Dugnadsånd og gulrøtter, uslåelig kombo!

Denne helgen har jammen meg vært litt pussig. Vi hadde planlagt stor dugnad i hagen denne helgen, hadde invitert den fineste familien, kjøpt inn masse mat og gjort alle forberedelsene - for så å avlyse hele greia på grunn av veldig dystre værutsikter og veldig trøtte og slitne barn etter en lang barnehage- og skoleuke.

Så ombestemte skyene seg. Litt har det jo regnet, men vi har jammen sett mye blå himmel og strålende sol også! Og; Den fine, allerede avlyste familien uavlyser seg selv og kommer likevel!

Svigermor tok turen fra Østfold, overnattet og bodde i hagen vår fra lørdag til søndag. Neida, ikke bokstavlig talt, vi lot henne sove inne, på eget gjesterom til og med. Men, hun er HageKjerring nummer 1 og er av typen som jeg er overbevist om synes det er utrolig irriterende at magen krever mat og kroppen krever søvn. Så med hennes ekspertise og Ekte Mannens sterke muskler (høh!) har det jammen meg blitt en god del tydligere hvordan hagen vår kommer til å se ut når vi får prosjektene våre ferdig - og sånt no' blir jeg glad av! Vi har vært veldig fornøyd med oppussingen her inne, men ute har jeg syntes det har sett stusselig ut. Ikke har vi hatt egen oppgang fra garasjen heller, men det er nå altså pågang. Stor stas!

Søstrene sisters kom med sine respektive vedheng og den viktigste Tiriltopp, og så lurte vi med oss Høvdingen og Dronninga fra nabohuset og vips så var vi 13 til bords! Det ble deilig kjøttsuppe til middag, vafler og is til kvelds / dessert, men nesten det beste av alt; Etter middagen tok jeg med svigermor en liten runde i hagen for å få noen tips og råd. Blant annet sjekket vi status i kjøkkenhagen min. Vi kunne trygt konkludere med at det er litt vel overgrodd der nå (takket være mye regn og lite luketid) og at det var på høy tid å fjerne årets avblomstrede og ferdige 'greier', for å gjøre klart til høst, vinter og ny såing til våren. MEN; Jeg fikk med meg noen veldig fine, passe store og veldig gode gulrøtter! Gulrøttene står nemlig ranke og fine (under jorda og over) og skal få kose seg litt til nedi der, mens vi knasker på de jeg tok opp i dag.

Her kan dere se skjønnhetene, uvasket og vasket;




















Når jeg i tillegg tar med at prinsesse Linnea og jeg har vært i en superkoselig barnebursdag til de fineste folka i dag, at vi har fått ordnet og fikset en god del her inne, at jeg endelig ser ut til å komme litt på vei med hjemmesiden til basketballgruppa (på langt nær ferdig, men ta gjerne en titt og si hva du synes!) og at vi hadde en veldig koselig hjemmelaget-pizza-og-ikke-hjemmelaget-øl stund med svigermor lørdags kveld, så vil jeg konkludere med at vi kan si oss godt fornøyd med helgen som en helhet!

Fine folk, å få ting unna, gode gulrøtter og verdens beste vafler - det gir meg masse med energi, men nå skal jeg forte meg i seng så den energien ikke brukes opp og jeg dermed ikke klarer å komme meg opp i morgen tidlig for å ta fatt på en ny uke.

Håper dere også har hatt en strålende helg, fine lesere!

Pin It

Fredagsfjas og for dårlig tid

For tiden flyr jeg som piska skinn mellom levering og henting av småtroll, hus som burde shines (jeg gjør det aldri og blir følgelig heller aldri ferdig), jobbsøknader som skal følges opp, helgens hagedugnad som skal planlegges og sist, men slettes ikke minst (arbeidsmessig); Å lage god informasjons- og kommunikasjonsflyt for Nesodden Basket. For øyeblikket er jeg igang med å kjøpe domene, sette opp side og sy det hele sammen så det blir helt strømlinjeformet, informativt og bra! Og slikt tar tid, så derfor får jeg ikke skrevet alt jeg vil skrive på bloggen min om dagen.

Men - det er fredag, det er straks helg og hva passer vel bedre enn en liten videosnutt som i alle fall fikk mine munnviker til å krølle seg oppover? Kom over denne inne hos Trine Grung og føler sterkt at også mine fine lesere fortjener å få denne med seg ;)


God helg folkens, jeg kommer veldig plutselig tilbake!

Pin It

Gjør noe!

Ute regner det og vannet renner i strie strømmer nedover veien. Ungene er levert og har det helt sikkert strålende med sine venner og de flinke voksne som passer godt på de. Jeg sitter her hjemme, jeg og datamaskinen min. Jeg er grepet og så rørt at jeg ikke klarer å bevege meg, tankene flakser. Som for å ape etter regnet på veien utenfor, renner tårer mine nedover kinnene.

Jeg har akkurat sett en video på youtube.com som grep tak i hjerteroten min og ristet den kraftig. Veldedige formål finnes i hopetall og så lenge pengene går dit pengene skal og ingen skumle bakmenn sniker til seg av bidragene, så synes jeg slike veldedige formål er strålende tiltak - alle som en.

Av og til er det likvel noen formål som klarer å røre ved meg akkurat det lille ekstra. Videoen under her klarer nettopp dette. Jeg får lyst til å være et slikt menneske som han i videoen; Som ha funnet på noe slikt, gjennomført noe slikt og som har oppnådd slike resultater for å hjelpe andre menneske. Heldgivis finnes det mennesker som han i verden i dag - som tar tak, forsøker og klarer det! Det minste vi andre kan gjøre, er å støtte oppom, eller hva?



Så, her satt jeg altså, var litt trist og lei fordi jeg følte jeg hadde så mye å tenke på, så mye å bekymre meg over og ikke minst; så mye å gjøre. Så mange 'husmorting' å gjøre at jeg ikke klarte se for meg hvordan dette etterhvert skulle bli greit kombinert med meg i full jobb. I tillegg, på den helt motsatte siden av husmorskalaen, visste jeg at jeg desperat og sterkt ønsker en givende og kreativt krevende jobb, som gir meg utfordringer, tilfredshet og selvutvikling. Så mange valg, så mange muligheter, så vanskelige avgjørelser.

For noen lukusutfordringer!

Nå skal jeg inn på nettsiden til denne Charity: Water og se hva jeg kan bidra med! For; Jeg vet at om jeg nå gir hverdagen min noen dager til, så er rutinene på plass og det føles ikke lenger så uoverkommelig å skulle huske alt og gjøre alt hver dag. Jeg vet at når dagene er blitt til vanligere hverdager igjen, med sin fine rutine, så vil jeg også få mer tid til meg selv og min jakt på DrømmeJobben. Forresten, det kan hende at DrømmeJobben må vike for RealistJobben en liten periode, sånn at vi ikke havner på konkursens rand hver måned, men om så skjer, så vet jeg at det også kun er for en periode og at det kommer til å gå helt greit. Kommer sikkert til å lære noe av en sånn erfaring også. Jeg vet også at innimellom alt dette som skal komme seg på plass, så skal jeg klare å engasjere meg i ting rundt meg, få tenkt ut noen nye prosjekter (kanskje noen nye forretningsideer?), gjøre det koselig for Ekte Mann og barn, for venner og familie og så skal jeg jammen meg invitere over til noen festlige lag i nær fremtid. For sånt gir meg energi og energi trenger man for å kunne engasjere seg i noen andre enn seg selv!

Og hvem vet, kanskje jeg klarer å starte et prosjekt for denne organisasjonen etterhvert og få bidratt til at noen som faktisk trenger hjelp i helt absurd mye større grad enn lille, egoistiske jeg gjør, faktisk får litt av den hjelpen.

Det er tross alt ikke så viktig hva man gjør, så lenge man gjør noe og ikke sitter apatisk, ser på verden og dens utfordringer og rister på hodet. Akkurat på samme måte som at det ikke hjelper meg, husmoroppgavene eller bankkontoen vår å kun sitte og tenke på alt jeg har å gjøre og alt jeg har å bekymre meg over; Begyn et sted og gjør noe!

Her synes jeg det passer å sitere en av kjære Micheal Jacksons mange fine tekstlinjer;

"If you wanna make the world a better place, take a look at yourself and then make a CHANGE!"

Pin It

Frøken Struktur og matpakkene

Greit, jeg skjønner det nå.

Folk har jo spurt meg; "Hvordan er det å være trebarnsmor da, regner med du har hendene fulle / har nok å gjøre / at det går i hundre?" Og jeg har hver gang svart at joda, vi har jo nok å finne på, men jeg synes nå det går greit, jeg. De har så stor glede av hverandre. De hjelper til. Og sånn... Det har jeg svart. Og jeg har ment hvert ord.

