Prinsessas første bursdag!

I dag fyller vår lille solstråle Linnea 1 år og selv om det er en gedigen klisje, så må det likevel sies; Dette året har gått så ekstremt raskt og grunnen til det tror jeg rett og slett er fordi vi har storkost oss så og si hele tiden! Det er det flere grunner til;

Vi har hatt en superkoselig barselgruppe med folk jeg gleder meg til å invitere utover til Nesodden når ting har kommet i orden. Vi har hatt flaks og hatt de besteste venninnene som har gått hjemme samtidig som oss og dermed har vi hatt selskap på trilleturer, kafebesøk og annet moro. Vi har tatt det litt piano innimellom, så prinsessen har fått ligge på gulvet og trene nakkemuskler og andre viktige muskler. Vi har latt henne smake på alskens rariteter av mat, som f.eks. minitrær (brokkoli), Lille Nemo (fiskepinner) og blomsterjord (ja, faktisk - blomsterjord). Hun har lært å åle, krabbe og så vidt gå - og har blitt litt av en sirkushest. Kommandoene hun lyder foreløpig er: "Kan du klappe/glise/spille på slurva/vise hvor stor du er?"

Siden vi nå bor på en stor familietomt med hele den deilige hurven rundt oss, skal vi nok få laget en liten markering av snuppa i dag - vafler ute i solveggen kanskje?, men den ordentlige feiringen sparer vi til lørdag. Da skal prinsessa kles opp i finstas som mormor har kjøpt for mange måneder siden, pølser og kaker er kjøpt inn og fintfolk er invitert (hyl ut om noen er glemt). Vi gleder oss til lek og moro ute i strålende vær (for det har vi bestilt og vi antar ordrebekreftelsen kom med været i dag; helt nydelig!).

Bildet over viser frøkna i full iver over å spise deilige jordbær - noe som var desserten etter dagens havregrøtfrokost. Litt må man kose seg med når man har bursdag, eller hva? Under er flere bilder fra bursdagsmorgenen; Guttene i full iver etter å endelig å få gratulere snuppa med dagen, endelig få gi gaven de møysommelig har plukket ut til henne (det var mye som ikke gikk gjennom nåløyet) ...og så stjeler barne-tv bittelitt oppmerksomheten innimellom, men det er jo bare kos.

Bare frøkna våkner nå, så skal vi ut og nyte sola! Det vil si, barna skal få leke litt ute i hagen, mens mor skal inn og snakke med snekkeren som skal rive litt vegg på kjøkkenet vårt. Gleder meg utrolig mye til å se hvordan det faktisk blir, for inni hodet mitt blir det nemlig fantastisk!

Gratulerer med dagen, kjære skjønne vakre lille jenta vår! Vi er uendelig glad i deg!

Pin It

A trip down memory lane

Å flytte tilbake til barndomshjemmet har fått følger som jeg ikke forestilte meg før jeg flyttet ut; Jeg lever livet mitt om igjen. Ikke kronologisk, men stykkevis og delt.

Barndomshjemmet mitt er omringet av nabolaget jeg vokste opp i, med dertilhørende skoler, butikker og venners hus og store lekeområder. Litt bortenfor det nærmeste nabolaget ligger det mer eksotiske områder, altså andre skolekretser. Som liten føltes Oslo omtrent som USA føles nå, geografisk sett, og andre skolekretser var som ukjente land. Spennende, nye mennesker, nye matretter og helt andre skikker. Sjargong man ikke skjønte og ny og spennende kultur.

Det hele kommer tilbake til meg nå...

Hovedveien utenfor barndomshjemmet mitt var skoleveien min. Det skal om kun noen få måneder bli skoleveien til min sønn, men når jeg ser på veien nå, ser jeg etter de samme folkene som jeg så etter for 25 år siden. Gode skolekamerater som man kjente ut og inn. Venner som visste akkurat hvor langt man kunne strekke ertingen for at det skal være akkurat det, harmløs erting, langt fra mobbingens verden. En skolevei som fortonet seg som lang og kronglete, med uendelige mange muligheter til avstikkere, noe som gjorde at man lett kunne bruke to timer på vei hjem fra skolen. Steiner skal sittes på, blomster må plukkes og venner skal ventes på. Bestevenninnene ble rotert på cirka hver annen uke, men det var uproblematisk. Ikke bestis en uke betydde slettes ikke at bånd var brutt. Bestis neste uke og ny frisk i venneforholdet. Tiden flyr fort og sår leges enda fortere.

