21 september 2012

Om å prioritere tid til å lande

Der!

Der fikk jeg landet. Godt plassert i go'stolen, med et glass godt rødt ved siden av meg, deilig musikk fra anlegget og macen på fanget. Klar for litt egentid, bare meg, meg selv og jeg, etter å ha nydt deilig fredagskos i tv-stua med Småtroll i hver en krok, og (lenge) etter at EkteMannen har sovnet på sofaen.

Dette har rett og slett vært en fantastisk spennende og hektisk uke! Uken har vært fylt av nye og spennende prosjekter for VU, oppgaver på lista som har blitt krysset ut i fleng, et par fotballkamper for Småtrollene her og der, møter med flinke folk som f.eks. Kristin i StudioNetting (som villig lærte bort av sin kunnskap, takk!), en sammenkomst av flinke gründerdamer fra Nesodden hjemme hos meg en kveld og en boklansering med fine Hanne Stensvold og hennes kokebokprosjekt; Matmisjonen den nest kvelden. Og i tillegg har jeg skvist inn litt tid her og der til å være sosial med noen av de fineste folka jeg vet om.

Puh.

Tenk at man kan finne en en så vakker roseknopp i hagen nå?
Herlige høsten!


Etter en så hektisk uke, ser jeg ofte ekstra frem til en helg uten de alt for store planene - men denne helgen klaffer det ikke på den måten. Denne helgen har nemlig lenge vært booket opp med flust av planer. Hyggelige, sosiale og verdifulle planer fra tidlig lørdag morgen til sent lørdag kveld. Og lørdagen avløses av en søndag morgen hvor EkteMannen og Husfrua flyr til Tromsø for å holde kurs og være borte helt til tirsdag.

Helgen var fullbooket - helt til jeg tok affære.

Jeg skjønte rett og slett at jeg var nødt til å prioritere. Ved å prioritere vekk noe hyggelig og veldig fint, er det alltid lett for at den berømte dårlige samvittigheten melder sin ankomst. Akkurat den dårlige samvittigheten er jeg ikke alltid like flink til å dytte vekk. Men, når man er så heldig som meg, som har fantastiske venner som viser full forståelse for en hektisk hverdag (og hektisk helg), og gir full aksept for at man har behov for å stokke om litt på helgens kortstokk - ja, da kan jeg helt fint lande. Lande på ordentlig og legge inn tid og rom til å puste mellom slagene.

Jeg sender enda en takk til Cecilie for hennes ord: "Velge bort. Prioritere. Stå fjellstøtt". Jeg skrev nettopp om at det å prioritere og stå fjellstøtt var et av mine mål for denne høsten. Jeg er derfor godt fornøyd med at jeg i dag har satt fokus, prioritert - og klart å gjennomføre det jeg trengte for å skape mer tid og rom for meg selv. Så får det heller være at jeg ikke er i nærheten av å nå målet mitt om trening tre ganger i uken (enda), om å ha mer tid til å bygge Lego med Småtrollene, eller det å få orden på hagen med verdens lengste gress og med flust av epler og pærer (som skjuler seg i det lange gresset). Alt til sin tid, håper jeg.

De siste to ukene føler jeg at vi har vært flinke nok. Rett og slett akkurat det; flinke, gode og fokuserte nok. Og jeg kjenner at jeg har det helt fint med akkurat det. Jeg setter rett og slett en virituell fjær i hatten min i kveld, heller opp et par-tre dråper rødvin til og sniker meg inn i armkroken til den sovende EkteMannen, og håper han våkner.

Det er en helt perfekt avslutning på en fin fredagskveld, og en nydelig start på en lørdag som jeg vet kommer til å bli fantastisk bra!


Jeg håper du har gode planer for helgen!





Pin It

11 september 2012

Flinke folk gir tips som funker!

Sist skrev jeg om at jeg endelig føler meg klar for høsten med alle dens oppgaver og fokusområder. Nå har jeg lyst til å dele med dere noe av de blogginnleggene jeg leste, og noen av de tipsene jeg har plukket opp fra andre, som var med på å gjøre meg høstklar. Kanskje du oppdager noen nye bloggere, noen nye tips, som gir deg noe ekstra?


