Livet og jeg.

Har du hørt om Livet?

Du vet, det Livet vi alle får utdelt av vår mor den dagen vi blir født, men som ikke er likt for noen av oss. Det Livet som vi etterhvert skal forvalte som best vi kan, til glede for både oss selv og menneskene rundt oss, til den dagen vi dør. Nettopp, det Livet, ja.

Jeg er en sånn person som stort sett alltid er veldig glad i Livet mitt. Jeg føler meg heldig som har fått utdelt akkurat det Livet jeg har. Jeg synes rett og slett det er lett å se det positive i at akkurat jeg har fått akkurat det Livet som jeg har, og vi er stort sett alltid gode venner, Livet og jeg. Det er klart at det har vært, og fortsatt er, tider og stunder hvor Livet og jeg ikke akkurat er bestevenner, men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Fra yngre år kan jeg trekke frem eksempler som at den kjekkeste gutten i klassen valgte min venninne og ikke meg. Eller det at jeg ikke løp like fort og lekkert som de flinkeste i klassen, at jeg ikke fikk den Levis-buksen jeg ønsket meg eller at jeg måtte drasse rundt på to småsøstre hvor enn jeg gikk - alle som en er dette eksempler på episoder hvor Livet gjorde tilværelsen sur for meg. Livet burde ha ordnet opp bedre, syntes jeg, og Livet fikk all skyld. Eksempel fra litt nyere tid er da vi bestemte oss for å produsere Småtroll, EkteMannen og jeg, og Livet sørget for at det ikke gikk så lett som vi trodde. Vi hadde en plan, EkteMannen og jeg, men Livet satt seg på bakbena og sørget for mange måneders streker i regningen. 16 måneder senere fikk vi likevel møte vårt første Småtroll, og Livet må ha likt måten vi produserte på, for de to neste Småtrollene kom som rekende på et par fjøler, og Livet og jeg ble gode venner igjen.

Det er naturligvis flere eksempler, både i den store og lille skalaen, men helt generelt sett, er Livet og jeg riktig så gode venner, og jeg kjenner en dyp, genuin takknemlighet for at Livet valgte akkurat meg - eller var det omvendt? Jeg er glad i Livet mitt, og jeg er ganske så sikker på at Livet mitt er glad i meg.

Men så...

For bare en drøy måned siden, ble Livet og jeg røsket ut av vår lille, hyggelige boble. Livet til en god basket- og studievenninne hadde bestemt seg for at nok var nok. Livet hennes var ikke så brå i sin beslutning, for det er mange år siden Livet hennes bestemte at hun skulle få tildelt Livets viktigste kamp å kjempe - en tøff kamp mot en grufull sykdom. Legene ga beskjed om at de fleste som fikk en så aggressiv variant av denne sykdommen som hun hadde fått, dessverre ikke ville ha følge av Livet sitt så veldig lenge. Det kunne være uker, det kunne være måneder, men Livet ville si takk for seg lenge før noen syntes det er nok. Uker ble til måneder og måneder ble til år, og min venninne var en av de tøffeste og sterkeste jeg kjenner, helt til også Livet hennes satt foten ned og sendte henne opp til et sted uten smerker, uten stråling, uten kamper - men også uten hennes tvillinggutter, uten familien og de gode vennene. Hun som lærte meg om programmering, hun med det store og konstante smilet, hun med det røde håret og det gode staheten på basketballbanen, hun er ikke her nede lenger.

Brått røskes vi ut av vår lille herlighet igjen, Livet og jeg. I går bestemte Livet til enda en person vi kjenner - en vi har delt tanker og en eller to øl med, en vi har tvitret med og heiet på, og som har heiet på oss tilbake, en som har dedikert Livet sitt til å passe på de som er mindre enn oss selv eller som er vanskeligere stilt enn oss selv, en som har vært på sommerfest hos oss, som har sovet over og fått sin matpakke smurt her til arbeidsdagen sin dagen etter - brått og brutalt har Livet hans bestemt seg for at det er nok nå. Akkurat i går, midt i skisporet, forlangte Livet hans at det var slutt - og det uten å gi beskjed til noen først. Både Livet mitt og jeg føler at det hele er fullstendig meningsløst; hva galt hadde vel han gjort, han og Livet sitt? Han og Livet sitt hadde jo blitt så gode venner, funnet den store kjærligheten sammen, laget et godt liv for datteren sin sammen, skaffet seg fin, fast og viktig jobb sammen - Livet og han, de var bestevenner de. Så hvorfor bestemte Livet hans at det var slutt akkurat nå?

Vi får dessverre ingen svar på hvorfor Livet til noen tar slike valg. Det er nok en slags æreskode Livet deres har ovenfor Livet til alle oss andre. Livets har en bok og det er ikke lov å lese sitt siste kapittel før man har kommet dit, det gis ingen mulighet til det, og det skal vi nok være takknemlige for. Om jeg likevel skulle gjettet på hva Livet til disse to vennene mine, vil si til Livet mitt, og til Livet til alle dere andre der ute, så det er noen få enkle, dog vanskelige, ting;

Vi som er Livet til dere mennesker, vi er skjøre som det tynneste papir, og det er derfor fint om dere mennesker tar godt vare på oss. Det er fint at du sørger for å holde Livet ditt i aktivitet, og at du tilfører Livet ditt nok og god næring, men det aller viktigste er å være glad. Gjør du det som gjør deg glad, gjør du Livet ditt en stor tjeneste. 

Dere mennesker er forskjellige og vi som er Livet deres er like så. Det er derfor fint om dere ikke sammenlikn oss med hverandre. Livet til den ene kan ønske seg noe annet enn Livet til den andre. Livet til noen vil gjerne være med på Birken, arrangere sosiale lag, danse salsa i varme strøk eller ake i Korketrekkeren mens små barn hviner av glede, mens Livet til noen andre heller vil reise mentalt avgårde til fjerne strøk via en god bok og en stor kopp te. 

Sørg for å le masse, det forlenger nemlig Livet, og sørg for å få andre til å le masse, for det forlenger Livet deres. Om du gjør andre glad, vil Livet ditt gjøre deg glad også, som en slags bonusordning, så det kan være verdt å investere litt tid på.  

Vi er fullstendig uberegnelige, vi som er Livet deres, så du får dessverre ikke vite, kan ikke kreve og trenger ikke forutsi, for det hjelper ingen. Vi som er Livet deres, vi gjør så godt vi kan for å være Livet dere ønsker dere, men om du ikke liker oss slik vi er nå, kan du gjerne peke oss i en retning du liker bedre, vi følger etter.

Selv om vi som er Livet ditt, er aller mest opptatt av ditt ve og vel, er det ikke til å kimse av at Livet leves best sammen med Livet til andre. Livet vårt trenger å bli sett og anerkjent av Livet til andre, enten det er privat eller profesjonelt, på kjærlighetsfronten eller i en bokklubb, i stor skala eller i liten. Vi som er Livet ditt trenger å vite at vi er sett og at vi betyr noe, for deg og for andre. 

Jeg tror Livet til min venn og min venninne ville bedt Livet mitt, og Livet til alle dere andre der ute, om å ta inn over seg en veldig vesentlig ting; ikke vent på at Livet ditt skal begynne, for det har begynt - det foregår her og nå. Livet vil ikke forandre seg nevneverdig om du får den jobben du føler du fortjener, får de millionene du drømmer om, får på deg den buksa du kom inn i da du var ung, får barna til å oppføre seg litt bedre eller får hus og hjem til å fremstå enda litt mer perfekt. Livet ditt er Livet ditt uansett om du får rettet opp i alle de urettferdigheter du føler er gjort mot deg, og Livet ditt er Livet ditt her og nå. Akkurat nå.

Livet ditt er i detaljene i hverdagslivet ditt. Livet er i kaffe fra en vakker kopp, servert deg av din kjære, rett før Småtroll krangler om hvem sin tur det er til å sitte på akebrettet først. Livet er i gode venner som maser om at du er alt for opptatt, for det betyr at du er en som de gjerne vil møte. Livet er i minutters fullstendig harmoni rundt middagsbordet, før saftglasset søles, storebror brøler og tørkepapir igjen redder dagen. Livet er i nydelig natur, glimt av postkortmotiv og uvirkelige soloppganger. Livet er i å ha en kropp å ligge inntil, en som stryker over håret og sier at alt skal bli bra igjen, når Livet ikke er så bra. Livet er når Småtroll åpenlyst viser sin kjærlighet for hverandre, ujålete og røff og ærlig, akkurat som de er. Livet er i en god klem, god familie og fine naboer. Livet er i det å dele små utsnitt av hverdagen, og få vite at det kan inspirere og glede andre. Livet er i god musikk på kafé, god mat rundt kjøkkenbordet til noen du er glad i, og i et glass rødvin på en helt vanlig onsdag. Livet er i gode venner som er de beste vennene til tross for at det er lenge siden sist.

Livet er i det å få bety noe for noen.
Livet er i det å elske og bli elsket.
Livet er i lek, læring og finurligheter.
Livet er i alvor, regn og en kvise på haka.

Livet er her og nå. For hver og en av oss er Livet vårt her og nå, helt til det ikke er det lenger.

