Impulsiv radiodebut og Småtroll på slep

For en dag!

At dagen i dag kom til å bli litt hektisk, det visste jeg. Vi hadde planlagt noen møter og ærender med kunder av VU, i Oslo, og vi hadde bestemt oss for å gjennomføre disse tingene med våre tre Småtroll på slep. Derfor var vekkeklokken stilt på alt for tidlig ringing, frokosten ble kastet inn i de så vidt åpne trutene på tre trøtte troll, og ut på veien mot hovedstaden bar det med oss.

Lite visste jeg at en rask telefonsamtale bare et par timer senere, skulle sette fri en hel sverm av sommerfugler i magen min. Sommerfugler som representerte alt fra forventninger, stress og nervøsitet, til rødblussete kinn, klamme hender, hektisk planlegging og vill omorganisering. 

Det kom nemlig en telefon fra redaksjonen i Dagsnytt18.

Meg i Dagsnytt18-studio, med programleder Sverre Tom Radøy.
Fotograf og redigering: NoahVU, 8 1/2 år.
...og stolt mamma, over hva en 8-åring får til med et iPhone-kamera; meg.

De lurte på om jeg kunne komme i studio til dagens sending og denslags telefoner er slettes ikke dagligdags for min del. Jeg har uttalte meg i enkelte saker om sosiale medier til noen aviser og magasiner, og noen ganger har jeg blitt intervjuet i litt lengre artikler også. Men - jeg har aldri vært på tv eller i radio - og jeg har definitivt aldri hatt noen som helst befatning med selveste medieinstitusjonen NRK. Å bli invitert dit, er rett og slett stor stas!

Så, etter å ha forespurt både Småtroll og EkteMann om de ville henge i hovedstaden hele dagen, for så å bli med meg til Marienlyst og NRK, var saken avgjort; vi fikk det til, jeg takket ja - og nå var det tid for å begynne på forberedelsene. Er det en ting som gjør meg tryggere i slike situasjoner, så er det å være best mulig forberedt. Nå var det ikke akkurat lett å forberede seg til noe jeg ikke hadde veldig godt oversikt over hvor omfattende skulle være, men Dagsnytt18-redaksjonen er proffe folk, og vi avtalte en ny telefonsamtale litt lengre ut på dagen, for å gå igjennom temaene jeg skulle snakke om. Etter å ha fått flust av gode innspill og eksempler, for ikke å snakke om en fantastisk støtte og heiarop!, fra facebookvenner og twitterfølgere, følte jeg meg godt rustet til å ta en radioprat om emnet kjendiser og sosiale medier. 

...og det var cirka da noen fine folk på Home&Cottage nevnte for meg; "...men Astrid, er ikke Dagsnytt18 på tv også da?" Jeg hadde frem til da trøstet meg med at det bare var radio, men vips - der kom jammen sommerfuglene, de klamme hendene og de rødblussete kinnene tilbake. 

Brått inneholdt dagen ikke bare møter og jobbing for kunder, men også å stable Småtroll på kafé, mens jeg trålet butikkene på CC Vest for klær som gjorde at det ikke så ut som jeg kom rett fra sommerferie. Greit nok at Dagsnytt18 ikke er et tvshow med flere millioner seere, men det er greit å ikke ha en hvit posebukse og en utvasket topp, kanskje? Alt går, CC Vest leverte innholdsmessig, noen klær og noen penger byttet eier, og deretter var vi klare for NRK. Småtrollene, EkteMannen og jeg. 

Tre spente Småtroll, og ei skikkelig spent Husfrue, utenfor NRK Marienlyst.
Fotograf: GlennVU, 38 1/2 år.

Jeg har faktisk aldri besøkt NRK tidligere, annet en muligens en klassetur til "Ti i skuddet" for alt for mange år siden, så dette var nytt, spennende og litt skummelt. Likevel, en proff håndtering fra Dagsnytt18-redaksjonen sørget for at nervene ble holdt under kontroll. Småtroll var ingen hindring, de var hjertelig velkommen sammen med meg. De hentet oss i resepsjonen, hadde lekekrok til Småtrollene, ga dem hver sin bolle i hånda og lot de forsyne seg av Twist og vann. Og så fikk de lov til å være med helt opp og frem til studioet, slik at de kunne sitte med nesen klistret til vinduet inn til Dagsnytt18-studioet, så stille som tre små, overtrøtte mus klarer å være.

Så der satt vi da. Ventet. Var stille.

Brått var det min tur. Brått var jeg i stolen. Brått fikk jeg noen spørsmål. Og brått var det over.

Det jeg var redd for skulle vare i 10 minutter eller mer, var heldigvis bare en kort seanse. Og det tror jeg var veldig greit. Jeg slapp unna alt for mange "eeeh" og "liksom", og ettersom jeg nå er dreven og vet hva dette går ut på, er det bare å booke meg inn som en fast kommentator, kjære Dagsnytt18-redaksjon! Neste gang vil dere kanskje jeg skal mene noe om den nye neglelakk-kolleksjonen til Deborah Lippmann? Eller hvordan man kan få en vegg til å se ut som den er laget av planker, når det egentlig kun er gipsplater? Som dere skjønner er jeg svært alsidig og kan brukes til det meste ;)

Dagsnytt18 avsluttet tv-overføringen av sendingen akkurat før mitt innslag, på grunn av EM i friidrett. Man kunne følge sendingen videre på P2 eller nett-tv på nrk.no, men jeg vet det var noen frustrerte sjeler rundt omkring som følte de hadde pint seg gjennom en Dagsnytt18-sending de normalt ikke ville sett, kun for å få fnise godt av meg på tv som en bonus til slutt. Til dere tenkte jeg herved å gi en liten kompensasjon. Sendingen er tilgjengelig på nett-tv nå - og her kan dere spole forbi det dere vil på dagens sending, for så å finne meg og mine ca 3 minutter i radiorampelyset langt der fremme i det fjerne (fra ca 45:30); 

Dagsnytt18-sending 29.06.12 - hvor jeg snakker om Rihannas twitring.

