Pust med magen og nyt!

I disse førjulsdagene er det lett å kave seg opp. 

Jeg kan fint gjøre det selv - om jeg tenker for lenge på at jeg omtrent ikke har kjøpt én julegave, ikke har laget ferdig julekortbildene (og langt fra skrevet eller sendt), ikke har startet på julebaksten (som jeg vil gjøre, ikke fordi jeg føler jeg må) eller om jeg tenker på alle nært forstående  juleavslutninger både her og både der. Puh. Enn så lenge har jeg så mye å gjøre for kundene våre, at jeg ikke har fått startet skikkelig på juleforberedelsene. 

Men jul blir det, en fin en også, det er jeg sikker på! 

☆ Nydelige blomster, fått av kjær venninne, lager julestemning i trappen vår ☆

Jeg bestemte meg for mange år siden; juleforberedelser skal være koselig! Hvor enn sent vi kommer igang, julens forberedelser skal ikke være en grunn til oppkaving. Så lenge hver juleaktivitet vi får tid til å gjøre, er nøye utvalgt og en hyggelig en. Så lenge vi gjør de tingene vi gjør av lyst og ikke fordi vi tror vi må. Så lenge vi utnytter de små lommene vi har av tid, på best mulig måte. Ja, da blir desember en fin månede uansett!

Et gammelt fat, noen gamle og noen nye kongler, en kjær engel og en haug svibler
- oppskriften på å gi meg selv akutt julefølelse (selv om resten av huset ikke ser sånn ut!)

Så får jeg redigere julekortbilder mens jeg sitter på Nesoddbåten, på vei inn til kundemøte. Så får jeg lage noen lister og satse på at mye kan gjøres til helgen! Så får julegavene kjøpes inn litt sporadisk her og der. Så får vi bake når vi kan, og satse på at julemusikken gjør oss særs effektive. Jeg prioriterer uansett tid foran "Jul i Svingen" med Småtrollene så ofte jeg klarer, og kombinert med pepperkaker og klementiner, er det lite som gir akutt julefølelsen som akkurat det. 

Klementiner, kjøpte pepperkaker, svibelduft og tente lys - og det vikigste;
sitte krøllet opp i sofaen sammen med Småtrollene for å se på julekalender på NRK!

Jeg håper du puster med magen du også, at du gjør det du gjør av lyst, 

og ikke en misforstått plikt, og at du derfor koser deg med årets juleforberedelser ! 

☆

Pin It

Om å bremse fantastiske muligheter

Oktober har vært helt vill, og nå er det på tide å trykke på bremsen.

La meg aller først presisere;
jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan jobbe som jeg gjør, at jeg får muligheter og kan takke ja til alle de spennende oppdragene jeg får. Reiser til London og Stockholm for å holde foredrag - hvem hadde trodd det for kort tid siden? Ikke jeg i hvert fall!

London, Stockholm - og i dette tilfellet; Hamar.
Jobben min tar meg virkelig til mange fine, spennende og nye plasser!

VU har et fint tilfang av kunder som ønsker å jobbe med oss, både på kort og lang sikt. I kombinasjon med våre faste, trofaste og fine kunder, gjør dette at vi har fulle avtalebøker og vel så det. Det er jeg utrolig takknemlig for! At jeg tillegg blir jeg invitert med på mye spennende, både av seminarer, nettverksmøter, kaffeprater, spennende reiser og sosiale festligheter, det er virkelig heller ingen selvfølge. Jeg elsker virkelig jobben min og det jeg gjør hver eneste dag, både det å produsere innhold i sosiale medier på vegne av våre kunder, holde kurs, workshops og foredrag, få dra på spennende reiser og delta på interessante seminarer. Jeg synes det er utrolig givende å drive VU sammen med EkteMannen min, jeg elsker å guide og samarbeide med våre freelancere, og jeg får stor tilfredstillelse av å møte på de utfordringene vi gjør, og ikke minst; erfare hvordan vi løser disse utfordringene. Jeg blir ydmyk av tanken på hvor heldig jeg er. Ydmyk og stolt, i skjønn forening.

Den analytiske delen av meg, altså økonomen, ser alle mulighetene, alle de fantastiske menneskene med enda flere fantastiske planer og forslag, og får det til å krible i både gründerhjertet og gründerhjernen. Det er rom for vekst med et sånn utgangspunkt, det er jeg sikker på. At vi har jobbet med et godt tilgang av kunder i VU, i snart fire år, kun basert på henvendelser vi får inn, det er for meg et soleklart tegn på at det er rom for, og etterspørsel etter, mer av de tjenestene vi tilbyr i dagens marked. Vi kunne kastet oss over enda flere muligheter, holdt enda flere foredrag og kurs, hjulpet enda flere bedrifter med det vi liker å hjelpe bedrifter med. Og jeg vet, basert på direkte og indirekte tilbakemeldinger, at det er en god del mennesker som synes jeg er en litt feig eller dårlig gründer, som ikke griper disse mulighetene og bygger VU så stort som jeg selv også ser er mulig.

Men...

Flere spennende muligheter, flere spennende reiser.
Det hadde jo vært ...spennende, ikke sant?

Det at jeg i oktober har vært flere dager borte enn hjemme, fra EkteMannen, Småtrollene og hjemmet vårt, det forteller meg at det er på tide å disponere tiden min litt bedre. Jeg elsker å ha flust av spennende baller i luften, elsker å sjonglere ballene i høy fart og deretter lande dem så godt jeg kan, en etter en. Jeg må likevel erkjenne at jeg gjør den sjongleringsjobben best, kun om jeg har tid og rom til å lade meg selv godt nok innimellom også. Mann, barn, tente lys og fyr i peisen fungerer rett og slett som en slags jording for meg. På dårlige dager mistenker jeg at det egentlig handler om latskap og dårlig arbeidskapasitet fra min side, men når jeg er grei med meg selv, tror jeg det heller handler om å ha en bevisst prioritering. Om å lade batteriene og ha en sunn blanding av spennende karriereliv og rolig hverdagsliv - og at det er helt greit å trenge, og prioritere, begge deler. Levere i barnehage, hjelpe til med leksene, bli småirritert på EkteMannen på grunn av en teit bagatell, spise middag sammen, høre alle historiene, bryte opp småkranglingen, sutre over at det skjer for lite i livet mitt - jeg er rett og slett avhengig av en stor dose av hverdagen vår, for å klare å holde høyt tempo i jobblivet.

Lysholdere med ord som er viktige for meg, 'Småtrollene' og 'Karma', samt min bestemor som titter ned fra settekassen
- dette gjør meg bedre rustet til å håndtere et hektisk karriereliv.

Jeg er i utgangspunktet veldig dårlig på å gå glipp av ting. Jeg liker hverken å gå glipp av spennende jobbmuligheter eller sosiale møter med alle de fine bransjefolkene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Jeg er heller ikke god til å godta at alle andres prioritering ikke trenger å være min egen. At noen andre prioriterer flere sosiale treff, flere seminarer, flere møter eller et mer hektisk liv enn mitt, det må jeg tåle, uten å tenke at jeg burde vært et helt annet sted. For det er flere ting som jeg heller ikke er spesielt god på å gå glipp av, nemlig alle disse tingene som skjer på hjemmefronten. Om det er et trøtt foreldremøte, en hyggelig vennemiddag, en arbeidsøkt i hagen, å ha Småtrollenes venner på besøk en vanlig ettermiddag eller treningsturer i høstmørket med fine venninner - jeg vil ha med meg min dose av dette også!

Herved trykkes bremsen forsiktig inn.

Nå bestemmer jeg meg for at jeg må innfinne meg med min indre latskap av og til, på akkurat denne fronten. Det betyr naturligvis ikke at vi ikke skal nedprioritere kunder eller takke nei til alle henvendelser vi får i VU. Det betyr kun at jeg skal være flinkere til å holde noen dager hver uke tomme for møter og foredrag / kurs, sånn at jeg rekker komme meg ajour med kontorarbeid og kan utnytte den deilige fleksibilietene man har ved å drive et firma hjemmefra. Det betyr at jeg skal gå noen runder med meg selv, og lære meg selv å være fornøyd med det jeg faktisk får gjort, de arrangementene jeg får vært med på, de sosiale lagene jeg finner tid til, mer enn å være skuffet over meg selv over alt jeg ikke rekker. Jeg skal også tro meg selv på mitt ord, når jeg sier at dette ikke handler om at jeg ikke tør bygge gründerbedriften min større enn den er akkurat nå. At dette kun handler om at jeg synes det er helt okay å ikke skulle klare eller gjøre alt jeg vil akkurat nå. Jeg mener bestemt at mulighetene som finnes nå, bør finnes også om noen år - om vi behandler folk bra og gjør jobben vår så godt vi kan.

Tente lys, svibler i glass ...og tid til å lese en god bok?