♡

Det er ulidelig trist, og fullstendig uforståelig, hvorfor noen skal miste Livet sitt så alt for tidlig. Det gjør at jeg vurderer Livet mitt på nytt, gjør noen grep, fokuserer litt annerledes, som for å legge forholdene til rette for at det samme ikke skal skje med meg og mine. Men det har jeg naturligvis ingen kontroll på. Det eneste jeg kan styre, er hvordan jeg lever når jeg lever, mens jeg lever. Og jeg kjenner jeg trenger en gruppeklem. Jeg trenger å samle alle jeg er glad i, absolutt alle, fjern og nær, og gi de alle en varm klem og fortelle dem at jeg er glad i dem. Jeg trenger å la ingen gode ord være usagt, ingen gode tanker være udelt, ingen gode gjerninger være ugjort. Jeg trenger menneskene mine.

Jeg tenker på dere som har mistet, og håper dere vet hvor mye kjærlighet, varme og omtanke jeg sender ut i universet til Livet deres. Jeg tenker på dere som nå har forlatt oss her nede, og som venter på oss andre der oppe - takk for alt dere var, alt dere sa og alt dere ga. Dere vil aldri bli glemt. Vi skal passe godt på hverandre, for deres skyld og for vår egen. 

Vil du vite om nye innlegg fra denne bloggen? Følg bloggens side på Facebook, ved å klikke her.

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Om gruff, kjendiser og takknemlighet

Akkurat nå sitter jeg ved vårt kjære spisestuebord, med med mine nærmeste rundt meg. EkteMannen pløyer gjennom IKEA-katalogen for å finne lure løsninger til noen av våre mange oppbevaringsutfordringer. Småtrollene fniser over et slag yatzy, med kreative diskusjoner over hvordan disse reglene egentlig er. Og Husfrua, altså jeg - jeg koser meg med å la tankene få løpe fritt i denne bloggen.

Litt vel idyllisk, tenker du?

Lørdagsidyll ♥

Absolutt, men dagen vår begynte ikke på denne måten. Dagen i dag begynte med gruff. Denne dagen som lå foran oss ubrukt og helt uten planer - alt lå til rette for at vi skulle ha en kjempefin lørdag. Likevel var det noe gruff som lå i veien... Gruff som føltes udefinerbar, men som kom til syne ved at vi alle fem var litt grå. Litt flate i ansiktet, litt nebbete mot hverandre, litt ute etter å få noe å krangle om. Småtrollen var hårsåre mot hverandre, og både EkteMannen og undertegnede var raskt frempå med våre litt strenge stemmer for  "å rette opp". Kun med den effekten at vi forsterket gruffet, naturligvis. Ingenting ble liksom greit akkurat i dag. I dag som var helt uten planer, men med så mange ønsker. I dag som vi hadde alle muligheter i verden, men som gjorde det så vanskelig å velge. I dag som vi burde vært blide, men vissheten om det, gjorde oss bare ekstra grå. I dag som var helt uten problemer, men full av gruff likevel.

En grå dag med behov for at det letter.

Av og til merker jeg at vi må justere oss. Det er ikke det at vi har store problemer, at hverdagslivet er uoverkommelig, eller at Småtroll, EkteMann og sjølveste Husfrua oppfører seg helt umulig. Det er likevel noe der, noe jeg ikke liker, noe som gjør at jeg får bekymringsryke i panna og et litt ekstra mørkt blikk. Jeg har merket at for meg så bunner slik gruff oftest ut i et fravær av takknemlighet. At Småtrollene sutrer unødvendig og ikke klarer å se hvor bra de faktisk har det. At EkteMannen og jeg selv ikke ser det vakre og gode rundt oss, men kun har øyne for utfordringer, bråk og ting vi ikke får til. Det at vi ikke er takknemlige for hvor heldige vi er, opplever jeg som en fornærmelse for de som virkelig har store utfordringer å slite med.

En dag som begynte med gruff, kan ende opp harmonisk og fin - det liker jeg ♥

Så da prøvde jeg å formidle dette til Småtrollene. De tre satt i sofaen og hørte meg snakke om takknemlighet og å glede seg over de små ting. At vi måtte være glad for hver dag, for at vi er så heldige som vi er, og at det er opp til hver og en av oss å få dette til. At vi har valg, og at vi bør være bevisste alle disse valgene vi tar. Er det virkelig nødvendig å småkjegle over hvem som egentlig skulle gå ned trappen først? Er det om å gjøre å sikre seg det største kakestykket på bordet? Er det om å gjøre å få trumfet gjennom akkurat den aktiviteten en selv ønsker? Respekterer og anerkjenner vi hverandre og hverandres ønsker, som vi ønsker at de skal respektere og anerkjenne oss?

Småtrollene lyttet, tok det inn over seg, kom med sine meninger - men var like grå i ansiktet. Vi var alle like grå, og like fulle av gruff. Energien i dagen vår var lunken, og jeg var redd dette kom til å bli en dag som kunne blitt så utrolig bra, men som kom til å krangle seg videre og langt inn i søndagen. Så fullstendig bortkastet det ville vært.

Men ting kan snu, og takk og lov for det!

Heldigvis suste Louis Schwartzberg inn i livet mitt på en facebookoppdatering akkurat da. Han kom med et foredrag han hadde holdt om takknemlighet, på TEDxSF for drøyt to år siden. Filmen er på 10 minutter, men jeg er virkelig glad for at jeg tok meg tid til å se hele. Det er noe med de nydelige naturfilmene han viser, med den skjønne, lille jentas perspektiv på takknemlighet, og aller, aller best; med den gamle, kloke mannen helt til slutt. Etter at jeg hadde sett noen minutter av denne filmen, innså jeg at dette muligens kunne være en enda bedre måte å få Småtrollene til å forstå hva jeg mente, så jeg spolte tilbake og inviterte de opp i sofaen for å se filmen sammen med meg.




Småtrollenes øyne var vid åpne, de kommenterte den nydelige naturen og de hørte på min simultanoversettelse av det som ble sagt. Og - de stilte spørsmål og kommenterte slik at jeg skjønte at dette var en mye bedre måte å forklare de om takknemlighet, enn mine egne formanende ord.

Når jeg først hadde oppmerksomheten deres på denne måten, video er tross alt et mektig og forklarende medie, tenkte jeg at jeg ville vise dem enda et par filmer. Jeg hadde nemlig sett en film for en god stund siden, hvor skuespilleren Ashton Kutcher holdt en fantastisk takketale på Teen Choice Award. Han benyttet anledningen til å forklare tenåringene i salen noen viktige livslærdommer, og han har et budskap som trengs formidlet til alle - uavhengig av alder.




Etter å ha sett den filmen, og snakket om hva det egentlig betydde alt det han sa, kom vi over et intervju Ashton Kutcher hadde gjort på The Ellen Degenerous Show, hvor han rett og slett ga nok en fantastisk tale. Denne karen har så mange gode og fine verdier, og virker som en tvers igjennom god fyr, at jeg håper flest mulige folk tar seg tiden til å se videoen og høre på han.





Ord til Småtroll om hva livet virkelig handler om, fortalt av en av verdens største og mektigste kjendiser, det gjorde rett og slett et stort inntrykk. Ashtons ord om hardt arbeid, smarthet og det å være omsorgsfull og raus, det gjorde at Småtrollene forstod mer av det jeg hadde forsøkt å formidle til dem bare en liten halvtime tidligere. For Småtroll er det lett å drømme seg bort, og ønske seg inn i kjendisverden. Tenk å være like berømt som Justin Bieber! Tenk å ha helt ubegrenset med penger! Tenk å kunne kjøpe seg nye klær hele tiden og få akkurat den sveisen som alle de kule gutta i klassen har! Om bare jeg også var kjendis, så ville livet mitt bli så fantastisk mye bedre! Jeg skjønner det godt, det er jo akkurat de samme drømmene jeg hadde da jeg var (en smule) yngre. Faktisk tror jeg vel også det er en del av oss voksne som kan tenke på denne måten fortsatt? Om jeg bare hadde litt mer penger, om jeg bare hadde vært litt pengere, om jeg bare hadde vært litt mindre misforstått, om andre bare hadde sett hvor fantastisk jeg egentlig er... Da er det fint at kloke og veltalende menn som Ashton, deler humane tanker om hva livet faktisk handler om og hva som skal til for at vi skal oppnå det vi ønsker.

Med disse tre filmene, og samtalene vi fikk i sofaen før og etter at vi hadde sett på filmene, forandret hele stemningen i dagen vår seg. Vi innså alle sammen hvor heldige vi er, og hvor viktig det er at vi husker det hver eneste dag. Vi fikk tenkt oss om og justert våre prioriteringer og våre "krav" for dagen. Og - da var faktisk veien kort til yatzy, blogging og en gjennomgang av IKEA-katalogen rundt spisebordet, med tente lys og deilige småkaker til.