Etter endt studiotid fikk jeg high-five av stolte barn, et kyss av en fniste og stolt EkteMann, og forsvissing fra dem alle om at det var den greia foran munnen min (altså mikrofonen), som var årsaken til at stemmen min hørtes litt hes ut. Bedre å høres hes ut, tenker jeg, enn å høres ut som en førskolelærerinne på speed - noe som er slik jeg vanligvis hører min egen stemme, om jeg må høre den i opptak. 

Vi suste videre på The Broker på Majorstua for å feire med brus og burger (lovlig sen middag for sultne Småtroll), og deretter var det tid for å koble av med hiphop på full guffe i bilen på vei hjem. Og et tips fra meg til deg som neste gang skal på Dagsnytt18 med klamme hender og hjertebank; hør på "Toyotaen til Magdi" med Karpe Diem på full guffe i bilen på vei til studio. Og om du, som meg, i tillegg får høre noen tynne og trøtte Småtrollstemmer som så vidt bærer gjennom skråling av "Kom og ta meg beibi, bak i Toyotaen til Magdi", etter endt tid i studioet; 

"Mamma, du var så fin! Og dette har vært en av de beste dagene i mitt liv!"

...ja, da vet du at det har vært en veldig god dag. Vi skal virkelig ikke klage, med Småtroll som kan være på farten med oss hele dagen, i tolv timer i strekk - på jobbting, shoppingting og radioting, for så å oppsummre det hele med at det har vært den fineste dagen i deres liv.

Jeg feirer dagen med å dele Karpe Diems video ;

Følg Karpe Diem på twitter; Chirag og (Toyotaen til) Magdi

Nå er det fullstendig avslapping i armkroken til EkteMannen, med hver vår øl og Graham Norton som underholdning. En perfekt avslutning på en veldig anderledes, men veldig, veldig fin, dag.

TAKK til alle dere fine som dannet verdens beste heiagjeng for meg i dag! Hver kommentar er lest / skal leses, og jeg besvarer alt forløpende, på twitter, facebook og instagram. Dere er virkelig helt fantastiske, og støtten dere gir meg og troen dere har på meg, gjøre meg virkelig rørt.

♥

Pin It

En lang liste av ugjort, er fort gjort!

At denne bloggen er et sammensurium av ulike typer innlegg, det er nok de fleste av mine lesere vant til nå. Men at dere er vant til det, betyr nødvendigvis ikke at dere liker denne sammenblandingen av innhold. Likevel, sånn er det på denne bloggen, og sånn forblir det nok i all overskuelig fremtid. Jeg liker faktisk å skrive om alt fra mitt familieliv med EkteMann og Småtroll den ene dagen, via hagesyssler, gründerliv og ny teknologi de neste dagene. Videre til løst tanketull, nye interiørkupp og mer eller mindre alvorlige betraktninger om livets underfundigheter dagene etter det igjen. Heldigvis har jeg ikke som noe mål at denne bloggen skal bli av de mest leste eller elsket i landet, vinne kåringer hist og her, for hadde det vært tilfellet, måtte jeg nok rettet meg mye mer inn mot en bestemt målgruppe - og sånn blir det altså ikke her på denne bloggen, men vi har det da koselig her allikevel, er du ikke enig?

I dag er det tid for god, "gammeldags" interiørblogging - og jeg virkelig elsker de (få) gangene jeg kan bedrive den slags blogging. I utgangspunktet kunne jeg naturligvis interiørblogget akkurat når det passet meg, men den type interiørblogging som jeg liker aller best, er når jeg har noe nytt å melde ang et prosjekt jeg eller vi har fått gjennomført. Og det skjer dessverre begredelig sjeldent her hos oss. Vi er dessverre ikke typene som klarer å pusse opp barnas rom fra topp til tå i løpet av en helg. Eller som snekrer oss en ny terrasse, i blinde, med begge hendene bundet på ryggen, full fart og i en fei. Vi er liksom ikke de folka, så prosjekter hos oss, de forblir prosjekter på papiret, og på det papiret, der blir de ofte lenge.

Men - nå kan vi endelig krysse et av prosjektene av på lista!

For alt for lang tid tilbake sikret jeg meg tapetet Drivved fra Storeys, via vår fantastisk inspirerende kunde, Fargerike. Vår kontakt hos denne kunden, Dagny, har så mange spennende, fargerike og fine ideer, at jeg stadig får lyst til å gjøre om på rom her i huset - men det blir stort sett på planleggingsstadiet. Denne gangen falt jeg altså pladask for tapetet, visste det passet inn i stort sett alle rom i vårt hus - og om jeg nå ikke skulle klare å få det på veggen, kunne jeg gjerne bruke det til å pakke inn gaver, lage kort og annet i den sjangeren, så dette tapetet måtte jeg rett og slett sikre meg før det ble utsolgt. Utsolgt ble det, men ikke før fire ruller hadde funnet veien hjem til meg. Tiden gikk og tapetet lå hele tiden urørt i esken sin, men nå, etter mange måneder, har endelig tapetet kommet dit det fortjener; på veggen!

