe opp og si hei til oss - og jeg elsker at vi har mange nok ting å ta tak i, sånn at jeg kan få drodle og drømme videre enda en god stund til.

Kanskje er dette en hage med evige prosjekter?

Og forresten - om noen av dere lurte;
MøkkaDagen døde straks dagens solstråler traff gårsdagens rester og selv med tannlegebesøk, strengt arbeidsfokus og knapt tidsskjema for dagens gjøremål, ble dagen i dag helt anderledes enn i går. Bedre anderledes. I dag stråler sola både utvendig og innvendig. Det er godt å kjenne på noen MøkkaDager innimellom, sånn at de vanlige, fine dagene kjennes enda litt bedre. Som en slags justering.

Pin It

MøkkaDagen

Noen ganger er det som om jeg er uvenner med selveste Dagen.

Jeg er ikke uvenner med folkene jeg er sammen med på slike dager, selv om det uten tvil, dog veldig beklagelig, går sterkt ut over menneskene jeg er sammen med når Dagen og jeg går i full klinsj. Ikke er jeg sur på grunn av noe spesielt som har skjedd den aktuelle dagen heller, selv om små detaljer som et trådløst nett som ikke funker som det skal, fort blåses opp til dimensjoner av typen landesorg. Jeg og Dagen går rett og slett ikke sammen på en god måte og vi forsterker hverandres verste sider.

Dagen ønsker alltid å understreke problemet på sterkest mulig måte, så på slike dager hvor Dagen og jeg er uvenner, er det alltid strålende fint, fantastisk vær. Du vet - den type vær hvor det er barnemishandling å holde Småtroll innendørs og hagen formelig roper etter oppmerksomhet og stell? Så fint vær at alle snakker om at det er akkurat som om sommeren har kommet allerede, barn i alle aldre bør få minst to ispinner hver og alle måltider bør spises ute i det fri. Bare fordi vi kan og fordi alt er mye bedre ute. Så fint vær disket Dagen opp med i dag - til min store forargelse naturligvis og det er 1-0 til Dagen. Minst.

Jeg har enda ikke fått avklart hvilke samarbeidspartnere Dagen har innledet fast samarbeid med, men at Dagen ofte utnytter mine aller nærmeste for å være helt sikker på at matchen mellom meg og Dagen skal bli så katostrafal som overhode mulig, er det ingen tvil om. I dag klarte Dagen å sørge for det kunststykket at våre tre stykk Småtroll storkoste seg, lo sine trillende latter og lekte fint sammen både ute og inne. Uten å rote og uten å mase. Det blir ikke verre enn det og 2-0 var lett et faktum.

Selv med to baklengsmål hadde jeg fortsatt tro på seier og en god slutt på dagens oppgjør, men jeg er mer naiv og uvitende enn jeg selv visste jeg kunne være. Jeg er ikke i nærheten av å lukte på seier en eneste gang i løpet av denne dagen. Dagen har tydeligvis en freelance-avtale med den ulumske Hormonfabrikken og legger raskt inn en ordre om fri flyt av nødvendige hormoner for å sørge for en fullstendig handlingslammelse i den del av min hjerne som har evnen til å tenke rasjonelt, effektivt og konkret. Desto mer jeg tenker på alt jeg bør, vil og må få gjort, desto mindre får jeg faktisk gjennomført. Jeg aner likevel et lite lys i tunellen da jeg tror jeg klarer å gjennomskue Dagens strategi; Dagen ønsker at jeg skal ta meg en dag fullstendig fri fra jobb og arbeidsoppgaver! Jeg øyner et lite håp om poeng, humøret stiger og ....er kampen over? Naturligvis ikke. Dagen ønsker ikke at jeg skal gjøre noe av det jeg må, men slettes ikke noe av det jeg vil eller bør heller. Hagen roper høyere og høyere, Småtrollene innbyr til lek og moro og magasinene som ligger stablet opp her ber om å bli bladd i. Men nei. Dagen dobler hormonbestillingen og sørger for å krydre min tilværelse med muggent humør og nedovermunn. Mine normalt myke og pedagogiske setninger til Småtrollene, forvandles til tordentaler med bannskap som den verste nordnorske bryggesjaueren.