En god blanding av kloke ord vi har hørt i dag, og som nå har kommet opp på tavla ved spisestuen vår.
På den måten tar vi ordene med oss videre inn i hverdagen vår ♥

Om Småtrollene ikke har vært høyrøstet eller småkranglet seg i mellom etter denne praten i dag? Jo, såklart de har det. Om ikke undertegnede har svart EkteMannen i en litt surere tone enn meningen var, og om ikke EkteMannen har mast på Småtrollene i en mer masete tone enn opprinnelige tenkt? Joda, såklart - men det gjør ikke noe! Vi er jo bare mennesker, og vaner er vonde å vende. Vi suser ikke rundt på en rosa sky, med forventninger om at alle skal snakke med milde stemmer og gjøre sitt beste for en bedre verden hvert eneste våkne minutt. Men - vi har justert og fått plassert fundamentet vårt. Vi har blitt enige om noen nye fokusområder, om hva som er viktig for oss, i vår familie, og så har vi åpnet for at vi alle kan gi hverandre tilbakemeldinger om vi sklir litt for langt utenfor det vi har blitt enige om.

Akkurat nå flommer hjertet mitt nesten over av varme, glede og en enorm takknemlighet. Det å ha en lørdag helt uten store planer, det å tusle rundt i et hus varmet opp av stearinlys, det å ikke bruke tid på morgenstell, men hoppe rett inn i 'kosekjolen' (og bli der hele dagen), det å ha mine aller, aller nærmeste og kjæreste sammen med meg - det gjør noe med hjertet og hodet mitt. Det gir meg ro i sjelen, det gir meg energi til å få gjort ting som burde vært gjort for lenge siden, og det gir meg en tro på at vi alle kan få til det aller meste, bare vi er smarte, omtenksomme og rause, og om vi gjør vårt beste og jobber hardt for å få det til.

Det tok sin tid, men nå er resten av kvelden gruffefri, og det er herlig!

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har det livet jeg har, for at jeg har de Småtrollene jeg har og for at jeg har den EkteMannen jeg har - og det skal jeg rett og slett smile bredt og takknemlig for langt inn i morgendagens muligheter.

Ønsker deg en strålende, gruffefri og fin helg, kjære leser! 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Om å bremse fantastiske muligheter

Oktober har vært helt vill, og nå er det på tide å trykke på bremsen.

La meg aller først presisere;
jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan jobbe som jeg gjør, at jeg får muligheter og kan takke ja til alle de spennende oppdragene jeg får. Reiser til London og Stockholm for å holde foredrag - hvem hadde trodd det for kort tid siden? Ikke jeg i hvert fall!

London, Stockholm - og i dette tilfellet; Hamar.
Jobben min tar meg virkelig til mange fine, spennende og nye plasser!

VU har et fint tilfang av kunder som ønsker å jobbe med oss, både på kort og lang sikt. I kombinasjon med våre faste, trofaste og fine kunder, gjør dette at vi har fulle avtalebøker og vel så det. Det er jeg utrolig takknemlig for! At jeg tillegg blir jeg invitert med på mye spennende, både av seminarer, nettverksmøter, kaffeprater, spennende reiser og sosiale festligheter, det er virkelig heller ingen selvfølge. Jeg elsker virkelig jobben min og det jeg gjør hver eneste dag, både det å produsere innhold i sosiale medier på vegne av våre kunder, holde kurs, workshops og foredrag, få dra på spennende reiser og delta på interessante seminarer. Jeg synes det er utrolig givende å drive VU sammen med EkteMannen min, jeg elsker å guide og samarbeide med våre freelancere, og jeg får stor tilfredstillelse av å møte på de utfordringene vi gjør, og ikke minst; erfare hvordan vi løser disse utfordringene. Jeg blir ydmyk av tanken på hvor heldig jeg er. Ydmyk og stolt, i skjønn forening.

Den analytiske delen av meg, altså økonomen, ser alle mulighetene, alle de fantastiske menneskene med enda flere fantastiske planer og forslag, og får det til å krible i både gründerhjertet og gründerhjernen. Det er rom for vekst med et sånn utgangspunkt, det er jeg sikker på. At vi har jobbet med et godt tilgang av kunder i VU, i snart fire år, kun basert på henvendelser vi får inn, det er for meg et soleklart tegn på at det er rom for, og etterspørsel etter, mer av de tjenestene vi tilbyr i dagens marked. Vi kunne kastet oss over enda flere muligheter, holdt enda flere foredrag og kurs, hjulpet enda flere bedrifter med det vi liker å hjelpe bedrifter med. Og jeg vet, basert på direkte og indirekte tilbakemeldinger, at det er en god del mennesker som synes jeg er en litt feig eller dårlig gründer, som ikke griper disse mulighetene og bygger VU så stort som jeg selv også ser er mulig.

Men...

Flere spennende muligheter, flere spennende reiser.
Det hadde jo vært ...spennende, ikke sant?

Det at jeg i oktober har vært flere dager borte enn hjemme, fra EkteMannen, Småtrollene og hjemmet vårt, det forteller meg at det er på tide å disponere tiden min litt bedre. Jeg elsker å ha flust av spennende baller i luften, elsker å sjonglere ballene i høy fart og deretter lande dem så godt jeg kan, en etter en. Jeg må likevel erkjenne at jeg gjør den sjongleringsjobben best, kun om jeg har tid og rom til å lade meg selv godt nok innimellom også. Mann, barn, tente lys og fyr i peisen fungerer rett og slett som en slags jording for meg. På dårlige dager mistenker jeg at det egentlig handler om latskap og dårlig arbeidskapasitet fra min side, men når jeg er grei med meg selv, tror jeg det heller handler om å ha en bevisst prioritering. Om å lade batteriene og ha en sunn blanding av spennende karriereliv og rolig hverdagsliv - og at det er helt greit å trenge, og prioritere, begge deler. Levere i barnehage, hjelpe til med leksene, bli småirritert på EkteMannen på grunn av en teit bagatell, spise middag sammen, høre alle historiene, bryte opp småkranglingen, sutre over at det skjer for lite i livet mitt - jeg er rett og slett avhengig av en stor dose av hverdagen vår, for å klare å holde høyt tempo i jobblivet.

Lysholdere med ord som er viktige for meg, 'Småtrollene' og 'Karma', samt min bestemor som titter ned fra settekassen
- dette gjør meg bedre rustet til å håndtere et hektisk karriereliv.

Jeg er i utgangspunktet veldig dårlig på å gå glipp av ting. Jeg liker hverken å gå glipp av spennende jobbmuligheter eller sosiale møter med alle de fine bransjefolkene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Jeg er heller ikke god til å godta at alle andres prioritering ikke trenger å være min egen. At noen andre prioriterer flere sosiale treff, flere seminarer, flere møter eller et mer hektisk liv enn mitt, det må jeg tåle, uten å tenke at jeg burde vært et helt annet sted. For det er flere ting som jeg heller ikke er spesielt god på å gå glipp av, nemlig alle disse tingene som skjer på hjemmefronten. Om det er et trøtt foreldremøte, en hyggelig vennemiddag, en arbeidsøkt i hagen, å ha Småtrollenes venner på besøk en vanlig ettermiddag eller treningsturer i høstmørket med fine venninner - jeg vil ha med meg min dose av dette også!

Herved trykkes bremsen forsiktig inn.

Nå bestemmer jeg meg for at jeg må innfinne meg med min indre latskap av og til, på akkurat denne fronten. Det betyr naturligvis ikke at vi ikke skal nedprioritere kunder eller takke nei til alle henvendelser vi får i VU. Det betyr kun at jeg skal være flinkere til å holde noen dager hver uke tomme for møter og foredrag / kurs, sånn at jeg rekker komme meg ajour med kontorarbeid og kan utnytte den deilige fleksibilietene man har ved å drive et firma hjemmefra. Det betyr at jeg skal gå noen runder med meg selv, og lære meg selv å være fornøyd med det jeg faktisk får gjort, de arrangementene jeg får vært med på, de sosiale lagene jeg finner tid til, mer enn å være skuffet over meg selv over alt jeg ikke rekker. Jeg skal også tro meg selv på mitt ord, når jeg sier at dette ikke handler om at jeg ikke tør bygge gründerbedriften min større enn den er akkurat nå. At dette kun handler om at jeg synes det er helt okay å ikke skulle klare eller gjøre alt jeg vil akkurat nå. Jeg mener bestemt at mulighetene som finnes nå, bør finnes også om noen år - om vi behandler folk bra og gjør jobben vår så godt vi kan.

Tente lys, svibler i glass ...og tid til å lese en god bok?

Den siste tiden har jeg følt meg som et syltetøy som er smurt for tynt på en for stor brødskive. Jeg klarer ikke gjøre noe av det jeg ønsker godt nok, ta med meg nok av hjertet og hjerne inn i hver enkelt ting - for jeg må haste videre til neste. Ettersom vi stort sett får gode tilbakemeldinger fra kunder og virksomheter jeg holder foredrag for, så kan dette helt klart bety at jeg har for høye krav til meg selv. Når folk er fornøyd, så burde jeg også være fornøyd, eller hva? Nei, sånn virker jeg rett og slett ikke. Jeg liker å være veldig godt forberedt, jeg liker å gi folk mer verdi enn de forventer og jeg liker å kunne overraske litt i positiv forstand. Og da får jeg heller spre meg selv over en litt mindre brødskive en periode, om det er det som skal til for at jeg får til dette.

