En GLANSfylt tilværelse

Denne uken har vært helt vilt hektisk.
Det har vært store kampanjer for en kunde, innsalgsmøter for store kampanjer for en annen kunde og føråpning av butikk for en tredje kunde. Dette blandet med skoleavslutninger, siste dag i barnehage, fotballkamper og resten av hverdagslivet vårt, har gjort at Ekteamannen og jeg nok har sovet i snitt 4-5 timer per natt de siste dagen.

Men - det er fantastisk gøy da!
Det er ingen tvil om at vi får energi av å ha mange baller i luften og selv om det ervel hektisk noen ganger, så er jeg veldig takknemlig for at det ikke er det motsatte av hektisk.

Vanligvis gis vi gode muligheter til å hente oss inn igjen i helgene, brought to us by NRK Super. Småtrollene ståropp, koser seg med barnet og lar EkteMannen og Husfrua få sove litt (lenge). Denne helgen har vi bestemt oss for at vi skal stå opp sammen med Småtrollene. Vi har nemlig fått låne to ekstra Småtroll, og det er noe med det å ha Småtroll til låns... Man vil fremstå som de sprett-opp-av-sengen-foreldre vi ikke er.







Deborah Lippman og jeg er glar for GLANS!

Uansett - i dag måtte jeg opp tidlig av andre grunner, nemlig den storeGLANSdagen i regi av NIB (Norske Interiørblogger). Virker som et fantastisk arrangement, fyllt av seminar, shopping og festmiddag med awardshow - i tillegg til 150 inspirerende interiørbloggere,så dette blir nok en veldig bra dag.

Sove får vi gjøre når vi blir gamle, eller hva?

Pin It

Takknemlig frustrasjon ♥

Hvis noen lurte, og det er det jo noen som gjør med ujevne mellomrom, kan jeg godt innrømme det;

Det er hektisk å starte og drive eget selskap, spesielt i en periode av livet hvor vi har tre Småtroll på 3, 5 og 7 år som vi vil følge opp på best mulig måte. Følge med på hverdagslige gleder og utfordringer, ha muligheten til å følge og hente i barnehage og skole, snakke med, kose med og leke med. Det å ha solgt ut mye av min egen tid til en stor, spennende kunde, i tillegg til å ville gi god oppfølging og utvikling av kundene til vårt kjære VU, samtidig som ambisjonene fortsatt er store på områder som Småtroll, familie, venner, hage, neglelakk, trening, matlaging ....

Listen kunne vært mye, mye lenger, men jeg stopper meg selv der.

Ja, naturligvis er det hektisk. Ja, naturligvis blir jeg sliten innimellom.
Og nei - jeg er naturligvis ikke et overmenneske som klarer mer enn alle andre.

Jeg er rett og slett bare veldig, veldig heldig. 

Jeg får mye energi av å kunne jobbe med oppgaver, mennesker og kunder som deler av seg selv, som viser entusiasme og engasjement, og som ønsker å utvikle seg, lære og dele. Jeg får energi av å føle at jeg blir hørt, at min kunnskap og mitt engasjement settes pris på og er nyttig. Jeg får energi av å kunne bruke min filosofi og tankegang, og ikke minst; av å bli utfordret på min filosofi og tankegang, gang på gang.

Jeg har en særdeles kjekk, omsorgsfull og klok EkteMann som mer enn gjerne tar hovedansvaret for huset og Småtrollene i denne perioden av livet vårt. Og som gjør det helt legitimt for Husfrua å dedikere seg til eget firma og kunder. Vi har en flink og særdeles hyggelig jente som hjelper oss med husvask og å holde orden i huset, og vi har verdens beste faste barnevakt som både Småtrollene og vi elsker!

Jeg har stor familie og mange venner rundt meg som gir meg nye impulser og innspill underveis. Som kommer på hagebesøk eller som impulsivt inviterer på reker og hvitvin, sånn at jeg får skravlet og fnist meg tøysete om gamledager sammen med fine venninner og søte søstre.