I vårt hus fra 80-tallet, er det en god del korte vegger med skråtak over. Jeg hadde merket meg ut en slik vegg i stuen vår, som jeg så for meg kom til å bli fin med dette tapetet, men den stort sett alltid medgjørlige og positive EkteMannen proklamerte at her kunne det hende at han måtte sette minst en av føttene sine ned ift denne planen. Han var bekymret for om vi skulle føle at taket falt i hodet på oss, for at vi gjorde rommet mindre eller om vi kom til å bli lei av å ha tapetet der etter kun kort tid.



Heldigvis var både svigermor og min far med på rådslagningen, og de mente begge at taket kom til å bli der det alltid hadde vært og de kunne også berolige EkteMannen med at de syntes min plan ikke var så alle verst. Og som ved et trylleknips var tapetet på veggen! Sånn går det når man har flinke folk til å hjelpe seg, som vet opp og ned på en tapetkniv og som vet hvorvidt man skal lim på undersiden eller oversiden av tapetet.

Og da går det som det alltid går da;
Hvorfor i alle dager har vi ikke (fått) gjort dette tidligere, sa vi. Det gikk jo så fort og greit. Jaja, det var vel en mening med det også, og nå er vi i hvert fall godt fornøyd med tapetet og hva det gjør med stuen vår. Jeg synes at det gir en viss glød til rommet, samtidig som de små fargeinnslagene vi har ellers i stuen, nå får en fin vegg å springe ut fra. Min gamle taburett, som min bestemor brukte i all sin tid. Den brune go'stolen vår. Det brune settebordet. Sofaen vår. Sofabordet. De fine heklete blomstene fra minJosefine. Maleriet vi kjøpte av en kunstner jeg ikke lenger husker navnet på dessverre (men vi kjøpte bildet på Det Lille Store Julemarkedet for noen år tilbake). Alle disse tingene kan vi finne farger igjen i, i tapetet vi endte opp med å bruke, og jeg synes derfor at det skaper en bedre helhet i stuen vår.

Bildene ble tatt ila den overskyete gårsdagen

- dere skulle bare sett hvor glinseglødene fint tapetet er nå i strålende solskinn!

EkteMannen er heldigvis ikke av den spesielt sta typen, så da vi fikk tapetet på veggen, var han ikke lenger i tvil om at dette var fint og riktig, og han sa til og med de deilige ordene; "Du hadde rett." Bedre kan det vel ikke bli?

Så ja, da er vi vel igang da? Da gjenstår bare resten av de mange prosjektene, men nå som vi vet at finværet kommer (ja, for det vet vi!), så vet vi også at prosjektene kommer til å bli tatt tak i etter luggen, røsket opp fra hviletilstedeværelsen på papiret og over i en energisk og aktiv fase av effektuering.

Det er ikke småtteri av interiørblogging det kommer til å bli på meg fremover, så her er det bare å følge med videre! Ja, om du er av typen som liker interiørblogging da? Hvis ikke, kan jeg garanterer deg en liten haug med mine andre skriblende krumspring også, for som kjent; jeg klarer ikke kun holde meg til en sak eller et tema, jeg må svinse innom det aller meste.

Fortell meg gjerne hvilken type innlegg du liker å lese aller best her på bloggen min - det kunne vært litt morsomt å vite mer om! 

Mon tro hva jeg blogger om neste gang?

PS: Nå kan du følge denne bloggen på facebook. Håper du har lyst til å klikke deg inn og trykke liker, og om du er ekstra grei, deler du den siden med dem du tror kan ha interesse av denslags. TAKK!

Pin It

Tester og tipser; PicFrame og LabelBox

Om det er ett konkret spørsmål jeg blir stilt oftest, utenom det spørrende "Mammaaaa....?", er det nok spørsmålet: "Hvordan lager du disse kollasjene med tekst du legger ut i sosiale medier?"

Jeg liker å illustrere blogginnleggene mine med bilder, og ettersom mine blogginnlegg stort sett inneholder mye tekst, skylder jeg leserene mine noen små avbrekk mellom alle ordene som flommer. Jeg er generelt glad i å dele bilder i sosiale medier, for å gi små glimt fra mitt liv, vår hverdag og våre øyeblikk, og på en måte blir disse små kollasjene av bilder fra en bestemt situasjon eller et gitt øyeblikk, som en form for miniblogging for min del.

Ettersom vi tar forholdsvis mange bilder med kameratelefon nå, og denne type kameraer begynner å ta uforskammet bra bilder (iPhone4S for min del), går det ganske raskt og greit å lage slike kollasjer. Jeg tar bildene med telefonen, lager kollasjen med telefonen, og dermed går hele prosessen unna i en fei.

Vil du vite hvilke apps jeg bruker? 

Last ned PicFrame fra AppStore / Google Play, og du er igang!
Så enkelt er det faktisk. Du har gode muligheter til å definere hvordan du vil at din kollasje skal se ut, om du vil ha rette eller buede hjørner, hva slags farger eller mønster du ønsker på bakgrunnen osv. Dette klarer du enkelt å lage på din mobil, men om du vil gjøre det med bilder du har på macen eller du liker det formatet bedre, så finnes denne appen tilgjengelig i Mac AppStore også.

Jeg har aldri rukket å lære meg Photoshop og har ingen grafisk utdannelse, og for meg blir PicFrame som en snarvei inn i en litt bedre designmessig fremstilling på eksempelvis bloggen min, uten at jeg trenger å bruke spesielt lang tid på det.