Den siste tiden har jeg følt meg som et syltetøy som er smurt for tynt på en for stor brødskive. Jeg klarer ikke gjøre noe av det jeg ønsker godt nok, ta med meg nok av hjertet og hjerne inn i hver enkelt ting - for jeg må haste videre til neste. Ettersom vi stort sett får gode tilbakemeldinger fra kunder og virksomheter jeg holder foredrag for, så kan dette helt klart bety at jeg har for høye krav til meg selv. Når folk er fornøyd, så burde jeg også være fornøyd, eller hva? Nei, sånn virker jeg rett og slett ikke. Jeg liker å være veldig godt forberedt, jeg liker å gi folk mer verdi enn de forventer og jeg liker å kunne overraske litt i positiv forstand. Og da får jeg heller spre meg selv over en litt mindre brødskive en periode, om det er det som skal til for at jeg får til dette.

Denne helgen settes dermed av til en slags strategi- og opprydningssamling på mine egen vegne. Både for VU, for vårt hjem, våre vaner og uvaner, og for våre prioriteringer. Jeg skal gå gjennom oppgavebøker, strukturere og prioritere, og jeg skal beregne tidsbruk. Vi skal få gjennomført mye av ryddingen i hus og hage som vi ikke rakk forrige helg, vi skal få plantet løk i jorda (snakk om jording, slikt er som terapi for sjelen!) og vi skal tenke gjennom hvordan vi skal gjøre hverdagene våre enda litt bedre.

For uansett hvor spennende jobb jeg har, uansett hvor heldig jeg er som får reise til nye steder og snakke for engasjerte forsamlinger, uansett hvor takknemlig jeg er for alle mulighetene jeg får - uansett alt dette, så er det faktisk flest hverdager i livene våre. Jeg elsker hverdager og nå skal de altså bli enda litt bedre - både for meg, Småtrollene og EkteMannen, men også for kundene våre og vennene våre!

En god, nær og varm helg ønsker dere alle sammen

- fyll din helg med det som gir deg energi og ro, i perfekt blanding!

♥

Forresten - jeg skal rydde i enda et område her i livet mitt. Jeg skal rydde litt i mine relasjoner i sosiale medier. Jeg er på Twitter, Facebook, Instagram og flust av andre sosiale nettverk, og til nå har jeg hatt en slags "vil du være vennen min? såklart jeg sier ja!"-holdning til nye henvendelser. Det har ført til mange fine, spennende og gode relasjoner som jeg setter stor pris på. Det har også ført til mange nye forretningsmuligheter, som jeg nok ikke hadde fått hvis jeg ikke hadde en så "åpen" holdning til nye venner i disse kanalene. Men - det har også ført til at jeg har mistet litt av oversikten og ikke egentlig vet hvem jeg er venn med hvor. Det har ført til en nyhetsstrøm bestående av flere mennesker som helt sikkert er fine, gode folk, men som jeg rett og slett ikke egentlig vet hvem er. Jeg merker at mine nærmeste venner og kjente forsvinner fra min daglige nyhetsstrøm i sosiale kanaler. 

Jeg skal derfor avslutte en god del vennskap på Facebook, jeg skal avfølge en god del mennesker på Twitter og jeg skal slutte å abonnere på bilder fra en del folk på Instagram. Jeg håper virkelig ikke folk blir lei seg. Jeg håper ikke folk tror jeg gjør dette fordi jeg ikke har lyst til å bli kjent med dem. Jeg håper folk skjønner at om vi ikke har hatt noe særlig kommunikasjon sammen i disse kanalene, og om vi aldri har møttes før, så er det kun derfor vi ikke lenger er venner i disse sosiale kanalene. Jeg forstår at dette kan være et dårlig trekk for min del, og for VU sin del. Jeg forstår at jeg kan miste mye av den fantastiske heiagjengen jeg har hatt i disse fire årene vi nå har holdt på, og det synes jeg er utrolig skummelt. Men jeg må gjøre dette likevel. 

Om noen føler at jeg har gjort en feil, så kan det godt hende - og da håper jeg disse menneskene sier ifra til meg. Til dere andre; følg meg gjerne fortsatt på facebook, twitter eller instagram. Det aller meste av det jeg deler, deler jeg offentlig, så du går faktisk ikke glipp av særlig mye. Men jeg får bedre oversikt over relasjonene mine, og det trengs nå, merker jeg. 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Suksessen ligger i god planlegging?

Jeg har reist mye denne høsten, og reisene har inspirert meg. Det å besøke nye steder, se mer av hverdagen til flinke folk, oppdage nye muligheter, lære andre metoder og se andres løsninger på hverdagslige utfordringer, det er noe jeg suger til meg som en svamp, og jeg elsker det!

Nydelig, grønn plante,
mon tro om jeg har blitt inspirert av en interiørblogger til å velge akkurat denne planen?

Jeg var nylig i London på jobb, og en slik storby inspirerer naturligvis. Men faktisk - de reisene hvor jeg kombinerer jobb og fritid, ved å f.eks. bo hjemme hos gode venner som jobber med noe av det samme som meg, og som jeg ser opp til faglig sett, det er de reisene som virkelig har inspirert meg denne høsten. Hele familien VU tok en tur i høstferien til fine folk i Lillesand, nemlig CecilieTS og familien, og selv tok jeg nylig en tur til Bergen, for å henge med bloggere på Interiør- og boligmessen, samt bo hos Heidi og hennes nydelige gjeng. Svampen sugde seg til seg alt hun kunne, og derfor;

Planen var lagt, oppgavene var skrevet sirlig ned i listeform, og denne helgen var gjort "hellig". Altså, hellig i den forstand at VU-familiemedlemmene og våre nærmeste omgivelser var orientert om at akkurat denne helgen var dedikert til å få gjort unna gjøremål i fleng. Ikke av typen overflaterydding, som vi har blitt urovekkende gode på. Nei, denne gangen skulle vi ta oss skikkelig i tak å få gjort de tingene som virkelig synes. De tingene som ville hjelpe oss i en hektisk hverdag videre, de som ville skape det VU-hjemmet vi ønsker oss, de som ville gi oss lave skuldre og brede smil, de som ville gi oss følelsen av kontroll, de som ville skape oss om til de avslappede og harmoniske VU-familiemedlemmene vi ønsket å være. Vi skulle bruke tips, triks og inspirasjon jeg hadde plukket med meg på tur, blande alt dette med egne tanker og ønsker, og gjøre vår lille VU-tvist på tingene. Og det skulle bli så bra!

En hyggelig krok her, en hyggelig krok der.
Det er viktig å skape rom som folk kan kose seg og føle seg vel i!

Helgen skulle derfor brukes til å aller først komme ajour med arbeidsoppgaver for VU, for etter en tid med mye reising, hoper det seg opp med ting som rett og slett må bli gjort. Vi skulle få ryddet bort og få orden i klær for store og små, for det var virkelig på høy tid. Når klærne minner mer om dukkeklær enn klær til Småtroll som blir stadig større, ja, da er det på tide å gi disse klærne videre og rydde plass for klær i riktig form og størrelse. Når man enda ikke har plantet tulipanløkene ut i hagen, og man bekymrer seg litt for at de skal begynne å spire ned i posen de er i, da takker man den deilige, varme oktober som vi har. Vi takker en oktober som tydeligvis har bestemt seg for å vente på at fru VU skal få satt løk i jorda før den skrur på tele i bakken, og denne helgen skulle det skje - det var bare å kaste seg over løkoppgaven! En generell rydding i alle rom, inkludert alle skuffer og skap, det måtte naturligvis også gjøres denne helgen. Ja, og så skulle vi skulle ommøblere litt, da. Jeg hadde riktignok ikke helt bestemt meg for hvordan, og hvilke ting som skulle til hvilke rom, men jeg kjente på meg at en ommøblering hadde gjort oss godt nå, så det stod på planen. Du vet, en sånn ommøblering som folk gjør til stadighet, uten så mye mikk eller makk, de bare gjør det. Flytter et skap her, selger en seng på Finn.no der, får på plass en ny skatt fra et loppemarkedet der. Gjort i en fei, det var det jeg så for meg. Og når vi likevel var igang med ommøblering, kunne vi lett tapetsere en vegg eller to også. Det er jo så lett, og vi har alt vi trenger - det må bare bli gjort. Denne helgen var helgen vi skulle bli sånne folk som fikk sånne ting gjort, og ikke bare gjort, men i en fei også.