Og ikke minst; jeg har verdens beste, fineste og godeste tre Småtroll som er mine største fans (ofte ganske uberettiget) og som gir meg så mye inspirasjon, motivasjon og glede at jeg kan jobbe lenge på en god morgenavskjed med disse Småtrollene på bussholdeplassen. Jeg kan klare meg uten alt for mye (egentlig høyst nødvendig) skjønnhetssøvn, bare fordi lille prinsesse Småtroll (3 år) sier "Mamma, du er såååå søt!" Og - den nevnte skjønnhetssøvnen får jeg av og til hentet inn igjen noe av, ved at storebror Småtroll tar med sine småsøsken opp og ser på helgebarnetv, lager frokost til dem og lar EkteMann og Husfrua sove til langt ut på lørdag formiddag.

Jeg kan godt fortelle dere om arbeidskvelder med macen i fanget til kl ett om natten. Om følelsen av å ikke ha god nok kontroll og ikke føle at jeg strekker til og klarer å levere det jeg ønsker. Om opplevelsen av å ikke strekke til og være den mammaen for våre Småtroll som jeg ønsker. At jeg blir forvilet fordi jeg ikke føler jeg får fulgt opp venner og familie på den måten jeg ønsker, at jeg ikke får sett mine skjønne nieser nok, at jeg ikke får hengt opp hyller eller pusset opp småmøbler til huset vårt og at vi enda ikke har hengt opp bilder i rammer på veggene våre. At jeg ikke får trent nok, laget nok mat fra bunnen av og at jeg ikke får vært nok kjæreste for EkteMannen min.

Alt det over stemmer. Det også. Livet er sammensatt av følelser som beherskelse, kontroll og oversiktig, i tillegg til følelser som frustrasjon, lite kontroll og urimelighet. Og det er vel akkurat det som er selve livet? Livet er nok ikke en dans på roser uten torner for noen av oss, men noen av oss har vært veldig, veldig heldige og fått utdelt en rose med få eller små torner. Så selv om det stikker og oppleves som vondt og urettferdig akkurat når vi kommer borti disse tornene på vår rose, så vet vi likevel at det kun er en liten sorg, en liten utfordring eller en liten frustrasjon i forhold til så mange, mange andres utfordringer og sorger.

Akkurat den takknemligheten kjenner jeg ekstra på i dag. Min hverdagsutfordringer med tidspress, alvor og ansvar opplevels vanskelig nok og frustrerende nok i min hektiske hverdag, men likevel vet jeg innerst i hjerteroten at jeg er en svært heldig jente. At vi er en svært heldig familie. Og at vi har heldige venner og familie rundt oss.

Vi er veldig heldige.
Det er viktig å tenke over det av og til, og for meg er den av og til akkurat i dag.

Ønsker alle som er innom en fin, varm og god 

helg med kjære og nære ♥

En kjær bloggvenninne som jeg har fulgt gjennom alle årene som har gått siden jeg selv begynte å blogge, opplever nå en torne på sin rosevei som er større enn jeg noen sinne har opplevd selv. Det er en torne av den typen som man ikke klarer å forestille seg selv hvordan man ville reagert på og man tenker at man rett og slett ikke hadde taklet det, om det skulle skjedd med en selv. Den type torne som man ikke unner noen å oppleve. Likevel opplever noen torner av denne størrelsen med ujevene mellomrom. Og gjør man det, takler man det på den ene eller andre måten, og alle måter er greit. Nettopp fordi ingen av oss andre, av oss som har vært forskånet mot denslags torner - vi kan ikke hevde å vite hvordan vi hadde reagert, hva som er riktig måte å reagere på. Man kan umulig vite det før man opplever det selv.