Et annet tips, er å samtidig laste ned LabelBox (finnes ikke på Mac AppStore), for å kunne legge tekst på kollasjene man lager. Jeg lagrer bildet etter å ha laget kollasjen i PicFrame, og åpner deretter bildet i LabelBox, hvor jeg legger på 'tape' og tekst. PicFrame har også kommet med en mulighet for å kjøpe enkelte 'tape' in-app (at man betaler ekstra), for dermed å kunne legge på tekst rett fra PicFrame (uten å måtte gå innom LabelBox), men jeg synes foreløpig ikke den varianten er like fin som LabelBox sin, så jeg holder meg til den kombinasjonen enn så lenge.

Og om du vil se en kollasje jeg har laget med disse appene, så er et eksempel bildet under;

Et bilde som nok burde vært på min forsømte neglelakkblogg.
Jaja, mye de deilige sommermånedene kan bedre på :)

Andre apps jeg bruker til bilderedigering, kollasjer og denslags, er PolyFrame (kollasjer med ikke rettvinklete former), InstaPlus (filter), AfterFocus (for å sette fokuset i bildet og la resten være dusere), DipTic (kollasjer), Frametastic (kollasjer / rammer), og ikke minst PS Express og Snapseed for bilderedigeringsdelen.

Hva slags fotoapper er du mest glad i?

Del gjerne dine tips, jeg elsker apper som gjør bildene bedre!

PS: Nå kan du følge denne bloggen på facebook. Håper du har lyst til å klikke deg inn og trykke liker, og om du er ekstra grei, så deler du den siden med dem du tror kan ha interesse av denslags. TAKK!

Pin It

En kjøkkenhage blir til!

Forrige helg var stort sett dedikert til å komme seg sånn nogenlunde ajour med arbeidsoppgaver og ikke minst; klargjøre den intense arbeidsuken i innspurtens tegn, som vi nå er inne i. Uken ble sparket igang med at jeg holdt et foredrag om bedriftsblogging (klikk på lenken for å få se presentasjonen) på Farris Bad på mandag, for den flinke gjengen i MediaTeam, og dagen i dag har flytt avgårde med boklansering av 123Blogg av Thomas Moen, fantastisk spennende møte med ny kunde, og avsluttes nå med lanseringsfest for den nevnte boken til Thomas.

Så fortsetter uken i cirka samme stil...
Det er fantastisk gøy, og jeg er utrolig takknemlig for at vi har så mye spennende å gjøre, men jeg innrømmer også at det skal bli veldig godt med sommerferie og litt latere dager om ikke alt for lang tid.

Noen stauder, noen sommerplanter fra Schrader
...og hjemmesnekret benk!

Og innimellom, enten det er i hektiske jobbuker eller i deilige, late sommerdager, så koser jeg meg med tid i hagen vår, med det som gir meg fullstendig sjelefred og mye lykke; luking. Ok, så blir jeg vel ikke akkurat lykkelig av selve lukingen, men det er noe med det å skape noe eget, holde orden, rydde, få det vakkert - og ikke minst; se det vokse. Hodet mitt er da fullt og helt på plass i hagen og får rett og slett et lite friminutt fra alt det andre jeg fyller livet mitt med.

Planter fra Schrader

Heldigvis har vi en hage med flust av prosjekter som jeg kan bruke disse friminuttene mine til. Vel, akkurat minuttdelen av det ordet der, stemmer nok ikke helt. Når jeg først river meg løs fra macen og innvilger meg en pause ute, blir jeg fort veldig engasjert og har lyst til å gjøre meg ferdig med det jeg har begynt på. Vips, så flyr timene. Men; gøy er det og ikke minst er det utrolig givende å kunne krysse av viktige punkter på min hageprosjektliste!

Planter fra Schrader, baljer fra Brukt&Antikk, Nesodden

Torsdag i forrige uke hadde det lokale, fine gartneriet vårt her ute på Nesodden, Schrader, et eget utsalg av sine varer som kun var annonsert via sosiale medier. Slikt kampanjer liker naturligvis jeg, så jeg måtte derfor støtte oppom slikt strålende initiativ! Jeg sikret meg noen sommerplanter og en Klematis fra Schrader, som normalt kun selger som grossist, og helgen som var, fikk jeg altså herlighetene i jorda. Det brukte jeg lørdagens friminutt til.

Selv om jeg liker blomster og hagestell, så har jeg ikke nødvendigvis veldig mye kunnskap på området. Jeg har derfor en avtale med fantastisk flinke Anne fra Moseplassen om at hun skal titte så nøye hun klarer på blomsterbildene mine, for å se om hun kan hjelpe meg med å navngi plantene. Men det jeg i hvert fall vet jeg har kjøpt, er enda flere Pelargoniaer. Jeg elsker de gammelmodige blomstene, aller helst i lys rosa eller hvit, og selv om min mor mener dette er planter som roper etter ekle brunsnegler og lurer sneglene inn på tomta vår, så tok jeg altså sjansen, også i år. Innerst inne har jeg en drøm om at når høsten kommer, så skal jeg klare å sette disse Pelargoniaene mørkt og kaldt, slik at de kan overvintre til neste vår ...men vi får nå se.

Før og etter høybedd, før og etter kjøkkenhage!
...og med og uten EkteMann (i bildet altså, EkteMannen er ikke byttet ut med høybedd) :)

Søndagens friminutt ble brukt til et prosjekt som har gitt meg dårlig samvittighet en god stund nå, så det var godt å få unna. Etter at vi flyttet tilbake til Nesodden og til denne tomten, som jo er tomten jeg vokste opp på, så har jeg gjort mitt beste med å ha en kjøkkenhage gående om sommeren. Og det har faktisk funket overraskende bra! Vi har mesket oss med deilige tomater i fleng! Salatblader og ruccola har vi vært så godt som selvforskynte med, og i tillegg har vi hatt både gulrøtter og redikker.