Men for all del; vi skulle kose oss underveis, altså. Det er tross alt helg og slike prosjekter går mye, mye bedre når man legger inn rom for kos og hygge underveis. Dette skulle ikke bli en kjip "Å nei, må vi rydde og fikse?"-helg. Neida, dette skulle bli en "Juhu, nå jobber vi samme som et superteam!"-helg. Virkemidlene mine skulle være tente lys, mild stemme, god musikk, godt drikke og til og med litt snopspising underveis. Og vi skulle smile hele helgen, fjase, leke og le massevis underveis i all ryddingen. Småtrollene skulle boble over av glede over å få lov til å være med på dette fantastiske prosjektet, og EkteMannen og Husfrua, vi skulle småflørte og blinke til hverandre - godt fornøyd over hvor bra vi er og hvor fin familie vi har. To hele, fulle helgdager - vi skulle jammen få gjort mye! Familiens fem medlemmer skulle gyve på oppgavene med enorm glede og tiltakslyst, og endelig, endelig!, skulle vi også få sving på sakene våre. Jobb, hus, hage, kos og familiehygge! Tenk så deilig det skulle bli. Eller rettere sagt; så deilig det kunne blitt.

Ja, for legger du forresten merke til at jeg skriver i fortid?

Det ble naturligvis ikke slik jeg ønsket. Alle planene mine, ja - de gikk rett vest. Listen ble laget, gjennomgått og vi forpliktet oss til hver våre punktgrupper - men det ble ikke gjennomført. Vi hadde gjort helgen hellig, men vi hadde glemt å ta høyde for et par bursdager som Småtrollene skulle i på lørdagen, og det måtte de naturligvis få lov til. Det stoppet oss ikke i planen vår altså, den ble bare utsatt litt. Når vi først var ute på tur for å kjøre og hente i disse bursdagene, ja, da var det jo enkelt og greit å svippe innom butikken også, ikke sant? Vi skulle egentlig ikke ha noe, for et av poengene med helgen var å få ryddet ting vekk, ikke få flere ting tilført. Men, vi hadde likevel med oss cirka en kvart blomsterbutikk og en god dose interiørstæsj hjem igjen. Ja, og når vi først var på de trakter, og min søster tross alt bor like ved og ville ha besøk, ja, da kunne vi jo like gjerne spise middag med dem. Mat måtte vi jo ha tatt oss tid til uansett, ikke sant? Og for all del; vi hadde jo uansett søndagen vår igjen. Med skikkelig høyt gir på søndag, at vi klarte stå opp i normal tid og skru på fullt fokus fra starten av, ja, da skulle man tro at oppgavene ble strøket av listen i et vanvittig tempo. Det skulle bli bra det. Om ikke hele listen ble gjort, så måtte vi jo klare minst halvparten. Og med en sosial lørdag og en effektiv søndag, da blir totalen for denne helgen absolutt mer enn bra nok - jeg skal jo ikke være vanskelig eller lite fleksibel.

Terrakottapotte, når begynte jeg å like det igjen?
Jaja, inspirert eller ei - nå synes jeg i hvert fall det passer fantastisk godt inn hos oss.

Neida, det gikk ikke sånn heller, visst.

Søndagen hadde visst egne krav og forutsetninge. Blant annet krevde søndagen en treg morgen, og det til tross for at vi allerede hadde gitt den en ekstra time sånn i utgangspunktet. Den trege morgenen gikk over i en sen brunsj, men deretter var det tid for planlegging, og flust av tid til å få gjort det vi skal få gjort. Men, starter vi med ommøbleringen, tro? Okay, la oss helle opp en god kopp kaffe, kjære EkteMann, og så tar vi med skissene mine rundt fra etasje til etasje, og ser på mulighetene vi har. Strålende plan. For hva skal vi egentlig ommøblere og hvor? Det hadde jo vært kjekt med større kontor, så hva om Småtrollene får vårt soverom, vi sover på kontoret og kontoret flytter inn til Småtrollene? Målebåndet ble hentet frem, men der stoppet dessverre driftigheten. Den køyesengen er jo veldig stor da? Må den skrus helt fra hverandre for å fraktes til et annet rom? Huff, det hørtes da veldig masete ut, og særlig om vi ikke vet om vi vil flytte den i utgangspunktet. Er det ikke egentlig ganske okay slik det er? Nei, la oss legge ommøbleringen på hyllen for i dag, og heller ta fatt på resten av oppgavene.

Oh, vent litt - de blomstene jeg kjøpte i går, de må jo i vann!

Når jeg først har hentet frem denne vasen her, da kan jeg jo se på muligheten for å plassere den et litt annet sted enn jeg pleier, er du ikke enig? Joda, den passer fint der, jeg ser det - men da synes jeg vi må flytte det bordet på andre siden. Ikke der heller, nei? Ah, men om vi flytter kisten litt til høyre og vasen får stå ved siden av? Jo, det ble fint - vi lar det være sånn! Men, nå har vi jo fikset og ordnet i halve stuen, hva med å ta resten? Sone for sone, rom for rom - om jeg ikke er spesielt god på oppussing, omorganisering og ommøblering, så er jeg jaggu god på "finishing touches" og overflaterydding - det skal jeg ha!

Jeg skal innrømme det; cirka midt ute i søndagen, var jeg ganske gretten over alt vi ikke hadde fått gjort. Over alle oppgavene som lyste mot meg på listen, og som kom til å forbli lysende helt til de fikk en rød strek over seg - men det kom ikke til å bli i dag, såpass hadde jeg skjønt. Gruffet gikk ut over resten av teammedlemmene mine, for tross alt; har ikke vi fått gjort det vi skulle, så er det teamets skyld, ikke sant? Det er vel ingen grunn til at kun jeg skal være furten og sur?

Med Småtroll i hver armkrok og god humor på tv
- ja, da kan det få være rotete i noen bokhyller, og i en god del andre kroker også, for den sakens skyld.

Men, så skjedde det noe... Etter at jeg hadde fått min gruff fordelt over på flere familiemedlemmer, vi hadde fått fyr i peisen, tent flust av stearinlys og nye blomster var plassert i hver en krik og krok, og med mørket som senket seg, så sank mine ambisjoner like så. Sakte, men sikkert, kjente jeg den fornøyde følelsen komme. Den som forteller meg at ting ordner seg, at ingenting er verdens undergang og at jeg nok kommer til å bli fornøyd til slutt uansett om vi får ommøblert og hva vi får tapetsert. Den følelsen som forklarer meg at selv om mitt hode hadde tenkt til å få tulipanløkene i jorden denne helgen, så kommer mest sannsynlig oktober til å være teleløs også i dag, mandag, og ja, kanskje hele denne uken også, om vi er riktig så heldige. Den følelsen som forteller meg at arbeidsoppgavene som må til for å komme ajour med VU, de fyker nok unna i en fei når de skjønner at mandagen er på plass og har bestemt seg for å tøffe seg. Mandagen, med sitt fokus, med Småtroll i barnehage og på skole, og med samjobbing med god EkteMann-kollega og fin freelancer, da er jeg sikker på at den røde pennen fyker over oppgave for oppgave, og får orden i systemene, både på blokka og i topplokket.

Så da ga jeg opp gruffet, og ble blid i stedet. Da prioriterte vi å se siste episode av "Side om side" på NRK nett-tv med Småtrollene, det ble tid til kaffebesøk av skjønne svigerforeldre, og det ble til og med blogging ut i de sene nattetimer på en veldig forsømt og pjusk liten blogg som den du leser akkurat nå.

Med overflaterydding her og der, en blomsterkvast i de fleste kroker og en god intensjon om å få gjort mer enn å overflaterydde neste helg, så sier vi jeg meg godt fornøyd med helgen som var likevel!

Mon tro hva jeg skal sette på planen for neste helg?

♥

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Kan du gi meg definisjonen på sunn mat?

Jeg ser på meg selv om en person med en velfungerende hjerne. Alt er relativt, naturligvis, og jeg hevder ikke at jeg er et geni, men jeg liker å tro at jeg i det minste ligger sammen med de skarpeste knivene i skuffen. Jeg har en hjerne som stort sett takler det jeg ønsker den skal takle. Ja, ofte overrasker den meg til og med, og takler enda litt mer enn jeg trodde i utgangspunktet. Det er likevel noen ting hjernen min ikke klarer å bli fullstendig klok på, og det handler om naturfag. Anatomi, for eksempel - og ja, for så vidt fysikk og kjemi også. Dette kan helt klart skyldes at jeg gikk på "Handel & Kontor"-linjen på videregående, og der var disse fagene bannlyst fra undervisningen. Nå har jeg begynt å lure; er det bare jeg som ikke skjønner dette?

Mmmm... Så sunt og godt! Eller...?

Det jeg har problemer med å forstå, har med ernæring og kosthold å gjøre. Hvordan kroppen fungerer, hva som påvirker hva og hvordan dette kan styres utenfra. Altså, jeg forstår det der med at vi trenger mat for å leve og at kroppen får sin næring fra mat. Jeg vet også at chips, sjokolade og cola slettes ikke gjør kroppen godt, selv om det kan oppleves slik akkurat i øyeblikket. Nei, det er den avanserte varianten jeg ikke forstår.

Det jeg ikke klarer å bli klok på, er alle kostholdsrådene! 