Men - min kjære bloggvenninne har valgt å dele mye. Jeg tror jeg ville gjort det samme, men jeg kan ikke vite. Hun skriver så vakkert, sårt, godt, nært og ulykkelig om den største tornen man kan oppleve. En torne ingen av oss bør være forberedt på å takle. Jeg ønsker den fine, gode familien gode tanker, nære relasjoner til menneskene rundt dem og at de tør ta i mot den hjelpen de blir tilbudt. Jeg sender en virituell klem gjennom luften og mange, mange gode tanker til den fine familie og vi tenner lys til minne om deres datter.




PS: 
Bildene i dette innlegget viser vår hage hvor vårblomstrene er ferdig, hagen har hatt den grønne pryddraken sin på noen uker, men nå viser den at den snart på ny skal stå i flerfarget drakt! Jeg elsker å tusle rundt i hagen med kameraet om halsen, så derfor blir det naturlig nok en god del blomsterillustrasjoner på denne bloggen. Bær over med meg. 

Pin It

Det svake kjønn, my ass!

Vi har lenge hørt om det svake kjønn. Kvinner er det svake kjønn. Vi må ta spesielle hensyn til kvinner. Kvinner som ikke er like sterke, like muskløse, like flinke i styrerommene eller like kapable til manneoppgaver, som det menn er. Det svake kjønn, et kjønn som må kvoteres inn. Det kjønnet som til stadighet jobber for å få like rettigheter som menn på mange arenaer i samfunnet. Som stadig blir forbigått.

Som tittelen på dette innlegget sier;
Det svake kjønn, my ass! 

Jeg skal ikke legge meg borti likestillingsdebatten på hverken den ene eller andre kanten akkurat i dag. Jeg har mange nok meninger om likestilling mellom kjønnene og hvordan man kan oppnå det på en best mulig måte. Som f.eks. tredeling av fødselspermisjon mellom foreldrene (ja!), om kvotering av kvinner til styrerommene (nei!), om lik lønn for likt arbeid (naturligvis!) og mange, mange andre ting.

Men akkurat nå er jeg rett og slett flau over mitt eget kjønn. Opplevelser nylig opplevd har gjort meg flau og svært lite stolt over mitt eget kjønn. Og - vi kvinner fremstår ikke lenger som spesielt svake i mine øyne.

Vi fremstår rett og slett som ekstremt bitchy! 

En liten forklaring;
Lørdag kveld var EkteMannen og Husfrua på hovedstadsbesøk. Vi unnet oss både en tapasmiddag i Folkepassasjen og en konsert med Ryan Adams (blogg) på Folketeateret. Husfrua kjente ikke alt for godt til Ryan Adams fra før av, men EkteMannen er stor fan og fikk billettene i bursdagsgave av Husfrua. Vi hadde ikke vært på Folketeateret noen av oss, men vi gledet oss begge to.

Folketeateret er et teater. Dype, gode seter, balkong og stor kuppel midt i salen. Noen utfordringer å bruke dette som en konsertarena, helt klart, særlig i forhold til de menneskene som går på slike arrangement vel så mye for den sosiale delen med skravling og øldrikking med venner, som for selve konserten. Men tilbake til det svake kjønn. Jeg skal nå gi dere tre ulike bevis på hvorfor jeg synes mitt eget kjønn fremstår mer bitchy fremfor svakt;