Men; Det er egentlig en selvfølge at ting går greit som trebarnsmor når man ikke har noen ting man skal rekke! Vi har hatt 'sommerferie' i nesten et halvt år nå, og det stiltes ikke akkurat samme krav da som hverdagen nå krever. Det var ingen steder man måtte være til bestemte tider, ingen konkrete krav til (og ønsker om) oppfølging fra 3 sett med ansatte. Ingen merking av klær, for det var vel er strengt tatt ikke så nøye om Lukas tok på seg Noah sine klær en dag? Ingen mulighet til eller behov for å skulle bli kjent med 3 x foreldregrupper, eller 3 x cirka 20 barn, for den saks skyld.

Så ja, jeg innrømmer det. Hverdagen har innhentet oss. I morgen er første dag jeg skal levere alle tre barna på hvert sitt sted, til hver sine tider, med hver sin bag med matpakke, drikke, frukt og skiftetøy (merket!) Og i tillegg sies det at de må ha klær å ha på seg idèt vi forlater huset også, noe annet hadde muligens sett litt pussig ut... Visstnok starter dagen bedre om de har fått frokost i magen først også.

Heldigvis våkner Frøken Struktur i meg! (Mulig frøkna burde ha blitt frue nå, hun også - men en frøken høres hakket strengere og mer effektiv ut enn en frue, så tror nok Frøken Struktur forblir frøken livet ut.) Frøken Struktur er opptatt av effektivitet. Aller helst effektivitet uten at det blir samlebånd eller at det merkes på menneskene rundt henne. Effiktivitet, struktur og fortgang, men likevel koselig - der har du hennes visjon og målsetning for Hverdagen. Frøken Struktur er opptatt av å gjøre det beste ut av mulighetene foran henne og hun mener det aller, aller meste kan løses i form av excelark. Vel, ikke akkurat ordentlig excelark i akkurat denne anledningen, men hjernen til Frøken Struktur fungerer på samme måte som et excelark i alle fall.

I glimt inni hodet til Frøken Struktur, akkurat i kveld;













(Og til dere som nå vil tvangsinnlegge meg; Jeg laget dette excelarket i full fart akkurat nå, som en demonstrasjon, et artig poeng, så nei, jeg lager ikke slike tabeller hver kveld. Det ville jo vært helt koko! Det ville jo bare vært å copy/past'et det for øvrig, hadde kanskje ikke vært så dumt...?)

Men altså;
Ja, jeg kjøper det poenget at det er lurt å lage matpakker kvelden før. Det går med cirka ett brød i denne matpakkesmøringen, cirka 15 skiver, for jeg fant raskt ut at selve frokostspisingen i morgen tidlig nok er det som kommer til å være selve flaskehalsen, det som potensielt sluker mest tid - så derfor har jeg gjort klart det jeg kan; Egen frokostmatpakke for hele familien er nå smurt og ligger klar i kjøleskapet sammen med 3 stk matbokser. Som dere ser av bildet til venstre her, så snakker vi ikke om kulinariske matpakker à la det Foreldremanualen stadig tipser oss om hvordan vi kan lage (klikk på tipset, krokodillen er fantastisk!). Vi snakker om tre barn som får lik matpakke - og som foreløpig ikke får noe mer spennende enn brødskiver med pålegg og litt frukt. Og drikke. Men, om jeg nå skal henge hjemme på dagtid litt til - før DrømmeJobben dukker opp, så kan det jo hende Frøken Struktur tar ferie og min Ekte Husmor våkner til liv, bannlyser brødskive og lager det aller meste hjemmelaget og 'rart'. Er kanskje greit å komme seg ut i jobb igjen?

Men - foreløpig har jeg mer enn nok med å være sikker på at jeg har husket alt; Fått med seg alle tre barna ut av huset i tide, med sko og jakker på, og i tillegg husket alt det de skal ha med seg.

Og som dere ser av mitt lille excelark her oppe - det er fortsatt ting som kan gjøres i kveld og dermed hukes ut, sånn at grunnlaget for morgendagens leveringsrunde av våre unge, håpefulle skal gå så smertefritt (og bli så koselig!) som mulig. And on that note; Frøken Struktur er igang igjen og kaster seg nå over barnas klesskap.

Ha en strålende Hverdag i morgen, med eller uten tidsklemme!

Pin It

Skravlekopp

Min fine svoger Esben sender meg av og til noen hyggelige mailer. Og av og til noen frekke. Da mener jeg ikke frekke som av den erotiske typen frekkhet, men i frekke som i at han er frekk. Mot alle kvinner i hele verden.

Eller har han et poeng?

Han skrev, i tilknytning til videoen under; "Er kvinner virkelig født sånn?"



Jeg holder vel en knapp på at han har et poeng... ;)

Pin It

Romantisk kveld og noe litt attåt

I går var det altså 10 års siden Ekte Mannen og jeg ble kjærester. Vi hadde ikke planer om å lage noen stor feiring ut av det og hadde heller ikke kjøpt gigantiske gaver til hverandre. Vi har vært litt pjuske og smysyke hele familien de siste dagene og vi har heller ikke flust med penger for tiden (huskjøp, oppussing og NAV-penger er ikke det beste for familiebudsjettet mystisk nok), så ting begrenset seg egentlig av seg selv.

Likvel; Vi har verdens beste mormor og morfar vegg i vegg, så vi dristet oss til å høre om de kunne tenke seg å legge unger og være barnevakt på kvelden - og de sa ja! Vi slengte sammen pølsemiddag til hele hurven før vi dro, rasket med oss lommebok og telefoner og fikk skyss til båten av min stolte far i hans nye bil. Forresten; Det er fryktelig rart å dra steder uten et lass av remedier med seg; Barnevogn, stelleveske, ekstra bleier, skift og det hele. Men hvis det skulle være noen tvil; Det er rart på en utrolig, skjønn og deilig måte!

Da vi stod på farten til å dra, lette jeg som en gal etter boka jeg for tiden leser - "Alphabeth Weekends" av Elizabeth Noble. Mamma stod og så forvirret på meg, før hun sa: "Men, hva skal du egentlig med boka, skal dere ikke ut og kose dere?" Ahhh... Finnes det egentlig noe koseligere enn å sette seg på en fin kafe, med god musikk på høyttalerene og en god kaffe eller en god kopp te i koppen - og i tillegg ha godt selskap? Tror nok ikke det.

I alle fall; Det ble bytur på oss. Vi prøvde å gjøre noen ærend, men mestparten av tiden ble prioritert til å lese bok, drikke kaffe og slappe av. Før vi til slutt endte opp på kino. Er en stund siden vi har gått på kino, vi to - uten unger og uten å se på barnefilm. Vi valgte The Proposal;



Perfekt film! En film som passet strålende til det romantiske humøret vi sullet rundt i og selv om det nok ikke blir utdelt noen Oscar for disse rolletolkningene og selv om det heller ikke var en dyp film med overraskende vendinger, så er det rett og slett deilig å se slike filmer av og til. Filmer som får meg til å fnise og le, som får meg til å felle en liten rad med tårer (av og til ektefølt hulk!) og som byr på massevis av deilige følelser. Jeg har en grunnleggende tro om at alle mennesker er gode på bunn, dypt, innerst inne, så hver gang jeg ser slike forvandlinger i personkarakter på film, så føler jeg det er nok et bevis på min teori. "Det er jo det jeg sier, jeg visste hun egentlig var god som gull!" Mer skal ofte ikke til før jeg får klump i halsen.

Og det skal også sies; Sandra Bullock ser jammen snasen ut til å være 45 år og Ryan Reynolds er så sjarmerende og tørrvittig at han rett og slett er til å spise opp! Jeg er sikker på at vi hadde blitt bestevenner om vi hadde møttes in real life. Det er jeg vel stort sett sikker på jeg ville blitt med alle de kule, tøffe og skumle kjendisfolka. Igjen; Det er troen på at de bare er vanlige mennesker som deg og meg på bunn de også. Naiv? Nei, det tror jeg ikke.

Filmen var i alle fall fornøyelig, vi gikk hånd i hånd hele kvelden og bare kjente på hvor deilig det er å merke at vi er like forelsket nå som for 10 år siden. I en hektisk hverdag med barna, med oppgaver som må gjøres og hus som skal bli ferdig, så er det klart at man ikke er like flink til å finne roen til å kjenne på den gode, gamle forelskelsen. Derfor er det så deilig med dager som vi hadde i går, sånn innimellom de fine hverdagene - for å kjenne at joda, vi er de vi alltid har vært, like glade i hverandre og like glade for hverandres selskap. Vi trenger ikke så mye mer.