Denne helgen settes dermed av til en slags strategi- og opprydningssamling på mine egen vegne. Både for VU, for vårt hjem, våre vaner og uvaner, og for våre prioriteringer. Jeg skal gå gjennom oppgavebøker, strukturere og prioritere, og jeg skal beregne tidsbruk. Vi skal få gjennomført mye av ryddingen i hus og hage som vi ikke rakk forrige helg, vi skal få plantet løk i jorda (snakk om jording, slikt er som terapi for sjelen!) og vi skal tenke gjennom hvordan vi skal gjøre hverdagene våre enda litt bedre.

For uansett hvor spennende jobb jeg har, uansett hvor heldig jeg er som får reise til nye steder og snakke for engasjerte forsamlinger, uansett hvor takknemlig jeg er for alle mulighetene jeg får - uansett alt dette, så er det faktisk flest hverdager i livene våre. Jeg elsker hverdager og nå skal de altså bli enda litt bedre - både for meg, Småtrollene og EkteMannen, men også for kundene våre og vennene våre!

En god, nær og varm helg ønsker dere alle sammen

- fyll din helg med det som gir deg energi og ro, i perfekt blanding!

♥

Forresten - jeg skal rydde i enda et område her i livet mitt. Jeg skal rydde litt i mine relasjoner i sosiale medier. Jeg er på Twitter, Facebook, Instagram og flust av andre sosiale nettverk, og til nå har jeg hatt en slags "vil du være vennen min? såklart jeg sier ja!"-holdning til nye henvendelser. Det har ført til mange fine, spennende og gode relasjoner som jeg setter stor pris på. Det har også ført til mange nye forretningsmuligheter, som jeg nok ikke hadde fått hvis jeg ikke hadde en så "åpen" holdning til nye venner i disse kanalene. Men - det har også ført til at jeg har mistet litt av oversikten og ikke egentlig vet hvem jeg er venn med hvor. Det har ført til en nyhetsstrøm bestående av flere mennesker som helt sikkert er fine, gode folk, men som jeg rett og slett ikke egentlig vet hvem er. Jeg merker at mine nærmeste venner og kjente forsvinner fra min daglige nyhetsstrøm i sosiale kanaler. 

Jeg skal derfor avslutte en god del vennskap på Facebook, jeg skal avfølge en god del mennesker på Twitter og jeg skal slutte å abonnere på bilder fra en del folk på Instagram. Jeg håper virkelig ikke folk blir lei seg. Jeg håper ikke folk tror jeg gjør dette fordi jeg ikke har lyst til å bli kjent med dem. Jeg håper folk skjønner at om vi ikke har hatt noe særlig kommunikasjon sammen i disse kanalene, og om vi aldri har møttes før, så er det kun derfor vi ikke lenger er venner i disse sosiale kanalene. Jeg forstår at dette kan være et dårlig trekk for min del, og for VU sin del. Jeg forstår at jeg kan miste mye av den fantastiske heiagjengen jeg har hatt i disse fire årene vi nå har holdt på, og det synes jeg er utrolig skummelt. Men jeg må gjøre dette likevel. 

Om noen føler at jeg har gjort en feil, så kan det godt hende - og da håper jeg disse menneskene sier ifra til meg. Til dere andre; følg meg gjerne fortsatt på facebook, twitter eller instagram. Det aller meste av det jeg deler, deler jeg offentlig, så du går faktisk ikke glipp av særlig mye. Men jeg får bedre oversikt over relasjonene mine, og det trengs nå, merker jeg. 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Ser du gull eller gråstein?

Jeg tror livet handler mye om akkurat dette valget; ser du gull eller gråstein?

Ser du muligheter eller utfordringer, gleder eller sorger, fine folk eller de kjipe? Ser du jobbmuligheten som glapp, eller alle de spennende mulighetene som ligger for øyeblikket usynlige, men like fullt venter der ute et sted, noen kvartaler lenger fremme? Ser du hengemage, hengepupper og et hull i tanna du burde ha fikset, eller ser du en kropp som er myk, varm og funksjonell nok til å gjøre akkurat det du har lyst til å bruke den til? Ser du de visne blomstene på spisestuebordet og får dårlig samvittighet for at du ikke har kastet dem, eller ser du kjærligheten og gleden lille frøken Småtroll har kjent på da hun plukket disse blomstene for å gi de til mamma? Ser du på summen i nettbanken din og tenker det kunne vært flott med en null eller to ekstra på den summen, eller ser du alt du allerede har i livet ditt med en varm erkjennelse om at du faktisk har mer enn nok? Ser du hjemmet ditt med alle sine mangler, som støvet i krokene, hyllene med klær som burde vært sortert og all rom som burde vært gjort noe med, eller ser du hjemmet ditt som et sted folk har lyst til å komme på besøk til, et sted folk har lyst til å være i?

Ser du alle menneskene i dine omgivelser, som har mange av de tingene du drømmer om og ønsker deg, enten det er baby, singelliv, ekteskap, ny bil, tynn kropp eller fancy hus, eller ser du alle menneskene rundt deg som drømmer om akkurat det du har?

Det er kanskje ikke gull alt som glitrer,
men vi får øye på det i hvert fall, og det er da verdt en hel del.

Vi har alle våre dager med fokus på all gråsteinen som finnes i verden, og jeg tror det kan være sunt med slikt fokus noen slike dager innimellom. For å vite litt om hva som er bra, hva man setter pris på, må man også vite noe om alternativet. Gråstein finnes hos oss alle, og av og til finner man gråstein på rad og rekke. Energien tømmes og livet oppleves ugreit. Alle de kjipe folka som ikke behandler deg bra. Alle stang ut - som du håpet ble stang inn. All småkrangling - enten det er mellom små eller store, mellom venner eller kollegaer. Og ikke minst; alle forbedringsområder, både hos seg selv og hos andre. Om vi ser og kjenner godt etter, kan det rett og slett være lett å finne gråsteinen rundt oss. Noen dager kan gråsteinen ligge lag på lag over gullklumpene, og livet går trått i oppoverbakke.

Men;

ser du alt gullet som skinner rundt deg?

Ser du alle folkene som vil deg vel, som heier på deg, som synes du er kul? Ser du alle som ser på deg et forbilde, som skulle ønske de var mer som deg, og som blir ekstra glad når akkurat du sender noen ord eller vier dem litt oppmerksomhet? Ser du gullet rundt deg, ikke bare i form av fine mennesker, men alle tingene rundt deg og som gir deg den ekstra deilige go'følelsen, det som gir deg sjelero? Ser du effekten av dine prioriteringer og dine valg, som nå har vært med på å gi det det livet du nå har?

Jeg er helt klart en som i all hovedsak, ser gullet rundt meg. Jeg gleder meg over de små tingene i livet, som en kopp god kaffe, en fin todo-liste eller vakre blomster. Jeg ser gull over alt hvor enn jeg snur meg, og jeg i kveld kjenner jeg at det renner over for meg.

Jeg er takknemlig for å ha verdens beste EkteMann, som gir Småtrollene og meg de beste hverdagene - fyllt av glede, ro, fjas og klokskap. Jeg er takknemlig for å ha verdens (og da mener jeg Verdens!) beste Småtroll, som er så friske og blide og glade og kloke og omsorgsfulle, at jeg rett og slett får tårer i øynene av å tenke på hvor heldig jeg er. Jeg er takknemlig for å ha så godt som hele familien min samlet innenfor en veldig kort radius, og jeg er takknemlig for at disse menneskene er akkurat sånn som de er; ærlige, utfordrende, varme, hjelpsomme, sta og gode. Jeg er takknemlig for huset vi bor i og hvor godt vi trives her, i mitt barndomshjem, med alle menneskene som bor rundt oss på denne familietomten. Jeg er takknemlig for firmaet vårt og for at vi har klart å skape et selskap som gir oss spennende og utfordrende arbeidsdager, fantastiske kunder og deilig fleksibilitet - og som per i dag gir arbeidsplass til både Husfrua, EkteMannen og endel timer til et par frilansere også.

En oppbrukt frase, men like fullt sant;
"over skyene er himmelen alltid blå" - og den er jo det! :)

Og helt til slutt, men absolutt ikke uvesentlig;

jeg er så uendelig takknemlig for alle gullfolkene jeg er så heldig å kjenne! 

Alle disse gullklumpene som på hver sin måte, gjør livet mitt innholdsrikt, spennende, interessant, utfordrende, godt, lærerikt og gøy å leve! Det er alle disse folkene som gir meg en fantastisk ro, i form av at jeg vet at verden kommer til å klare seg bra i fremtiden, ettersom den tydeligvis består i all hovedsak av menneesker som er i bunn og grunn gode, og som vil hverandre vel. I hvert fall om vi skal ta menneskene rundt meg som et statistisk bra utvalg, og det skal vi. Særlig i kveld. Jeg er så glad i, og stolt av, gullfolkene jeg kjenner, som hver og en skaper sin egen fremtid så godt de kan, som er noens nære og kjære, som skaper trygge og gode hjem for seg og sine. Og det som er så fint; mine gullfolk har andre gullfolk i sine liv - folk jeg ikke aner hvem er, men som gir mine gullfolk akkurat det de trenger, og det gjør meg så glad!

