Nydelige Nesodden

Siden vi allikevel skulle til Nesodden for å feire Sara sin bursdag, overnattet vi i huset til mine foreldre. Huset på Hellvik. Huset vi skal kjøpe. Huset som skal bli en generasjonsbolig for min lille familie på 5, pluss mine foreldre. Forhåpentligvis om ikke alt for lang tid... Det er helt sykt som vi gleder oss! Vi trives utrolig godt her på Etterstad, det er ikke det. Her har vi gode naboer som har blitt så mye, mye mer enn bare gode naboer. Her har vi barnehageplass til begge gutta i en fantastisk barnehage nesten 'vegg-i-vegg' med leiligheten. Her har vi nærhet til byen med dens fantastiske tilbud til små og store. Har har vi syv år med minner, gleder og lykkelige stunder. Vi er veldig, veldig glade i Oslo og i området her på Etterstad. Men;





























Og for de av dere som er interessert;
Bildet øverst til venstre er av huset vi skal kjøpe, dvs mitt barndomshjem. Der hvor bilen til Marianne og Tom er så fint parkert, stod det tidligere en garasje. Den er nå flyttet til et annet sted på tomta, et enda bedre sted, og der hvor bilen nå står, skal det etterhvert bygges et tilbygg til hovedhuset. Mine foreldre skal 'få' ca 70 kvm med flott påbygg, sånn at dette blir en generasjonbolig.
Bildet nederst til høyre er av det vi kaller 'Lillehytta'. Den hytta vil også bli vår når vi kjøper huset, og den håper vi våre barn kan bruke på samme måte som mine søstre og jeg har brukt den oppigjennom barndomsårene. Vi hadde overnattinger der med gode venner, fortalte spøkelseshistorier og drakk kakao på termos. Veldig koselig at våre barn nå kan få oppleve det samme.

Pin It

Takk for laget!

Lørdag var det endelig klart for feiring av Saras 30årsdag (Sara poserer på bildet til venstre med sin skjønne søster Tora ved sin side). Noah og Lukas har snakket om denne festen siden vi fikk den selvdesignede invitasjonen utdelt av Sara i Linneas dåp, og det var to trøtte gutter som stupte i seng hos mormor og morfar klokken 21:00. Stor stas å få være oppe så sent - og de var veldig opptatt av at de til og med la seg etter at Åse var gått i seng! I bursdagen ble vi servert nydelig suppe, deilige kaker og godt drikke, og når det i tillegg er utrolig koselige folk tilstede, er det ikke rart vi koste oss alle sammen. Rommet formelig oste av romantikk, bare se alle disse kjærlige blikkene;



















Utpå kveldingen dukket underholdningen opp, nemlig SpiceGirls.
Bildene forklarer det meste...









Fra venstre: Tora som Baby-Spice, Jannicke som Posh-Spice, Sara som Scary-Spice og til slutt; Marianne som Sporty-Spice. Dette er et show som naturlig nok blir satt opp i Spektrum, så bare følg med på deres nettsider for å se om det blir lagt ut ekstrabilletter - alle show ut året er selvfølglig utsolgt.

Pin It

Lun og varm fredag

Deilige, deilige høsten... Jeg er egentlig en vår- og sommerperson, men jeg må si at jeg finner flere og flere gode grunner til å like høsten også. Endelig er det mørkt nok til å kunne tenne stearinlys og kose seg under pledd med en deilig stor kopp te. Endelig kan jeg begynne å bruke de fine, nye skjerfene i morsomme farger. Og endelig er det full på sin plass å legge en deilig babykropp på lammeskinnet, ikledd ull fra topp til tå og med nye strikkasokker på. Disse sokkene har jeg falt fullstendig for. De er faktisk kjøpt på H&M, men jeg synes de varmer godt, er nydelige å se på og de sitter godt på en lubben babyfot. Linnea har de i tre forskjellige farger og vi bruker de stort sett hver dag. Som en liten kuriositet kan jeg legge til at dere med et godt trent øye, kan se et aldri så lite hull i den ene sokken til Linnea. Hvor søtt er ikke det? Dette er helt nye sokker, så hullet var nok der fra starten av - men det ser ikke sånn ut, eller hur? Det ser ut som min snart 5 mnd gamle baby har slitt hull i ullsokkene sine. Og at mamma må frem med stoppenåla. Sånt liker jeg. 

Linnea er litt varm, tett i nesa og hoster litt surklete i dag - men er like blid. De små ekstra rosene i kinnene synes jeg bare er kledelige og så lenge hun klarer å sove og spise greit, så smiler vi stort og setter kursen for Nesodden i morgen. Til den mye omtalte bursdagsfeiringen til Sara på lørdag og til lammemiddag søndag med noen av de menneskene vi er så veldig, veldig glade i; Jannicke og Esben, Marianne og Tiril (Tom kan dessverre ikke), mamma og pappa - vi gleder oss til å se dere alle igjen!

God helg folkens!

Pin It

En tenkende hypokonder

Okay, alle først; Etter mitt forrige innlegg skulle man tro at jeg alltid så lyst på livet og aldri var negativ. De som kjenner meg godt, vet jo at det ikke stemmer. Slettes ikke stemmer. Min hjerne fungerer nemlig slik at jeg ser veldig lyst på livet til andre mennesker, men er ikke like flink til å gjøre det samme ovenfor meg selv. I alle fall ikke alltid. 

Det skjer endel ting med hodet mitt når jeg får barn. Jeg blir reddere og reddere for å dø. Jeg trodde nok ikke jeg var udødelig selv da jeg var barnløs, men døden har helt klart fått et annet fokus nå. Ikke så rart, tenker du. Selvfølgelig - det er jo helt naturlig, hvem vil vel dø fra barna sine? Joda, jeg skjønner psykologien bak dette.