----------

Så over til noe litt attåt, en bonushistorie kan du si.

Jeg må nemlig fortelle dere noe litt morsomt. Det innebærer varme, røde og flaue kinn for min del, men jeg synes likevel dette er for festlig og koselig til å ikke bli delt med de fine folka som leser mine små skribleriene.

Jeg har møtt "fans" av bloggen min, in real life! Festlig, uventet og veldig småflaut!

I går, da vi stod og ventet på at båten skulle komme i land på Nesodden, strenet plutselig en langbent, blid og blond frøken bort til meg. Jeg syntes hun så litt kjent ut, men det var først da hun presenterte seg som Thea at jeg koblet hvem hun var. Hun har kommentert her på bloggen min innimellom og vi har møttes en gang i bryllupet til fine fetter Ole og søte Sara, for over 5 år siden. I alle fall; Thea sa hun rett og slett måtte komme bort til meg og si hei, for hun leste tross alt bloggen min hver dag og var helt avhengig. Hun kom med veldig mye koselig ros (alt tas rett til hjertet, tusen takk!) og sa hun mente jeg burde leve av skrivingen på et vis. For en fantastisk tilbakemelding å få! Veldig koselig å hilse på deg (igjen), Thea!

Og som om det ikke var nok; I dag, da jeg leverte vår store, lille skolegutt på skolen, kom en mor bort til meg. "Du, jeg tror jeg leser bloggen din. Du skriver blogg, ikke sant?" Hun er moren til en søt jente i Noahs paralellklasse og leser altså bloggen min. Hun kom med mange koselige ord - tusen takk, jeg blir like forfjamset hver gang noen liker det jeg skriver! Denne mammaen har også en blogg som jeg har vært inne og tittet på, og hun er utrolig kreativ og flink! Designer og syr utrolig mye fint. Ta en titt dere også, hun skriver Min Undring og lager mange fine kjoler blant annet - det hun selger kan du finne her.

Oppsummert vil jeg si at det var riktig så stas å bli kontaktet 'helt ut av det blå' av folk som leser bloggen min og om jeg så litt forfjamset ut, Thea og Gry Helen, så beklager jeg det; Det var bare så veldig uventet, men likefullt veldig, veldig koselig!

At jeg skriver fjant og fjas som andre leser, synes jeg er utrolig morsomt og når jeg får påminnelser om hvor mange som faktisk leser, ikke bare familie og venner, men totalt ukjente også, at de leser ofte og mye og at de liker det de leser, da blir jeg rett og slett akutt lykkelig!

Ha en strålende fredag folkens - her skal det forberedes til helg med massevis av kos, håper dere fine leserene mine får en nydelig fredag og helg dere også!

Pin It

Et eventyr om Kjærligheten

Det var en gang en liten pike. Denne piken hadde et fint liv, med mor, far og to søte og irriterende småsøstre. Piken hadde mange venner, var skoleflink og utadvendt. Men i forhold til det annet kjønn, følte hun seg mer som den stygge andungens trivelige venninne, enn den vakre prinsessen man hører om i eventyrene, så dette med kjæresterier hadde ikke piken noe greie på. Det ble mye dagdrømming om de kjekkeste og tøffeste guttene i klassen, men merkelig nok ble alle disse guttene den unge pikens gode venner og ikke noe mer.

Etterhvert som piken ble eldre, ønsket hun å utvikle sine akademiske evner, bli kjent med et nytt miljø og finne seg selv. Det gjorde hun i Bergen. Piken ble til en ung jente som ble tryggere på seg selv, på sine styrker og svakheter og som fortsatt var utadvendt og hadde mange gode venner. Men fortsatt hadde hun lite greie på kjæresterier. Litt mindre dagdrømming, litt flere guttevenner og bittelitt uforpliktende fjasing med det motsatte kjønn, men totalt sett lite kjæresterier.

På en annen kant av landet, faktisk den kanten av landet som piken hadde forlatt for å finne seg selv i Bergen, tuslet en rolig, musikkglad og snill gutt rundt. Han hadde gått på samme ungdomsskole som piken og siden piken var bestevenninne med en jente i denne guttens klasse, så visste de navnet på hverandre, men ikke stort mer. Etterhvert kom de i samme klasse på videregående, da piken brått var blitt ung jente og gutten var blitt ung kar. De trivdes greit i hverandres selskap og den unge jenta hjalp gjerne den unge karen med fagene, prøvelesing og pugging, men det hjalp hun flere av de andre i klassen også med. En ting som den unge jenta bet seg merke i, var den unge karens gode musikksmak. Pink Floyd-plater ble lånt bort og levert tilbake, men det var også alt. Kommunikasjonen begrenset seg til i klasserommet.

Den unge jenta trivdes veldig godt i Bergen og så for seg at hun kom til å bosette seg der etter endt studie. Feriene tilbringte den unge jenta der hun hadde vokst opp, hadde en fin ekstrajobb i hovedstaden og var glad for å komme tilbake til sine venner og sin familie. I en slik ferie, en sommerferie, hadde den unge jenta lagt store planer. Hun hadde trommet sammen ti av sine venner til å dra i flokk til musikkfestivalen i Kristiansand, Quart-festivalen. Det var mange spennende band der, men det den unge jenta gledet seg mest til, var å gjøre dette sammen med vennene sine. De gode vennene.

En dag da den unge jenta skulle ta båten inn til hovedstaden for å gjøre sommerjobben sin, møter hun den unge karen hun har gått i klasse med. Det er lenge siden de har snakket sammen og sett hverandre, men de har alltid snakket så lett og greit sammen, så den unge jenta slår seg ned ved siden av han og tar følge inn til hovedstaden med den unge karen. Spørsmålet om planer for sommeren kommer opp og den unge jenta forteller om sine planer om musikkfestival i Kristiansand. Hun slenger ut av seg "Du skal ikke bli med da vel? Vi er en haug av folk, samling av litt av hvert og det er alltid plass til en til." Den unge jenta liker å inkludere folk, men den unge jenta regnet ikke med at denne rolig og forholdsvis sjenerte unge karen skulle takke ja til tilbudet. Det er jo tross alt med mange folk han ikke kjenner og ikke kjenner han den unge jenta så godt lenger heller. Dager i samme klasserom er årevis siden.

Men den unge karen takket ja!

Den unge jenta ble litt perpleks. Ja? Selvfølgelig koselig, men hun hadde virkelig ikke forventet et ja. De kjente ikke hverandre lenger og han kjente ingen av hennes studievenner. Men ja, han takket ja. Og sånt ordner seg alltid, mente den unge piken.

Dagene mot festivalavgangen nærmet seg. Den unge karen og den unge jenta tok ofte båten sammen til jobb i hovedstaden, skravlet og gledet seg til festival. Uten at de bet seg merke det, meldte den ene etter den andre av studievennene til den unge jenta avbud. Ikke penger, feilbooket ferie, måtte jobbe og det ene med det andre. Det gikk som det ofte går i eventyr - det mest usannsynlige skjer; Da det var klart for togavgang mot Kristiansand, var det kun den unge jenta og den unge karen som skulle dra på tur.

Dette var egentlig litt krise. Venner på begge sider spøkte med at dette var planlagt, dette hadde de gjort med vilje, men både den unge jenta og den unge karen visste bedre; Dette var ikke planlagt. To mennesker som ikke kjente hverandre skulle nå på ferie med hverandre. De skulle sitte timevis på tog, sove på ett rom i et herberge og skulle bruke alle timer av døgnet sammen, i flere dager. Det var rett og slett en nerveklump i hver av de to magene - for hvordan kom dette til å gå?

Det aller første gutten merket seg med den unge jenta på togturen mot Kristiansand, var at hun likte å snakke mye i mobiltelefon. I lang tid, med mange venninner, snakket hun. Deretter oppdaget hun noen andre kjente på toget som hun også snakket med. I det hele tatt snakket denne unge jenta mye. Og ofte.

Det aller første den unge jenta merket seg med den unge gutten, da de satt der på toget, var at han ikke var så stille, tafatt og ettergivende som hun først hadde trodd. Han virket ikke spesielt glad for at hun snakket i telefon med andre og ga tydelig og litt furtent uttrykk for det - kunne det hende at han ville bli kjent, sånn på nytt?