Når jeg snakker med folk som er har satt seg inn i en "retning", høres prinsippene helt fornuftige ut. For Grete Roede handler det om kalorier inn i forhold til energi brukt. Det er vel enkelt? Om man hører på Grete Roede, er grove kornprodukter, magert kjøtt og mager ost, bra for deg. Det er sånn du holder deg sunn, får energi og gir føde til hjernen. Da lar du hjernen din en mulighet til å å utvikle seg og lære, og blodsukkeret ditt holdes stabilt. Ja, og for all del; husk å spis ofte nok! En av utfordringene for de som følger Grete Roede, er at de rett og slett ikke klarer å spise så mye som de skal i løpet av en dag. Sånn cirka hver tredje time bør du spise, for å holde blodsukkeret ditt i sjakk, og ikke gå på en bolle-fra-bensinstasjonen-smell. Men rett skal være rett; Grete fant opp frimerker i sin diett, så her er det lagt til rette for å kunne skeie ut litt. Frimerker kan spares på også, sånn at du virkelig kan kose deg en dag.

Høres fornuftig ut det, ikke sant? Det er fornuftige mennesker jeg kjenner, som har testet ut dette også, og som sier at dette fungerer helt strålende. Dette er veien, fremtiden og livet - kast deg på, Astrid, dette blir bra, kan jeg tenke for meg selv. Det høres jo forståelig ut, og slettes ikke vanskelig eller idiotisk.

Ah, kyllingwok hvor jeg har vært flink og valgt bort nudlene. Men ja, hvor sunt var gulrot igjen?

Om man derimot hører på folkene som liker Atkins, lavkarbo og LCHF-filosofien, skal man slettes ikke spise så magert som mulig. Det er det motsatte du skal gjøre! Ikke noen middelvei her, men det helt motsatte! Seterrømme, fet ost og helmelk til folket! Dufter det deilig fra varmdisken på butikken, og du er sugen på en baconburger? Deilig, kjør på! Og du, det er selve skinnet utenpå kyllingen som er det du virkelig skal få i deg. Dette med at vi skal ha rene kyllingfileter og skjære fettranden av koteletten, det er bare tull. Vi må slutte å være så redde for fett, sier disse folkene. Meierismør, det finnes ikke bedre smør!, og her kan du virkelig frotse i det. Nei, det eneste du trenger å bekymre deg for om du sokner til denne retningen, er om du får i deg karbohydrater i noen som helst form. Ja, ikke bare karbohydratene fra hvitt mel, pasta og poteter altså, men vet du om grønnsaken du skal spise, har vokst under jorda? Ah, da skal den ikke spises. Og du, frukt - det tenker du er sunt, sant? Nja, faktisk ikke, for frukt inneholder fruktsukker som er sukker som er karbohydrater, så hold deg unna. Bær også. Men for all del, det er ikke noe problem, du kan jo spise blomkålpure, fete sauser og tonnevis med majones.

Jeg har sett effekten av denne dietten, sett folk dette har fungert for! En jeg kjenner har vært trofast fan av dette kostholdet lenge, og hun ser minst 10-15 år yngre ut enn hun faktisk er. Noen kan slutte på medisiner de tar, fordi de begynte på LCHF. Jeg kjenner også folk som kiloene renner av på, som ikke kjenner noe sukkersug og som visstnok ikke får åreforkalkninger av alt fettet i kosten ders. Jeg svinser også innom bloggen til den flinke Fotballfrue innimellom, og selv om hun ikke akkurat trenger å ta av så mye som et gram, må kan jo ikke denne dietten være skadelig, så fresh, energisk og treningsglad som hun er? Astrid, nå må du bare ta et skikkelig valg og virkelig stå for det. Bli en LCHF'er og kjøre løpet ut. Da kommer hjernen til å få fettet den trenger for å virkelig forstå, kan jeg ta meg selv i å tenke.

En tallerken helt etter LCHF-gjengens hjerte, eller hva?

Heldigvis har jeg gode, flinke og konsekvente venner, som går veien før meg. Folk som for lengst er ferdig med Grete Roede, Atkins og Norges Kostholdsråd. Det som er greien nå, det er Paleo. Ikke hørt om det? Fint, for det er ikke lenge siden jeg lærte om dette første gang, jeg heller. Paleo er ikke en diett, Astrid, det er en livsstil!, sier folk til meg. Og det er greit det, men for meg betyr dette nok en gang at det som var riktig og fantastisk flott for kun kort tid siden, ikke er bra likevel. For du husker der hvor Grete Roede mente fullkornprodukter var bra, mens Atkins mente at til og med frukt og bær var fy-fy på grunn av karbohydratene? Paleo er opptatt av at alt det som er naturlig, er bra for oss. Og da mener jeg ikke naturlig som det jeg trodde var naturlig. Jeg trodde at korn som vokser opp på en åker i Norge, direkte fra Moder Jord, var naturlig. Og at en biff uten marinade, rett fra kua, var rent og naturlig. Neida, korn er nå utviklet for å tåle alt av vær uten å bli ødelagt underveis, og kornet er tilsatt ting for å ikke bli dårlig av basillusker og andre sykdommer, sånn at bonden skal få sin avling uansett. Og den kua? Den har jo spist korn, ikke gress, sånn som i gamle dager, så den er ikke bra for oss likevel. Vet du ikke om karbonadedeigen du kjøper på Kiwi, er laget av en ku som har spist gress eller korn, sier du? Ah, dumt. Det er rett og slett vanskelig å få tak i virkelig Paloe-rent kjøtt om man bor i Norge, sier folk. Og der Grete Roede og Atkins faktisk er nesten enige, om at melkeprodukter er bra for kosten (de er bare uenige i om man skal ta den magre eller fete varianten), ja, så er dette naturligvis et stort nei-nei for Paleo-folket. Ikke korn, ikke melk - og så rene produkter at du helst skal ha fulgt hele prosessen fra dyrking til høsting til kjøkkenet ditt, med særs strenge argusøyne.

Høyt henger de, RAW er de, men fulle av sukker, ja. Best å holde seg unna.

Det finnes vanvittig mange flere varianter å ta av. Har du hørt om RawFood? Mat skal ikke varmes opp mer enn 40 grader, det er ikke bra for oss, men jeg husker ikke nå hvorfor. Eller steinalderkostholdet? Det er det som er det virkelig naturlige. Hvorfor skal vi gjøre ting så vanskelig, sier disse folkene - bare spis som de gjorde i riktig, riktig gamle dager. Så ut på jakt etter vilt og noen røtter, da eller? Forresten, hvilke blodtype er du? Jeg husker ikke min egen, men kanskje jeg skal finne det ut, for da kan jeg faktisk finne løsningen på hva jeg burde spise. Om man har én blodtype, skal man spise mest kjøtt og minst korn, men om du har en annen blodtype, er det motsatt. Naturligvis? Okay, naturligvis. Rosiner, det er et produkt av naturen, og perfekt som godterisubstitutt til Småtrollene, kan jeg tenke. Ikke? Faktisk skadelig i store mengder? Okay, hvis du sier det. Du vet at tomater som ikke er varmebehandlet, faktisk ikke gir deg så mange vitaminer og mineraler som om du steker eller koker den, sant? Du trodde det å knaske cherrytomater gjorde deg sunn du? Nope, ikke nå lenger. Naturellyoghurt er det vel bare Paleo-folket som har noe i mot (meieriprodukt), men du vet de blåbærene du kjøper i fruktdisken på Meny, sånn for å spise med naturellyoghurten og virkelig føle at du spiser det reneste, sunneste og beste av det b este? De blåbærene som koster skjorta og litt til, men herreminhatt - du er da ikke mer gniten enn at du investerer i sunn kost for deg og din familie? Ja, disse blåbærene er visst så godt som vokst opp på anabole steroider, og er direkte helseskadelige. Giftige, visst. Sa Aftenposten, i følge min mor.

Jeg føler meg utrolig naiv. Naiv og veldig, veldig utvitende, helt på grensen til dum, og det er ikke en god følelse. Jeg skulle ønske jeg var bombastisk og sikker i min tro på hva som er det beste. At jeg ikke tok inn andre folk sine meninger og ideer, ikke lot meg påvirke av hva folk mente, oppdaget, forsket seg frem til.

Hva i huleste skal man velge for å gjøre ting best mulig for seg selv og sine kjære? 

Melk, hvordan var det igjen - vi må ikke være så redde for dette fettet, la oss kjøpe H-melk. Eller nei, skummet kanskje? Ikke melk i det hele tatt? At hvitt mel ikke er bra for oss, det er okay - det vet de fleste nå (selv om jeg fortsatt ikke skjønner at det er livsfarlig for oss). Men at grovt korn faktisk er omtrent like skadelig for kroppen som hvitt mel, slik Paleo-retningen sier? At selv litt korn i kosten kan gjøre ting verre for kroppen vår? Okay, null korn altså. Sukker, der er vi enige, vel? Nesten, i hvert fall. Om Småtrollene først skal få drikke brus i en bursdag, da satser vi på den med vanlig sukker, fremfor den med kunstige søtningsstoffer. Det er jo mer naturlig, er det ikke? En sjelden gang liksom. Og ting som kan hemme veksten til barn under 3 år, det styrer vi vel unna? For å være på den sikre siden, la oss si at barna kun kan drikke vann, selv i bursdager. Men agavesirup som søtningsmiddel i smoothien, det bruker du om du skal være sunn. Agave selges til med kun på helsekostbutikker, så der er man safe. Ikke det? Stevia eller Sukrin eneste som duger? Nei, en banan var det visst, eller en avokado. Greit, jeg noterer og forsøker å lære.