Klikk på bildet for å lese hele artikkelen om Cecilie på Dagbladet


Jeg begynner med selveste tidsbruk-dama, Cecilie Thunem-Saanes (@ceciliets). Hun har blogget mange innlegg om tidsbruk og hvordan prioritere tiden sin, men det innlegget som jeg virkelig ble inspirert av i denne forbindelsen, var det som heter "Ny høst? Ta deg tid". Hun deler raust mange gode tips og refleksjoner, om oppgaver, tidsbruk og prioriteringer, men et av avsnittene jeg følte snakket spesielt til meg, var dette;

Når vi ikke klarer å gjøre noe fullt og helt, fordi vi mister oversikten. Alle krever en bit av oss, alt ser like viktig ut. Slik har svært mange det. De fleste, vil jeg påstå. Og dét er hva jeg mener vi kan gjøre noe med. Velge bort. Prioritere. Stå fjellstøtt.

Er det noe som virkelig får meg ut av balanse, som gir meg følelsen av at jeg har hodet under, fremfor over, vann, så er det nettopp når jeg føler at jeg ikke får tid til å gjøre noen ting så godt som jeg ønsker. Det å ikke strekke til, er en vond følelse - og den kan ofte gjøre at man kommer inn i en vond spiral. At ting oppleves verre og verre, man mister mer og mer kontroll. Og da, som Cecilie sier; velge bort, prioritere, stå fjellstøtt - det skal være ett av mine fokusområder denne høsten.

Et annet blogginnlegg jeg har hentet inspirasjon og fokus fra, er fra en "kollega" i sosiale medie-bransjen, Ingvild Moen (@plosiv). Hun har hatt store omveltninger i sitt liv, noe som naturlig nok har gjort at hun har endret fokus og tenkt igjennom hvordan hun vil ha det fremover. Hun har blogget om sitt "Et oppgjør med notifications", altså om vårt stadige behov for å sjekke om det har skjedd noe nytt i sosiale medier, og hva det gjør med hvilepulsen vår. Jeg har ikke behov for å gå like drastisk til verk som Ingvild ønsker å gjøre med notifications, men jeg skal definitivt gå igjennom innstillingene mine på nytt. Trenger jeg at twitter skal gi meg beskjed hver gang noen i mine grupper har sagt noe? Hun minnet meg også på hvor deilig følelsen av å jobbe med fullt fokus på det man driver med, er. Det å komme inn i den deilige work zone, og hvor godt det er for arbeidseffektiviteten og arbeidsflyten. Jeg bruker ofte øretelefoner med musikk jeg liker, og man kan skru av varsling fra facebook, twitter og annet, men jeg kombinerer gjerne øretelefonene med det fine programmet Omm Writer. Det gir en helt fantastisk skriveopplevelse ved å la deg skrive i et program som er lekkert designet, hvor alle varsler er satt på hold, du har en plingplongete musikk som holder deg med selskap - og alt annet er borte. Vel verdt å teste ut om du ikke har gjort det tidligere.



Noe som helt klart er viktig for å hjelpe hodet mitt over vannet, er struktur og orden i sysakene. Systemene for oppgaver, gjøremål og daglig drift, enten det er av VU eller husholdningen, må være i orden for at jeg ikke skal få følelsen av at jeg ikke har den nødvendige oversikten jeg trenger. Mine blogglesere og alle som følger meg på Instagram, har nok allerede sett listene jeg lager (med fine tusjer og skrevet i store fotoalbum med hvite ark) for familien og firmaet vårt. Det er rett og slett utrolig givende for meg, det å strukturere ting ned på papiret. Og i tillegg til at jeg synes det er gøy, hyggelig og oversiktlig, så synes jeg det gir meg en mye mer håndfast og konkret oversikt enn noen app eller program kan gi meg.

Men - det betyr ikke at jeg ikke bruker digitale løsninger, for det gjør jeg, og vi er fullstendig avhengig av det også. Som oppgavehåndteringsverktøy i VU bruker vi Do.Com (anbefales!), hvor vi f.eks. kan gi hverandre oppgaver og likevel kunne følge hverandre opp og se utviklingen i håndteringen. Vi kan registrere tidsbruk, timepris og annet - som vi enda ikke har tatt i bruk, men det ligger der. I tillegg bruker vi Astrid.com for private gjøremål og lister, og bare det at det finnes en app for listelaging, som i tillegg er sosial (du kan dele lister eller oppgaver der også), som heter Astrid... Det er nesten for godt til å være sant. Men det er sant, altså. Nesten så jeg skulle ønske at det var jeg som hadde funnet den opp. Uansett, begge disse programmene har gode, oversiktlige apper og hjelper hverdagene våre fremover, hver på sin måte.