Men så begynte det; Snakkingen. De snakket, med hverandre, i ett sett. Den unge jenta merket at hun likte denne unge karen, han hadde rett og slett potensiale til å bli verdens beste venn og hun var ganske sikker på at den unge karen likte henne godt også. De hadde en fantastisk tid på festival, gikk på konserter de følte for å gå på, satt i solen og lyttet og koste seg, gikk i byen og ting var rett og slett veldig enkelt. De likte det samme, var like gode til å inngå kompremisser og de likte begge både å lytte og snakke. De fungerte fint som festivalgjengere - sammen.

Da de kom tilbake til hjembygda fortsatte de å være sammen, gikk på turer, lekte turister i hovedstaden og snakket sammen på telefon. Lenge. Så var sommeren over og den unge jenta reiste tilbake til Bergen for å studere videre. De fortsatte å snakke sammen på telefon og var fortsatt de aller beste vennene. Helt til en god studiekompis av den unge jenta ymtet frempå; "Du tror ikke denne unge karen er forelsket i deg da?" Jenta avfeide det glatt, de var tross alt de beste vennene og med den manglende erfaringen den unge jenta hadde med kjæresterier, så var denne teorien rett og slett for vanskelig å tro på.

Men spiren til den tanken var likevel sådd i den unge jentas hjerne. Kunne det virkelig hende? Ville kanskje ikke en som bare ville være en god venn sykle ca 30 minutter for å stå å henge i 4 timer i butikken jenta jobbet i, sånn at de kunne snakke sammen mellom hver kunde? Ville ikke en som bare ville være venn invitere til piknik i Frognerparken? Ville ikke en som bare ville være venn, ringe så ofte og snakke så lenge - og være så oppmerksom, snill og interessant?

Det endte som det alltid gjør i eventyrene;
Den unge jenta ble invitert med på kino av den unge karen, de satt på bakerste benk og de hadde sommerfugler i magen. Så holdt de hender, kysset og ble kjærester. Ikke sånne kjærester som er litt på og litt av og litt ferdig og litt sammen igjen, men sånne kjærester som er veldig sammen, med en gang. Så sammen at den unge jenta etter dette ikke bodde i huset til sine foreldre da hun var hjemme på ferier fra studiene sine, hun bodde sammen med sin kjære. De fant ut at man slettes ikke trengte være god på kjæresterier fra før av, man måtte ikke øve masse og man måtte slettes ikke kysse mange frosker for å finne sin prins. Noen ganger holder det rett og slett å vente på den rette, så kommer han ridende inn på ...vel, en båt.

Kjæresteparet ble eldre og visere, studier ble ferdiggjort og den unge jenta flyttet tilbake til hovedstaden. Bergen var ikke like forlokkende lenger, mens å flytte sammen med sin kjære i en leid leilighet på Majorstua var desto mer forlokkende.

Det viste seg at disse to, den unge jenta og den unge karen, var en aldeles god blanding av følelser, væremåte og gemytt. Den unge jenta var aktiv, engasjert og utadvendt, mens den unge karen var roligere og mindre opptatt av å måtte være med på alt som skjedde. Jenta gjorde karen litt mer aktiv og karen gjorde jenta litt mer komfortabel med å bare være. Og slik har de det fortsatt - de gir hverandre det beste i hverandre, utfyller hverandre godt og er hverandres beste samtalepartnere.

De leide leilighet, kjøpte leilighet, solgte leilighet, kjøpte ny leilighet og skjønte stadig oftere at dette, det er noe som kommer til å vare. Livet ut. De trives så godt i hverandres selskap at de ofte ikke trengte noen andre. Ferieturer til Frankrike inneholdt mange timer på kafe, med bok, god musikk og en god kopp kaffe, de trengte ikke snakke, bare være - og ting fortsatte med å være veldig enkelt. Derfor var det helt naturlig og veldig riktig da den unge karen en vakker dag i Frankrike, på en restaurant på Champs-Élysées, spurte den unge karen om de skulle gifte seg. Den unge jenta svarte naturligvis ja. Det var i 2001 og bryllup ble planlagt til 2003.

Men der de i de skumle eventyrene møter ulike farer på sin vei i form av hekser, onde makter og stygge troll, møtte dette paret nå helt andre typer utfordringer på sin vei til rette ektefolk å regne. Som verdens beste bonus viste det seg nemlig at denne unge jenta og den unge karen hadde de aller beste genene for å lage vakre, gode, omtenksomme og snille barn. Det første av disse barna ville komme til verden i 2003 og som de fornuftige foreldrene disse nå ble, bestemte de seg for at det var viktigere med penger til å kunne kjøpe bleier til denne lille prinsen, enn til å gifte seg. Bryllupet ble utsatt og med det virket det som om kroppene deres bestemte seg for at det å få flere barn, var det aller viktigste nå. Det kom derfor enda et barn i 2005, en ny liten prins.

Så - 7. juli 2007, på bursdagen til den unge jenta som nå var mer for ung kvinne å regne, stod det bryllup. God familie og fine venner ble samlet til storslagent kalas og den unge kvinnen og den unge mannen var skjønt enige om at de hadde verdens beste dag. Faktisk så fin dag at cirka 9 måneder senere, i 2008, så det tredje og aller siste barnet dagens lys - denne gangen en liten prinsesse.

Og snipp, snapp snute - så var eventyret om denne lille, store familien, tre barn og to voksne, slettes ikke ute. De lever nå lykkelig i alle sine dager i sin BoligDrøm - tilbake på stedet hvor både en ung pike og en ung kar en gang vokste opp og der har de planer om å leve og bo veldig, veldig lenge.

-------

Epiolog: I dag har Ekte Mannen og jeg 10 års kjærestedag! 10 år... Jeg har hørt om 3 årskrise og 7 årskrise, kanskje en 10 årskrise også, men jeg vil jammen meg skryte litt av at jeg ikke har opplevd en eneste krise med denne fine, vakre og gode mannen min! Som jeg sa i min bryllupstale til han, og som verdens beste forlover nettopp siterte tilbake til meg fordi det hadde gjort så inntrykk på henne (rørt!); Jeg elsker hverdagene våre! Livet er fortsatt ganske enkelt. Greit nok så har vi ikke vunnet i Lotto enda, vi har en greit hektisk hverdag med tre små barn og vi har nok å gjøre, men jeg er rett og slett stolt av at vi likevel klarer å finne det vakre i det enkle. Tente lys på frokostbordet. En bukett med markblomster. Den store gleden i en god kopp te i en vakker kopp. Å sitte stille sammen, med hver sin bok og bare være. Det er så godt å kunne ha noen å dele disse lykkelige øyeblikkene med! Selvfølgelig er det godt å kunne dele eventuelle sorger og utfordringer også, men aller, aller mest er jeg så glad for at vi klarer å skape vår egen, enkle lykke i hverdagen vår. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, Glenn - og jeg elsker og er stolt av alt vi har fått til sammen. Våre tre største og mest fantastiske mirakler, vårt liv og vårt hjem. Oss for alltid!

----------

Etter-epilog; Dette eventyret ble valgt ut til å være med på et fantastisk nytt prosjekt - Twitteventyret - her skal det samles inn eventyr fra enkeltpersoner i hele Twitternorge og jeg følger spent med videre på prosjektet. Mitt eventyr ble dette prosjektets første eventyr og det er jeg intet mindre enn veldig stolt av!

Pin It

Underlig menneskesinn

Noen dager endrer seg helt brått for meg; dagens tone, stemning og innhold. Det skjer ikke spesielt ofte, men av og til. Jeg merker det selv - jeg blir stille, innadvendt og litt mutt. De som kjenner meg godt (eller; alle som kjenner meg bittelitt) ser fort at ting ikke er helt som det skal. Men - det som er det rare er at jeg stort sett ikke skjønner akkurat hvorfor dette skjer, akkurat nå. Det er ikke nødvendigvis noen som har sagt noe galt, at jeg har mislykkets med et prosjekt, at jeg er spesielt hormonell eller at jeg har sovet lite. Det bare skjer.

Jeg har begynt å lure på om det rett og slett er noe som bare må skje med ujevne mellomrom. Som en ventil som må slippe ut litt oppsamlet gruff. Jeg mener selv jeg er en stort sett positiv person, en som finner løsninger og ser oppgaver som utfordringer i stedet for problemer - men kanskje kroppen og ikke minst hodet trenger å spy ut litt eder og galle innimellom? Kanskje det ikke er sunt å bare være blid og glad, absolutt hele tiden, kanskje det er unaturlig? Mulig at hjernen registrerer episoder, hendelser, erfaringer eller opplevelser som ikke er 100% positive, lagrer det lille negative, og så får behov for å lufte ut litt innimellom. Ikke vet jeg.