Bevis nr 1; 
Rett ved siden av oss setter det seg en jente og to gutter. Samtalen de i mellom utvikler seg slik at man får overhøre det hele som nærmeste setenabo. Den ene gutten og jenta er kjærester. Den siste gutten er en venn av gutten, slik jeg forstår det. Kjærestegutten forteller stolt til sin kompis: "Jeg har slanket meg, jeg!", hvorpå kjæresten føler behov for å rette opp: "Du slanker deg, du har ikke slanket deg!". Kjærestegutten fortsetter med å si at han har slanket seg, men kjæresten lar ikke dette forbigå i stillhet; "Du HAR ikke slanket deg, du er ikke ferdig. Du slanker deg - mer!" Kompisen føler nå for å trå til, og ære være han for det!, for han sier; "Men, hvorfor driver du og skal forandre deg? Du er jo så bra som du er!" Kompisen inkluderer til og med et lite oppmuntrende klapp på låret. Men - der tipper det over for det såkalte svake kjønn; "Han kan ikke høre på deg, han må høre på meg og jeg sier han må slanke seg mer!" Hvorpå kjærestegutten nok vil tøffe seg for å bevare noe mandighet; "Ja, du vet - hun har noe jeg vil ha, som jeg ikke får om jeg ikke fortsetter denne slankingen... Hø hø hø!"

Bevis 2; 
Tilbake til nevnte Folketeateret. Dette er som sagt en teatersal og folk sitter godt ned i dype stoler. Det er såpass dårlig plass til bena mellom seteradene at selv jeg på mine 167 centimeter får problemer med vonde knær og dårlig benplass. Likevel; en akustisk konsert med Ryan Adams er en ekstremt rolig affære, alle sitter og nyter en vidunderlig stemme, deilige gitartoner og morsomme historier mellom låtene. Vel, ikke alle... En god del av salens gjester synes det er viktigere å gå ut og handle øl. Mellom hver eneste sang. Og egentlig er jeg usikker på om det er det de gjør når de reiser seg for å gå, for de kommer tilbake uten drikke i hendene. Tar de en shot i baren? Vel, dette var noe flere av folkene gjorde og det var såpass tydelig at selv Ryan Adams følte det nødvendig å nevne det fra scenen; "Hver gang jeg hører noen går i døra, tenker jeg det antakelig er en date som har endt dårlig..."

Så til det såkalte svake kjønn. En på vår rad, ca 10-15 plasser  bortenfor - en kvinne i flagrende gevanter, hun fant det nødvendig å ta turen ut fra konsertlokalet for å se hva som skjedde på utsiden. Hun satt såpass klønete til, at ca 30-40 mennesker måtte reise seg for at hun kunne komme seg ut. Og naturligvis, noen må tisse og har ikke partyblære, så såklart man reiser seg. Og reiser seg igjen når flagrende gevanter skal tilbake til setet sitt også. Naturligvis. Og ja, hun hadde visst glemt noe. Samme 30-40 menneskene opp igjen. Og opp igjen når hun skulle tilbake. Oj - kanskje hun drakk litt mye i den forrige pausen, for nå må hun jammen opp igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg er overbevist om at den samme damen måtte opp og forbi oss minst 5-6 ganger i løpet av konserten. Altså, mens Ryan Adams spilte. Mens vi andre satt stille i stolene våre og forsøkte å nyte konsertopplevelsen. 5-6 ganger opp, betyr opp og ned av stolene våre 10-12 ganger. På grunn av ett menneske... Jeg må si jeg er egentlig er svært nysgjerrig på hva hun gjorde i alle disse pausene. Og det aller, aller verste; Ikke en eneste av disse gangene hun skulle presse seg forbi oss, følte hun det nødvendig å unnskylde seg. Ikke en.