En blogger som har oppdaget den fantastiske appen Astrid.com, er Frøken Makeløs - og om du svinser innom blogginnlegget hvor hun forklarer hvordan hun bruker Astrid, får du kanskje med deg inspirasjon til noe annet i samme slengen. Det gjorde i hvert fall jeg! En virkelig tids- og energityv i hverdagen vår, er nemlig det å finne ut hva vi skal ha til middag hver dag. Det høres latterlig ut, men det blir sånn likevel. Man glemmer å tenke på det dagen før, har plutselig alle go'sakene i fryseren, må finne noe i full fart - og brått så ble det ikke så sunt og godt som man ønsket seg. Ukesplanlegging av middager skal gjeninnføres i familien VU, og det skal bli fantastisk bra!


Men når alt dette er sagt;
Jeg elsker som sagt notatbøker og muligheter for å skrive notater med penn på papir, det nevnte jeg jo over. Gleden var derfor stor da jeg leste i bloggen til sprudlende Henrietter Høyer (@henriettehoyer), om Evernote Notebook. Evernote er en annen av mine virkelige favorittapper, og er den jeg bruker for å ta alle kundemøtenotater m.m.. Den gjør alle notater søkbare, hjelper meg å finne tilbake, holde struktur, den sykroniserer over alle enheter (iphone, ipad, mac, web) - og nå har altså vakre Moleskin utviklet en notebook sammen med Evernote! Nå kan du ta bilde av skribleriene dine i Evernote Notebook, og så kommer det rett inn i strukturen du har i Evernote-appen din. Fantastisk, det beste av to verdener for min del, så takk for tipset, Henriette!

Helt til slutt vil jeg trekke frem noe som virkelig har vært med på gjøre meg høstklar, gi meg fokus og hjelpe meg frem til en følelse av at jeg er klar, at jeg har oversikt og ikke minst; å vite at jeg har mulighet til å få tips, råd og hjelp når det trengs. Jeg har nemlig hatt lunsj med fantastiske Anita Krohn-Traaseth(@krohntraaseth), aka Tinteguri i bloggverden. Hun er adm.dir. for HP Norge, har nylig kastet seg ut i bloggverden med en dundrende suksess. Det er egentlig ikke overraskende, for makan til dame skal man lete lenge etter! Så tøff, rettferdig, leken og drivende dyktig! Som forholdsvis fersk gründer (jeg har holdt på snart i 3 år, og synes egentlig det er ganske lenge - men sånn i den store sammenheng, er det jo ikke det!), er det virkelig uvurderlig å ha noen flinke folk å se opp til og å kunne rådføre seg litt med (om enn bare for å bekrefte egne ideer eller for å bli justert og utfordret).

Anita har i dag fått egen facebookside for bloggen sin
- klikk deg inn og følg den!


Som følge av at Anita og jeg nylig ble knyttet sammen i sosiale medier, var jeg i går ble jeg invitert til å overvære HP Norges lansering av sin forretningsstrategi frem mot 2015 - og for et gjennomarbeidet, spennende og samlende konsept! For meg og min fagnese for sosiale medier, var det ekstra interessant, for jeg har særdeles stor tro på konsepter som dette. Når ting er er forankret på toppen, involverer alle ansatte og alle fagområdene i ledergruppa - og som handler om å tenke nytt, våge, dele og inkludere, ja - da tror jeg det må gå bra! De har nå lansert sin egen firmablogg, Garasjen, og jeg applauderer virkelig at de kaster seg ut i det, med noen feil og mangler her og der, men med et åpent sinn for innspill og tilbakemeldinger. Jeg gleder meg til fortsettelsen! Så for min del, å bli invitert på et slikt arrangement og få snakke med flere av de dyktige damene som jobber i det selskapet, det var rett og slett utrolig inspirerende! Nettverksbygging i sin mest kyniske form er nok ikke noe som ligger for meg - men når det er snakk om å kommunisere med mennesker, lære noe nytt, lære bort noe jeg kan og hjelpe hverandre frem, om vi kan, så er det virkelig noe jeg både liker og har stor tro på.