Oh, sunt, tenkte jeg - men nei. Meieriprodukt, og med blåbær som kanskje er på anabole steroider. 

Ikke få meg til å starte på dette med kosthold og barn, jeg kan nemlig ende opp med å rive av meg håret underveis i prosessen. Kan barn gå på lavkarbo? Paleo er jo ikke en diett, men en livsstil, så det må da være okay for barn i vekst? Men et norsk barn som ikke skal spise brød, poteter, pasta, sukker, melk eller melkeprodukter - hva gjenstår egentlig da?

Ikke få meg til å starte på dette med kosthold vs effekten av trening heller. Ha fokus på kostholdet, treningen har kun en liten betydning, sier noen. Hva andre sier? Gjett! Nettopp, akkurat det motsatte. Og en annen ting; hvilken type treningsform eller mengde av trening er virkelig bra for deg? For det holder faktisk å trene skikkelig hardt bare 20 sekunder hver eneste dag, visste du det? Ja, om du ikke hører på disse som mener at man trenger timesvis på tredemøllen for at det virkelig skal telle, da.

Det er noe med alle disse motstridende, og veldig bombastiske, retningene, som jeg rett og slett får litt utslett av. Jeg fascineres, uten tvil, og jeg lytter, lærer og irriterer meg. Og det ligger bak der og gnager hele tiden; jeg burde visst, jeg burde kunnet, jeg burde endret, jeg burde ha skjønt... Jeg tviler ikke et sekund på at alt kan funke, og jeg kan som sagt veldig lite om naturfag og slikt, så jeg er ganske lett å få over på akkurat din side. Det er også helt selvsagt at jeg har mye å hente, uansett hvilken av disse veiene jeg velger - så kan jeg ikke bare hoppe i det og ta et valg, da?

Jeg tror jeg rett og slett er skrudd feil sammen. Når ting blir bombastisk og strengt, blir jeg trassig. Når noen sier en ting og andre sier noe annet, så skjønner jeg ikke hvordan folk kan være så bombastiske og sikre på at de besitter sannheten? Jeg  blir i hvert fall bare forvirret.

Pannekaker som faktisk var veldig gode, men ikke heeelt som de man lager med hvitt mel.
Likevel, vi lager de gjerne igjen vi - og takk, Fotballfrue, for oppskriften!

Jeg har blogget om at vi er igang med en høst med nytt fokus i familien VU. Hele familien er med, og et av punktene er naturligvis dette med kosthold. Lørdager kun en dag i uken, prioritere og faktisk takke nei til ting, selv om det lukter godt og frister veldig. Se hvor grensene vår går, og hva vi klarer. Blir det premie på oss i midten av desember? Det har faktisk gått overraskende greit så langt! Jeg merker at kreativiteten på matfronten settes på prøve, og at jeg stadig finner grunner til å tenke at jeg kunne gjort dette bedre, valgt bedre. Men vi forsøker og vi gjør vårt beste. Hvilken kostholdsdiett vi har valgt, lurer du kanskje på? Ingen av dem! Vi har laget vår egen, og laget en god blanding av disse kostholdsretningen. Er det én ting alle disse kostholdsretningen kan enes om, annet enn at egg er gull og tillatt for alle!, så er det dette med at man ikke under noen omstendigher skal blande ulike kostholdretninger! Det er likevel akkurat det vi gjør, og så får vi se hva som kommer ut av det.

Vi skal redusere betraktlig på sukkerinnholdet i kosten vår. I all hovedsak betyr det at vi kan kose oss med litt av noe vi liker godt, men kun på lørdager. Det betyr derimot ikke at jeg forteller Småtrollene mine at de ikke får spise frukt, fordi det inneholder mye fruktsukker. Det betyr at vi kutter betraktlig ned på karbohydrater i form av korn. Både raske og trege karbohydrater egentlig, men der kan vi ikke nok om dette, til å vite helt hva vi egentlig driver med. Kjøtt og fisk, masse grønnsaker, og evt et grovt knekkebrød her eller en fullkorns-tortilla der, det er vår stil. Og om gulrøtter er ulovlig og omtrent like forhatt som poteten nå er, så gjelder ikke dette hjemme hos oss.

Dette er vår "retning". Lære litt her, lære litt der - og deretter spe på med litt av den (u-)fornuften vi tydeligvis har med oss i bagasjen vår. Vi kombinerer dette med en god del andre ting også, som at vi skal være mer aktive, trene mer, leke mer, sove mer og være så gode mot hverandre som vi bare klarer. For det har jeg nemlig også tro på; velvære og det å være glade!

Si ifra da, om du vil bli en del av vår "kostholdsretning", så skal jeg se om jeg får laget en liten informasjonsbrosjyre eller noe sånt. Eller vent, la oss gjøre det enkelt;

"Skjønner ikke du heller helt hva som er lovlig eller ulovlig innen kosthold og ernæring lenger? Bli med oss, vi klarer heller ikke å henge med, så vi gjør vårt beste med det vi har!" 

Lykke til, alle sammen! 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Da får du info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt de aller beste innleggene fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Follow my blog with Bloglovin

Pin It

Stressmestring med gullfisker og peoner

Av og til spør noen meg om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre folk. Noen spør om jeg aldri har behov for å lande og lade, eller hvorfor det virker som jeg ikke trenger å prioritere vekk noe som helst. Hvordan får du tid til alt, er en gjennomgående greie folk spør meg om. Jeg svarer med et litt usikkert fnis, at jeg slettes ikke har flere timer i døgnet enn andre. At joda, jeg prioriterer vekk ting jeg også.

Deretter tar jeg meg i å lure på hva slags inntrykk folk egentlig har av meg, hva er det jeg gjør for å gi folk dette inntrykket, og er dette noe jeg burde ta inn over meg eller endre på? Hvorfor fremstår jeg som den med ekstra timer i døgnet, når jeg selv føler det er så utrolig mye jeg ikke får gjort?

Slikt blir det tankedrodling av, og jeg må jeg advare dere; dette blir langt og ganske navlebeskuende.

La meg bruke denne uken som et eksempel. Akkurat denne uken er rett og slett en god uke å bruke som eksempel, for den inneholder det meste av de tingene jeg gjerne vil drodle litt rundt. Uken har vært av det særs hektiske slaget. Det har vært møter i fleng, og det har vært opplæringsdager og planleggingsmøter, fotballtreninger og sosiale aktiviteter, regnskapstall og opprydning i vintertøy. Uken har inneholdt dårlig samvittighet, smil, regn, glede, frustrasjon og takknemlighet. Den har inneholdt spørsmål om hva vi egentlig driver med i dette firmaet vårt, ja, annet enn å spise fancy lunsjer og drikke fin vin, altså - og det er det nok mange som lurer på, tenker jeg. Og uken har også innholdt flust av viktige oppgaver, fine folk og seriøse planer jeg burde brukt mye mer tid på enn jeg har klart å gjennomføre. En helt vanlig uke, altså.

La det være hevet over enhver tvil med en gang; jeg liker at livet er hektisk og jeg får energi av det. Jeg elsker å ha mange baller luften, ta imot og kaste opp, sjonglere ballene rundt, legge hver ball trygt på plass i listeform, sortere listene og delegere ballene videre til flinke folk. Det er utrolig givende! Og uansett hvor hektisk en jobbuke er, liker jeg å fylle opp med fine folk på privaten også. Egne Småtroll og EkteMannen krever og får sin naturlige 1. prioritet, men jeg har samtidig behov for påfyll fra venner og kjente fra andre hold også. Timene fylles raskt opp, døgnet går fort over i det neste, og jeg er like blid. Om ikke blidere, til og med, og jeg forstår at det er klart at det kan være irriterende. Men, om folk bare hadde visst hvor enkle triks jeg bruker, er jeg sikker på at flere hadde vært mindre stresset og mer glade. Og så hadde jeg kanskje virket mindre irriterende også, som en liten bonus?