Alle menneskene gir meg noe på en eller annen måte. Noen gir meg historier fra barndommen, mens andre gir meg noen å diskutere skolehverdagen til Småtrollene med. Noen er gode sparringspartnere for gründerlivet, mens andre er mine rollemodeller for familielivet. Noen heier på meg, mens andre lar meg heie på dem. Noen av gullfolkene ser jeg opp til, nesten med en form for ærefrykt, fordi jeg føler de kan og vet så mye, og jeg lærer derfor alltid noe når jeg er sammen med dem. Andre får jeg anledningen å fortelle, forklare og lære fra det jeg kan og vet, jeg får lov til å gi noe tilbake - en følelse som ikke er til å kimse av. Noen roser og gir meg hyggelige tilbakemeldinger, og gir meg en følelse av at jeg behersker - mens andre påpeker utfordringer og muligheter, og gjør at jeg strekker meg videre og blir stadig bedre.

Noen er alltid positive og får meg til å smile, mens andre er saklige og profesjonelle og får meg til å tenke nye tanker. Noen kverulerer på en herlig irriterende måte, og holder meg på tå hev. Andre gir meg trygghet og ro, til å være akkurat meg. Noen av dere ser jeg nesten aldri, men likevel stadig vekk - via internminnet i topplokket. Noen av dere ser jeg flere ganger i uken, og blir likevel aldri lei.

Og felles for dere alle;

dere er mine gullfolk og jeg er uendelig takknemlig for hver og en av dere! 

Et lite glimt av sol, det er gull for meg - da kan jeg glemme mye gråstein i form av grått og trist vær.

Og vet du hva noe av det mest fantastiske jeg vet på jord er? Det som er gull for noen, er gråstein for andre - og visa versa. Det betyr at om du leter etter det som er gull for deg, og ikke bryr deg for mye om det du finner av gråstein, blir det fine dager og gull nok til oss alle - og verden blir et godt sted å være. Det er i hvert fall min teori!

Jeg skal bli mye flinkere til å fortelle folk hvor mye jeg setter pris på dem, 

for tenk om de ikke vet det  fra før?

(Forresten, Ingvild - dette blogginnlegget kom mye på grunn av deg!)

♥

Hva eller hvem er gullklumpene i ditt liv? 

Del gjerne i kommentarfeltet om du vil - kanskje vi kan spre gullet videre der! 

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Da får du info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler de innleggene jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Et valg for Småtroll, menneskeverd og de verdiene som er viktigst for meg!

Jeg er nok ikke kjent for å være den som blogger mest om politikk, selv om noen innlegg her og der absolutt er ment som små spark i en eller annen politisk retning (om småbarnlivet, foreldrepermisjon og andre ting). Jeg har sjeldent vært opptatt av å holde mine politiske valg hemmelig, men jeg har ikke vært den som har ropt høyest om mine valg og argumenter deretter.

Ved dette stortingsvalget derimot, føler jeg for å si tydeligere ifra hva jeg mener og litt mer om hvordan jeg tenker. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg ville si ifra akkurat ved dette valget, mens det har vært mindre viktig for meg andre år. Etter litt grubling, har jeg nå kommet frem til hva dette skyldes;

Dette valget handler for meg ikke om enkeltsaker. Det handler ikke lenger om hvem som vil skape de beste levekårene for oss i Norge, om hvilket parti som gir meg lavest skatt eller hvilke av politikerene jeg stoler mest på. For meg handler dette valget aller mest om verdier - og hvilke verdier jeg er vil stille meg bak. Mitt valg falt i år på bakgrunn av menneskeverd, solidaritet og holdninger - og hva jeg føler jeg kan stå rakrygget bak, om våre Småtroll eller deres barn skulle spørre meg mange år frem i tid. 

En nydelig, stor dag!

Jeg har stor tro på Erna Solberg, både som statsminister og som medmenneske. Hadde Høyre sagt de ville lage regjering med Venstre, hadde valget mitt vært veldig mye vanskeligere ved dette Stortingsvalget. Men, ettersom Høyre vil danne regjering også med FRP, er det for meg veldig enkelt: min stemme går til Arbeiderpartiet, og jeg håper dermed på 4 nye år med Jens Stoltenberg som statsminister. Dette er ikke fordi jeg er redd FRP skal klare å skape spesielt mye "ugagn" i regjeringsposisjon eller at de egenhending kan klare å "ødelegge Norge". Det er heller ikke fordi jeg er redd Erna skal miste jerngrepet eller at jeg tror en borgelig regjering har skumle motiver og hensikter om å kjøre Norge i grøfta. Selvfølgelig ikke. Mye av politikken til denne borgelige regjeringen kan jeg absolutt stille meg bak.

Men - i år vil jeg gi min stemme til de jeg mener har meninger, holdninger og verdier jeg rakrygget kan stille meg bak. Jeg mener vi har det så godt i Norge, at vi kan, og bør, tenke utover oss selv. Jeg er ikke opptatt av å betale mindre skatt eller få færre flyktninger til Norge. Jeg vil at Norge skal være et solidarisk, humant og godt land for oss som bor her, og at vi skal fremstå som lite egoistiske og som gode verdensborgere, for alle som titter på oss fra utlandet.

Jeg har delt litt rundt mine tanker om dette valget både på Instagram og Facebook de siste dagene. Det er ikke fordi jeg håper at min "propaganda" skal få noen av mine venner til å skifte mening. Jeg tror ikke at jeg har så stor påvirkning på mine venner, og jeg ønsker heller ikke ha det ;) Jeg er derimot glad i åpenhet, og at de som vil dele sine tanker, kan gjøre nettopp dette. Det sies at vi skal ha et "hemmelig valg", og såklart; ingen skal tvinges til å si hva de ønsker å stemme på, om de ikke selv vil. Men - vi som nå bruker sosiale medier til å dele veldig mye fra livene våre, skal vi ikke kunne bruke de samme mediene til å dele dette også - det som kanskje er noe av det aller viktigste vi kommer til å gjøre på en god stund fremover? Mange av de som følger meg, har sagt at de setter pris på åpenheten og at jeg deler både fra privatlivet og jobblivet. Jeg synes derfor det ble unaturlig å ikke snakke om dette også.

Dette er en dag hvor jeg kjenner ekstra godt på takknemligheten!

Dagen i dag er rett og slett litt 'stor' for meg, om jeg kan si det sånn. Jeg har flust opp av følelser, både inni og utenpå, akkurat i dag - for så stor, viktig og nydelig synes jeg denne dagen er. Jeg tenker på hvor heldige vi er som har et demokrati og kan stemme på det partiet vi mener er aller best rustet til å lede landet vårt videre. Jeg er takknemlig for at vi slipper spekulasjoner om valgfusk av amerikanske dimensjoner. Jeg er glad for at jeg kan ta med meg prinsesse Småtroll inn i valglokalet og at vi kan snakke sammen om hva det vil si å stemme på et parti. Jeg er glad begge Småtroll-guttene ser voksne i alle aldre valfarter til valglokalene, og tenker at det er helt naturlig å stemme ved valget. Jeg er glad for at har det så godt i gründervirksomheten min, at jeg kan dedikere resten av ettermiddagen til de som er aller viktigst for meg; Småtrollene og EkteMannen.

Godt valg, alle sammen - håper du bruker stemmen din!

Pin It

Stressmestring med gullfisker og peoner

Av og til spør noen meg om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre folk. Noen spør om jeg aldri har behov for å lande og lade, eller hvorfor det virker som jeg ikke trenger å prioritere vekk noe som helst. Hvordan får du tid til alt, er en gjennomgående greie folk spør meg om. Jeg svarer med et litt usikkert fnis, at jeg slettes ikke har flere timer i døgnet enn andre. At joda, jeg prioriterer vekk ting jeg også.

Deretter tar jeg meg i å lure på hva slags inntrykk folk egentlig har av meg, hva er det jeg gjør for å gi folk dette inntrykket, og er dette noe jeg burde ta inn over meg eller endre på? Hvorfor fremstår jeg som den med ekstra timer i døgnet, når jeg selv føler det er så utrolig mye jeg ikke får gjort?

Slikt blir det tankedrodling av, og jeg må jeg advare dere; dette blir langt og ganske navlebeskuende.

La meg bruke denne uken som et eksempel. Akkurat denne uken er rett og slett en god uke å bruke som eksempel, for den inneholder det meste av de tingene jeg gjerne vil drodle litt rundt. Uken har vært av det særs hektiske slaget. Det har vært møter i fleng, og det har vært opplæringsdager og planleggingsmøter, fotballtreninger og sosiale aktiviteter, regnskapstall og opprydning i vintertøy. Uken har inneholdt dårlig samvittighet, smil, regn, glede, frustrasjon og takknemlighet. Den har inneholdt spørsmål om hva vi egentlig driver med i dette firmaet vårt, ja, annet enn å spise fancy lunsjer og drikke fin vin, altså - og det er det nok mange som lurer på, tenker jeg. Og uken har også innholdt flust av viktige oppgaver, fine folk og seriøse planer jeg burde brukt mye mer tid på enn jeg har klart å gjennomføre. En helt vanlig uke, altså.