Et eksempel er at jeg blir reddere og reddere for å fly for hvert barn som popper ut av meg. Nå har jeg derimot bestemt meg får slutte å si jeg er redd for å fly, og heller si at jeg er ekstremt miljøbevisst og kun vil kjøre tog pga at det reduserer de totale utslippende. Sannheten er at jeg synes det er skummelt å fly, enda jeg elsket det før. Turer til USA og Frankrike og det hele - no problemo. Nå tenker jeg på morløse barn og alt både de og jeg ville gått glipp av om flyet skulle falt ned fra himmelen.

Men det som er aller mest irriterende, er at jeg blir ekstremt hypokonder av å få barn. Når jeg tenker tilbake, så er det faktisk når babyene mine har vært sånn cirka så gammel som Linnea er nå, at det er på sitt verste. Kanskje fordi babyene i 5-6 mnd alderen begynner så tydelig å vise sin personlighet, bli et lite menneske man føler man kjenner utrolig godt? Ikke vet jeg. 

Det jeg vet er at om jeg får vondt på et lite punkt i leggen min plutselig, så går tankene veldig fort til 'Aha, blodpropp!' Har jeg vondt i hodet, så blir det fort til 'Mon tro om jeg har svulst på hjernen?' Her om dagen hadde jeg en merkelig febergreie hvor jeg først var ekstremt kald i mange timer, og så deretter ekstremt varm i mange timer. Når jeg da skulle legge meg, så poppet faktisk denne tanken inn i hodet mitt: 'Burde jeg ha mobiltelefonen tilgjengelig ved senga? Ville vært kjekt å kunne ringe noen, om dette skulle videreutvikle seg.' Nå kan selvfølgelig folk argumentere med at det er vanlig med influensa eller andre høstvirus på denne årstiden, og at feber ofte er et vanlig symptom. Jeg derimot tenkte: 'Burde jeg kanskje begynne å skrive en bok til barna mine, sånn at de kan ha den å lese om jeg nå skulle falle fra?' Jeg endte med å slå den tanken fra meg da jeg følte den ble en anelse morbid (dessuten har jeg jo bloggen, det får holde enn så lenge). Jeg ville vente til en eventuell diagnose først i alle fall...

Og før dere vil ringe psykolog eller tvangsinnlegge meg til behandling, så vil jeg skynde meg å legge til; HELDIGVIS så har jeg et generelt positivt syn på livet. Det vil si at når de ovennevnte tankene dukker opp i hodet mitt, så går det som regel ganske kort tid før følgende tanker dukker opp: Ok, men om jeg nå skulle bli dødelig syk i nær fremtid, så vil jeg jo at den tiden jeg får med barna mine skal være best mulig (fortsatt ganske morbid, men likevel litt positiv). Ikke preget av en mor som går og er redd og trist. Dagen blir jo garantert ikke bedre av det. Dagen blir derimot garantert bedre av at man smiler, er glad og fornøyd og lar livet leke! Så da gjør jeg det - og vips, så blir vondt'ene mine bort i en fei. Både de fysiske og de psykiske. 

Det handler om valg, tror jeg. Så lenge jeg bruker mitt positive syn til å hjelpe meg til å ta gode valg her i livet, så mener jeg at det ikke kan forlanges mer. Akkurat nå har Glenn og jeg bestemt oss for å fokusere hele familien vår på så sunne matalternativer vi kan, og på å få hele den lille, skjønne, store familien vår mer ut i skog og mark. Dag for dag, valg for valg; Fullkornpasta fremfor vanlig pasta, ta trappa istedet for heisen, kose seg litt på lørdag, ikke gå bananas med overflod hele helgen, leke masse med barna fremfor å sortere klær og rydde i kjøkkenskap, ikke kjøpe for å kjøpe, men ta glede i gjenbruk, velge tur i skog med hjemmelaget matpakke i stedet for tur på shoppingsenter og kafebesøk. 

Disse små fantastiske valgene fra dag til dag har allerede satt sine spor. Blodpropp, dommedagsfeber og hjernesvulsten er borte. Erstattet med energi, glede og overskudd. 

For en fantastisk makt tankene har. 

Jeg håper dere alle får en fantastisk helg fylt av gode, positive tanker!

Pin It

Se lyst på livet

Jeg har fått med meg mange diskusjoner rundt teoriene til The Secret / Hemmeligheten, både i media, i bloggverden både her og der, og over flerfoldige kaffekopper med gode, fornuftige venninner. Jeg kjøpte boka og leste halve, men har ikke sett filmen og kommer nok ikke til å fullføre boka.

Essensen i The Secret er 'Loven om tiltrekning', altså at om man sender gode tanker, gode bilder og gode ønsker ut i universet, så vil dette komme tilbake som din nye virkelighet. Med min strukturerte, rasjonelle økonomhjerne (jasså), så kan jeg ikke si at jeg kan gå god for dette på et teoretisk grunnlag. Særlig ikke siden jeg aldri leste hele boka og teorien bak. Og mye viktigere, jeg mener absolutt ikke at mennesker som opplever vold, tragedier, sult og hva det måtte være, har forårsaket dette selv ved å sende negative tanker ut i universet. 

Men, jeg liker likevel grunnprinsippet i denne teorien - den positive delen. Om jeg har en livsfilosofi, så er det at ingenting blir verre av at man er positivt innstilt. Jeg kan ikke huske en eneste episode hvor noe jeg har grudd meg til har vært gjennomført, hvorpå jeg etterpå tenkte: "Pokker, dette skulle jeg grudd meg mer til. Jeg skulle vært mer negativ i forkant." Men jeg kan huske mange, mange, mange episoder hvor jeg i ettertid tenkte "Var nå dette noe å være så negativ for? Hvorfor grudde jeg meg til dette? Hvorfor lot jeg dette ødelegge hele forrige uke?"