Men nå er det nok.
Nå skal jeg gjøre som jeg gjorde alt for sent med vårt trådløse nettverk; trekke ut ledningen og starte helt på nytt. Satse på det faktum som gjør Dagen til en svak motstander i det lange løp, nemlig dens iboende kortsiktiget. Dagen er kun nettopp det, dagen i dag, og med ledningen ute hele natten gjennom, god gjennomlufting på soverommet og med EkteMannen i umiddelbar nærhet hele tiden, antar jeg at vi får en fullstendig reboot innen morgendagens rise and shine.

MøkkaDagen, håper du dør straks Morgendagen treffer deg med sine første solstråler!

Dette innlegget legger jeg herved inn som et slags autosvar til alle de som med ujevne mellomrom nevner for meg at jeg skisserer et helt perfekt og harmonisk liv her på bloggen - om jeg virkelig kan ha det sånn på ordentlig? Nå ser dere; nei, jeg har det ikke alltid supert, bra og strålende, og selv om bloggen min handler mest om de fine tingene og hverdagslykken vår, så betyr ikke det at vi ikke har gruff i livene våre også. Alle har da det av og til? Jeg er nok stort sett en blid og glad person, fordi jeg har mye å være glad for og fordi jeg er velsignet med et positivt syn på det meste i livet og fordi jeg tror at positivitet avler positivitet. Men hos meg samler altså gruffet seg opp over tid og får uløp på de mest håpløse tidspunkt. Som på en perfekt, harmonisk og strålende søndag helt uten store planer, skapt for effektivitet, både på kose- og arbeidsfronten. I dag representert som MøkkaDagen. Så vet dere det.

Pin It

Et livstegn og et hav av luksusutfordringer

Jeg savner virkelig bloggen min.

Jeg savner å kunne dele mine hageutfordringer med dere og å håpe på en kyndig kommentar med god veiledning videre fra Moseplassen. Dele bilde av vidunderlige, hjemmestrikkede putetrekk som min svigermor har laget og kanskje gir henne litt velfortjent kudos i DIY-verden - kanskje til og med fine FruFly ønsker en slik pute på sitt nye barnerom og blir inspirert til å lage en slik? Dele mine mammafølelser angående vår lille prinsesse sin 3-årsdag, illustrert med bilder av alle de fine folkene som kom og gjorde dagen hennes helt perfekt, og dele videre med dere den gode muffinsoppskriften jeg brukte, lånt av Passion 4 Baking. Jeg savner å kunne dele mine utfordringer og gleder i forhold til det å ha startet opp og nå drive sitt eget selskap, med det som hører til av muligheter, rare kommentarer, erfaringer og gode (og dårlige?) tips og råd. Dele min nye hverdag hvor flere dager hver uke betyr jobb på fine Frogner, med flinke og spesielt hyggelige folk hos Schjærven. Med alt det medfører av lange, doble arbeidsdager, mammasavn fra Småtrollene og tilsvarende savn fra meg, men ikke minst; alt det nye jeg lærer og alt jeg får oppleve!

Men - tiden strekker ikke så langt jeg vil den skal strekke seg.

Mange snakker om tidsklemma, men for meg handler det ikke om en klemme; det handler om mine mange luksusutfordringer. For det er virkelig noe å være takknemlig for dette her, jeg mener absolutt ikke noe annet. Jeg klager virkelig ikke over at vi har mye å gjøre på jobb eller over at vi har så mange fine venner og fin familie vi vil være sammen med på fritiden vår. Jeg kan heller ikke klage over at jeg har en fin hage å savne, at jeg skulle ønske jeg hadde tid til håndarbeid eller at prosjektene i huset nok en gang utsettes. Tiden for alle disse tingene kommer etterhvert, jeg vet jo det. Noe i nær fremtid og noe lengre fremme, men det kommer. Og det gleder jeg meg til!

Jeg gleder meg over de hektiske dagene vi har akkurat nå, i tillegg til at jeg nyter de lommene av fritid vi unner oss innimellom, og så får jeg heller øve meg litt til på å bli bedre til å skjønne at alt ikke kan prioriteres på en gang. At alt har sin tid og uansett hvor mye jeg har lyst, så kan jeg ikke være supermamma, superkarrierekvinne, supergartner, superoppusser, supervenninne og supergründer på en gang.

Ikke før jeg en vakker dag daler inn i en tilstand av perfekt balanse mellom arbeid, fritid og ikke minst; egentid, som gjør at jeg puster lettere, ikke føler jeg går glipp av noe eller har noe jeg burde ha gjort, og som gjør at jeg føler at jeg får utnyttet meg selv på et fullt og helt nivå.

Mon tro om jeg egentlig burde glede eller grue meg til den dagen...?

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Pin It