La det være hevet over enhver tvil med en gang; jeg liker at livet er hektisk og jeg får energi av det. Jeg elsker å ha mange baller luften, ta imot og kaste opp, sjonglere ballene rundt, legge hver ball trygt på plass i listeform, sortere listene og delegere ballene videre til flinke folk. Det er utrolig givende! Og uansett hvor hektisk en jobbuke er, liker jeg å fylle opp med fine folk på privaten også. Egne Småtroll og EkteMannen krever og får sin naturlige 1. prioritet, men jeg har samtidig behov for påfyll fra venner og kjente fra andre hold også. Timene fylles raskt opp, døgnet går fort over i det neste, og jeg er like blid. Om ikke blidere, til og med, og jeg forstår at det er klart at det kan være irriterende. Men, om folk bare hadde visst hvor enkle triks jeg bruker, er jeg sikker på at flere hadde vært mindre stresset og mer glade. Og så hadde jeg kanskje virket mindre irriterende også, som en liten bonus?

Mitt tips til deg som ønsker et hektisk og fullt liv, uten at det oppleves som stressende, er å være en blanding av hundevalp og gullfisk. Det rådet har du kanskje ikke fått før? Jeg antar jeg blir berømt for denne metoden, så legg deg på minnet at du leste det her først ;)

Som en klok dame sa på et inspirasjonsseminar jeg var på denne uken; "Man kan ha det hektisk uten å stresse." Her ligger nemlig mye av trikset for min del; det å være til stede fullt og helt der jeg er. Når jeg er der. Høres enkelt ut, men det er ikke like enkelt alltid. Når jeg jobber så jobber jeg, fullstendig oppslukt i og dedikert til den kunden jeg jobber med og for. Jeg tenker på alle oppgavene jeg skal gjøre for denne kunden, alle prosjektene som jeg holder styr på, alle mulighetene jeg ser, alt som både kan, bør og må gjøres. Deretter lurer jeg på hvordan jeg kan sørge for at jeg får dedikert nok timer til akkurat denne kunden, slik at vi får gjort alt vi skal og vil. Noen få kvarter senere kan jeg hente prinsesse Småtroll i barnehagen, og når hun lurer på om vi kan gå gjennom skogen hjem, sier jeg et rungende ja til det. Da ser vi ikke på klokka eller tar opp mobilen for annet enn å lagre et minne som et bilde på kamerarullen. Da tenker jeg ikke på alle de ventende oppgavene jeg skal gjøre for kundene mine senere på kvelden eller på at jeg ikke har fått lest gjennom alle dokumentene i forkant av FAU-møtet på skolen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får gå på tur i eventyrskogen med min egen, lille prinsesse, og jeg får lyst til å være enda mer sammen med Småtrollene mine. Så tar jeg meg i å lure på hvordan jeg kan få dedikert enda flere timer til akkurat det.

Hva som er viktig og engasjerende flytter seg med omgivelsene mine.

Til dere som ikke øyeblikkelig skjønner hva jeg mener med å være en blanding av hundevalp og gullfisk; jeg kan være grei og forklare det hele litt nærmere. Jeg er en person som er veldig lett å engasjere, glede og få entusiastisk, akkurat slik hundevalper gjerne er. Hundevalper synes enhver som gidder leke med dem, er verdens beste og mest interessant person. Hundevalper vil alltid være med på tur, de er gode lyttere der de ligger på fanget ditt og de vil alltid være med på leken. Den som gir hunden mat, går noen lufteturer og klør den bak øret, får ubetinget kjærlighet, full oppmerksomhet og en livslang venn tilbake. Sånn er det med meg også, kanskje sett bort fra det der med å klø bak øret, da.

På samme tid er jeg som en gullfisk. Gullfisker er kjent for at hukommelsen varer i cirka 3 sekunder, og omtrent sånn er det med meg også. Jeg er fullt engasjert i møtet jeg er i der og da, men jeg bærer ikke med meg forrige møtes oppgaver og utfordringer, inn i det neste. Er jeg i skogen eller på sykkeltur med Småtrollene, har jeg glemt den lange oppgavelisten som ligger hjemme og venter på meg hjemme, så om vi møter noen på vår vei som inviterer inn på kaffe, takker jeg gjerne ja til det. Hundre prosent til stede der og da, og når vi ikke lenger er akkurat der og da, ja, da er jeg over i en ny situasjon - og vips, fokuset ER over på noe nytt og det forrige er glemt.

Dette høres fint og flott ut, ikke sant? Muligens også litt rart?
Det er faktisk fint og flott, og fungerer helt fantastisk. Helt til det kollapser, men det er greit det også.

For det er klart systemet må få kollapse innimellom! Når man fokuserer fullt og helt i det meste man gjør, og har gullfiskhjerne mellom hver ting, er man rett og slett avhengig av å notere ned og få ting inn i system med en gang etter hver aktivitet. Og selv med system, prioriteringer, delegering og orden, blir det av og til kollaps. Når jeg løper fra det ene møtet til det neste, svinser innom Småtroll og EkteMann og er fullt engasjert i lekser og middag, tilbake til et nytt møte eller en annen aktivitet som får fullt fokus, og så til slutt havner i et veldig hyggelig sosialt lag med like fullt fokus - da blir det rett og slett ikke alltid tid til å få notert viktige ting ned i sine systemer og sin struktur. Da blir det ikke alltid tid til å bearbeide hodet og opplevelsene ved å skrive om det i bloggen. Da blir det ikke alltid tid til å lande, lade om og justere fokus. Når jeg ikke får notert, oppdatert og bearbeidet over lengre tid, da er kollapsen nært forestående.

Slike kollapser er organisert av min hjerne og kropp i samarbeid, og jeg antar de gjør det for å gi meg en skikkelig restart av systemet. De setter på bremsene og tvinger meg til å omprioritere tiden min. Dette kollapset er nok ikke noe som folk flest oppdager, så veldig alvorlig kan det ikke sies å være. Men det er like fullt veldig nødvendig for meg med en slik kollaps, og mine aller nærmeste merker det helt klart på meg. Det aller første tegnet er at jeg blir veldig stille. Stillheten er et tegn på at hjernen går på høygir og jeg sorterer oppgaver, folk og prioriteringer inn i et mentalt excelark. Jeg argumenterer for og imot med meg selv, og jeg har dårlig samvittighet på den ene siden og trøster meg selv på den andre. I denne fasen bør EkteMannen bare la meg tenke i fred, og definitivt ikke kommentere at jeg er merkelig stille. Om han gjør det, kan han nemlig trigge det neste stadiet i denne kollapsen; skyldbonanza!

Denne skyldbonanzaen inkluderer alt jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg burde ha lært bort mer, sagt nei mer, sagt ja mer, prioritert hardere, fått til mer, gjort mindre, tjent mer, spist mindre, siktet høyere, hjulpet flere, trent mer... På dette stadiet renner hodet over og det overskytende ryr ufiltrert ut gjennom munnen. EkteMannen havner da fort i en vanskelig, og ganske farlig, rolle som ufrivillig meddebattant. Om EkteMannen argumenterer, forsvarer eller justerer, blir alt som han sier naturligvis helt feil - og brått ender han opp med noe av skylden også. Småtrollene, som jeg for kort tid siden la planer for å få enda mer herlig mammatid med, kastes i seng i en feiende fart, ettersom det er forholdvis utmattende å ha denne skylddiskusjonen med meg selv og lunten for Småtrollbråk blir svært kort.

Ettersom jeg innledningsvis brukte denne uken som eksempel, kan jeg fortsette med å fortelle at torsdag kveld var kvelden for kollaps denne gangen. Torsdag var dagen da jeg hadde vært på et fantastisk inspirasjonsseminar, fyllt av det ene mer inspirerende foredraget etter det andre. Når jeg deretter kom hjem fra denne fine dagen, var jeg så inspirert og full av nye planer, ønsker og muligheter inne i hodet mitt - at det rett og slett tippet over. EkteMannen ble utvalgt lytter og fikk høre om mitt indre ønske om å egentlig skulle bli lærer, tenk så meningsfyllt det ville vært - og hva om jeg har en fantastisk lærer i magen som verden nå blir frarøvet? Tenk om jeg ikke blir en fantastisk, morsom, klok, viktig og sunn gammel dame når jeg blir stor, er det toget gått for meg nå? For ikke å snakke om; burde ikke jeg egentlig siktet høyere, vært tydeligere, satset mer, tøffet meg mer og turt å være rarere - er jeg rett og slett utrolig feig? På dette nivået i kollapsen, er jeg ikke spesielt god å diskutere med. Jeg krever min lytter og jeg etterspør saklige tilbakemeldinger, men om kommentarene fra EkteMannen er av typen "...men har ikke du fått til endel da? Du er da ganske klok og fantastisk allerede? Og er du ikke litt lærer når du holder kurs da?", blir dette møtt av intet annet enn slakt. Han forstår naturligvis ingenting.

Når man føler seg frustrert og misforstått, er det få veier ut av en slik situasjon, og jeg gjorde som nødvendig var; jeg  trampet hardt ned trappen med en ny notatblokk og fin penn i hendene, og så gikk og la meg. Mye tidligere enn normalt er. Så da lå jeg der i sengen da, og skrev ned oppgaver og tanker så det sprutet. Notatboken fikk vite om alt som stakkars meg måtte ha oversikt og kontroll over, og punktene kom som perler på en snor, fint dandert under forklarende overskrifter. Så sovnet jeg, mens jeg fortsatt var temmelig sint på meg selv, EkteMannen, familien, verden, kundene, vennene og de flinke foredragsholderne fra inspirasjonsseminaret.