Men, jeg må selvfølgelig prøve meg på en liten teori. Mulig dette ikke er hele grunnen, men jeg er temmelig sikker på at dette er en del av grunnen til at jeg 'plutselig' får en blæh-dag, som jeg så fint kaller det. Jeg er en person som har mange prosjekter, mange jern i ilden og som har høye krav til meg selv. Når ting da topper seg litt for meg, det blir litt mange baller i luften som jeg ikke klarer å lande på en måte som jeg liker - de må bare kastes høyere og høyere, sånn at det tar litt lengre tid før de ramler ned, da liker ikke denne fruen seg spesielt godt.

Akkurat nå er det flere områder jeg gjerne skulle hatt mer enn 100% fokus på;

• Jeg har engasjert meg i styret i Nesoddens lokale basketballforening og vil gjerne få informasjonsflyten og kommunikasjonen der velfungerende. Og vel så det. Basketball har vært noe jeg har holdt på med i mange år og etter å ha blitt lurt tilbake av min kjære fetter Ole, så vil jeg gjerne gjøre det jeg kan for å skape en best mulig klubb på Nesodden. Jeg vil egentlig ikke bare rydde opp og få orden i klubben, men jeg ønsker å utvikle klubben videre. Gi oss muligheten til å lære av tidligere erfaringer og vokse til nye høyder. Det krever mye engasjement, excelark-jobbing, møte med alle spillere og trenere og generelt mange timers frivillig arbeid.
  
• Jeg har vært så heldig at jeg har blitt spurt om å bli med på et utrolig spennende (og hemmelig) nytt nettprosjekt, med oppgaver som det klør i fingrene mine etter å sette igang med. Jeg vil lese, kommentere, utvikle og bidra - dette kommer til å bli fantastisk gøy! Men igjen; Jeg vil gjøre dette best mulig og da krever det at man setter seg skikkelig inn i det, investerer tid og energi og lager et best mulig utgangspunkt før oppstarten.
  
• Jeg har en skolegutt, en barnehagejente og (snart) en barnehagegutt som jeg gjerne vil være Verdens Beste Mamma for. En mamma som har forberedt en sunn og god middag, som tar seg tid til lek og moro, til de gode samtalene, til å håndtere de vanskelige situasjonene, til å lese for og til å ha fullstendig kontroll på alt av klær, utstyr og det meste som følger med tre små barn. Jeg trenger nok ikke å nevne at man trenger å både energi og tid for å være på høyden i forhold til dette.
  
• Jeg har et forholdsvis nyinnflyttet hus som absolutt ikke er 'ferdigstilt'. Vi har mange prosjekter igjen, mange rom som vi burde komme videre med, mange esker vi enda ikke har pakket opp - for ikke å snakke om en hage som det må gjøre mange store ting med; Nytt inngangsparti, snekre søpleskur, plante plen osv. Dette er i tillegg til at jeg gjerne vil få vasket huset med jevne mellomrom, få kost meg i den nye godstolen og få brukt tv-stuen vår med ujevne mellomrom.
• Jeg har hobbyprosjekter i fleng som jeg både trenger å få gjort og som jeg vil få gjort. Utemøbler som venter på sine siste malingsstrøk, oppslagstavler som skal henges opp på barnas rom, barnemøbler som skal males, terrasser som skal beises og hobbyting som skal fås orden på. Kanskje dilldall i andres øyne, men kilde til ro, glede og motivasjon i mine øyne.
  
• Og kanskje viktigst av alt; Jeg burde og har lyst til å investere mye tid på å finne ut av hva slags jobb jeg skal få for å utvikle meg videre som person, som skal gi de nødvendige kronene i familiekassa og som skal kan kombineres med barn og våre familieaktiviteter. Det å få dagpenger fra NAV, permittert ut året, gir nok ikke det aller beste grunnlaget for trygghet i familien, slikt tærer nok mer på enn jeg egentlig er villig til å innrømme. Banken krever sitt hver måned, vi har kjøpt et hus med tanke på at vi er to stykker som skal bidra med en inntekt og vi har også lagt til grunn at jeg skal stå for den største delen av vår totale inntekt. Når jeg da nå får i underkant av 250.000 kr fra NAV, så er det klart at dette ikke er en grei situasjon i lengden for oss.
  

Så hva må da til? Hva er det som kan løse ethvert problem og utfordring? Struktur. Prioritering. Kartlegging av muligheter. Se det gode og vakre i det lille, hverdagslige. Og dit har jeg kommet nå, mye takket være å skrive ut alt dette 'gruffet' i dette innlegget her. Ofte er det ikke mer som skal til. Få strukturere tankene litt, gjerne lage en liste over oppgaver man kan ta tak i, krysse av en etter en og se at man har en fremgang. Innse sine begrensninger, få fokus på de viktigste tingene og gi tilbakemelding og forventningsstyring til de prosjektene eller områdene som må ventes litt med.

Dette med å sikre min familie inntekt, sikre de trygghet og stabilitet er helt klart en av de aller, aller viktigste tingene for meg fremover. Statusen så langt er at jeg nå søkt to jobber, har en tredje som jeg rett og slett skal søke på i morgen og jeg tror jeg er nærmere et svar nå på hva jeg faktisk ønsker å drive med videre enn jeg har vært på veldig lenge. Nå gjelder det bare å tørre ta skrittet, tørre satse. Det er jo et skritt i riktig retning i alle fall.

En ting til som jeg er helt sikker på vil ha en positiv effekt på dager som denne; Komme igang med fokus på sunn og næringsrik mat for hele familien. Spise jevnlig, godt og sunt. Være i aktivitet, unngå å ta de lettvinte løsningene med bil hit og buss dit. Gå turer med koselige folk og slå to fluer i en smekk; Sosialt påfyll og fysisk aktivitet.

Med det været som vi har i dag, med fin sol fra blå himmel, og med min kveldsavtale med en søt venninne om å gå en tur i mitt nye, gamle nabolag - så er jeg sikker på at morgendagen min kommer til å bli helt anderledes enn ettermiddagen i dag ble. Da skal imaginære ermer brettes opp, fokus på alt det fine og gode rundt meg gjenopprettes og energien skal igjen strømme i strie strømmer.

Jeg gleder meg!

(Og har du lest helt hit; Takk for at du lot meg spy ut litt eder og galle - er det noen andre enn meg som har det på denne måten av og til?)

Pin It

Lykken er...

...å ha en tante som går til svangerskapskontroll på Nesodden, sånn at hun enkelt kan stikke innom etter legebesøk og da tar seg god tid til massevis av kos med en småforkjøla og pjusk frøken Linnea. Linnea som normalt er en liten propell, full av fart og sprell, har nå ligget og kost som på bildet med sin tante i over 10 minutter! Helt stille. I samme stilling. Ja, jeg blir nesten bekymret og ja, jeg har sjekket om hun har sovnet. Men nei, hun har øynene åpne og ser ut til å kose seg glugg ihjel.

Tror tante Marianne syntes dette var verdens fineste bursdagsgave, så vi kan jo late som dette rett og slett var en planlagt gave; En supergod, lang og varm kos med vår lille prinsesse. Gratulerer med dagen i dag, søteste, skjønneste, snilleste søster!!! Håper formen din holder seg fint med babylille i magen, sånn at vi får kost oss masse sammen og gjort mye gøy i tiden fremover! Og så håper jeg du og din kjæreste kjære koser dere på middag og kino i kveld - nyt tiden og hverandre! Dette er dere vel unt!

Vi er veldig glade i deg, alle som en!

Pin It

Skolegutten

1. skoledag er herved vel overstått!

Med så mange forventninger, kriblinger i magen og sommerfugler på forhånd, så skulle man tro at det var mulighet for å bli litt skuffet etter denne første dagen - men den gang ei! Her ble forventninger møtt og vel så det. Alt var lagt til rette for en passe høytidlig, spennende og fin dag. Barna ble møtt med en ordenlig rød løper som de gikk på for å håndhilse på rektor og lærerinnen sin, solen skinte fra knallblå himmel, 5. trinnet (fadderklassen) sang fine sanger for 1. klassingene og alle stod der med nye sekker og nye 1. skoledagklær. (Digresjon; Det har vært temmelig høstvær i det siste, så når husmora skulle handle 1. skoledagklær til gutten sin, ble det naturligvis fornuftige langbukse, t-skjorte og sort strikket genser - en smule varmt, kan du si.)