Bevis 3;
Som nevnt er Ryan Adams i akustisk versjon en svært rolig affære. Det er litt snakking mellom låtene, men låtene i seg selv er klimpring på gitaren, hans behagelige stemme ...og en knyst sal. Det var så stille når han spilte, at man hørte helt tydelig den ene som hostet. Den ene som tygget chips, som reiste seg, som skravlet med sidemannen. Irriterende i seg selv, for er man på en så rolig konsert, så er det fordi vedkommede som spiller har en fantastisk evne til å suge publikum med seg inn i låtene, inn i den verden han maler frem for oss, inn i tonene. Og; på en så stille og rolig konsert, uten lysshow eller andre effekter, ser man virkelig musikeren på scenen. Man ser detaljer som hvordan han sitter med beina, hvordan han justerer stolen, hvordan han blar i sangheftet sitt. Man ser alt dette, helt frem til man blir forstyrret av noe annet. Som for eksempel en telefon som holdes opp med fullt flomlys på, for å filme geniet i arbeid. En liten snutt her eller et lite bilde der, det er nok mange av oss skyldig i. Men igjen - det svake kjønn; på en av de aller fremste radene, kanskje 2 meter fra Mr Adams him self, satt en kvinne. Med mobiltelefonen sin oppe. Hele tiden. For å filme, få med seg alle detaljene - igjen og igjen og igjen. Til slutt ble Ryan Adams lei. De som satt rundt denne jenta var nok lei for lenge siden, men det blir noe ekstra når artisten legger fra seg gitaren på scenen og sier "Nå vil jeg snakke med publikum!" Mange gledet seg nok nå, for det er alltid stas når artister deler av seg selv, lar oss bli kjent med mennesket bak musikken. Men denne kvinnen hadde ingenting å glede seg til. Han ville snakke til de helt fremme. Beklage seg til de som satt rundt denne jenta, han visste at de hadde betalt for å se på han og det satt han pris på - men han så nå at de ble forstyrret av et enormt sterkt, hvitt lys. Og det beklaget han. Han fortalte også denne jenta at han synes det var rart at hun, som også hadde betalt penger for denne billetten, heller ville se konserten gjennom sin lille skjerm enn å se han. "Jeg sitter her, bare noen få meter foran deg. Vær her!" Han snakket om at han jobbet med å komme i kontakt med publikum gjennom en konsert og at han syntes det ble vanskelig når han fikk hennes hvite lys i ansiktet. Hele tiden. Gjennom hele konserten. Forståelig nok.

Bildet lånt på Ryan Adams sin blogg.

Så - det ble litt vel mange svake kvinner på denne konserten for min del. Såklart var det menn der som oppførte seg dårlig også, det ville vært rart om alle fans av Ryan Adams var hyggelige, omtenksomme og kunne oppføre seg skikkelig. Men mine tre opplevelser å rad og rekke, gjorde rett og slett sitt til at jeg ikke følte mitt kjønn kunne omtale som det svake lenger. Om vi ikke skjerper oss, må vi omtales som det bitchy kjønn - og hvor kult er det?


Om du har lyst til å lese en skikkelig musikkanmeldelse av konserten med Ryan Adams, så anbefaler jeg at du tar turen inn på min kjære EkteMann sin nystartede blogg om ikke lenge. Jeg legger ut lenke her når han har fått blogget om konsertopplevelsen. Jeg storkoste meg på konserten, til tross for irriterende kvinnelige elementer og trange seterader, så er dette en konsert jeg tenker tilbake på med glede. Jeg fikk lyst til å høre mye, mye mer på Ryan Adams og virkelig få muligheten til å lytte til teksten hans. Dette er et musikalsk geni og det vises tydelig i forhold til hvor mange instrumenter han håndterer, dypheten i tekstene hans, hans integritet og ikke minst; alle artistene som vil jobbe med han. Men som sagt, ta turen over til EkteMannen.

Pin It

Enda en kveld på vift...?

Denne lørdagskvelden er EkteMannen og jeg på kjærestetur til hovedstaden. EkteMannen fikk to billetter til Ryan Adams på Folketeateret av meg på sin bursdag i slutten av mars, og heldig som jeg er; han ville ha med seg meg! Søteste svigerforeldre kom for å leke, fjase og skjemme bort våre tre Småtroll, og små og store hjerter gledet seg.

Vi får faktisk ganske mange kommentarer på at vi er 'flinke' til å kose oss, spørsmål om vi skal 'ut å spise igjen?', om vi går på alt som er av konserter eller bare rett og slett: små stikk for å fortelle hvor utrolig heldige vi er.