Jeg velger derfor å tolke og bruke The Secret akkurat som jeg selv vil. Jeg mener den er med på 'å dokumentere' min livsfilosofi. Om man bruker tre dager i forkant av et viktig jobbintervju eller en viktig presentasjon på jobben med å grue seg og være negativ (sende ut negative tanker i universet), så får man dårlig tid til å forberede seg. I tillegg til det, får man tre kjipe dager. Det sier seg selv at man da har høyere risk for å få et dårlig utfall på intervjuet/jobben. Og det motsatte sier seg selv. Jeg tror at om man prøver å visualisere seg noe, enten det er å ha god helse, å få kjøpe drømmehuset eller å bli vellykket på jobben, og man tenker positive tanker rundt disse tingene, så hjelper det en til å ta de riktige valgene underveis. Jeg tror en ekte positiv tankegang kan legge seg under huden på oss, for så å hjelpe oss å ta de riktige valgene fra gang til gang, fra dag til dag. Jeg sier ikke at det er enkelt, og heller ikke at man kan klare dette hele tiden, men jeg tror at det kan være til hjelp.

Vi har ikke bilder av fancy villaer i Holmenkollåsen eller plakater med tekst som 'Jeg er millionær!' hengende rundt om i vår leilighet. Jeg skjønner de som kritserer The Secret for å være materialistisk fokusert. Vi har funnet ut at så lenge vi klarer å tenke positivt rundt de små hverdagslige tingene her i heimen, så er vi fornøyde. Akkurat nå fokuserer vi vår positive tenkning på at den begynnende forkjølelsen til barna kommer til å gli over før Saras 30-årsdag på lørdag. Det hjelper oss å ta de riktige valgene og ha riktig fokus frem til lørdag. Sunn, næringsrik mat. Frisk luft, men ikke være kalde. Spise C-vitaminer så ofte som de kan. Kanskje det gjør at barna våre holder seg friske nok til å gå på festen, kanskje ikke. Men, vi nyter disse dagene i forkant i alle fall - og velger antakelig en deilig, varm grønnsakssuppe til middag i dag i stedet for fredagstaco. Varm suppe kan jo helbrede mye, eller hva? For å følge eksempelet helt ut, med et negativt fokus: Jeg tror i alle fall at om vi rullet oss opp i sofaen, dyttet i oss snop, sutret og hutret og kjent virkelig godt etter på hvor syke vi alle var - da er jeg sikker på at vi garantert er for syke til å komme i Saras bursdag. 

Det er ikke sikkert at man kan si at positiv tankegang gir 100% strålende resultat. Men det skader uansett ikke, så hvorfor ikke prøve?

Pin It

Ok, noe må være bra med landslufta...

En liten bildeserie av lykkelige barn på landet...

Lillebror Lukas

Storebror Noah

Kule kusine Amalie

Pappas kosestund med gurglende fornøyd Linnea

Linnea sjarmer selv en harbarket onkel Cato

Vi koste oss fælt på landet, med feiring av bursdagene til både svigermor, svigerfar og Cato. Guttene er så fornøyd med å få leke litt med Sera, og når June og Asgeir også stikker innom, så er alle barna i hundre. Vel, Linnea kan vel knappest sies å ha vært i helt i hundre, men bare gi henne noen måneder til, så hun får til denne krabbingen, så følger hun nok hakk i hel hun også. Men enn så lenge, så holdt det med å sitte på fang og gynge, skravle med onkel og litt plundring med leker på gulvet, så var lille snuppa fornøyd. Takk for en koselig bursdagshelg, svigers!

Nå er det bare noen få dager igjen, så er det ny bursdagfeiring. Denne gangen er det Sara som blir 30 år og har stor fest på Nesodden, så det gleder vi oss veldig til. Blir nok en aldri så liten oppdatering fra den festen også etterhvert, men until then (eller i alle fall til neste innlegg kommer fra meg); So long folks!

Pin It

Noahs nydelige tanker

Aller først; Jeg hadde tenkt til å laste opp en liten videosnutt eller to av Noah, men dette videogreiene irriterer meg. Glenns mobil (som vi lager videoen med) lagrer i mp4-format, og det vil ikke våre mediaspillere spille av. Men - så er Blogger.com så fantastisk, at ved å bare laste opp videoen her i bloggen, så klarer den å spille av. Men uten lyd... Derfor, nå vurderer denne mamma'n sterkt å få seg en mobiltelefon nr to - sånn for å kunne ta gode bilder 'on the run' og ikke minst for å kunne få tatt opp små videosnutter. 

I alle fall - det jeg ville dele med dere, var en fantastisk 'samtale' jeg hadde med Noah. Han hadde nemlig brukt så og si alle duploklossene til broren sin på å bygge verdens største og kuleste romskip. Han hadde nøye tenk igjennom alle detaljene om hva som skulle være hvor og ikke minst hvem som skulle få være med. "Mamma, pappa, Lukas, Linnea ...og alle andre jeg kjenner. Der skal onkel Esben sitte." Når han er inne i disse fantasiverdene, så er det utrolig morsomt å spinne videre sammen med han. 

Jeg: Hvor skal vi reise med dette romskipet da?

Noah: Opp til universet. Over universet og månen og overalt. 

Jeg: Hva skal vi gjøre der da?

Noah: Besøke bestefar (Glenns avdøde far, som guttene snakker mye om).

Jeg: Så koselig da! Hva skal vi si til han?

Noah: "Hei!"

Jeg: Ikke noe annet?

Noah: Nei, men vi skal ta med mat til han. Nei, det skal vi forresten ikke, for han trenger ikke mat. Han er jo i kirka nå. 

Jeg: I kirka?

Noah: Nei, ikke i kirka, men sånn... Han trenger ikke mat jaffal.

Jeg: Skal vi ikke si noe mer da? 

Noah: Nei, men vi skal gi han en 'oki-doki'. 

Jeg: En oki-doki???

Noah: Ja, en sånn som man kan snakke i. Han har en og så har vi en her nede, og så trykker vi bare på en knapp for å snakke med bestefar. (For de som ikke skjønte det, en walkie-talkie). 

På dette tidspunktet, hadde nok både mamma'n og papppa'n til Noah litt tårer i øyekroken. 