Mitt tips til deg som ønsker et hektisk og fullt liv, uten at det oppleves som stressende, er å være en blanding av hundevalp og gullfisk. Det rådet har du kanskje ikke fått før? Jeg antar jeg blir berømt for denne metoden, så legg deg på minnet at du leste det her først ;)

Som en klok dame sa på et inspirasjonsseminar jeg var på denne uken; "Man kan ha det hektisk uten å stresse." Her ligger nemlig mye av trikset for min del; det å være til stede fullt og helt der jeg er. Når jeg er der. Høres enkelt ut, men det er ikke like enkelt alltid. Når jeg jobber så jobber jeg, fullstendig oppslukt i og dedikert til den kunden jeg jobber med og for. Jeg tenker på alle oppgavene jeg skal gjøre for denne kunden, alle prosjektene som jeg holder styr på, alle mulighetene jeg ser, alt som både kan, bør og må gjøres. Deretter lurer jeg på hvordan jeg kan sørge for at jeg får dedikert nok timer til akkurat denne kunden, slik at vi får gjort alt vi skal og vil. Noen få kvarter senere kan jeg hente prinsesse Småtroll i barnehagen, og når hun lurer på om vi kan gå gjennom skogen hjem, sier jeg et rungende ja til det. Da ser vi ikke på klokka eller tar opp mobilen for annet enn å lagre et minne som et bilde på kamerarullen. Da tenker jeg ikke på alle de ventende oppgavene jeg skal gjøre for kundene mine senere på kvelden eller på at jeg ikke har fått lest gjennom alle dokumentene i forkant av FAU-møtet på skolen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får gå på tur i eventyrskogen med min egen, lille prinsesse, og jeg får lyst til å være enda mer sammen med Småtrollene mine. Så tar jeg meg i å lure på hvordan jeg kan få dedikert enda flere timer til akkurat det.

Hva som er viktig og engasjerende flytter seg med omgivelsene mine.

Til dere som ikke øyeblikkelig skjønner hva jeg mener med å være en blanding av hundevalp og gullfisk; jeg kan være grei og forklare det hele litt nærmere. Jeg er en person som er veldig lett å engasjere, glede og få entusiastisk, akkurat slik hundevalper gjerne er. Hundevalper synes enhver som gidder leke med dem, er verdens beste og mest interessant person. Hundevalper vil alltid være med på tur, de er gode lyttere der de ligger på fanget ditt og de vil alltid være med på leken. Den som gir hunden mat, går noen lufteturer og klør den bak øret, får ubetinget kjærlighet, full oppmerksomhet og en livslang venn tilbake. Sånn er det med meg også, kanskje sett bort fra det der med å klø bak øret, da.

På samme tid er jeg som en gullfisk. Gullfisker er kjent for at hukommelsen varer i cirka 3 sekunder, og omtrent sånn er det med meg også. Jeg er fullt engasjert i møtet jeg er i der og da, men jeg bærer ikke med meg forrige møtes oppgaver og utfordringer, inn i det neste. Er jeg i skogen eller på sykkeltur med Småtrollene, har jeg glemt den lange oppgavelisten som ligger hjemme og venter på meg hjemme, så om vi møter noen på vår vei som inviterer inn på kaffe, takker jeg gjerne ja til det. Hundre prosent til stede der og da, og når vi ikke lenger er akkurat der og da, ja, da er jeg over i en ny situasjon - og vips, fokuset ER over på noe nytt og det forrige er glemt.

Dette høres fint og flott ut, ikke sant? Muligens også litt rart?
Det er faktisk fint og flott, og fungerer helt fantastisk. Helt til det kollapser, men det er greit det også.

For det er klart systemet må få kollapse innimellom! Når man fokuserer fullt og helt i det meste man gjør, og har gullfiskhjerne mellom hver ting, er man rett og slett avhengig av å notere ned og få ting inn i system med en gang etter hver aktivitet. Og selv med system, prioriteringer, delegering og orden, blir det av og til kollaps. Når jeg løper fra det ene møtet til det neste, svinser innom Småtroll og EkteMann og er fullt engasjert i lekser og middag, tilbake til et nytt møte eller en annen aktivitet som får fullt fokus, og så til slutt havner i et veldig hyggelig sosialt lag med like fullt fokus - da blir det rett og slett ikke alltid tid til å få notert viktige ting ned i sine systemer og sin struktur. Da blir det ikke alltid tid til å bearbeide hodet og opplevelsene ved å skrive om det i bloggen. Da blir det ikke alltid tid til å lande, lade om og justere fokus. Når jeg ikke får notert, oppdatert og bearbeidet over lengre tid, da er kollapsen nært forestående.

Slike kollapser er organisert av min hjerne og kropp i samarbeid, og jeg antar de gjør det for å gi meg en skikkelig restart av systemet. De setter på bremsene og tvinger meg til å omprioritere tiden min. Dette kollapset er nok ikke noe som folk flest oppdager, så veldig alvorlig kan det ikke sies å være. Men det er like fullt veldig nødvendig for meg med en slik kollaps, og mine aller nærmeste merker det helt klart på meg. Det aller første tegnet er at jeg blir veldig stille. Stillheten er et tegn på at hjernen går på høygir og jeg sorterer oppgaver, folk og prioriteringer inn i et mentalt excelark. Jeg argumenterer for og imot med meg selv, og jeg har dårlig samvittighet på den ene siden og trøster meg selv på den andre. I denne fasen bør EkteMannen bare la meg tenke i fred, og definitivt ikke kommentere at jeg er merkelig stille. Om han gjør det, kan han nemlig trigge det neste stadiet i denne kollapsen; skyldbonanza!

Denne skyldbonanzaen inkluderer alt jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg burde ha lært bort mer, sagt nei mer, sagt ja mer, prioritert hardere, fått til mer, gjort mindre, tjent mer, spist mindre, siktet høyere, hjulpet flere, trent mer... På dette stadiet renner hodet over og det overskytende ryr ufiltrert ut gjennom munnen. EkteMannen havner da fort i en vanskelig, og ganske farlig, rolle som ufrivillig meddebattant. Om EkteMannen argumenterer, forsvarer eller justerer, blir alt som han sier naturligvis helt feil - og brått ender han opp med noe av skylden også. Småtrollene, som jeg for kort tid siden la planer for å få enda mer herlig mammatid med, kastes i seng i en feiende fart, ettersom det er forholdvis utmattende å ha denne skylddiskusjonen med meg selv og lunten for Småtrollbråk blir svært kort.

Ettersom jeg innledningsvis brukte denne uken som eksempel, kan jeg fortsette med å fortelle at torsdag kveld var kvelden for kollaps denne gangen. Torsdag var dagen da jeg hadde vært på et fantastisk inspirasjonsseminar, fyllt av det ene mer inspirerende foredraget etter det andre. Når jeg deretter kom hjem fra denne fine dagen, var jeg så inspirert og full av nye planer, ønsker og muligheter inne i hodet mitt - at det rett og slett tippet over. EkteMannen ble utvalgt lytter og fikk høre om mitt indre ønske om å egentlig skulle bli lærer, tenk så meningsfyllt det ville vært - og hva om jeg har en fantastisk lærer i magen som verden nå blir frarøvet? Tenk om jeg ikke blir en fantastisk, morsom, klok, viktig og sunn gammel dame når jeg blir stor, er det toget gått for meg nå? For ikke å snakke om; burde ikke jeg egentlig siktet høyere, vært tydeligere, satset mer, tøffet meg mer og turt å være rarere - er jeg rett og slett utrolig feig? På dette nivået i kollapsen, er jeg ikke spesielt god å diskutere med. Jeg krever min lytter og jeg etterspør saklige tilbakemeldinger, men om kommentarene fra EkteMannen er av typen "...men har ikke du fått til endel da? Du er da ganske klok og fantastisk allerede? Og er du ikke litt lærer når du holder kurs da?", blir dette møtt av intet annet enn slakt. Han forstår naturligvis ingenting.

Når man føler seg frustrert og misforstått, er det få veier ut av en slik situasjon, og jeg gjorde som nødvendig var; jeg  trampet hardt ned trappen med en ny notatblokk og fin penn i hendene, og så gikk og la meg. Mye tidligere enn normalt er. Så da lå jeg der i sengen da, og skrev ned oppgaver og tanker så det sprutet. Notatboken fikk vite om alt som stakkars meg måtte ha oversikt og kontroll over, og punktene kom som perler på en snor, fint dandert under forklarende overskrifter. Så sovnet jeg, mens jeg fortsatt var temmelig sint på meg selv, EkteMannen, familien, verden, kundene, vennene og de flinke foredragsholderne fra inspirasjonsseminaret.

Morgenen etter våknet jeg opp med mange punkter på en lang liste i boken ved siden av meg, og når jeg kom meg foran macen, var det første jeg leste en mail fra en kunde som sa at hun gledet seg til heldagsmøtet vi skulle ha denne fredagen. Vips knips og det var det! Det å tømme hodet ned i en notatblokk, se alt tankegrums svart på hvitt, og det å våkne til en mail fra en kunde som gledet seg til møtet med oss, det var altså det som skulle til denne gangen. Kollapsens ende var et faktum, og finere fredag skal man jammen lete lenge etter.