Så mitt siste tips i dette blogginnlegget er følgende; 
Lurer du på noe, har du spørsmål eller utfordringer du ikke helt vet hvor du skal rette - let rundt deg etter flinke folk du ser opp til og som du tror kan hjelpe deg. Deretter er du så unorsk du bare klarer, og spør om vedkommede har tid til en liten lunsj! Det verste som kan skje, er at du får et nei - og da fyker du bare videre til neste flinke person du ser opp til. For det er ofte flere, eller hva?

Selv har jeg invitert flinke gründerdamer jeg kjenner her på Nesodden, hjem til meg neste uke. Planen er å ha en hyggelig, sosial kveld hvor de kan ta med egen laptop og spørre meg hva det måtte være av ting som handler om sosiale medier og digital kommunikasjon. Kanskje det kan bidra til at de får noen nye tips og triks som hjelper dem videre? Jeg har klokketro på karma - vær grei med folk, så får du det bra og ikke minst; så er verden grei tilbake!



Dette var noe av det som fikk meg høstklar! 
Var noe av dette nyttig eller har du andre tips du vil dele?



Gleder meg til å lese kommentarene deres! 




Vil du følge meg på Instagram? Klikk deg inn og legg meg gjerne til
Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk deg inn og klikk på liker-knappen. Via bloggen min sin facebookside, så er planen å dele andres blogginnlegg også. Ting jeg tror dere vil like. Bli med?




Pin It

10 september 2012

Tid for høstfokus og frisk luft

For en som liker en ny, frisk start, er høsten som gull å regne!

Nye notatbøker og nyspissede blyanter. Ny giv og fornyet energi etter en fantastisk sommer. Nye impulser og ny lærdom, basert på nye folk man har møtt i løpet av sommermånedene. Enda flere minner laget med fine folk, som er lagt rett på hjerterota, med planer om at de skal hentes frem igjen på gufne og mørke høstkvelder. Nyvunnet fokus for vårt eget firma, etter at tanker har fått godgjort seg og marinert i topplokket over lang tid. Og ikke minst; en nyetablert balanse, dypt der inne.

Høsten har allerede gitt oss nydelige dager, med strålende vær, frisk luft og uante muligheter!
Stopper du opp og nyter utsikten? 


Det er vel det som kalles 'å lande' eller å få hodet over vannet. Jeg skal innrømme at det ikke skjedde i august, rett etter en fantastisk sommerferie i København, for min del. Jeg trodde egentlig at det skulle skje da. At når Norge våknet til liv igjen, så satt høstfokuset mitt igang og vi var i rute. Men ikke denne gangen. Hodet var ikke over vannet og det var liten tvil om at tankene måtte få marinere enda noen uker til. For å gi hodet mitt den tiden den trengte, viste kroppen min vei; den ga meg feber og holdt meg sengeliggende med magevondt og null energi. Og heldigvis for det, kan jeg si nå i ettertid, for etter endt periode med sykdom og ro, var jeg akkurat der jeg skulle være. Her jeg er akkurat nå. For;

Jeg er klar! 


Denne høsten blir hektisk, det er hevet over enhver tvil. Og bare så det er sagt med en gang; hektisk er fint (jeg er utrolig takknemlig for hektisk!), det er stressende som ikke er like fint for den indre balansen. Småtrollene skal igang igjen med sine fritidsaktiviteter, etter 8 uker med sommerferie. Høsten er en tid for bursdager i flertall, og samtidig er det også en tid for mange familieselskap og andre sosiale samlinger. I jobbsammenheng skal jeg få leke meg med kurs og foredrag i fleng denne høsten. Så skal vi naturligvis ta godt vare på de allerede eksisterende kundene i VU, i tillegg til at vi har flere nye kunder på gang og andre spennende møter med stort potensial booket inn i kalenderen.


Vi var nylig med en kunde på Golsfjellet - og til tross for at jeg ikke har vært en fjellperson før,
merker jeg en veldig dragning mot fjellene nå. Ta med EkteMann og Småtroll på høsteferie kanskje?


Jeg kjenner på meg at vi kommer til å få til alt dette og hva nå ellers livet måtte kaste på oss i månedene fremover. Jeg har en kjerne av balanse midt i magen, hodet er godt plassert over vannet, og selv om det kan ta små dukkerter under av og til, vet jeg at vi finner havoverflaten igjen. Det følees utrolig godt. Jeg er klar, jeg er forberedt og jeg har energi til å stå løpene ut. Og hvorfor tror jeg så dette, hvorfor føler jeg meg så sikker på at vi kommer til å få det til?