Og det er vi helt enige i - vi er ufattelig heldige!

Vi klyper oss i armen og er varmt takknemlig for verdens beste, faste barnepike (We love Dina!) Vi er glad for at vi har tre Småtroll som elsker å bli passet og som spiser, sover og oppfører seg cirka som vanlig når de har barnevakt, sånn at EkteMannen og Husfru klarer å gå fra Småtrollene uten å være bekymret for hvem som sliter ut hvem. Vi er også takknemlige for at vår tilværelse som selvstendig næringsdrivende i VU går såpass bra at vi kan unne oss disse turene ut for å spise, høre på en konsert eller se en kino, uten at vi er bekymret for at vi ikke har penger til melk og brød den neste uken. Vi er veldig, veldig takknemlige for alt dette og mere til!




For utenforstående, som kun leser denne bloggen, følger meg på Facebook eller Twitter, eller som hører historier via andre, kan det tydeligvis oppfattes slik at vi lever herrenes glade dager. At vi sløser, unner oss kjærestemiddager og byturer over en lav sko. Og at livet er en dans på røde roser, uten torner...

Sånn er selvfølgelig ikke livet i det Valen-Utvikske hjem. Ikke hos oss heller, nei. Er livet uten torner for noen av oss, egentlig?

Vi unner oss kanskje flere turer ut på vift nå enn hva som er gjengs etter normen, men det er en prioritering vi gjør. Vi gjør det dels fordi vi har hatt ca 7 år uten spesielt mange, store sprell - det sosiale livet settes litt på hold nå man får seg Småtroll og man er ikke lenger like fleksibel, ikke har de samme prioriteringene og kanskje heller ikke den samme økonomien.

Men - vi gjør også dette helt bevisst rett og slett fordi vi kan! Småtrollene vokser til og blir mer og mer selvstendige og til tross for at EkteMannen og Husfrua jobber sammen i VU, betyr ikke det et slaraffenliv på sofaen med kaffe latte, macen i fanget og litt skribling her og der. Arbeidsdagene blir ofte doble og ansvaret kjennes stort. Småtroll som ikke føler de får sett mamma og pappa nok, trening som ikke rekkes, hverdager fylt med oppgavefordeling og tidsskjema som skal gå opp. Som hos alle andre.




Hverdagene våre oser ikke av dype samtaler eller kulturelle innslag. Det blir knap tid til kyss, klapp og klem. Derfor tror vi det er viktig å unne seg ting når man kan. Gjøre hyggelige ting sammen, med hverandre eller på hver vår kant. Få nye impulser som gjør at vi går inn i en ny uke med god energi og som gir oss felles referansepunkter til den lange fremtiden vi skal ha sammen.

Vi er gode på havregrøthverdager, kose oss i det vi har når vi ikke har mer. Men vi er gode på å ta oss tid innimellom også. Lage små, rosa bobler av lykke, som gjør at vi kan mimre og huske tilbake når vi blir gamle og grå. Huske tilbake på havregrøtmiddag med tente stearinlys eller på en skjønn tur til spa-hotellet i Strømstad. Det er helt klart flest av den første typen minner, men det gjør den siste typen desto viktigere innimellom, eller hva?

Vi ønsker dere alle en strålende pinsehelg!

Pin It

Halvtenkte tanker og flyktige ord

Jeg er nødt til å innse det;
Jeg har blitt avhengig av å skrive og blitt avhengig av å dele.

Mulig dette høres veldig navlebeskuende ut, men disse to tingene har vist seg å være avhengighetsskapende for meg. Etter at jeg begynte å skrive denne bloggen for venner og kjente i 2005, har jeg blitt avhengig av å la tankene treffe tastaturet med ujevne mellomrom. Ikke fordi det er spesielt viktige tanker jeg tenker, ei heller at tankene er spesielt spennende nødvendigvis. Men - tanketømming har blitt en viktig og nødvendig del av min hverdag for at hodet mitt ikke skal kjenne på en følelse av akutt oversvømmelse og nær-drukning-panikk.