Så, for å forklare i punktform hvordan man kan gi folk inntrykk av at man har ekstra timer i døgnet og virke stort sett irriterende positiv og blid, drister jeg meg frempå med noen oppsummerende tips til slutt;

• Ikke stress, vær en hundevalp! Vær der du er fullt og helt, og når du er ferdig med å være der du er nå, kan du være på det neste stedet, men absolutt ikke før. I mine øyne er det nemlig all denne tenkingen på hva som kommer rundt neste hjørne, som gjør oss stresset.
• Dyrk din indre gullfisk! Vær så engasjert i det du gjør akkurat nå, at du ikke kan huske å ha vært like engasjert i noe som helst tidligere. Det kan være et kundemøte, sykketur med Småtroll eller å synke ned i sofaen med en god bok - fullt og helt engasjert, uten tanke for hva du gjorde i sted eller hva du skal gjøre etterpå. Bare husk å noter oppgaver og tanker ned etter hver aktivitet, om noe skal huskes til senere.
• Noter fra deg stresset ditt i en fin notatbok! Det er virkelig en fordel å se alle oppgavene svart på hvitt foran seg. Da kommer noen prioriteringer rekende på en fjøl. Noe kanskje må soves litt på, men utfordringene og mulighetene blir raskt litt tydeligere når man ser de slik i listeform.
• Tillat deg en kollaps i ny og ne! Se på det som kroppens reboot, og husk bare at du går og legger deg når du blir ufin i argumentasjonen eller stillheten din. Det er virkelig noe i det at "tomorrow is yet another day", og det meste blir bedre om man bare får sovet ting av seg. 
• Aldri undervurder gleden ved kjøpt lykke! Fredag handlet vi inn peoner, boblevann, godt bakverk, nye magasiner og litt annet, og slikt kan gi en akutt lykkefølelse som varer langt inn i helgen og enda litt til. Det å se og lukte på peonene, gir meg umiddelbar glede og akutt lykkefølelse - så enklere tips kan jeg vel ikke gi!

Og du, tenk "Hva er egentlig det verste som kan skje?" når du er som mest frustrert - det gjør jeg, og det funker bare bedre og bedre. For hva er egentlig det verste som kan skje? Ja vel, så gjør du en blunder på jobb, du prioriterer feil, du glemmer en sak eller du viser deg fra en ikke hundre prosent fullkommen side. Det er menneskelig å feile, og ingen du møter på din vei, kan med rette hevde at de aldri har gjort en feil i sitt liv. Det vil i så fall være blank løgn, det tør jeg påstå! Det fine er at dette spørsmålet fungerer på de aller fleste områdene i livet. Hva er det verste som kan skje om du ikke får bakt den kaken til sommeravslutningen, og heller kjøper en pose boller? Hva er det verste som kan skje om du ikke får samlet familie og venner til det hyggelige laget du hadde lyst til? Jeg tipper de har forståelse og fortsetter å være glad i deg likevel. Hva er det verste som kan skje om Småtrollene enda ikke har fått størrelser som passer til den norske, regnfulle sommeren, og fortsatt tråkker rundt i litt for varme og litt for slitte cherox? Hva er det verste som kan skje om du ikke tar husvasken denne helgen, men heller koser deg i sofaen med dine kjære?


Dette er et alltid tilstedeværende spørsmål i mitt hode, og for all del; dette er noe jeg må jobbe med og gjøre meg selv mer og mer bevisst på også. Når det stormer som verst, så blir jeg ekstremt selvopptatt og klarer ikke å tenke "Hva er det verste som kan skje?" akkurat der og da. Men jeg øver meg! Akkurat nå prøver jeg å fortelle meg selv at det antakelig ikke er noe grusomt som kommer til å skje, selv om jeg ikke har begynt å så i kjøkkenhagen min enda. Jeg forsøker å fortelle hodet mitt at det aldri er for sent, selv om jeg ikke har begynt vårens luking i bed enda. Og selv om jeg har falt fullstendig av 100 dagers-treningsprosjektet inspirert av fineste FruFly, forsøker jeg å tenke hun antakelig ikke synes jeg er stor feiging likevel! Det viktigte er kanskje å komme igang på nytt med treningen, for min egen del, og så får jeg heller kanskje gå litt mindre høyt ut denne gangen da. Det er vel ikke det verste som kunne skjedd? Og så tenker jeg på at denne helgen skulle blitt brukt til jobbing både for VU og i hagen, men selv om det har blitt avslapping, sosiale lag og blogging i stedet, så er vel ikke det det verste som kunne skjedd? I morgen begynner en ny uke, og jeg føler meg klar!

Jeg ønsker dere alle en

strålende, hektisk og stressfri uke!

♥

Til slutt må jeg bare si; tusen takk for tålmodigheten, kjære blogglesere! 

Jeg ser av besøkstallene at en god del av dere kommer på stadige besøk til denne bloggen, 

bare for å bli møtt av flere uker gamle blogginnlegg. Heldigvis klikker dere rundt litt og finner forhåpentligvis noe 'gammel moro' å lese, men like fullt; takk for at dere ikke glemmer meg mellom mine alt for sjeldne innlegg. 

Jeg virkelig savner å oppdatere bloggen min hyppigere, jeg savner å skrive for meg selv og kun meg selv 

- og jeg savner dialogen med de fine leserne mine. Så får vi håpe at min intensjon om mer regelmessig pauser til egenskriving nå endelig blir gjennomfør. Den som titter innom får se... ;)

Pin It

Om dager som ikke virker

Av og til virker de rett og slett ikke. Dagene, altså.

Ikke for det, jeg har full forståelse for at man må ha noen dager som ikke virker innimellom, sånn for å kjenne på hvor heldig man er til vanlig. Det som derimot er plagsomt, er å ha slike dager som ikke virker - uten å i det hele tatt forstå hvorfor de ikke virker. Det i seg selv kan gjøre dagen enda mer umulig, mer kronglete og ganske så rar. Om jeg for eksempel var bekymret for et regningshav som hoper seg opp eller at vi har alvorlig sykdom i nær familie, så hadde jeg jo skjønt hvorfor dagen ikke virker. Om jeg var veldig sliten eller kanskje bare litt forkjølet, kan jo det sette ut selv den beste av oss. Om jeg hadde hatt alt for mye å gjøre, eller kanskje litt for lite - eller rett og slett; om jeg var bekymret seg for at jeg hadde for lite, eller for mye, å gjøre, da hadde jeg skjønt at dagene var trøblete. Om jeg kunne skylde på folk i livet mitt som ikke virker som de pleier, enten det er egne Småtroll, EkteMann, venner, bekjente eller tilfeldig forbipasserende, så kan det absolutt påvirke dagen min i dag. Og naturligvis; det kunne alltids skyldtes været! Dårlig vær kan gjøre selv den fineste dagen litt mer grå og uvirksom.

Men...

Hva om solen stråler fra blå himmel, oppdragsmengden er fin og flytende, EkteMannen lager den deiligste kyllingsalaten til middag, effektiviteten på todo-listen har vært godt over gjennomsnittet denne dagen og Småtrollene smiler fra øre til øre? Hva om de store bekymringene ikke er tilstede, man er frisk som en fisk, er i tillegg velsignet med en forholdsvis funksjonell og frisk familie også og folkene rundt virker sånn omtrent som de skal? Og likevel oppstår det altså en merkelig murring i magen, hva skal man tenke da? En murring som gjør at dagen rett og slett slår krøll og blir helt feil, og som gjør at det aller meste er litt irriterende, uavhengig av tid, sted og situasjon. Hva om man finner seg selv hakket strammere i stemmen når man svarer Småtroll, EkteMann og kanskje til og med en kunde eller to? Hva om man har en dag som har vært strålende på alle mulige måter, sånn bortsett fra at den ikke har vært strålende i det hele tatt?

Hva skal man gjøre med slike dager som ikke virker som de skal?

Jeg har dessverre ikke den ultimate oppskriften, om det nå finnes en. Det jeg mest sannsynlig ville anbefalt andre, om de hadde spurt meg, er å se etter de fine tingene i livet. Og om de klarer; fokusere ekstra godt på de fine tingene, helt til disse merkelige dagene går over. Jeg tror man kan gjøre en god del med vrange dager, om man ser ekstra nøye etter. Om man leter etter de fine blomstene som titter opp i veigrøfta, finner frem tente lys til kveldsmaten, ser bort på den nye, fine vesken som står i gangen og venter på neste luftetur, drikker store kopper te, hører på god musikk og naturligvis; smiler og gledes der det smiles og gledes kan. Om man ser etter de tingene som har gått bra, som man har klart og som man har fått unnagjort, fremfor å fokusere på det som ikke har gått bra eller alt man ikke har fått gjort. Da bør vrange dager bli bedre enn de kunne blitt. Og den beste medisinen av alle; å ta et Småtroll eller tre på fanget og tvinge dem til en lang og hard 'kos med armer og lyd'.