Fordi vi er så heldige! 


På hjemmefronten har jeg verdens beste EkteMann, som i tillegg til å bære mye av vekten til VU, også har ansvar for Småtrolls matpakker, klær og få fulgt de til og fra skole og barnehage, slik at jeg kan kose meg med leksehjelp, go'nattlesing og andre koselige ting sammen med Småtrollene våre. I tillegg har vi strålende barnevakthjelp i både mine foreldre vegg-i-vegg og mine svigerforeldre, samt at vi har noen som hjelper oss i huset flere ganger i uken, sånn at vi kan bo i et forholdsvis ryddig hjem størsteparten av tiden (noe som er svært viktig for at mitt hode skal funke!).

På jobbfronten begynner veien videre for VU å utkrystalisere seg. Det er snart 3 år siden jeg startet dette selskapet, og mye har naturligvis skjedd på denne tiden. En ny milepæl ble nådd for firmaet vårt nylig, og det skal jeg komme tilbake til når ting er mer offisielt. Enn så lenge kan jeg si at vi gleder oss til fortsettelsen! Nye kunder har kommet til og spennende prosjekter er på vei inn, og for å hjelpe oss videre med å håndtere disse kundene, jobber vi nå med å få på plass en eller flere freelancere som kan hjelpe oss (og forhåpentligvis seg selv) - og det er utrolig spennende!

Kvelden i kveld var egentlig viet til jobboppgaver, men så kjente jeg at kvelden ropte på
blogging, rødvin, fyr i peisen og tente stearinlys. Og det var så riktig!


Alt ligger til rette for en hektisk, givende og spennende høst, men det kan likevel fort tippe over fra hektisk til stressende, og da gjelder det å ha hjelpemidlene klare. Da er det fint å kjenne mange flinke folk som deler gode tips for å håndtere nettopp slike tilværelser - og det gjør jeg! Så - da leser jeg tipsene deres, plukker med meg noen ting jeg liker her, andre ting jeg liker der. Noen av tingene som skrives, tenker jeg over, vurderer og forkaster, for sånn mener jeg det må være. Ingen har en liste med Topp 10-tips som fungerer perfekt på akkurat mitt liv, den listen må jeg lage selv. Men, med noe herfra og annet derfra, føler jeg meg godt rustet til høsten som kommer.

Hvilke tips og hvilke folk som har delt disse tipsene, tenkte jeg skrive om i et innlegg her om kun kort tid - så følg med videre om du kunne tenke deg noen slike tips du også. Ofte er det ikke rakettforskning som skal til, mange av tingene har vi tross alt både tenkt over og kanskje implementert i livene våre tidligere - men det er virkelig godt med en oppfriskning av og til også!


Er du klar for høsten?
Hva gjør du for å bli høstklar?


Vil du følge meg på Instagram? Klikk deg inn og legg meg gjerne til
Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk deg inn og klikk på liker-knappen. Via bloggen min sin facebookside, så er planen å dele andres blogginnlegg også. Ting jeg tror dere vil like. Bli med?




Pin It

05 september 2012

Om å holde godt fast i det gode ♥

I går kveld kom EkteMannen og jeg hjem til et hus av sovende Småtroll. Det første jeg gjorde var å gå inn på guttenes rom, bre over dem dyner, åpne vinduet og gi de et forsiktig nuss. De lå der så fredlige og fornøyde, godt fyllt opp av kos, spennende inntrykk og koselig mormor&morfar-tid. Deretter gikk jeg inn i naborommet der prinsesseSmåtroll sov søtt, som vanlig oppå dyna. Jeg la dyna over henne, åpnet vinduet og strøk henne forsiktig over panna. Hun gryntet litt, lagde trutemunn og vrei på seg. Jeg ga henne et nuss på hvert kinn ...og brått hogg noe skikkelig tak i hjerteroten min.