I fjor derimot, da vant ugresset. Jeg fikk ikke luket tidsnok til å få noen frø i jorda, og dermed ble løpet litt kjørt for meg den sommeren. Synd, men sant. Og dette ville jeg naturligvis ikke skulle skje også i år, men våren kom og gikk, og ingenting var sådd i 'root trainers' inne, ingen små tomatplanter hadde begynt sin spiring - og jeg var redd løpet var kjørt også i år. Men i år ville sjebenen hjelpe meg litt på vei!

Høybedd fra Solfang, med alskens go'saker!

Jeg ble nemlig booket til et foredrag om sosiale medier for hageglade Jeanette fra Solfang og hennes nettverksgruppe. Foredraget skulle holdes hos Solfang og veien ble derfor kort ift å kunne spørre Jeanette om min kjøkkenhageproblematikk.

Jeg fikk vite at det slettes ikke var for sent, for hun hadde frø som ikke trengte like lang tid på å vokse seg til fine grønnsaker, Speedy Seeds. I tillegg til det, fikk jeg jammen med meg både tomatplanter og agurkplante av henne, i tillegg til et par deilige bladsalatplanter - så da var det liksom nok til en start, og jeg øynet håp igjen. I tillegg kunne Solfang selge meg et slikt høybed, som blant annet fantastiske Økodama på facebook, har snakket så bra om! Det er både praktisk og fint (særlig når det får rustet litt), og ikke minst; den holder sneglene borte (bare jeg får på plass sneglebrettet øverst)! Så dette bruke jeg altså søndagens friminutt (dvs en god del timer) på, nemlig det å få i stand kjøkkenhagen, få både planter og frø i jorda - og naturligvis; få luket litt i nærliggende omgivelser, slik at det ikke ser rotete ut der :)

Øverst; to forskjellige lavendelplanter
Nederst; to tomatplanter som har frødd seg fra fjorårets plante! Vokst opp i grusen og nå flyttet i jord.

Så nå er ventingen offisielt igang!

Nå venter vi på tomater, agurk, salat, gulrøtter, redikk og spinat, i tillegg til en spesielt smakssterk ruccola. Og så venter vi på hvem som vil være våre kjære sommergjester i år, og på hvem som dukker opp på impulsive besøk, for da kan jeg si med en gang; forvent servering av de deiligste salater om du stikker snuten i vår retning!

Kommer du innom?

♥

Pin It

Historien om et hullete hjerte

Noen samler på frimerker, bilskilt eller oppskrifter på gode kaker. Jeg, derimot, samler på mennesker. Litt på samme måte som andre samler på frimerker eller bilskilt, er det heller ikke tilfeldig for meg hva slags mennesker som blir inkludert i min samling. Jeg er ikke opptatt av at min samling skal bli et representativt utvalg for samfunnet vi lever i, eller at det skal være en samling jeg kan få mest mulig penger for ved et eventuelt salg til en annen samler.

Min samling mennesker består av folk som, kun i kraft av seg selv, har gravd seg plass i hjertet mitt.

At mange samler på mennesker i hjertene sine, er nok ikke veldig unikt. Vi lever heldigvis i et samfunn hvor alle stort sett er glad i mennesker som en helhet og hvor de aller, aller fleste av oss har minst en håndfull mennesker vi er veldig glad i - og som er glad i oss. Min utfordring er at jeg ikke helt klarer å begrense meg.

Nær familie og venner man har hatt siden barnsben av, har gravd seg en egen grop i hjertet, og dette er noe man har tatt høyde for, laget rom for og som rett og slett forventes. Det handler ofte om en kombinasjon av kontinuerlig hakking og graving med jevne mellomrom over et langt tidsrom, og om man i tillegg liker disse familiemedlemmene og vennene fra gamle dager spesielt godt, hjelper man dem gjerne med å grave gropen stor og god slik at de kan sitte godt oppi gropen for alltid.

Min utfordring med menneskesamlingen min er todelt. Det handler aller først om selve omfanget. Samlingen min begynner nå å bli såpass stor, at jeg er bekymret for hvor mye ledig kapasitet jeg har tilgjengelig. Om mange nok mennesker graver seg en grop i hjertet, og setter seg godt til rette for evig tid, skulle all logikk tilsi at det blir stadig mindre og mindre hjerte igjen for andre å grave en ny grop i. Og om samlingen blir i overkant stor, betyr det da at hjertet mitt blir brukt opp? Eller at hver enkelt grop i hjertet ikke har like stor forretningsmessig verdi vet et eventuelt salg, fordi det ikke oppleves like unikt å få plass der?

Den andre delen av min utfordring, handler om at jeg tror hjertet mitt har blitt for løssluppent. Folk får ta seg alt for enkelt til rette. Hjertet har naturligvis alltid vært åpen for at noen mennesker skal få grave seg en grop og etablere seg, men om jeg tenker cirka 20-25 år tilbake, hadde hjertet mitt forholdsvis strenge krav til hvem som fikk slippe til. Om en ny venninne fra ungdomsskolen fikk grave seg en grop, kunne hun fort bli kastet ut av gropen uken etter, fordi en annen venninne fra ungdomsskolen skulle få plassen. Og på guttesiden var det den samme problematikken. Greit nok, tre gutter kunne fort slippe til og få grave seg en grop, det skjedde forholdsvis regelmessig. Men hjertet mitt var smart; hjertet tvang disse tre guttene i det minste til å dele spade og grave en grop de måtte sitte i sammen. Eneste utfordring jeg opplevde i forhold til dette, var om en enkelt gutt beholdt spaden litt lenger enn de andre for å grave seg en liten avstikker fra hovedgropen guttene hadde fått tildelt. Dette viste seg å kunne by på utfordringer da det var på tide med ny gruppe gutter inn, hvorpå da denne ene satt litt for godt fast.