Omvendt retning på skoleveien og man kom til skolens motsetning, fritidens tilholdssted - Stranda. Bakken ned til stranda var lang og bratt, men vi syklet uredde i enorm fart - førstemann ned! En rask skrens, et stopp utenfor den eneste kiosken i mils omkrets og is er sikret på det siste stykket ned til stranda. Syklene slenges på gresset og sistemann i vannet er en pyse! Og der var vi, hele dagen. Hver dag. Hele sommeren. Ingen snakket om å ta solarium, bruke solkrem med selvbruningskrem eller riktig tone på solpudderet. Alle var naturlig solbrune. Ingen snakket om at man måtte følge KKs siste tips om å finne matchvekta fordi badesesongen snart var her. Ingen snakket om å sole seg før man kunne vise seg på stranda. Ingen snakket om dyrt badetøy, for billigvarianten fra H&M tross alt var ...billig. Badetøy dukket på mystisk vis opp i skapet akkurat i tide til badesesongen startet og man tok det man fikk. Enkelt.

En tur opp til den lokale idrettshallen, forbi min gamle videregående skole, gir meg flashback tilbake til utetimer på gresset, eksamenslesing, gode, flinke lærere, smugtitting på de tøffeste gutta og kameratslig, gjensidig erting med de snilleste gutta. Jeg kjenner igjen følelsene jeg hadde da og ser igjen små glimt fra den tiden av livet mitt. Jeg husker kilingen i magen når Den Kuleste Gutten kommer gående i retning mot meg: Kommer han til å si hei i dag? Blir jeg sett, er jeg godtatt og verdig et 'hei'? Jeg husker den gode varme følelsen som brer seg i hele kroppen da Han ser rett på meg og sier et tydelig 'Hei!'. Det hei'et gir grobunn for deilig dagdrømming i minst en uke. Dagdrømming hadde man massevis av tid til å holde på med og dagdrømmingen ble holdt milevis unna realismen, så alt var mulig. Selvfølgelig kunne Gutten droppe den mest populære jenta i klassen, bare fordi han følte en spesiell kontakt med akkurat Meg. Og selvfølgelig hadde den mest populære jenta i klassen fullstendig forståelse for dette, ble glad på våre vegne og ble min nye BesteVenninne. Naturligvis.

Vel fremme i idrettshallen strømmer også minnene på. Gode, fine minner om godt samhold på basketlaget. Den strålende følelsen av mestring for hver 3-poenger som gikk i kurven. Svisj. Følelsen av adrenalin som strømmer ut i kroppen etter å ha lagt inn et ekstra gir på løpingen, sånn at man akkurat rakk ballen og akkurat fikk passet ballen til en medspiller, som dermed fikk inn de avgjørende poengene til at vi vant kampen. Minner om en tid hvor man ikke bekymret seg for helsen, hverken sin egen eller andres. Alle var udødelige og man løp for moro skyld, ikke for å komme i form. Man kalte det trening fordi man trente på ulike øvelser som man ville bli god i, ikke fordi man skulle trene opp hjertet eller lunger eller andre livsviktige organer. Jeg tror faktisk man ikke visste om dette med livsviktigheten av disse organene. Det var en god tid.

En biltur på nærbutikken sammen med tre barn og Ekte Mann fremkaller flere minner. Minner om en tid da man ikke hadde barn og Ekte Mann i bilen, men kanskje en ryggsekk med skolebøker, en treningsbag og noen gode venner. Den familiefornuftige stasjonsvognen er byttet ut med mammas gamle Opel og bekymringer om EU-kontroll, økte kostnader på veiavgift og bensin er ikke-eksisterende. En ferd på lokale veier frembringer minner om speiding etter mopeder med Den Utvalgte oppå. Etterhvert ble Hans fremkostmiddel byttet ut med en bil og man lette etter riktig bilmerke med riktig bokstav- og tallkombinasjon som kjennemerke. "Er det Han som kommer der borte? Nei, var visst bare en bil som lignet..." Forventningen er nok til å gi en god kribling i magen. Sommerfuglene er løs og da var det ingen vei tilbake; Dagdrømmingen er igang igjen.