En vakker rose

Nylig fikk en mamma og en pappa den mest grusomme beskjeden en forelder kan få. Hele Norge hadde levd i håpet i en hel måned, men nå fikk foreldrene beskjed om at deres egen datter var brutalt drept.  Når jeg i går kveld stod og så på den vakre, fredfulle og uskyldige prinsessen min, tok jeg meg i å tenke på foreldrene til Sigrid. De har helt sikkert også stått over Sigrids seng, når hun var 4 år og opp igjennom årene. Strøket henne over kinnet, gitt henne et forsiktig nuss og sett hvordan hun lagde rare grimaser i søvne. De har sikkert tenkt på, og snakket om, alt det spennende og fine som ligger i hennes fremtid. En verden full av muligheter! Hvordan blir hun som ungdom,  hva slags rolle får hun i venneflokken, hvor kommer hun til å studere og hva skal hun bli? Hvilke av de personlighetstrekkene som vi nå ser i henne i en alder på 4 år, kommer til å bli det folk beskriver henne som, når hun er 24 år? Hvordan blir hun som voksen? Hvor kommer hun til å bo, kommer hun til å få mange barn, hva kommer hun til å jobbe med? Hva kommer til å bli det dette lille barnet på nå 4 år, virkelig brenner for som voksen? Foreldrene til Sigrid er brutalt fratatt disse drømmene for sin datter.

En sen høstdag på sykehuset


Grunnen til at EkteMannen og jeg kom sent hjem i går kveld, var fordi jeg hadde fulgt EkteMannen på en rutinesjekk på sykehuset. Vi hadde ikke mistanke om noe alvorlig, men det å være på sykehus i seg selv, med luktene, rommene, pasientene og alle de alvorlige ansiktene, gjør at man likevel kjenner litt på dødeligheten sin, både den som følger og den som skal inn på sjekk. EkteMannen kom ut blid og fornøyd, godkjent for videre drift og nye gleder, men så heldig er dessverre ikke alle.

Nylig fikk en kjær barndomsvenninne den brutale beskjeden om at hennes kjære var omkommet i en tragisk ulykke. Hennes beste venn, kjæreste og far og stefar til hennes barn, ble brått revet ut av livene deres for aldri å komme tilbake. Selv om jeg aldri hadde møtt hennes kjære, hadde jeg ingen problemer med  å se på henne hvor bra han var for henne. Alltid smilende, fornøyd og tydelig lykkelig - og når hun fortalte små ting fra livene deres sammen, viste hun meg at dette var hennes virkelige kjære. Og nå finnes han ikke lenger. Fra en dag til en annen, og hele hennes verden er snudd fullstendig på hodet. Det er så ubeskrivelig vondt å vite at noen opplever noe slikt.

Enkelte i mitt nærmiljø har fått skumle beskjeder om forferdelige sykdommer eller tragiske ulykker. Noen i mitt nærmiljø har venner og kjente med vonde historier om tap, sorg og bekymringer. Mange kjenner noen som kjenner noen som har store utfordringer i hverdagene sine, basert på et alvor som er av mye større og vondere art enn vi i vår lille familie kan forestille oss. Og selv om mange jeg kjenner sloss, og faktisk også vinner kampene sine, mot store utfordringer og vonde sykdommer, tror jeg likevel det gjør noe med dem som mennesker, det å ha vært gjennom noe slikt. Jeg er også helt sikker på at det gjør noe med alle menneskene som er glad i disse kjære, som går gjennom alt det vonde og får disse  dyrkjøpte erfaringene.


En ettermiddagstur med Nesoddbåten, kan gi rom for ettertanke


Tenk om erfaringene ikke trengte å være dyrkjøpte?

Tenk om vi alle kunne forsøke og kjenne litt på sorgen til de stakkars foreldrene til Sigrid, forsøke og sette oss inn i følelsene alle vennene og det fine nærmiljøet må ha akkurat nå, og på en eller annen måte forsøke å tillegne oss noe av denne sorgen, på både deres og våre egne vegne? Som ordtaket sier; "Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg." En så stor sorg er det på en måte er vanskelig å sette seg inn i, men som samtidig; enhver foreldre, bror, søster eller venn, kan nok likevel kjenne på tanken; hva om det var en av mine nærmeste...? 

Tenk om vi kunne bruke hverandres vonde opplevelser, forsøke og ta inn over oss hverandres føleser av sorg og tap, som grunnlag for å elske litt mer, nyte litt mer, danse litt mer, smile litt mer - og være så uendelig takknemlig for det vi har? Tror ikke også du at verden på den måten kunne blitt et litt bedre sted å være? At verden kan gi litt mer mening - akkurat i dag?

Om vi alle kunne lære av hverandres vonde opplevelser og dyrkjøpte erfaringer, for dermed å forhåpentligvis bli litt bedre medmennesker og lettere se hva mennesker som har det vondt rundt oss, faktisk trenger. Om vi alle lærer av hverandres dyrkjøpte erfaringer, kan det hende at de da ikke blir fullt så dyrkjøpte?