Epilog:

Vi oppdaget at Noah hadde et annet trykkleif-ord her om dagen. Da satt han og gjorde sin bommelom på badet, mens broren lekte litt rundt der inne (Noah er glad i selskap). Så hyler plutselig Noah ut; "Mamma, Lukas tømte ut omelettmappa på gulvet!" (Og igjen, for de av dere som er litt trege i dag: Omelettmappe = toalettmappe). Ganske festlig, egentlig!

Pin It

Fordømte landluft!

Pøh. De som skryter så fælt av den fine, friske landlufta... Hadde jeg vært litt tøffere, så skulle de fått med meg og bestille (hva nå enn det betyr). Vi er godt vant til Oslo, med den smogen som ligger som et fint 'tak' over hele byen. Akkurat passe mengde frisk luft kommer gjennom smogen og gjør slik at vi får akkurat nok oksygen til å fungere sånn nogenlunde greit fra dag til dag. Greit nok, det er ikke alltid man føler seg helt uthvilt om morgenene, men likevel - det er dette vi er vant til. Vant til og liker. Det er trygt og godt.

Nå derimot... Vi har beveget oss ut til Indre Østfold, nærmere bestemt til mine svigers i Skiptvet. Her er det skikkelig ille. Skikkelig, skikkelig ille. Luften er renere enn den pureste luft du kan tenke deg. Himmelen er blå (ikke dekket av et grått lag), og selv solen titter frem. I Oslo har vi ikke sett solen på lang, lang tid. Vi opplever dette som helt forferdelig. "Hvorfor det?" kan du jo spørre deg. Jeg synes svaret gir seg selv.

For det første så fører denne luften til at barna får en helt ekstrem energi. Sånn jeg-kan-løpe-og-løpe-og-løpe-og-løpe-energi. Det blir roser i små barnekinn og full turbo fra ankomst til to små gutteslakt sovner i en tett spoon-formasjon, før de små hodene deres treffer putene. Tenk så forferdelig - barna er jo ikke vant til dette. Det blir som sjokk for de bittesmå kroppene deres. Luften som har sivet ned i lungene deres og har spredd seg med blodets hastighet rundt i kroppen, har gitt de en enorm energi og forvirrende friskhet. Borte er de gustne barna som knapt orker å se barne-tv. Som lunter i slow-motion fra leke til leke, men ikke har energi til noe. Nå er det barn som ikke går normalt lengre. De spretter. Hele tiden.

Til nå har jeg snakket om den negative effekten dette har hatt på de av våre små som kan gå. Men tenk for lille, vakre Linnea. Hennes hud har jo hatt et beskyttende skjold av smog infiltrert i alle porene på den lille, ferske kroppen hennes. Dette har ført til at vi har hatt en nogenlund grei rytme hjemme. Spise, leke, sove. Spise, leke, sove. Og dette barnet har vært så slått ut av begrensningen på luft i Oslo, at hun har sovet natten gjennom siden hun var 4 dager gammel. Og hva skjer? En dag i friskeste luften i Indre Østfold, så våkner frøkna kl 02:00. På svarteste natta. Og ikke bare våkner-får smokk-er klar for å sove igjen. Neida, våkner. Får pupp. Neida, ikke sove enda. Mere pupp, full flaske med melk. Og neida, enda ikke sove. Leke nå. Gurgle. Smokk er artig, særlig når man kan dra den ut av munnen selv og kaste den ut av senga. Og bable. "G!" ropte hun. Jeg var sitter på at det var vår hip-hop'er to be som beordret sin far til å komme, men Glenn var ikke enig. Jeg hadde datter-vakt, så det var jeg som fikk ansvaret med å få datteren til å sovne igjen. Kjevle og stekepanne virket som to utrolig gode løsninger for å oppnå målet, men noe inni meg sa at dette ville blitt kalt feigt av de faglærte. Neida, vi hadde enda mere gurgling. "Da da daaaaa" og "grrrrrr" (klart hun også blir irritert av å våkne sånn midt på natten, men denne grrr-lyden var merkelig positiv). Sist jeg så på klokken nærmet den seg 04:00. Da dyttet jeg inn smokken en siste gang, la meg i sengen ved siden av en snorkende Lukas og bestemte meg for at jeg ville drømme om min fremtidige milliongevinst i Lotto. Jeg rakk ikke engang å vinne den premien, før jeg sovnet. Irriterende det også, og helt garantert forårsaket av den friske landlufta. Ikke engang en Lottogevinstdrøm vil den unne meg. Slo meg rett ut.

Man kan jo tenke at guttene ble slått ut av landlufta såpass lenge at de faktisk sov lengre enn vanlig denne natten. For de som lurer; De våknet 0645. Pling. Og gjett hvem som da også våknet? Joda, Linnea - selv om hun hadde vært på fest et par timer midt på natta. Kan jo ikke risikere å gå glippe av noe action som brødrene forårsaker, må vite.

Så var det igang igjen da. Løpe-og-løpe-og-løpe-og-løpe, for ikke å snakke om leke-le-hoppe-danse-leke-le-jippi! "Mamma, kan vi gå ut nå? Leke? Løpe? Hurra!!!!"

Trøtt nå.

Den fordømte landlufta...

Pin It

Linneas første playdate

Nå er Linnea blitt stor jente. Kontrollen på helsestasjon viste over 7,2 kg på skåla og 66 cm på høydemåleren. Jeg synes det er litt artig å sammenlikne med guttas tall i tilsvarende alder, og det ser ut til at Linnea er en like lang, men en lettere utgave av Noah på samme alder. For de som måtte lure på det, altså. Greit å få fulgt opp litt på helsestasjonen sånn i forhold til vekt og slikt, synes jeg. Nå som Linnea har begynt å drikke litt mindre melk, og heller få et par måltider med grøt og frukt hver dag, så er det greit å få sjekket at frøkna ikke går ned i vekt. Det skulle tatt seg ut. Det hadde rett og slett vært litt stusselig. Første 4,5 mnd gamle babyen på slankekur. Nei fysjom.