Nå er vi altså i gang. Skolegutten vet hvor klasserommet sitt er, han har fått ukeplan, skrivebok og lesebok. Klasseliste er utdelt og vi aner lekekompiser i flere av de nærmeste veiene rundt oss her. Men det beste av alt; Gutten vår har fått sine aller første lekser! En ryggsekktegning som skal fargelegges og klassens maskott (husmusa) som det må pønskes ut navnforslag til, alt sammen skal være ferdig til i morgen. Godt gutten har en disiplinert mor som nekter all form for lek før leksene er ferdig. Nuvel.

Det føles som en stor milepæl, dette her med å få en skolegutt. Er nok litt ekstra rart siden det er vår eldste som blir skolebarn, regner med å være mindre dillete og sentimental med nummer 2 og 3, men kanskje ikke? Blir jo en stor, ny start for hvert enkelt barn.

Ekte Mannen og jeg har i det siste snakket om at Noahgutten vår plutselig ble stor gutt. Fra å være et lite 'småbarn' som må passes på, følges og forklares, så er han nå en stor gutt som klarer det meste selv, som skjønner av og til mer enn vi vil han skal skjønne og som utforsker og flytter grenser som mammaen prøver å tviholde på. Plutselig er han en type som er så stor at når lillebror terger mamma og pappa akkurat litt for langt, så er det han som sier ifra: "Lukas, nå tror jeg ikke du skal terge de mer." Gjerne med en litt vel alvorlig mine. Og når lillesøsteren klarer å si et nytt ord eller gjøre noe hun ikke har klart å gjøre før, så er det den store, lille 1. klassingen vår som blir aller, aller stoltest.

















Jeg tror forresten jeg har skjønt litt av hvorfor jeg er så veldig sentimental og lettrørt i forhold til det at Noah nå skal begynne på skolen. Kan hende jeg har veldig dårlig hukommelse, men noen av de første ordentlige minnene mine, de kommer først fra skolestart og oppover. Jeg husker veldig lite fra barnehage og denslags - det er først fra da jeg begynte på skolen jeg klarer å frembringe følelse, lukt og opplevelse fra fortiden og frem til nåtiden. Og det er klart at jeg blir mye mer oppmerksom på hva som ligger i Noahs dager og år fremover, når jeg klarer å huske mine egne tilsvarende opplevelser.

Jeg husker klassen min med både bøller, de kule, de snille, de flinke og de rolige. Hvilken gruppe kommer Noah til å være en del av tro? Jeg husker vår fine frøken, som gjorde at jeg følte meg trygg og godt likt på skolen, og så husker jeg at hun var så flink til å lære bort. Jeg tror faktisk at min barneskolelærer var med på å gjøre meg glad i skolen og glad i å lese og lære, sånn at jeg har villet studere videre etter endt 'tvang' - og jeg krysser fingrene for at Noahs lærer har samme effekt på han. Jeg håper hun klarer å lage et trygt klassemiljø hvor barna føler seg sett, føler seg tatt vare på og som gir rom for å utvikle seg fra det stadiet man er på.









Lillesøster og lillebror tar seg en pust i bakken ute, mens storebror har sin første klassehalvtime inne i klasserommet med lærerinne og nye klassekompiser - helt alene. Gjensynsgleden er stor da storebror kommer ut igjen!

Vi gleder oss virkelig til fortsettelsen. Vi gleder oss til at han skal bli selstendig, trygg, stolt og veltilpasset i mange helt nye situasjoner. At han skal få stilt litt av nysgjerrigheten sin og bli nysgjerrig på helt nye ting. At han skal lære og belære (lillebror og lillesøster - eller ja, sikkert oss foreldrene også). At han skal få nye venner og nye interesser. At han skal ha med venner hjem og at han skal ville være med venner hjem.

Men nå skal det straks feires; Det blir is til alle, innkjøp av klokke til skolegutten og så avrundes det hele med en fotballkamp mellom Nesodden og Skeid 2 i dag, sammen med morfar. Helt perfekt synes både voksne og barn.

Jeg må si at jeg virkelig synes dagen i dag var en strålende start på vår skoletilværelse - dette lover godt!

Ha en nydelig solskinnsdag folkens!

Pin It

Problemhåndtering

Det er viktig å takle utfordringer i hverdagen 'head-on' som de sier i utlandet. Ikke nøle, virre, prøve ut og feile - men gå på med friskt mot og rett og slett kaste seg ut i det.

Eller stupe, da.

Pin It

Ny katalog, nye muligheter?

Ungene blir ekstatiske da de får lekekataloger (à la reklame fra lekebutikker) i posten og jeg må nok innrømme at jeg blir like fornøyd hver gang det dukker opp en ny katalog fra Home and Cottage. Nå det i tillegg er fredag, solen skinner og de lokker med 20% salg på alle varer, ja da lar man syk Ekte Mann og to småforkjøla unger seile sin egen sjø, tar med kaffen ut på terrassen og setter seg klar til å nyte!

Og - nok en gang blir jeg overrasket over hvor nytenkende og flinke disse folka er! Det er mange grunner til at jeg synes Home and Cottage er fascinerende, sånn i utgangspunktet. Hovedsaken er naturligvis at jeg liker møblene og produktene de har der. Jeg synes de har fantastisk fine interiørprodukter, gaver til meg selv eller andre og jeg blir aldri lei utvalget. Jeg føler produktene kan skli rett inn i vårt 'nye' hjem, nesten uansett hva det er. De har en pris som er noe dyrere enn IKEA, men ikke så dyr som Slettvoll og de i den ligaen der. Passer meg utmerket.

Men, noe av det som kanskje fascinerer meg mest med denne kjeden, er deres evne til å virkelig se kundene sine. Alt fra å ta til seg konstruktiv kritikk i en enkelt butikk, gjøre noe med tilbakemeldingen og skape et fullstendig annet inntrykk av butikken etter kritikken. Til å kunne gjøre det lille ekstra for sine kunder, selv om det slettes ikke er av typen aktivitet som genererer mer penger i kassen. Til at de følger aktivt med på de sosiale mediene som er tilgjengelig for allmenn beskuelse, plukker opp råd, tips og tilbakemeldinger - og deretter verdsetter og takker for dette i sin egen katalog. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor ikke flere bedrifter ser verdien av å 'spionere' på markedet sitt og bruke det til det gode.

Og nå, i den nyeste katalogen til Home and Cottage, så gjør de det igjen; De utnytter sosiale medier, de henvender seg til bloggere som de nå har etablert et godt forhold til - og de ber om bloggerenes hjelp. Om noen har et Home and Cottage-hus / hytte de kan bruke til fotoshoot, så er jeg sikker på at de ville syntes det var stas å bli valgt ut til noe slikt. For det forholdet har Home and Cottage klart å skape og bygge opp. Markedsføringsmessig så har de klart å bygge opp dette over veldig kort tid og det er intet mindre enn veldig imponerende.

Og for dere som lurte; Ja, jeg har selvfølgelig meldt min interesse!

Og for dere som lurer på dette også; Nei, jeg er på ingen måte sponset av dette firmaet.

Pin It

Jeg har elsket deg så lenge

For en dag jeg hadde i går!

Barnefri husmorsferie en hel ettermiddag og kveld i hovedstaden ble tidsmessig fordelt mellom koselig lunsj med søteste Heidi med nurkeHenriette, en kaffe med Godheten selv - Morten, hans kjære Anne og deres nyankomne snuppe, Vanessa, et helt ok tannlegebesøk (utrolig, men sant!) og helt til slutt; Middag på SjakkMatt og kino med fineste Tanja.

Innimellom alt dette fikk jeg også unna noen små ærend; Kjøpt inn skjønne små gaver til nyankomne babyer, koselige bursdagsgaver, deilig, deilig og nødvendig kaffe fra Nespresso og endel annet småting. Merkelig hvor mye man får gjort når man ikke har en barnevogn og to par barnehender å passe på.

Men folkens - tilbake til filmen vi så i går. Valget stod mellom "L.A. Gigolo" med Ashton Kutcher i hovedrollen og "Jeg har elsket deg så lenge" med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene. To veldig forskjellige filmer; Førstnevnte ville vi sett fordi vi antok det var en enkel, grei og antakelig underholdende film med en forholdsvis sjarmerende kar i hovedrollen. Av og til trenger jeg akkurat denslags. Sistnevnte filmen mistenkte jeg var mye mer alvorlig, dramatisk og kunne muligens være ganske utmattende å se. Jeg endte opp med å legge valget mitt ut på twitter, fikk respons fra Bente Gundelsby med oppfordring om å se den franske - og for et strålende råd det var!