Det er nok det jeg ville anbefalt, så da får jeg vel ta frem en skje og smake min egen medisin. Mon tro om det er enklere sagt enn gjort? Forresten; jeg har et tips til - og det lurer jeg på om er selve gulltipset; jeg anbefaler å skrive ned tankene i eksempelvis et blogginnlegg (eller en notatbok for den sakens skyld). På den måten kan man få ut litt gruff og forhåpentligvis kjenne seg litt bedre.

En ny dag venter i morgen, og hva er vel sannsynligheten 

for at jeg får to dager på rad som ikke virker? 

♥

Pin It

Hva om jeg ikke var meg?

Av og til tar jeg meg i å lure på hvordan livet ville vært om jeg ikke var meg.

Altså - ikke at jeg var en fullstendig annen, med et helt annet liv. Ikke det at jeg byttet liv med en kjendis, noen jeg ser veldig opp til eller noe sånt, selv om jeg naturligvis har hatt min del av den type dagdrømmer opp gjennom livet også. Og bare så jeg får sortert ut det med en gang; jeg tenker ikke på dette fordi jeg er misfornøyd med hvordan livet mitt er nå eller hvordan det har vært i mine 37 år så langt. Nei, det jeg har tenkt litt på i det siste, er hvordan livet hadde vært om jeg fortsatt var meg selv, men en annen versjon av meg selv. Hvordan hadde livet mitt vært om jeg hadde fått oppfylt alle ønsker jeg har hatt underveis?

Hva om jeg faktisk hadde våknet en morgen og vært den kuleste jenta på hele 7. klassetrinnet, den som var rangert som nummer 1 og som alle så opp til? Hva om jeg fra en dag til en annen fikk de nydelige krøllene jeg drømte om? Hva om jeg fikk den tynneste, fineste kroppen, og mamma og pappa faktisk sa ja til å gi meg tøffe Levis 501-bukser? Hva om jeg ble vanvittig talentfull innen all sport, slik at gutten jeg gikk og kikket på i smug, faktisk ble imponert? Hva om jeg var kreativ som få og utrolig handy? Hva om jeg ble selvsikker og trygg på alt jeg ønsket å være selvsikker og trygg på? Hjelpes - hva om den ultimate dagdrømmen min hadde gått i oppfyllelse, slik at jeg og Stig-Inge Bjørneby faktisk ble kjærester og levde lykkelig alle våre dager?

Hvem hadde jeg vært i dag, om jeg kunne valgt på øverste hylle gjennom livet og magi var et reelt verktøy jeg kunne bruke? Hvordan hadde livet mitt sett ut nå, om jeg kunne plukke av meg og justere de tingene jeg ønsket, både mentalt og fysisk, og fremstå for verden akkurat slik jeg selv mener ville vært den mest optimale versjonen av meg selv? Hva om jeg kunne foretatt en skikkelig photoshopping av mine egenskaper og kjennetegn; øke kontrasten og fokuset på tingene jeg er fornøyd med, og redusere skarpheten og legge på et fint slør over mine forbedringsområder?

Hadde jeg blitt meg selv i dag og hadde livet mitt sett likt ut, om mine ønsker hadde gått i oppfyllelse underveis?

Selv om det kan virke naivt, har jeg en eller annen form for tro på at ting skjer av en grunn. Jeg forstår naturligvis at kortene jeg ble utdelt når jeg ble født, har mye å si for hvordan livet mitt er i dag. I tillegg vet jeg at min trygge barndom som eldst blant tre søsken og det at vi har foreldre som fortsatt er gift og bor på samme sted den dag i dag, også har hatt mye å si for hvordan min personlighet har utviklet seg. Jeg er likvel sikker på at valgene jeg har tatt opp igjennom livet, utfordringene jeg har møtt på, feilene jeg har gjort, mulighetene jeg har fått (og tatt), menneskene jeg har møtt - og likt eller ikke likt, i stor grad har vært med på å forme den jeg er i dag. På godt og vondt, såklart.

Det at jeg hadde mange venner i barndommen, men ikke den ene bestevenninnen gjennom tykt og tynt, har antakelig vært med på å gjøre meg vant til å knytte bånd med mange forskjellige typer mennesker. Det at jeg ikke var tynnest og penest og kulest, gjorde nok at jeg ville hevde meg i skolefag eller på basketballbanen. At foreldrene mine lot meg ha jobb ved siden av skolen helt fra barneskolen av, gjorde at jeg følte en form for selvstendighet tidlig. Det at jeg var eldst i søskenflokken, lærte meg helt klart å ta ansvar. Det at jeg fikk redefinere meg selv på NHH i Bergen, ga meg en helt ny trygghet og selvfølelse som menneske. Det at gutten jeg dagdrømte om som fjortis, slettes ikke valgte meg, og det at Stig-Inge Bjørneby ikke engang vet at jeg eksisterer, gjorde at jeg var i helt riktig modus da EkteMannen kom inn i livet mitt igjen, denne gangen som noe mer enn kun en tidligere klassekompis. Og det at EkteMannen kom inn i livet mitt akkurat da, gjorde at resten av brikkene falt på plass som perler på en snor, og de tre mest fantastiske Småtroll så dagens lys i tur og orden i løpet av 4 1/2 år. Alt dette og enda mere til, førte til at vi kunne starte vårt eget firma og leve av å gjøre ting vi elsker og er fullstendig engasjert i og dedikert til! Jeg er til og med sikker på at livet har enda flere planer for oss rundt neste sving, og jeg vet nå med sikkerhet at dette kommer til å innebære noe nytt, noe vanskelig, noe tøft, noe kult, noe morsomt, noe spennende, noe rørende, noe søtt, noe vondt og mye godt. Akkurat sånn som selve livet er.

På enkelte gråværsdager skal jeg være ærlig og si at jeg fortsatt har noen ønsker for forandring både for meg selv og livet mitt. Ting jeg vil justere, photoshoppe vekk, bli bedre på, ha mer av, mindre av eller gjøre mer av. Men så forsvinner skyene, solen kommer frem og jeg kjenner igjen den varme følelsen jeg sitter med akkurat nå; jeg er så utrolig takknemlig for livet mitt akkurat slik det har blitt! Jeg er takknemlig for alle tilfeldigheter, problemer, erfaringer, muligheter og utfordringer jeg har fått underveis, som på sett og vis har medført at jeg fant selveste drømmemannen i en gutt jeg en gang gikk i klasse med, at vi fikk våre tre vidunderlige Småtroll, at vi kan drive firmaet vårt, at vi kan ha våre dyrbare hverdager - og som har resultert i de ulike, spennende, rare, kloke, utfordrende og gode menneskene vi er så heldige at vi har i livene våre. Og er jeg skikkelig i godlynne, kan jeg til og med være takknemlige for mine runde kanter, da det gjør at jeg ligger an til å bli den gode, runde bestemoren som alltid smiler og har et mykt fang til barnebarna mens bolledeigen står til heving.

Jeg har helt klart vært heldig med kortene jeg har fått utdelt, jeg har vært heldig med rammene og betingelsene, og jeg har vært heldig med det at de utfordringene jeg har hatt i oppveksten, helt klart ikke er av den virkelig alvorlige arten. Det har likevel vært tider da jeg har opplevd noe som den aller største utfordringen, noe annet som blodig urettferdig, noe tredje som vanskelig og vondt. Men dette er også blant de opplevelser som har vært med på å gjøre meg til den jeg har blitt i dag! Hadde vi blitt like hele som mennesker, om vi ikke hadde denne type erfaringene med oss i bagasjen? Hvordan hadde livet mitt  vært i dag, om det hadde vært som en dans på roser uten torner?

Livet er fylt av kontraster, og for meg handler det mye om hvor jeg ønsker å legge fokuset mitt. Jeg klarer naturligvis ikke være gjennomført positiv hele tiden, men jeg er likevel helt overbevist om at livet mitt, for meg og mine, blir bedre om jeg fokuserer på det positive. Og det betyr at selv det negative blir noe positivt på et vis! Fint, eller hva?

Jeg konkluderer med at jeg er veldig godt fornøyd med at min fjortisdrøm ikke valgte meg, at Stig-Inge ikke vet hvem jeg er, at jeg var et litt nerdete skolelys som barn og at jeg aldri ble valgt først hverken i gym eller på fest. Det har vært med på å sørge for at jeg sitter her i kveld og smiler, er irriterende positiv og vanvittig takknemlig - for livet mitt og alle menneskene i det.

God 1. påskekveld alle sammen

- og takk for at akkurat du leser mitt tanketull! 

PS: Du ser kanskje at jeg har fått en ny måte å kommentere på her på bloggen, og det skal forhåpentligvis gjøre det bedre for deg som vil legge igjen en liten hilsen. Du kan også krysse av for at du får mail når jeg svarer, du kan logge på med ulike andre sosiale nettsteder - og du ser kommentarer og svar underhverandre. Håper du synes det er til det bedre! 

Pin It