De siste årene har hjertet mitt definitivt etablert nye standarder og et helt annet regelverk.

Hjertet har ikke lenger samme krav til jevn og konsistent hakking og graving, for at folk skal få en plass. I tillegg er det lenge siden jeg har opplevd at hjertet har puttet flere folk i en grop - eller at hjertet har kastet folk ut av gropen sin. Det at jeg har bodd sammen med vedkommede, for eksempel, det ser ut til lå gi en automagisk grop i hjertet mitt til evig tid. Om jeg så ikke møter disse menneskene jevnlig, kanskje bare tilfeldig og ikke engang årlig, kvalifiserer det tydeligvis ikke til utkastelse fra hjertet. Dette begrenser naturligvis antall mennesker jeg kan bo med i mitt liv, om jeg ikke vil risikere et overbefolket hjerte. Jeg skulle naturligvis hatt forståelse for at hjertet gir evige plasser til mennesker jeg i det minste bor sammen med over lang tid, men jeg registrerer at flere har flyttet inn i en evig hjertegrop, kun basert på samboerskap i feriesammenheng. Det meste ekstreme tilfellet jeg har opplevd, er at hjertet til og med har sluppet inn mennesker jeg ikke engang har bodd sammen med, men kun ved siden av, så det er liten tvil om løssluppenheten dette hjertet nå har utvist.

At hjertet husker å ha lært noen franske gloser og har fått gode erfraing med en arm som får gåsehud ved å bli kilt med kniv, eller at hjertet har fått tilført wild, wild west-gloser i kjent stil fra Bonanza på tv, det kvalifiserer visstnok til evig grop. At hjertet ble introdusert for musikalske toner fra Tori Amos, Garbage og Jewel i en tid hvor denslags var høyst nødvendig, er også tydeligvis en strategi for å få evig plass. At hjertet ble introdusert for diskusjoner om hvordan makroøkonomi henger sammen med micro management, hvorfor basket er viktigere enn håndball, og ikke minst; hvorvidt et slag backgammon kan føre til en jente på høyde med en fjortis, er tydeligvis temaer som fører til dype groper det er umulig å klatre ut av. Hjertet kan likevel være unnskyldt for å ha vært litt løssluppen med å gi ut evig plass basert på hendelser fra denne tiden i livet mitt. Hjertet var stort sett preget av billig Tuborg og lite søvn på denne tiden, og det har vist seg fra flere hold at den kombinasjonen reduserer krav på generelt grunnlag.

Hva hjertet skal bruke som begrunnelse for å ha fortsatt sin løssluppenhet inn i det tjueførste århundret, er litt mer uklart. Jeg har sett eksempel på at hjertet har sluppet inn en vakker kvinne med stor spade, hvor eneste begrunnelsen hjertet hadde, var at hun kunne sørge for et godt økologisk miljø i hjertet og at hun tilførte fine tanker i hodet mitt. Andre hjertet har sluppet inn, med alt for tynn begrunnelse, er mennesker som har egne Småtroll som samsvarer med våre Småtroll i alder. En slik begrunnelse er tynnere enn et flattbrød, men like fullt har flere av disse menneskene en uforholdsmessig stor hjertegrop nå. Hjertet ser også ut til å være særs svak for mennesker som er like sosial i mediekanalene som det jeg selv er. Det kan begrunnes med at mennesker som er sosiale i mediekanalene, generelt er ekstra fine eksemplarer av menneskeheten. Eventuelt kan det begrunnes med at hjertet mitt ikke helt forstår mekanismene og kommunikasjonen i disse nye mediekanalene, og derfor slipper til mennesker som jeg ikke engang nødvendigvis har møtt i levende live - kun fordi de deler historier om seg selv og kanskje sender noen hyggelige ord i min retning. Mennesker som deler historier om seg selv, sender hyggelige ord i min retning og som jeg også har møtt i levende live... Hjelpe meg, for en stor grop hjertet mitt har latt disse menneskene grave.

Hjertet har også sluppet inn flere mennesker som hjerner i fagforeningsfellesskap har skapt en standard for at er ulovlig å gi plass til. Hjernene har i årevis vært fast bestemte på at det både er barnslig, naivt, uøkonomisk og særs uprofesjonelt om man lar profesjonelle mennesker grave seg hjertegrop. Det har all verdens hjerter innordnet seg etter for å unngå å få kjeft av hjernen. I mitt tilfelle virker det som hjertet har koblet ut hjernen, kjører helt sitt eget løp og slipper inn mennesker som kun har begrunnelser som at de kjøper mine tjenester, at de selger meg sine tjenester eller enda verre; at de lærer meg faglige og kommunikative ting. Jeg får bare håpe at hjernen min aldri finner det ut.


Så her sitter jeg da. Med et hullete hjerte og ikke nok tid i verden til å ta meg av alle som har satt seg godt til rette der inne. Mon tro om alle disse menneskene vet at de har evig plass der inne?

Jeg er virkelig takknemlig og heldig, som har et hjerte fullt av hull.