Tenk om vi alle kunne nyte litt ekstra akkurat i dag? Nyte alt vi har, alle vi holder kjær? Nyte det at alle vi bekymrer oss for at noe vondt skal skje med, har det bra og har drømmene og livet sitt foran seg fortsatt? Ikke for å gi det inn i fjesene på de som har mistet akkurat dette, de som har alvorlige utfordringer og vonde bekymringer, men faktisk for det komplett motsatte; for å bli de sterke personene de som ikke har det så bra rundt oss, trenger! For å kunne stå bedre rustet for å kunne hjelpe.

Jeg tenker på venninnen min hver eneste dag. Jeg tenker ofte på en annen venninne jeg har som kjemper en tøff kamp. Jeg tenker på en tredje venninne som har kjempet en kamp, og som ser ut til å ha slått monsteret ned i støvlene. Jeg tenker på hvordan det går med dem alle, med barna og med alle andre som har mistet en av de kjæreste de hadde, og jeg vil så gjerne hjelpe. Gjøre noe, tilby noe, fikse dette - for noe så brutalt og vondt unner jeg ingen, og spesielt ikke de godeste, gladeste og mest energigivende menneskene jeg vet om. Jeg får tårer i øynene og føler akutt behov for å gi min kjæreste EkteMann et langt kyss. Jeg føler for å krølle meg opp i sofaen med alle tre Småtrollene, og holde de der til det ikke finnes vonde ting igjen i verden. Jeg føler for å samle alle venner og kjente i huset vårt, og leve lykkelig slik resten av våre dager.

Frem til den drømmen går i oppfyllelse, tror jeg det beste vi kan gjøre, er å minne hverandre på at vi må være uendelig takknemlig for at vår hverdags største skrekk, var noe så lite som en rutinesjekk, et vondt kne, en sur sjef eller en sutrete unge - og sette pris på hvor uendelig heldig det viser at vi faktisk er.

Ta vare på de du er glad i, akkurat i dag! 




Pin It

01 september 2012

Hva forteller vi hodene våre?

Etter å ha vært nede for telling, godt innsauset i febertåke og med et energinivå nærmest like null, må jeg jammen si det er fantastisk deilig å våkne til liv igjen!


Deilig Nesodden!

Kontrastene blir enorme om jeg ser tilbake på dagene tidligere denne uken. Det er virkelig ikke måte på hvor grått, trist, vanskelig og uoverkommelig ting kan virke, når hodet er påvirket av sykdom og basiller, verden hoper seg opp utenfor utgangsdøra og alt man normalt fikser lett som en plett, nå er trått, tungt og tullete. Jeg har normalt en positiv innstilling til det meste, vet at det løser seg for flinke piker og ikke minst; vet at det sjeldent blir bedre av at man krisemaksimerer. Men av og til, når kroppen motarbeider meg, når hodet spiller meg et feberpuss og ikke minst; når verden utenfor ikke setter seg på pause selv om jeg er syk, da virker det som hodet og kroppen min går inn for en skikkelig kræsjlanding.

En fin fordel som må utnyttes til fulle når man er syk;
skrive kreative handleliste til EkteMannen

...og har man en EkteMann av samme kaliber som jeg har (altså gull),
så er dette noe av det man ender opp med etter endt handletur! 