Morgenen etter våknet jeg opp med mange punkter på en lang liste i boken ved siden av meg, og når jeg kom meg foran macen, var det første jeg leste en mail fra en kunde som sa at hun gledet seg til heldagsmøtet vi skulle ha denne fredagen. Vips knips og det var det! Det å tømme hodet ned i en notatblokk, se alt tankegrums svart på hvitt, og det å våkne til en mail fra en kunde som gledet seg til møtet med oss, det var altså det som skulle til denne gangen. Kollapsens ende var et faktum, og finere fredag skal man jammen lete lenge etter.


Så, for å forklare i punktform hvordan man kan gi folk inntrykk av at man har ekstra timer i døgnet og virke stort sett irriterende positiv og blid, drister jeg meg frempå med noen oppsummerende tips til slutt;

• Ikke stress, vær en hundevalp! Vær der du er fullt og helt, og når du er ferdig med å være der du er nå, kan du være på det neste stedet, men absolutt ikke før. I mine øyne er det nemlig all denne tenkingen på hva som kommer rundt neste hjørne, som gjør oss stresset.
• Dyrk din indre gullfisk! Vær så engasjert i det du gjør akkurat nå, at du ikke kan huske å ha vært like engasjert i noe som helst tidligere. Det kan være et kundemøte, sykketur med Småtroll eller å synke ned i sofaen med en god bok - fullt og helt engasjert, uten tanke for hva du gjorde i sted eller hva du skal gjøre etterpå. Bare husk å noter oppgaver og tanker ned etter hver aktivitet, om noe skal huskes til senere.
• Noter fra deg stresset ditt i en fin notatbok! Det er virkelig en fordel å se alle oppgavene svart på hvitt foran seg. Da kommer noen prioriteringer rekende på en fjøl. Noe kanskje må soves litt på, men utfordringene og mulighetene blir raskt litt tydeligere når man ser de slik i listeform.
• Tillat deg en kollaps i ny og ne! Se på det som kroppens reboot, og husk bare at du går og legger deg når du blir ufin i argumentasjonen eller stillheten din. Det er virkelig noe i det at "tomorrow is yet another day", og det meste blir bedre om man bare får sovet ting av seg. 
• Aldri undervurder gleden ved kjøpt lykke! Fredag handlet vi inn peoner, boblevann, godt bakverk, nye magasiner og litt annet, og slikt kan gi en akutt lykkefølelse som varer langt inn i helgen og enda litt til. Det å se og lukte på peonene, gir meg umiddelbar glede og akutt lykkefølelse - så enklere tips kan jeg vel ikke gi!

Og du, tenk "Hva er egentlig det verste som kan skje?" når du er som mest frustrert - det gjør jeg, og det funker bare bedre og bedre. For hva er egentlig det verste som kan skje? Ja vel, så gjør du en blunder på jobb, du prioriterer feil, du glemmer en sak eller du viser deg fra en ikke hundre prosent fullkommen side. Det er menneskelig å feile, og ingen du møter på din vei, kan med rette hevde at de aldri har gjort en feil i sitt liv. Det vil i så fall være blank løgn, det tør jeg påstå! Det fine er at dette spørsmålet fungerer på de aller fleste områdene i livet. Hva er det verste som kan skje om du ikke får bakt den kaken til sommeravslutningen, og heller kjøper en pose boller? Hva er det verste som kan skje om du ikke får samlet familie og venner til det hyggelige laget du hadde lyst til? Jeg tipper de har forståelse og fortsetter å være glad i deg likevel. Hva er det verste som kan skje om Småtrollene enda ikke har fått størrelser som passer til den norske, regnfulle sommeren, og fortsatt tråkker rundt i litt for varme og litt for slitte cherox? Hva er det verste som kan skje om du ikke tar husvasken denne helgen, men heller koser deg i sofaen med dine kjære?


Dette er et alltid tilstedeværende spørsmål i mitt hode, og for all del; dette er noe jeg må jobbe med og gjøre meg selv mer og mer bevisst på også. Når det stormer som verst, så blir jeg ekstremt selvopptatt og klarer ikke å tenke "Hva er det verste som kan skje?" akkurat der og da. Men jeg øver meg! Akkurat nå prøver jeg å fortelle meg selv at det antakelig ikke er noe grusomt som kommer til å skje, selv om jeg ikke har begynt å så i kjøkkenhagen min enda. Jeg forsøker å fortelle hodet mitt at det aldri er for sent, selv om jeg ikke har begynt vårens luking i bed enda. Og selv om jeg har falt fullstendig av 100 dagers-treningsprosjektet inspirert av fineste FruFly, forsøker jeg å tenke hun antakelig ikke synes jeg er stor feiging likevel! Det viktigte er kanskje å komme igang på nytt med treningen, for min egen del, og så får jeg heller kanskje gå litt mindre høyt ut denne gangen da. Det er vel ikke det verste som kunne skjedd? Og så tenker jeg på at denne helgen skulle blitt brukt til jobbing både for VU og i hagen, men selv om det har blitt avslapping, sosiale lag og blogging i stedet, så er vel ikke det det verste som kunne skjedd? I morgen begynner en ny uke, og jeg føler meg klar!

Jeg ønsker dere alle en

strålende, hektisk og stressfri uke!

♥

Til slutt må jeg bare si; tusen takk for tålmodigheten, kjære blogglesere! 

Jeg ser av besøkstallene at en god del av dere kommer på stadige besøk til denne bloggen, 

bare for å bli møtt av flere uker gamle blogginnlegg. Heldigvis klikker dere rundt litt og finner forhåpentligvis noe 'gammel moro' å lese, men like fullt; takk for at dere ikke glemmer meg mellom mine alt for sjeldne innlegg. 

Jeg virkelig savner å oppdatere bloggen min hyppigere, jeg savner å skrive for meg selv og kun meg selv 

- og jeg savner dialogen med de fine leserne mine. Så får vi håpe at min intensjon om mer regelmessig pauser til egenskriving nå endelig blir gjennomfør. Den som titter innom får se... ;)

Pin It

Om dager som ikke virker

Av og til virker de rett og slett ikke. Dagene, altså.

Ikke for det, jeg har full forståelse for at man må ha noen dager som ikke virker innimellom, sånn for å kjenne på hvor heldig man er til vanlig. Det som derimot er plagsomt, er å ha slike dager som ikke virker - uten å i det hele tatt forstå hvorfor de ikke virker. Det i seg selv kan gjøre dagen enda mer umulig, mer kronglete og ganske så rar. Om jeg for eksempel var bekymret for et regningshav som hoper seg opp eller at vi har alvorlig sykdom i nær familie, så hadde jeg jo skjønt hvorfor dagen ikke virker. Om jeg var veldig sliten eller kanskje bare litt forkjølet, kan jo det sette ut selv den beste av oss. Om jeg hadde hatt alt for mye å gjøre, eller kanskje litt for lite - eller rett og slett; om jeg var bekymret seg for at jeg hadde for lite, eller for mye, å gjøre, da hadde jeg skjønt at dagene var trøblete. Om jeg kunne skylde på folk i livet mitt som ikke virker som de pleier, enten det er egne Småtroll, EkteMann, venner, bekjente eller tilfeldig forbipasserende, så kan det absolutt påvirke dagen min i dag. Og naturligvis; det kunne alltids skyldtes været! Dårlig vær kan gjøre selv den fineste dagen litt mer grå og uvirksom.

Men...

Hva om solen stråler fra blå himmel, oppdragsmengden er fin og flytende, EkteMannen lager den deiligste kyllingsalaten til middag, effektiviteten på todo-listen har vært godt over gjennomsnittet denne dagen og Småtrollene smiler fra øre til øre? Hva om de store bekymringene ikke er tilstede, man er frisk som en fisk, er i tillegg velsignet med en forholdsvis funksjonell og frisk familie også og folkene rundt virker sånn omtrent som de skal? Og likevel oppstår det altså en merkelig murring i magen, hva skal man tenke da? En murring som gjør at dagen rett og slett slår krøll og blir helt feil, og som gjør at det aller meste er litt irriterende, uavhengig av tid, sted og situasjon. Hva om man finner seg selv hakket strammere i stemmen når man svarer Småtroll, EkteMann og kanskje til og med en kunde eller to? Hva om man har en dag som har vært strålende på alle mulige måter, sånn bortsett fra at den ikke har vært strålende i det hele tatt?

Hva skal man gjøre med slike dager som ikke virker som de skal?

Jeg har dessverre ikke den ultimate oppskriften, om det nå finnes en. Det jeg mest sannsynlig ville anbefalt andre, om de hadde spurt meg, er å se etter de fine tingene i livet. Og om de klarer; fokusere ekstra godt på de fine tingene, helt til disse merkelige dagene går over. Jeg tror man kan gjøre en god del med vrange dager, om man ser ekstra nøye etter. Om man leter etter de fine blomstene som titter opp i veigrøfta, finner frem tente lys til kveldsmaten, ser bort på den nye, fine vesken som står i gangen og venter på neste luftetur, drikker store kopper te, hører på god musikk og naturligvis; smiler og gledes der det smiles og gledes kan. Om man ser etter de tingene som har gått bra, som man har klart og som man har fått unnagjort, fremfor å fokusere på det som ikke har gått bra eller alt man ikke har fått gjort. Da bør vrange dager bli bedre enn de kunne blitt. Og den beste medisinen av alle; å ta et Småtroll eller tre på fanget og tvinge dem til en lang og hard 'kos med armer og lyd'.