♥

Alle foto i innlegget er det min kjære EkteMann som har tatt, 

og som han har delt med ujevne mellomrom fra sin Instagramkonto; @glennvu

Pin It

Tester og tipser; Pong

Av og til dukker det opp henvendelser fra firmaer som gjerne vil at jeg skal teste produktene deres, reklamere for butikken deres eller faktisk; lenke vilkårlige ord i vilkårlige blogginnlegg opp mot helt urelaterte nettsider (i forhold til det jeg skriver om i nevnte blogginnlegg). Om sistnevnte hadde tatt seg bryet med å sjekke hva jeg jobber med, ville de nok skjønt at jeg ikke er spesielt interessert i å få noen kroner her og der for å lenke ord i teksten til i et innlegg om f.eks. meg selv og min familie eller mitt liv som gründer, opp mot deres nettside ...som selger svømmebasseng. (Er for øvrig spent på om strategien deres fungerer sånn ellers?)

Jeg har ikke en spesielt spisset blogg ift temaer jeg skriver om, og jeg har definitivt ikke de største lesertallene å slå i bordet med, så disse tilbudene kommer ikke alt for ofte. Når det likevel kommer en slik mulighet, er jeg veldig nøye på å vurdere både selskapet som spør og produktet / tjentesten de ønsker oppmerksomhet rundt, før jeg takker ja eller nei. Dette er fordi jeg kun har lyst til å teste / reklamere for noe som har relevans for meg selv (og forhåpentligvis da de som leser min blogg), og at det er da noe jeg kan stå inne for at jeg har prøvd og vurdert. Sånn sett er det da hendig for meg at jeg skriver om litt av hvert, for da kan det være like naturlig for meg å vurdere alt fra neglelakk, barneutstyr, kjøkkenmaskin, ny faktureringsmetode og en ny bok, som å teste en ny, teknoloisk duppedings - som Pong.

Jeg har fått et etui / beskyttelse til både min iPad2 og iPhone4S fra Pong - og en av grunnene til at jeg takket ja til å teste dette, er på grunn av teknologien de har "bakt inn" i disse etuiene. I utgangspunktet liker jeg alt som er nytt og fresht, men jeg hadde et superslim deksel til min telefon og et helt ok et til min iPad, så jeg var ikke ekstremt klar for å bytte. Men da jeg fikk fortalt hvordan Pong kan hjelpe i forhold til å redusere stråling fra mobile enheter - ble jeg mer enn interessert nok til å få vite mer.

Se prinsippet bak Pong i videoen her;

Vi er nok en i overkant teknologiinteressert familie, og antall Apple-produkter er høyt, men dette med stråling kommer naturligvis opp til vurdering med ujevne mellomrom, særlig i forhold til barnas bruk av disse enhetene. Om et nytt deksel kan lette min samvittighet noe iforhold til dette, ville ingenting gledet meg mer! Vår generasjon fikk gjerne mobiltelefon i 20-årsalderen, mens barn helt ned til 1 og 2 år nå gjerne har tilgang på en iPhone og / eller iPad, selv om de naturligvis ikke bruker den i like stor grad som oss voksne. Men litt stråling over så mange ekstra år...? Det er akkurat det jeg ikke liker...

Her er bilder av iPad-dekselet; 

Dekselet ser umiddelbart litt ut som det 'vanlige' fra Apple, med mulighet til å brette forsiden bakover slik at det kan bli som et stativ for iPad'n. Det som dette etuiet gjør bedre enn Apples eget, er muligheten for å sette forsiden opp som en slags trekant, noe som definitivt ga betydlig bedre støtte. Dette dekselet er absolutt tykkere enn noe etui jeg har hatt tidligere, og det var merkbart tyngre. Men igjen; om dette er det jeg må 'betale' for å redusere stråling på meg selv og mine barn, så antar jeg at jeg kommer til å synes det er helt greit.

Som nevnt hadde jeg vent meg til å ha det, visstnok, tynneste iPhone-dekselet som er på markedet, og jeg liker i utgangspunktet at en telefon ikke blir for stor og tung. Likevel må jeg si at selv om jeg opplever dette dekselet som ganske stort og litt tungt, synes jeg likevel telefonen ligger godt i hånden og ikke er plagsomt tjukk. Og igjen; om det er dette som skal til for å redusere stråling...

Nå er altså dekslene satt på, og skal testes fremover - eller det vil si; det skal brukes. Jeg tenkte følge opp med et innlegg når jeg har hatt dette i bruk en stund, men ettersom jeg ikke akkurat har mulighet til å måle på det som kanskje er aller viktigst med disse dekslene for min del, altså strålingen, så blir min vurdering på disse andre, mer overfladiske tingene; hvor hendige disse er i bruk, hvor sikre de er når (når!) jeg mister enhetene i bakken, hvor godt iPhone-dekselet hjelper på telefonsignalene osv.

Jeg gleder meg til å sjekke - og hvem vet, kanskje jeg merker at telefonen blir mindre varm mot øret når jeg har snakket alt for lenge i telefon med en kjær venn? I så fall vil det være et viktig punkt i min vurdering, helt klart, for er det noe som gir meg skummel påminnelse om strålingen disse enhetene avgir, så er det nettopp når de blir varme inntil øret (selv om jeg ikke vet om det har noe med strålingen å gjøre  - det kan godt være noe jeg bare tror).

Jeg har ikke teknologisk kompetanse god nok til å vurdere disse produktene ift stråling og om de faktisk beskytter mot dette i den grad de selv sier. Men det jeg leser på www.pongreasearch.com lover godt, synes jeg. Har noen av dere informasjon ang dette, eller kompetanse på området, så tar jeg gjerne imot kommentarer og tanker rundt dette.

Tenker du på at alle våre mobile enheter avgir stråling?

Del gjerne dine kommentarer med meg!