Ikke visste jeg at Kristin Scott Thomas kunne snakke fransk som en innfødt, men det kan hun. Og for en skuespiller! Historien til rollen hennes er tung og vond, men hun klarer å formidle den med en ektehet og en troverdighet som jeg synes er helt fantastisk. Historien er tøff, men fortelles med en munter letthet som gjør at den ikke blir for tung å håndtere. Likevel - man dras med inn i en verden så utenkelig, så uforståelig, men på et vis likevel så forklarlig og naturlig. Måten denne verden beskrives på er rett og slett nydelig.

Det franske språket er med på å sette stemningen i filmen, så nydelig og vakkert. For min del er det faktisk på nivå med en musikalfilm, nettopp fordi ordene blir som musikk i mine ører. Men ja, det er kanskje bare meg.

Jeg stiftet et nytt bekjentskap i denne filmen, med Elsa Zylberstein, som spiller den andre hovedrollen i filmen. Hun er fantastisk vakker, både av utseende og rollekarakteren hennes og jeg synes hun spiller helt nydelig. Hun og Kristin Scott Thomas utgjør et helt herlig søskenpar og jeg hadde ikke problemer med å sette meg inn i noen av deres liv og skjebne.

Dette er en film jeg med stor selvfølge anbefaler alle å se. For å høre fint fransk språk, for å se vakre, enkle, klassiske klesantrekk, for å se nydelige skildringer av ulike mennesker - og ikke minst; For å minne oss selv på å ta vare på det gode og fine vi har.

Og så - bare et vennlig råd helt på tampen her; Se filmen, men ha med deg kleenex og ha på vannfast maskara. Ikke fordi filmen er en skikkelig tåreperse (ikke for min del i alle fall), den er heller en film hvor en tåre triller ned her og der underveis i filmen. Men; Et av disse øyeblikkene kommer cirka 2 sekunder før filmslutt og akkurat idet lyset kommer på i kinoen. Dårlig gjort av filmlagerene altså...

---

En ting jeg oppdaget underveis denne filmen, i tillegg til at jeg er forholdsvis frankofil, forelsket i alt som har med landet, menneskene, klærne og stilen å gjøre - er at jeg forstår merkelig mange ord i de aller fleste setningene underveis. Jeg får nok ikke med meg detaljer og alle poengene, spesielt ikke når de snakker ekstremt fort, men likevel; Til å ha hatt fransk på ungdomsskolen og etter det ikke lært fransk annet enn fra å bo med tidligere nevnte skjønne Heidi, så synes jeg at jeg får med meg mystisk mye.

Og hva betyr nå dette? Rett og slett at jeg er nødt til å få gjort noe med en av drømmene mine; Å lære fransk skikkelig. Gå på kveldskurs, lære å snakke og skrive språket, se filmer på fransk. Og til slutt vil jeg feire at jeg forstår mer enn bare noen ord i hver setning, med en skikkelig ferie i Frankrike. Aaah, det hadde virkelig vært noe.

Men altså - se filmen "Il y a longtemps que je t'aime" og hør verdens vakreste språk!

Pin It

Godt innkjørt og i full drift

Hverdagen er fullt igang og selv om jeg helt klart skimter konturen av forholdsvis hektisk hverdag med tre barn på hver sin "oppbevaringsplass", med hver sine jule-, påske- og sommeravslutninger, hver sine foreldreutvalg og dugnader, hver sine vennegjenger og bursdagsfester - så må jeg likevel si meg veldig godt fornøyd med oppstarten vi har hatt.

Noahgutten vår syntes det var litt skummelt første dag på SFO, men etter at en flott voksenperson virkelig 'så' han og tok seg litt ekstra av han i en liten stund, så er nå SFO nå blitt noe for Noah som han virkelig gleder seg til. Og i dag var det første han sa da vi hentet han: "I dag har jeg fått meg venner, mamma!" Morshjertet banker og banker... Det som også er veldig godt å se, er kontakten Noah og Lukas har med en gang de ser hverandre igjen. Det er ikke mange timers adskillelse som skal til før vi får gjensyn av typen "Noooooah min, storebroren min!" - løpende mot hverandre med åpne armer - "Luuuukas!!!" Det blir nok godt for de å oppleve hver sine ting og så kunne dele med hverandre etterpå.

Stas å få prøve kule sykler på SFO - også for far...












Så var det minstetøtta da... Den frøkna kan vi rett og slett konstantere er forholdsvis veldig ganske ekstremt sosial! Hun storkoser seg i barnehagen, går rett inn, rett bort til barna og helt opp i ansiktet deres og sier "Heeeeeei!" Setter seg på fanget til de voksne, leser bøker og har egentlig uforskammet lite behov for sine foreldre ved sin side. Så innkjøringen der ligger vi litt i forkant av, etter råd fra de ansatte. Barnehagen virker super, de ansatte virker supre og nå mangler vi bare å få Lukas på avdelingen ved siden av, så er alt på plass.

I går feiret vi oppstarten med en tur på butikken for å kjøpe is (heldige som vi var så møtte vi onkel Esben der - bonus!) og i dag feiret vi med å ta med guttene til frisør og få frem hodet deres igjen. Håret deres vokser så fort, så de blir hippieunger før man vet ordet av det. Men, takket være Sebastian på Centrum Frisør på Tangen, så har vi nå to nyklippede gutter sovende søtt nede på rommet sitt, klare for nok en fin dag. Og for de av dere som er interessert i å vite litt om gode frisører på Nesodden (det er nok endel, tenker jeg!), så må jeg bare si at jeg er mektig imponert over Sebastian og Centrum Frisør. Strålende kontakt med ungene, valg av dvdfilm mens de ble klippet (genistrek!), kjærlighet på pinne da de var ferdige - og selvfølgelig viktigst; Superflink til å klippe barn! Anbefales på det varmeste! Da guttene var ferdig i stolen hos Sebastian, gikk de rett bort til speil i helfigur og gjorde noen hip-hop moves i ren glede. Tror nok den godeste frisøren ble en smule overrasket...

Før- og etterbilder av guttene:























...and doing some hip-hop;

Disse gutta er flasket opp med hiphopmusikk og Noah har til og med gått på hiphop-dansekurs, så jeg tror nok listen er lagt; Blir ikke balletthøyskolen på noen av disse - tror jeg. Men, kanskje en skummel rapper etterhvert? Det hadde vært fett. Word up!





Men altså - for å avslutte en allerede strålende dag på den mest strålende måten, så booket vi oss inn på kveldsmat hos Jannicke og Esben. Det vanket kokt egg på nydelig brød, deilig kaffe til mor og is til dessert. Sånt gjør en vanlig tirsdag til noe helt spesielt! Vi er så fornøyd med å ha de så mye nærmere nå, sånn at det går an å være sammen på den litt mer impulsive sorten. Det er også veldig deilig å komme seg bort fra huset og tomta litt også, se en hage som er velfrisert og fint på stell, en hjem som ikke har tusen prosjekter liggende rundt klar for gjennomføring og ikke minst; Det er alltid ryddig, lyst og fint der. Min lille husmorferie. Og kanskje det beste av alt; De har skikkelig kaffemaskin og Esben lager kaffe på nivå med Stockfleths i Oslo, og det sier det meste. Gleder meg allerede til neste gang!








---

Sånn, det var en liten status fra vår kant. Merker at det blir litt vel mange "dagbokinnlegg" på bloggen for tiden, som kanskje er lite interessante for den gemene hop, men sånn er det nå akkurat for øyeblikket - det må ut dette også. Kommer straks tilbake med flere tankedrodlerier (om jobb, drømmer, omsorg og diverse) og noen flere interiørprosjekter, så håper du kommer tilbake likevel om innlegg av dette slaget ikke faller i smak.

Ønsker alle som er innom her en strålende kveld og takk for at du leser!

PS: Beklager dårlig bildekvalitet, men i dag var kun mitt mobilkamera tilgjengelig. Irriterer meg i sær over de gule bildene og vil egentlig ikke ha denslags på bloggen, men kameraet fungerer dårlig inne, så da blir det sånn - enn så lenge...

Pin It

Vel møtt, Hverdagen!

I morgen begynner det. Da begynner selveste Hverdagen. Jeg liker faktisk hverdagen vår veldig godt. Jeg liker rutinene, rytmen og å kunne glede seg over helt vanlige ting. Men - akkurat nå virker det som om jeg har glemt helt hva Hverdagen vår representerer. Jeg erindrer noe vagt fra Etterstadkroken, men det var heller ikke hverdag på ekte; Jeg var hjemme i permisjon med Linnea og hadde guttene i barnehage. Det er først nå Hverdag Med Tre Barn begynner og det kapittelet har vi ikke lest. Før nå. Jeg føler dette er et kapittel for viderekomne, men håper etterhvert at triksene og rytmen skal falle naturlig inn i vår daglige dag, at vi skal synes dette er lett og at vi skal finne struktur og ustruktur i en skjønn eining.