Linnea "leker" med barn stadig vekk og har de to storebrødrene sine som underholder henne stort sett hvert våkne øyeblikk. Men - nå har jaggu frøkna hatt sin første egne playdate også! Hun inviterte Hanna og Elias fra barselgruppa vår, og mens vi mødrene forspiste oss på restekaker fra dåpen til Linnea (takk for hjelpen, Sara og Ida!), koste trekløveren seg på gulvet. Veldig koselig å ha de på besøk, og håper virkelig vi klarer å holde kontakten oppigjennom.

Disse tre skiller det bare noen dager mellom, så det er morsomt å se hvor forskjellig og likt de utvikler seg videre. Det er jo ikke veldig lang tid siden de små ikke enset hverandre når de lå ved siden av hverandre på gulvet, men det har virkelig forandret seg. De ser på hverandre, smiler forsiktig... Faktisk så prøvde Elias å spise på hånden til Linnea - eller kanskje det var Linneas første kyss på hånden? Første-kyss-hendelser er vel slikt som bør nedtegnes i babyboka hennes ...men jeg får vel vente til det blir gjort med litt mer forsett enn jeg antar Elias hadde i det øyeblikket.

Forresten så er Linnea kledd i fullt antrekk sponset av Crazy-Cat-Lady (aka Mona) på det øverste bildet på bloggen her. Vi var nemlig en liten svipptur downtown på Oslo City på fredag, og da måtte hun jo kles opp til ære for Mona. Vi skulle feire Mona sine 10 år for TEMP-TEAM, så det var lunsj og kake og mye kos. MYE kos. Damer som har kommet godt inn i bestemor-alderen blir temmelig festlige når Linnea viser seg. "Nammen sååå nusselig". Var kanskje over the top å ta på pannebåndet, jeg burde jo visst at Mona skulle få tårer i øyene av slikt. Linnea og jeg har forresten vært på fest der før vi, men jeg må jo si at hun har blitt mer utholdende ift festing nå. Nå var det rett fra fest til shopping, og så videre til å møte Glenn og gutta for å få Noah avgårde på sin faste fredagsaktivitet; Break dance / hiphop dansekurs på Dansehuset.

Travel dame dette her, skal vite.

Pin It

Linneas dåp

Guri, det er morsomt med rosa barndåp! Jada, det var koselig og gøy med gutta sine også, men merker jo nå at utvalget og mulighetene er så mange flere når jeg kan gå bananas i rosa... Litt vel sukkersøtt for noen, helt sikkert, men jeg valgte altså å ha rosa som 'tema' i Linnea sin barndåp. Ble ganske fornøyd med resultatet selv, enda det var enkle og små virkemidler som ble tatt i bruk. Eller det vil si, små og små. Lyset til venstre her er vel 30-40 cm i høyden, så det er ikke akkurat lite. Det er tenkt som et lys vi vil gi til Linnea, sånn at når hun får sitt eget lille pikerom etterhvert, så kan vi pynte med det lyset i en krok. Og med den størrelsen, kan hun vel brenne det også på sin konfirmasjonsdag ;) Under ser dere noen av detaljene fra pyntingen. Kakene skal jeg jaggu si jeg måtte jobbe hardt for - stekovnen vår tok nemlig kvelden dagen før dåpen, så da gikk det en sjokoladekake i søpla, naboens ovn ble tatt i bruk, og ting tok generelt ca 3 ganger så lang tid å steke som det stod i oppskriftene. Pyttsan, noen utfordringer må vi jo få, eller hur?

Dåpen ble ellers akkurat sånn vi ønsket oss. Linnea var eksemplarisk i kirka, gråt ikke engang da presten tok vann på hodet hennes (kanskje vi skal dra ned i Vålerenga kirke og bade henne i dåpefonten 2-3 ganger i uka, så slipper vi så mye baluba på badet? hehe). Etter kirken tok vi med oss familie og faddere hjem til oss på Etterstad, og serverte snitter og kaker. Takk til mamma, svigermor og Marianne for deres kakebidrag! Tør ikke engang tenke på å skulle ha bakt alt alene, med en ødelagt ovn...

30 stykker hjemme her blir ganske fullt og ting går i hundre. Pappa og svigerfar står og gnåler etter stadig mer kaffe, og det er ikke lett å holde alle munner fulle til enhver tid. Mye man skal innom på forholdsvis kort tid, så derfor følte ikke Glenn og jeg at vi fikk sjans til å snakke skikkelig med alle som var her. Det ble flyktig og litt med alle ...men de gode samtalene får vi nok spare til andre anledninger. Men vi håper gjestene våre fikk spist god mat, gode kaker og kost seg i alle fall. Dåpsbarnet var ikke spesielt fornøyd med matserveringen, så hun sverget til sin vante melk også denne dagen. Ikke bittelitt dåpskake fikk hun engang.

Fadderene til Linnea er Ole Jakob, Hilde, AK og Pia. Ole er veldig opptatt av at det var han som bar Linnea til dåpen, og at han derfor skal omtales som gudfar heretter. Gudfaren, for å være eksakt. Det er vel bare å føye hans ønske, så ikke et avkuttet hestehode dukker opp i en seng nær oss. Fadder Pia feiret 1 års bryllupsdag med sin kjære i Barcelona denne helgen, så hun kunne dessverre ikke være sammen med oss - men det tok vi igjen i går, da hun og hennes familie ble invitert over på kakerester. Veldig koselig det også :) og Linnea trives stort med å høre på den rare nordlandsbablingen til fru Pia.