Det er noe med det å strukturere flyktige tanker ned på tastaturet, følge en tankerekke fullt ut og bruke tid på å kjenne etter hva jeg mener. Hva som er viktig og riktig, enten det er snakk om å skrive på min firmablogg eller denne personlige bloggen. I de hektiske hverdagene vi har i dagens samfunn, går det aller meste veldig fort og vi skal ha mye gjort. Levere og prestere, på flere områder enn jeg tør tenke på. Ikke fordi andre forventer at vi skal det, men oftest er det vel vi selv som setter disse kravene til oss selv. Og midt oppi all denne flyktigheten og hurtigheten, dukker halvtenkte tanker opp i våre hoder. En tittel til et blogginnlegg, en oppgave vi må huske å få gjort, et tema som engasjerer eller en bursdagsgave vi må få kjøpt inn. Fine tanker, men flyktige og vanskelig å få tak på. Vanskelig å huske når vi sitter der igjen og skal forsøke å få den berømte oversikten.

Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er veldig verdifullt for meg å få deres tilbakemeldinger og meninger, at det er en meningsfull og givende del av det å skrive mine blogginnlegg. Om det handler om porselensblomsten min, om å gå på gode fagseminarer, om Småtrollferie eller arbeidsutfordringer - det at dere liker det jeg skriver, er utrolig givende. Om jeg i tillegg av og til klarer å engasjere, irritere, bevege eller røre noen av dere, gir dette meg en helt makeløs, god følelse. Såpass ærlig er det vel lov å være?

Et annet viktig moment for meg med skrivingen, er det faktum at jeg har kjenner dypt inni meg at det er godt og sunt å dele. Igjen; ikke fordi jeg tror mine tanker, meninger eller ideer er spesielt viktige, men jeg tror fullt og helt på at verden blir et bedre sted om alle deler av det de kan og vet. Om det er av faglig art eller er gode oppskrifter på deilige kaker, er ikke så vesentlig. Det viktige er at jeg suger til meg inntrykk, informasjon og gode, lure tanker fra flinke folk jeg følger på twitter, facebook eller blogger, og når man henter så mye inspirasjon og informasjon fra andre, så føles det rett og rimelig å gi noe tilbake. Og naturligvis; det kan jo tenkes at noen der ute synes mine tanker er fantastiske, nydelig, spesielle eller rett og slett strålende? Klart jeg ikke kan brenne inne med denslags! ;)

Så nå skal jeg prioritere å skrive mer. 

Både her i mitt lille personlige hjørne av verdensveven, men også på min mer fagrelaterteblogg. Jeg skal skrive mer aller, aller mest for min egen del. For å gjenopprette balansen i hodet mitt, for å holde lenger på flyktige tanker og for å kunne tenke tankene helt ut. Men såklart, jeg vil skrive mer også for å forhåpentligvis kunne gi noe tilbake til verden der ute. Deling av lenker til gode artikler, inspirasjon til å få hverdagsluksus i form av vakker neglelakk, faglige innspill på kommunikasjonsutfordringer, tips om gode oppskrifter som bør prøves - eller små, håpløse hverdagshistorier fra vår familieverden som gjør at du kanskje kjenner deg litt igjen og ikke føler deg like håpløs eller i hvert fall ikke like alene om å være håpløs.

Verden blir et bedre sted av å dele, det er jeg overbevist om! 

Har du lyst til å hjelpe meg litt igang? Har du lyst til å gi deg til kjenne i kommentarfeltet mitt og si noe om hva du liker aller best å lese om her inne på 'I just had to tell you so...'? Har du temaer du lurer på hva jeg mener noe om eller tror du jeg kan noe lurt om noe du gjerne vil kunne litt mer om? 

Legg igjen en kommentar davel!

Pin It