Det er nok det jeg ville anbefalt, så da får jeg vel ta frem en skje og smake min egen medisin. Mon tro om det er enklere sagt enn gjort? Forresten; jeg har et tips til - og det lurer jeg på om er selve gulltipset; jeg anbefaler å skrive ned tankene i eksempelvis et blogginnlegg (eller en notatbok for den sakens skyld). På den måten kan man få ut litt gruff og forhåpentligvis kjenne seg litt bedre.

En ny dag venter i morgen, og hva er vel sannsynligheten 

for at jeg får to dager på rad som ikke virker? 

♥

Pin It

Hva om jeg ikke var meg?

Av og til tar jeg meg i å lure på hvordan livet ville vært om jeg ikke var meg.

Altså - ikke at jeg var en fullstendig annen, med et helt annet liv. Ikke det at jeg byttet liv med en kjendis, noen jeg ser veldig opp til eller noe sånt, selv om jeg naturligvis har hatt min del av den type dagdrømmer opp gjennom livet også. Og bare så jeg får sortert ut det med en gang; jeg tenker ikke på dette fordi jeg er misfornøyd med hvordan livet mitt er nå eller hvordan det har vært i mine 37 år så langt. Nei, det jeg har tenkt litt på i det siste, er hvordan livet hadde vært om jeg fortsatt var meg selv, men en annen versjon av meg selv. Hvordan hadde livet mitt vært om jeg hadde fått oppfylt alle ønsker jeg har hatt underveis?

Hva om jeg faktisk hadde våknet en morgen og vært den kuleste jenta på hele 7. klassetrinnet, den som var rangert som nummer 1 og som alle så opp til? Hva om jeg fra en dag til en annen fikk de nydelige krøllene jeg drømte om? Hva om jeg fikk den tynneste, fineste kroppen, og mamma og pappa faktisk sa ja til å gi meg tøffe Levis 501-bukser? Hva om jeg ble vanvittig talentfull innen all sport, slik at gutten jeg gikk og kikket på i smug, faktisk ble imponert? Hva om jeg var kreativ som få og utrolig handy? Hva om jeg ble selvsikker og trygg på alt jeg ønsket å være selvsikker og trygg på? Hjelpes - hva om den ultimate dagdrømmen min hadde gått i oppfyllelse, slik at jeg og Stig-Inge Bjørneby faktisk ble kjærester og levde lykkelig alle våre dager?

Hvem hadde jeg vært i dag, om jeg kunne valgt på øverste hylle gjennom livet og magi var et reelt verktøy jeg kunne bruke? Hvordan hadde livet mitt sett ut nå, om jeg kunne plukke av meg og justere de tingene jeg ønsket, både mentalt og fysisk, og fremstå for verden akkurat slik jeg selv mener ville vært den mest optimale versjonen av meg selv? Hva om jeg kunne foretatt en skikkelig photoshopping av mine egenskaper og kjennetegn; øke kontrasten og fokuset på tingene jeg er fornøyd med, og redusere skarpheten og legge på et fint slør over mine forbedringsområder?

Hadde jeg blitt meg selv i dag og hadde livet mitt sett likt ut, om mine ønsker hadde gått i oppfyllelse underveis?

Selv om det kan virke naivt, har jeg en eller annen form for tro på at ting skjer av en grunn. Jeg forstår naturligvis at kortene jeg ble utdelt når jeg ble født, har mye å si for hvordan livet mitt er i dag. I tillegg vet jeg at min trygge barndom som eldst blant tre søsken og det at vi har foreldre som fortsatt er gift og bor på samme sted den dag i dag, også har hatt mye å si for hvordan min personlighet har utviklet seg. Jeg er likvel sikker på at valgene jeg har tatt opp igjennom livet, utfordringene jeg har møtt på, feilene jeg har gjort, mulighetene jeg har fått (og tatt), menneskene jeg har møtt - og likt eller ikke likt, i stor grad har vært med på å forme den jeg er i dag. På godt og vondt, såklart.

Det at jeg hadde mange venner i barndommen, men ikke den ene bestevenninnen gjennom tykt og tynt, har antakelig vært med på å gjøre meg vant til å knytte bånd med mange forskjellige typer mennesker. Det at jeg ikke var tynnest og penest og kulest, gjorde nok at jeg ville hevde meg i skolefag eller på basketballbanen. At foreldrene mine lot meg ha jobb ved siden av skolen helt fra barneskolen av, gjorde at jeg følte en form for selvstendighet tidlig. Det at jeg var eldst i søskenflokken, lærte meg helt klart å ta ansvar. Det at jeg fikk redefinere meg selv på NHH i Bergen, ga meg en helt ny trygghet og selvfølelse som menneske. Det at gutten jeg dagdrømte om som fjortis, slettes ikke valgte meg, og det at Stig-Inge Bjørneby ikke engang vet at jeg eksisterer, gjorde at jeg var i helt riktig modus da EkteMannen kom inn i livet mitt igjen, denne gangen som noe mer enn kun en tidligere klassekompis. Og det at EkteMannen kom inn i livet mitt akkurat da, gjorde at resten av brikkene falt på plass som perler på en snor, og de tre mest fantastiske Småtroll så dagens lys i tur og orden i løpet av 4 1/2 år. Alt dette og enda mere til, førte til at vi kunne starte vårt eget firma og leve av å gjøre ting vi elsker og er fullstendig engasjert i og dedikert til! Jeg er til og med sikker på at livet har enda flere planer for oss rundt neste sving, og jeg vet nå med sikkerhet at dette kommer til å innebære noe nytt, noe vanskelig, noe tøft, noe kult, noe morsomt, noe spennende, noe rørende, noe søtt, noe vondt og mye godt. Akkurat sånn som selve livet er.

På enkelte gråværsdager skal jeg være ærlig og si at jeg fortsatt har noen ønsker for forandring både for meg selv og livet mitt. Ting jeg vil justere, photoshoppe vekk, bli bedre på, ha mer av, mindre av eller gjøre mer av. Men så forsvinner skyene, solen kommer frem og jeg kjenner igjen den varme følelsen jeg sitter med akkurat nå; jeg er så utrolig takknemlig for livet mitt akkurat slik det har blitt! Jeg er takknemlig for alle tilfeldigheter, problemer, erfaringer, muligheter og utfordringer jeg har fått underveis, som på sett og vis har medført at jeg fant selveste drømmemannen i en gutt jeg en gang gikk i klasse med, at vi fikk våre tre vidunderlige Småtroll, at vi kan drive firmaet vårt, at vi kan ha våre dyrbare hverdager - og som har resultert i de ulike, spennende, rare, kloke, utfordrende og gode menneskene vi er så heldige at vi har i livene våre. Og er jeg skikkelig i godlynne, kan jeg til og med være takknemlige for mine runde kanter, da det gjør at jeg ligger an til å bli den gode, runde bestemoren som alltid smiler og har et mykt fang til barnebarna mens bolledeigen står til heving.

Jeg har helt klart vært heldig med kortene jeg har fått utdelt, jeg har vært heldig med rammene og betingelsene, og jeg har vært heldig med det at de utfordringene jeg har hatt i oppveksten, helt klart ikke er av den virkelig alvorlige arten. Det har likevel vært tider da jeg har opplevd noe som den aller største utfordringen, noe annet som blodig urettferdig, noe tredje som vanskelig og vondt. Men dette er også blant de opplevelser som har vært med på å gjøre meg til den jeg har blitt i dag! Hadde vi blitt like hele som mennesker, om vi ikke hadde denne type erfaringene med oss i bagasjen? Hvordan hadde livet mitt  vært i dag, om det hadde vært som en dans på roser uten torner?

Livet er fylt av kontraster, og for meg handler det mye om hvor jeg ønsker å legge fokuset mitt. Jeg klarer naturligvis ikke være gjennomført positiv hele tiden, men jeg er likevel helt overbevist om at livet mitt, for meg og mine, blir bedre om jeg fokuserer på det positive. Og det betyr at selv det negative blir noe positivt på et vis! Fint, eller hva?

Jeg konkluderer med at jeg er veldig godt fornøyd med at min fjortisdrøm ikke valgte meg, at Stig-Inge ikke vet hvem jeg er, at jeg var et litt nerdete skolelys som barn og at jeg aldri ble valgt først hverken i gym eller på fest. Det har vært med på å sørge for at jeg sitter her i kveld og smiler, er irriterende positiv og vanvittig takknemlig - for livet mitt og alle menneskene i det.

God 1. påskekveld alle sammen

- og takk for at akkurat du leser mitt tanketull! 

PS: Du ser kanskje at jeg har fått en ny måte å kommentere på her på bloggen, og det skal forhåpentligvis gjøre det bedre for deg som vil legge igjen en liten hilsen. Du kan også krysse av for at du får mail når jeg svarer, du kan logge på med ulike andre sosiale nettsteder - og du ser kommentarer og svar underhverandre. Håper du synes det er til det bedre! 

Pin It