Noah og Lukas storkoste seg i dåpen og var strålende fornøyd med mange lekekompiser på besøk, samt stor tilgang på deilig NonStop. Vi merket en absolutt fordel med å ha dåp på denne tiden av året, fremfor midt på vinteren, slik vi hadde med både Noah og Lukas. Barna kunne løpe ut og inn som de ville, og vi fikk et sårt trengt ekstra 'rom' til leiligheten. Det var så vidt vi klarte å samle barna til obligatorisk fotografering, de hadde mer enn nok å gjøre med å underholde sine kusiner og tremenninger. Siste Noah sa søndag kveld da jeg leiet han inn på soverommet for å lese litt og så sove, var: "Ååå, nå er det ikke mere dåpsfest." Han elsker å ha besøk, mon tro hvor han har arvet det fra?

Men i alle fall - til våre kjære gjester; Tusen takk for all hjelp fra dere som bidro med kakebaking, kjøkkentjeneste og opprydning. Tusen takk for alle fantastiske gaver (frøkna har snart flere smykke enn meg, heldiggrisen!). Og tusen takk for at dere var med og bidra til at dette ble akkurat den dåpsfesten vi ønsket for Linnea.

Helt til slutt deler jeg med dere noen koseøyeblikk som beviser at frøkna vår også mener dette er en av hennes beste fester så langt:

Og heeelt til slutt; GRATTIS med dagen, Hilde! :) Håper Øivind har festen klar når du kommer hjem fra Oslo, med overraskelser, ballonger og brus! hehe

Pin It

Deilige kosestunder

Tenk at den lille, store frøkna vår skal døpes. Med referanse til mitt forrige innlegg, så har vi bestemt oss for å kose oss med forberedelsene. Og det gjør vi virkelig! Glenn har tatt ut en feriedag i dag, for å få litt bedre tid - og jeg tenkte nettopp; "Å nei, vi har ikke akkurat utnyttet denne fridagen veldig fornuftig, Glenn!?" ...men min kjære kunne da påpeke at joda, det hadde vi faktisk. Vi har nemlig drukket masse deilig kaffe, lest aviser, spist lunsj og fjollet masse sammen. Og innimellom dette, så har vi kost med Linnea, funnet frem dåpsklær til henne og brødrene hennes, fått ideer til pynting av dåpskaka hennes og flere andre småting. Om kun kort tid nå, skal jeg hente gutta mine i barnehagen, ta de med for å vaske bilen og handle inn siste rest av det vi trenger. Det kommer de til å digge - de elsker heldigvis shopping og å få være med mamma på tur! 

I går hentet tante Jannicke gutta i barnehagen og tok de med hjem til oss for å lage pannekaker til middag, kos og leking ...og enda litt mere kos! Tante Jannicke blir nok 'Kosetante' for gutta, om hun ikke blir 'Godteritante', da (Jannicke har skjønt konseptet med å bestikke guttene med godis for å få kos). Noah og Lukas koser seg i alle fall villt med henne på besøk, og når hun i tillegg har med seg en liten gave til de hver, så er det stor stas. Noah fikk en arbeidsbok for skolebarn (Jannicke har ambisjonene i orden!), siden tante stolt hadde fått med seg at Noah øver på lesing.  Lukas fikk en tøff Lego sementblander, men var veldig interessert i det Noah holdt på med også. 

Etterhvert ble det tid for barne-tv, og siden det var UHU! på barne-tv i kveld, var det godt å ha et tantefang å sitte på. Guttene synes nemlig dette med spøkelser og slikt kan være litt skummelt. Blant annet er det et spøkelse der som har blodsprut på seg. Med dette spøkelset på skjermen, kunne Lukas informere tante Jannicke følgende: "Mormor liker blod." Jannicke ble naturlig nok litt satt ut av den setningen, og lurte nok på hva som foregikk i det lille, store hodet hans. Jeg kan forklare det hele: På en shoppingrunde i butikken for noen uker siden kom vi over blodpudding. Vi måtte da forklare hva dette var ...og la til en kuriositet om at mormor liker dette. Ergo; Mormor liker blod, hehe. 

Nei, nå er det på tide å få gjort noe fornuftig her ;) 

God helg, folkens!!! 

Pin It

80% = godt nok?

Selv om snitter er bestilt, klær innkjøpt og leiligheten snart ferdigvasket, så er det likevel en god del ting som må fikses i forkant av en dåp. Men med de ovennevnte tingene tatt hånd om, så har jeg bestemt meg for å kose meg med resten av forberedelsene. Alt dreier seg om måten man ser på ting, sant? Jeg velger å se på disse forberedelsene som noe koselig. Det er tross alt vår siste dåp, for vår siste baby, så dette bør nytes. Herved bestemt! (Nå bør Glenn og svigermor bli stolte av meg.) Det skal bakes, ryddes, bil må vaskes (skal tross alt i kirka), gress må klippes. Og her kommer en liten hemmelighet; Jeg har funnet ut at jeg skal servere gjestene våre de cateringleverte snittene på papptallerkener. Gulp. Uhørt? Ja, kanskje det. MEN; Jeg har blitt et nytt og bedre menneske. Eller egentlig har jeg etter min definisjon blitt et 'dårligere' menneske. Jeg innser sakte, men sikkert at jeg ikke kan gjøre alt 110% perfekt på alle plan her i livet. Gi 110% av meg selv på jobben, ovenfor ungene, familien ellers, hjemmet vårt, vennene våre, trening, håndarbeid osv osv osv. En klok lege sa nemlig til meg at disse 110% + 110% + 110% umulig kan summere seg til å bli 100% totalt. Merkelig, men min matematiske hjerne forteller meg at denne legen har rett. Så denne dåpen har jeg nå et mål om at skal bli minst 80% perfekt. Jeg tror Linnea er mer en godt nok fornøyd med det. Litt melk, soving og masse oppmerksomhet pleier å gjøre henne fornøyd, ikke særlig vanskelig sånn. Og kjenner jeg min familie riktig, så er de 110% fornøyd så lenge de får masse mat - og det skal de få. Glenns familie er 110% fornøyd om de får smake svigermor sin hvetebakst - og det skal de få. Så da egentlig ligger forholdene til rette for en bra dåpsfest. Selv med papptallerkner...