Dette blogginnlegg er sponset i form av at jeg har fått de to produktene jeg tester, men alle meninger er mine egne, de er ærlige og jeg har ikke blitt instruert i noen form ift hva jeg har skrevet.

Pin It

Deilige luksus med sukker på

For noen fantastiske dager vi har hatt i det siste! Været har vært alt fra helt vidunderlig, fantastisk og strålende, til sånn helt okay passe, men noe av som virkelig er helt fantastisk med å drive eget selskap, så er det muligheten for å ha hjemmekontordager på de mest solfylte dagene - og da til og med flytte kontoret ut og bedrive terrassejobbing. Denslags gir flust av energi og det igjen gir mange av disse små tids- og lykkelommene i hverdagen som vi er så utrolig glade i og takknemlige for. Og med disse små tids- og lykkelommene i hverdagen vår, blir dagene gode.

Takk til Lena i Brukt & Antikk
 - jeg elsker de blå detaljene på terrassen vår!

Dager som starter med å få tusle rolig i strålende solskinn til barnehagen, med en liten lanke trygt plassert i hånden min. Lille, store prinsesseSmåtroll kan ta seg god tid, gjerne stoppe for å snuse på noen blomster, mens vi hele tiden diskuterer livets underfundigheter eller kanskje tar oss tid til å grave opp en mark eller to. Alt før vi kommer frem til barnehagen. Aller helst hinkehopper prinsesseSmåtroll hele veien, samtidig som hun nynner på "Eg må ha, eg må ha, solbriller på!"


Deilig luksus!

Dager som inkluderer å kunne ta seg tid til å spise sen frokost og drikke nykokt kaffe sammen med EkteMannen, på den blå benken midt i hagen vår, før  arbeidsdagen får lov til å starte skikkelig. Den benken som er perfekt plassert om man vil høre humla suse og ha full oversikt over vårt aldrende pæretre, valmuer i full blomst og resten av hagen vi er så glad i. Det å kunne ta seg tid til å sitte litt ekstra, kanskje til og med etterfylle kaffekoppen og ta den med på en liten hagevandring. Man har rett og slett ikke noe å klage over når man kan nyte god kaffe fra fin kopp samtidig som man gir skryt til Klematisen som villig og lydig ser ut til å klatre der den har fått beskjed om å klatre.


Deilig luksus!

Dager hvor omtrent hele hverdagslivet vårt leves på utsiden. En terrasseplatting vi har bygd i hagen gjør nå virkelig nytten for seg. Store deler av dagen brukes den som hovedkontor for VUjobbing, og er vi riktig heldige, tar kjente en kaffekopp med oss der, før menneskene svinser videre i livene sine. Utover ettermiddagen blir plattingen invadert av Småtroll som er klare for lekselesing, før de skal svinse over på gressplenen, klare for tidenes fotballkamp. Når det så er tid for kveldsmat for Småtrollene, merker Husfrua to ting; 1. Hun vil ikke inn og 2. Hun tenker at ettersom huset omtrent ikke er brukt, og dermed er forholdsvis ryddig, så hvorfor avslutte kvelden med brødsmuler, yoghurt og bananskall ujevnt fordelt på møbler, gulv og Småtroll? Kveldsmaten tas dermed også ute! Så når Småtrollene er godt plassert i sengene sine, tar de voksne VUene med seg noe godt drikke i glasset, foretar noen vannkanneturer til tørste blomster - og lurer deretter noen glade naboer over på besøk for litt kveldsskravling.


Deilig luksus!

Takk til Line og Jeanette hos Solfang! De fikk meg til å kjøpe tulipaner i fjor,
sånn at jeg har disse vakre skjønningene å se på nå!

Dager hvor ting går mer stang inn enn stang ut. Dager hvor nye kunder takker ja til å jobbe med VU - og dager der våre allerede eksisterende kunder, smiler og sier fine ting. Dager der vi får mange gode koser og kyss av fine Småtroll, som tar seg tid til å fortelle om dagens høydepunkter. Dager der fine barnehagedamer gir oss ros for måten vi snakker med barna våre på. Dager der vi har tid til å registrere at peonene vi plantet i fjor, har flust av knopper, hvor noen så vidt har begynt å sprekke opp, og gir oss dermed et lite glimt av hvilken fantastisk skjønnhet som ligger der bak og lurer. Dager der man velger å sitte i skyggen, ettersom man har fått nok (nok!) sol for dagen. Dager der sushi, grillpølser og tortillas med salmalaks er middagene. Dager der man har drukket Chablis Grand Cru to kvelder på rad, hvorpå flasken er tom og det ikke er fordi EkteMannen og Husfrua har helt innpå med de deilige dråpene, men fordi vi har hatt noen å dele med. Dager der man føler seg godt fornøyd med at regningsbunken er ryddet i og sortert på dato, om enn ikke betalt. Dager der man tenker på alt man har, fremfor alt man ikke har. Dager der man tenker på hvordan man har det inni seg, fremfor å tenke på alt man gjerne skulle fikset på utvendig. Dager der man teller alle gode relasjoner og erkjenner at man er rikest i verden.

Dager der den kriblende, sitrende lykkefølelsen flommer 

og takknemligheten kjennes som en varm, god klump i magen.


♥
Deilig luksus med sukker på!
♥

Forresten folkens;

Bloggen har nå fått sin egen facebookside! 

Jeg håper du vil klikke deg inn på facebook og trykker liker på siden min, 

så lover jeg å gjøre mitt beste for å gjøre den facebooksiden interessant å følge fremover. 

Sees vi på facebook?

Pin It