Men - kanskje det faktisk av og til er nødvendig? En kræsjlanding for å tvinge både hode og kropp til å innvilge seg en tur innom ladestasjonen, samtidig. For det er jo ikke det at jeg ikke tar pauser til vanlig, men at både hode og kropp lades skikkelig - samtidig, det tror jeg rett og slett jeg må øve mer på (og hvordan jeg har tenkt til å øve på det, kommer i neste blogginnlegg!). Jeg føler meg tilstede for Småtroll, EkteMann, venner og familie. Jeg bidrar, deler, lærer og lærer bort. Jeg slusker på sofaen til fine tv-serier, får til noen treningsøkter i uka og unner meg tid på terrassen mens jeg nyter en god kopp kaffe. Men - selv om hodet hviler i fine lykkeøyeblikk gjennom uka, og selv om kroppen hviler i timevis i senga hver natt (antakelig likevel for få), er det vel sjelden begge deler får hvile skikkelig og helt samtidig. Hodet og kroppen, fullstendig utladet. Litt som jeg ser for meg yoga fungerer, egentlig. For meg er det i hvert fall ofte slik at mens hverdagen løper, tenker man på alt man burde, skulle, måtte og gjerne ville. Og mens man nyter stille lykkeøyeblikk med kjæreste, Småtroll, venner eller bloggen sin, har man likevel et halvt hode avgårde på hva som kommer etterpå. Og stort sett fungerer dette helt fint. Det kan høres anmasende og slitsomt ut, men for meg handler det om effektivitet, om å være i forkant og ha en følelse av kontroll og forutsigbarhet. Nå har jeg likevel skjønt at denne livsstilen fører til at hodet og kroppen med ujevne mellomrom samarbeider om å gi meg en full kræsjlanding, for å tvinge meg til full lading. Og det kan jeg leve helt fint med, så lenge det ikke er alt for mange dager av gangen. Da tror jeg det er lett å havne i en negativ spiral, og det vil jeg absolutt ikke. Naturligvis. Men et par dager i fullstendig horisontal tilværelse....


Etter at kropp og hodet har våknet til liv igjen, kan man sitte oppreist, leke seg med ny hjemmeside for VU,
spise frokost og drikke kaffe - med tent lys ved siden av, såklart!


Uansett hvordan og hvorfor; det funker!
En slik kræsjlanding virker nemlig som en slags reboot for kropp og sjel for meg! Jeg kommer ut av disse dagene med en fornyet motivasjon for alt fra trening til hverdagsutfordringer, sosiale sammenkomster og jobbplaner. Jeg opplever også at jeg får en fornyet klarhet i ting som for få dager siden virket vanskelig og uoverkommelig. Jeg får rett og slett fornyet selvtillit og tro på at jeg kan, en tro på at jeg kommer til å fikse det jeg vil fikse, håndtere det jeg vil håndtere. Og ikke minst; en slags ro på at jeg klarer å prioritere det som må prioriteres. Det er utrolig deilig, rett og slett!

Og egentlig; er ikke dette veldig, veldig rart....?
Hva er det egentlig som har forandret seg på disse få dagene? Utenom sykdom, feber og lite energi, så er det strengt tatt svært lite som har skjedd eller som har forandret seg. En konstruktiv tilbakemelding av det kritisk slaget, ville jeg taklet dårligere for et par-tre dager siden, enn jeg vil gjøre i dag. En positiv jubelmelding ville jeg avfeid for et par-tre dager siden, mens jeg i dag vil legge den rett på jubelkontoen og kanskje til og med feire den med en dans og et stort smil. Alt på grunn av hvordan hodet mitt er innstilt der og da.

Her sitter jeg akkurat nå. Med god utsikt til fin EkteMann, strålende vær, spennende flyshow
og Småtroll svinsende rudnt meg. Er det rart jeg er lykkelig? 


Hodet vårt er en mektig maskin, og jeg tror vi alle kan gjøre godt av å fortelle hodet vårt mer av det vi trenger å høre for å ha de skikkelig fine dagene. Fortelle hodet vårt det vi trenger, for å vite hvor fantastisk bra vi er, hvor mye vi får til og hvor fine og viktige vi er for omgivelsene våre. Og hvis vi synes det er litt vanskelig og utfordrende å fortelle vårt eget hode disse tingene, så kanskje vi kan fokusere på å fortelle menneskene rundt oss de tingene vi tror deres hoder har godt av å høre (jeg har blogget om det å gi komplimenter her)? For selv om jeg tror det er viktigst og aller, aller best om vi klarer å fortelle vårt eget hode disse gode og nødvendige tingene, tror jeg likevel det kan være en god start å fortelle og høre på feedbacken fra menneskene rundt oss også.

Og jeg har en ting å fortelle akkurat ditt hode, kjære bloggleser;
Jeg setter utorlig stor pris på deg! Om du kun leser, legger igjen en kommentar, trykker liker eller sender ut en tweet - jeg er utrolig glad for at du tar turen innom bloggen min og leser litt! Takk for at du tar tid i din hverdag, for å svinse innom min blogg, mine tanker og mine rariteter!


Jeg håper du dine får en fantastisk helg! 


Bildene i dette innlegget er også hentet fra min Instagram-konto, og har du lyst til å følge meg der, søker du på @astridvu og legger meg til. Der deler jeg små øyeblikk fra hverdagen, stort sett hver dag.




Pin It