Pin It

Sliten snelle snorker

Jeg skal rett og slett komme med en innrømmelse her og nå. Rett fra levra, uten pynting og overdrivelser / underdrivelser. Here I go: Jeg blir sliten av å ha barn som ikke er i form. Denne gangen er det Linnea, og jeg tror nok jeg blir ekstra sliten siden det er henne. Hun er jo så liten og klarer ikke kommunisere 'på skikkelig vis'. Hjernen min går på høygir. Jeg tror nesten det er det jeg blir sliten av, at jeg hele tiden prøver å ligge litt foran og føler ansvar for å tolke signaler og symptomer. Hva om vi etterhvert må til legen og han spør: "Hvor lenge har hun snufset slik?" Eller enda verre: "Men ser dere ikke at hun bare trenger to nesedråper, så er alt bra?"

Dette er definitivt et av "drawback'ene" ved å være foreldre, hvis du spør meg. Jeg kjenner ansvarsfølelsen kaste seg over meg, og tvinge hjernen min til å gå på høygir. Det går i ett hele dagen:

• Er hun for varm? For kald? Av med klær, på med klær.
• Hvorfor spiser hun så lite? Er melka for varm? For kald kanskje. Er hun ikke sulten nok?
  
• Hvorfor sover hun så lite? Har hun fått for lite melk? Er hun ikke trøtt nok?

Og så tenker jeg: Hvis jeg nå bare får i hun et fullt måltid, tar bleie og alt ellers er ok, da vil hun vel få en skikkelig soveperiode. Men pling - hun våkner etter 30 min. Hvis hun bare får en skikkelig søvnperiode, så vil hun jo helt sikkert være sulten og klar for en diger flaske melk - men nei, likevel sutrer hun og vil ikke ha. Jeg føler jeg er midt inni en ond sirkel som jeg vet burde brytes, men så henger ikke Linnea med. Så da fortsetter hjernen min...

• Kanskje hun er forkjøla, bør nesa dryppes?
• Kanskje det er tenner, eller forberedelse på tenner? Dentinox? ...men jeg finner ingen riskorn i den lille munnen hennes.
• Kanskje hun prøver å gjøre om på sine søvn- og matrutiner, og så er det jeg som ikke plukker opp signalene hennes?
  
• Kanskje hun har masse andre symptomer, som jeg ikke får med meg?

Sukk. Nå sover hun i alle fall. Stakkars lille, frøkna mi. Helt utslitt etter å ha blitt dyttet melkeflaske i ansiktet ved enhver anledning. Og da hun sikkert ville leke, så kastet vi henne i seng. Akk ja, hva annet kan jeg gjøre enn å håpe at en god natt søvn, gjør dagen i morgen mye bedre. Jeg lover å gjøre mitt beste på å tolke signaler og symptomer i alle fall...

PS: Thank God is only Thuesday! ...denne frøkna skal nemlig døpes i Vålerenga kirke på søndag, så jeg håper virkelig hun er frisk, rask og i form til den tid. Men - det er hun! Det bare vet jeg :)

Epilog:
Nå høres det ut som vi har hatt Verdens Verste Dag. Det er langt fra sannheten. Vi tok en tur ned til mine søte kolleager på TEMP-TEAM, og første delen av dagen var Linnea bortimot sitt vanlige, blide selv. Det vanket smil på Crazy-Cat-Lady og alle de andre på byturen vår, men med dårlig soving 2-3 ganger på rad, så topper det seg vel for selv den beste av oss. Men selv midt i disse gråtetoktene hennes på ettermiddagen, så lirte hun av seg et smil i ny og ne. Go'ingen min...

Pin It

O' heilage augneblink

I kveld har vi hatt to vidt forskjellige, men like vidunderlige øyeblikk, som jeg bare må "skrive av meg". Som nevnt i forrige innlegg, så har vi tatt det helt rolig denne helgen. Det merker jeg gjør at vi får mye mer tid. Til å ha mer energi til hverandre, til å oppdage små underverker, til å ha tid til de mest vidunderlige kosestunder ...og tid til å skrive om det etterpå.

Første øyeblikk jeg vil nevne, er da jeg tok kveldsstellet på Linnea på badet. Hun forbereder helt klart gommen til å få tenner, for alt hun får tak i dyttes i munnen og har hun ikke annet å putte inn der, så går det rett inn minst en neve, oftest to. Men, der hun lå deilig og nyvasket på badet, så hører jeg plutselig frenetisk sutting. Og hva oppdager jeg? Hun har funnet tommeltotten sin! Hun er helt i himmelen og er superfornøyd med å ha sin egen lille smokk, "sydd fast" på seg selv, alltid tilgjengelig. Selvfølgelig forferdelig upolitisk av meg å synes at dette er fantastisk søtt, for det er veldig fy-fy ift tannstilling og å slutte med tommelsuging osv. Men, jeg bekymrer meg ikke for den slags, for snuppa tar smokk og jeg tror dette med tommelen bare er en liten ekstra kosefase hun er inni akkurat nå. (Skulle det bli et problem, kommer jeg til å ta ut tommel og dytte inn smokken, og håpe på at en evt uvane skal gå over.) I alle fall, spebarn som sutter på tommelen er noe av det søteste jeg vet, så derfor ville jeg dele dette bildet med dere.