Så var altså enda en slags 'epoke' over...

Tiden vi drømte om mens vi fortsatt bodde i Etterstadkroken, som vi så frem til og gledet oss til. Tiden hvor jeg skulle gå hjemme med alle tre, i nytt hus - både før, under og etter sommerferien. Denne tiden er nå over. Nå begynner en ny tid. En tid med eldstemann på skolen, først oppstart på SFO i morgen (for å bli kjent i miljøet, med noen folk og med området) og så er vanlig oppstart 1. skoledag neste mandag.

I tillegg begynner minstesnupp, lille prinsessa, dokka vår, i barnehage - også dette i morgen. Dette er en frøken som er helt fersk i barnehagegamet, hun har hatt privilegiet av å gå hjemme sammen med meg og begge brødrene sine i veldig lang tid - så det skal jammen meg bli spennende å se hvordan hun trives. Uten mammaen sin. Men jeg mistenker at det blir en større omveltning for meg enn for henne. Hun elsker barn, nye folk, aktivitet og action, så jeg tror dette rett og slett blir veldig bra for henne.

Og til slutt, litt senere i måneden, begynner jaggu mellomstesnupp i barnehagen han også. Alle tre barna installert i tre ulike institusjoner designet for å hjelpe de videre og fremover i denne verden. Denne måneden koker bort i innkjøringsperioder, planleggingsdager og oppfølging, men fra september er nok det aller meste på plass tenker jeg. Da satser vi på at Hverdag Med Tre Barn ruller og går og tog Valen-Utvik har full kontroll ut fra stasjonen hver morgen, med avlevering av tre stykk morgentrøtte tryner, alle med sekk full av god, sunn mat, merket skiftetøy og riktige sko. Det gjelder å sette seg høye mål, så kommer man i alle fall et godt stykke på vei!

Tror det skal bli godt for Noah å slippe og være størst, være med gutter og jenter på sin alder og få noe og noen å strekke seg etter igjen. Tror samtidig det skal bli godt for Lukas å være sammen med sine jevnaldrene, slippe å være minst - og få utvikle sitt eget nettverk av folk og opplevelser. Og, tror jammen meg det skal bli godt for Linnea å få sitt eget 'sted', sine egne erfaringer og noen andre å ape etter enn sine to storebrødre.

Tenk så mye de skal få muligheten til å formidle til hverandre når de kommer hjem om ettermiddagene nå fremover? Inntrykk, opplevelser, erfaringer, rampestreker, lek og moro. Håper barn i alle aldre etterhvert raser inn dørene her og spør etter den ene eller den andre, at våre barn løper rundt i nabolaget og oppdager barna som vi ikke har fått med oss bor rundt her.

En ting som i alle fall er sikkert, er at det blir utrolig mye 'stæsj' med tre barn som skal hit og dit. Alle med minst 1 sett skiftetøy i alle varianter, merket klær selvfølgelig, ulike skotøy, ytterplagg og matbokser & drikkeflasker. Nå tror jeg vi har kommet vel i havn for oppstart i morgen, så får vi heller fylle på etterhvert som det trengs.

Så får man se da, om det blir hyl og skrik fra barn eller mammaen deres i morgen. Jeg tror nok jeg holder en knapp på meg selv faktisk. Noen som vil vedde imot?

Pin It

En stor gutt

Den siste uken har jeg tatt meg selv i å titte bort på eldstegutten vår, virkelig 'se' på han. Jeg ender stort sett opp med å få minst èn tåre i øyekroken, av og til noen fler - og så klarer jeg å hente meg inn igjen. Jeg smiler litt for meg selv, samtidig som jeg føler at hulkegråten sitter faretruende løst. Gledesgråt. Stolthetsgråt. Vemodsgråt. Av og til tar han meg på fersken, ser at jeg ser på han - lengre enn vanlig, og da spør han hva det er. Jeg svarer at jeg tror jeg må gråte litt akkurat nå og da svarer han "åååh, tullemamma..." Han blir litt forlegen, men han smiler. Og jeg tror han skjønner litt, skjønner at det er go'gråt det er snakk om. Det kan være vanskelig for en gutt som ikke engang er 6 år å ta noe slikt inn over seg. Et svulmende mammahjerte er vanskelig å forstå selv for mammaen som kjenner hjertet banke i brystet. Forstå at jeg står på nippet til å begynne å gråte ved bare å se på den lille gutten min. Den store gutten min. Den fine, gode gutten min som nå står ved grensen til neste del i livet - skolegutt. Skolegutt!

Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk og tankene jeg tenkte da vi oppdaget at jeg var gravid. Og jeg husker spesielt godt hvor rød og varm pappaen ble på ørene. Rød og varm av glede! Endelig, endelig skulle vi få et barn som gjorde oss to kjærester om til en familie på tre. Og nå, snaue 6 år senere, skal denne gutten, denne etterlengtede gutten, begynne på skole. Samme skolen som mammaen hans har gått på, som hans tanter har gått på, som farmor og morfar har gått på. Det kjennes trygt, godt og kjært at sirkelen nå fikk enda en generasjon å spinne videre på. Samtidig som det kjennes veldig rart at vi nå har gått fra å være småbarnsforeldre til nå å være foreldre til både barnehage- og skolebarn.

Skolegutt!

Gutten vår er nesten 1 1/2 år yngre enn det jeg var da jeg begynte på skolen - kommer han til å være veldig liten? Jeg er spent på å se hvordan skoleverket og skolen 'min' har utviklet seg siden jeg gikk der. Jeg er spent på lærere som ikke kalles frøken, men gruppeleder. Jeg er spent på lekser og oppgaver og leseprøver. Og jeg er veldig, veldig spent på hvordan friminuttene hans blir. Blir han den rolige og litt sjenerte som iakttar leken eller blir han en som drar andre igang? Får han mange venner eller få utvalgte? Og viktigst av alt; Kommer skolen til å bli noe han gleder seg til å gå på hver dag - eller kommer det til å bli et ork, noe å grue seg til? Jeg håper virkelig, inderlig og av hele mitt hjerte at han får verdens beste skoletid.

Innkjøpet av skolesekken har stått for gutten vår som et symbol på det store som nå skal skje; Han skjønner at han ikke lenger er liten, at han har blitt stor og kanskje litt større enn seg selv? Grenser flyttes og av og til dyttes de foran oss, for jeg må innrømme at jeg synes det er ganske vanskelig å gi slipp. Dette er vår største gutt, snart 6 år - mens andre som har sin 6 åring som andre eller tredje barnet antakelig synes vi er alt for forsiktige. Jeg synes det er vanskelig å vite; Når skal han få gå alene rundt i nabolaget? Sykle alene? Gå til kompiser? Følges til skolen? Det er ikke bare han som skal lære i tiden som kommer, det er virkelig vi foreldre også.

I dag har vi tilbrakt 10 timer i Oslo sammen, for å handle inn til 1. skoledag. Dette er noe han har gledet seg til veldig lenge - at vi skulle gjøre det til en opplevelse, vi to - sammen med våre to veldig gode venner, Pia og Solan, som er i akkurat samme ærend som oss. Skolesekk, perm og mappe, penal, klær og andre nødvendigheter for en perfekt skoleoppstart er handlet inn. Vi feiret med kino etterpå, litt leking og spising innimellom - og totalt sett en helt strålende fin dag.

Etter at vi var kommet hjem og det var klart for kveldsstell og senga, det må til selv for store veldig-snart-skolegutter, sa han plutselig; "Å, mamma - nå har jeg jo ikke noe å glede meg til lenger!" Jeg spurte hva han mente med det og da forklarte han at han hadde gledet seg så lenge til denne dagen og nå var den jo over, med skolesekken trygt plassert ved senga, så nå hadde han ikke noe å glede seg til lenger. Det går akkurat to sekunder før han sier: "Tulla, nå gleder jeg meg jo til skolen begynner og til SFO!" Fine gutten, finner gleder foran seg hele tiden.

Her er noen bilder fra dagen vår:

















































































Og helt til slutt - her ser dere gutten, før og etter skolesekkshoppingen i dag. Dere ser at han har vokst flere centimetre allerede, på disse 10 timene vi var i byen? Jeg ser det i alle fall!




















Vi er veldig glade i deg, Noah'n vår! Vi ønsker deg all lykke på veien inn i skolelivet!

Om du vil lese mer om en mammas betraktning over barn som går inn i neste 'fase' i livet, så les de rørende, fine og gripende ordene til MeandMolly her.

Pin It