Neste øyeblikk er i mine øyne vel så sjarmerende og koselig, selv om jeg ikke kan illustrere det på like estetisk fin måte. Det var nemlig ved spisebordet mens Lukas og Noah koste seg med kveldsmaten, og den pedagogiske siden i meg våknet til liv. Jeg har nemlig en liten drøm om å bli lærer, og det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg gleder meg veldig til Noah begynner på skolen, sånn at jeg kan få hjelpe han med leksene. I alle fall, Noah har blitt veldig glad i både tall og bokstaver og alle form for lek med disse. Han er ganske god til å regne (i alle fall i våre øyne), og har kunnet skrive sitt eget navn lenge, samt at han kjenner igjen enkelte bokstaver og familiens navn hvis man skriver det til han. Men lesing har vi ikke øvd på ...før i kveld. Jeg tok det mest fornuftige skrivepapiret jeg fant (Valen-klanen er blitt oppfostret med å skrive på kaffefilter, det duger til det meste), og skrev et ord. NATT. Noah kjente igjen sin bokstav lett, n. Så var det mammas bokstav, o. Nei, a. Så var det en litt mer vrien en... Onkel Tom sin, te. Etter litt forklaring skjønte han at den uttales ikke te, men t (okay, jeg kan ikke lydskrift). Så skulle han sette det sammen:
"EN - A - TE" . . . "EN - A - T" . . . "N - A - T - T" . . .
"NATT". "Natt?" . . . "NATT!!!" . . .
"Mamma, det står NATT!" Jeg fikk helt seriøst tårer i øynene ...og selvfølgelig blod på tann. Hva med om jeg slang på en bokstav til? Natta. Hva med et nytt ord? Sa. Han gikk gjennom samme "arbeidsmetodikk", og så like fantastisk strålende ut i ansiktet, med to øyne som glitret, da han skjønte hva han leste. Neste ord: Is. Tålmodigheten og konsentrasjonen begynner å rakle litt... Men han holder ut, og blir i ekstase når han skjønner at han har klart å lese et så fantastisk ord. IS.

For ordens skyld må jeg nevne at han ikke leste ordet 'Lukas'. Det skrev jeg for å forklare han forskjellen på ord han gjenkjente ("Lukas vet jeg det står fordi det begynner på L for Lukas, og så slutter det på S for Sissel, mormor") og ord han leste selv.

For en fantastisk kveld! Da glemmer man lett at Linnea ble litt overtrøtt ved legging i dag og holdt en liten "konsert" for oss. Og man glemmer at man slettes ikke har fått gjort så mye som man ønsket i løpet av helgen. Og man glemmer lett at Noah og Lukas lekte 'hest og pappa' så høylydt i dag, at mamman ble akkurat litt for irritert og utålmodig. Man bare elsker sine tre små over alt på denne jord, og gleder seg til fortsettelsen...

Pin It

Er sommeren over?

Det kjennes litt ut som høsten har kommet. Blitt gufsent i været, hagen bør gjøres klar for vinteren (mon tro om jeg får plantet løk denne høsten, i motsetning til tidligere), guttene må ha mer klær på i barnehagen og Linnea har prøvd ullundertøyet sitt. Og ikke minst, man tilbringer mer tid inne. Jeg har nok fortsatt ikke har gitt opp å få en siste rest av sommer, men det ser ut som Bergen har vært de heldige denne gangen. Det unner jeg selvfølgelig bergenserene. Da får vi heller kose oss inne. Skal innrømme at også her, fikser en deilig espresso ofte biffen. Særlig med en god cookie ved siden av. Denne gangen ikke helt hjemmelaget, jeg har stiftet bekjentskap og fått hjelp av Betty Crocker. Egentlig er jeg trofast Toro-tilhenger, men de har ikke lenger lyse cookies, så da måtte jeg ty til konkurrenten. Sorry Christina... Christina har forresten fortalt meg at Toro nå kommer med frossen cookie dough, så jeg tror nok vi går en lysere tid i møte allerede. Enda høsten bare så vidt har begynt.

Det finnes lite som er koseligere enn å få besøk. Torsdag var det duket for besøk av Crazy-Cat-Lady, også kalt Mona. Guttene er selvfølgelig i ekstase fra ende til annen, det er nemlig sjelden de får noen på besøk som leker så mye med de som Mona gjør. Men lille frøken snupp var ganske så overtrøtt. For Linnea betyr det at det da ikke er særlig langt mellom himmel og helvete, glede og sinne, moro og trist. Et sekund blid og fornøyd, for så å bevre med leppen og skrike som besatt det neste. Stakkars Mona trodde nok det var hun som så skummel ut, men det tror jeg vi kan avkrefte her og nå. Strengt tatt skal det vel endel til før en dame på halvannen meter med snille, brune Bambi-øyne, blir særlig skummel.

Men i alle fall - vi koser oss inne for tiden. Det betyr Emil-film ("Mamma, det er ikke lov å heise lillesøsteren sin i flaggstanga, vel!?" --- sjokkert Lukas), tegning, baking, rydding i skuffer og skap (yup, det er faktisk koselig det også, i alle fall når det er gjort), god tid til middagslaging (men blir nok pannekaker i dag likevel) og masse lesing. Både lesing for guttene, men også lesing helt for meg selv. Det er utrolig koselig for et mammahjerte å se på de tre små avkommene ha en sånn interesse for hverandre. Linnea kan ligge lenge og bare se på alt guttene gjør. Og de presenterer mer enn gjerne hele Småfolk-kolleksjonen for henne. Hver bil og hver lille person, presentert i tur og orden. Helt til Noah utbryter: "Næmmen Linnea, lukter du ikke at man ikke kan spise Småfolk? De smaker jo ikke noe godt!" idet frøkna hadde planer om å bytte ut melken til middag med en liten leksak. Den gang ei.

Jeg har virkelig fått bokdilla for tiden, og har massevis av bøker jeg vil kose meg med i tiden fremover. Er akkurat ferdig med Elizabeth Nobles 'The Reading Group'. En bok som rett og slett var veldig inspirerende. Såpass inspirerende at jeg har invitert en liten bønsj av mine gode venninner til å være med i en lesesirkel. Så langt ser det ut til at vi blir mange nok til at det blir noe av, og da blir jeg glad, glad, glad! Føler noen for å joine, så bare hyl ut - så inviterer jeg mer enn gjerne.

Nei, nå er det vel på tide og leke litt husmor igjen. Barn som skal mates, slosskamper som skal brytes opp (hehe, okay litt overdramatisert kanskje) og gulv som skal støvsuges. Men ikke minst; Masse, masse kosing!

Until next time...

Pin It