Jeg merker at jeg husker de gode minnene, ikke de dårlige. Jeg tror det betyr at jeg har hatt en god barndom. Selvfølgelig var ikke dagene rosenrøde. Faktisk tror jeg at jeg selv følte jeg hadde det ganske så sårt og vondt og vanskelig til tider. Stakkars meg som aldri ble kjæreste med Den Utvalgte Gutten. Stakkars meg som aldri ble bestevenninne med de kule jentene som røyket. Stakkars meg som hadde så strenge foreldre som tvingte meg til å passe søstre og som nektet meg å dra på de kuleste festene eller som grillet meg etter den aller første festen jeg faktisk fikk gå på. Jeg har et minne om en sterk lampe tett opptil ansiktet mitt og mammas grundige og strenge blikk for å finne ut om mine pupiller var påvirket av alkohol. Nå er det et morsomt minne, men den gang da var det horribelt synd på meg. Jeg husker at jeg aldri var fornøyd med hvordan jeg så ut, hvordan håret mitt var, hvordan klær jeg hadde og jeg mente vel aldri jeg var godt nok til noe særlig. Eller utenom skolen da, der var jeg god nok, men der var det jo om å gjøre å ikke være spesielt god, så det ble ikke riktig det heller.

Jeg overbevist om at jeg hadde en god barndom. En barndom hvor jeg var trygg, glad, hadde masse familie rundt meg og en barndom som hele tiden lærte meg ting. Lærte meg ting som gjør at jeg er den jeg er i dag. Ikke Den Kuleste Kule eller den beste av de beste, men en som er glad, trygg og fornøyd. Ja, faktisk så er jeg lykkelig - rett og slett lykkelig.

Når jeg husker tilbake på denne dagdrømmingen nå, så skulle ønske jeg kunne dagdrømme som det nå også. Men det går ikke - nå er realismen en alt for stor del av min hverdag. Tiden strekker ikke til og det gjør ikke tankene heller. Eneste dagdrømmen jeg har igjen, er hva jeg skal gjøre med min Lottogevinst og selv den er vanskelig å fremkalle til tider. Men er ikke det egentlig et godt tegn? Jeg er for glad i livet mitt til at jeg har alt for mye å dagdrømme om - det er min teori og den holder jeg på. Selv om jeg av og til savner den gode magefølelsen jeg fikk av disse dagdrømmene mine.

Jeg skulle ønske jeg var mer fornøyd som 7-åring, 10-åring, fjortiss og som nesten voksen på videregående. Jeg skulle ønske jeg så alle menneskene som var glad i meg og ikke hele tiden fokuserte på de spesielle som ikke enset meg. Jeg skulle ønske jeg kjente på den gode følelsen av dagdrømmingen og ikke fokuserte på at dagdrømmen ikke gikk i oppfyllelse. Det er jo ikke det som er meningen. Drømmen går tidsnok i oppfyllelse og man ser seg selv sammen med riktig Ekte Mann, har de beste barna og lever sin egen Drøm.

Dagen i dag er rett og slett bedre enn vi tror og vi burde bli mye flinkere til å nyte akkurat I Dag, i stedet for å tenke på alt vi burde bli flinkere til, at enda flere burde bli enda mer glad i oss og vi i dem, at vi burde trene mer, tjene mer, spise mindre og rekke over alle oppgavene våre og enda noen til.

Nå skal dagen nytes, minner skal lages og jeg skal kjenne på go'følelsen jeg har akkurat nå.

Akkurat nå.

Pin It

Et marshmellowinnlegg

Jeg advarer med en eneste gang; Dette blir et marshmellowinnlegg, så om du ikke liker å lese innlegg som svulmer over av søthet, godhet, lykkefølelser og 'pure bliss', så styr unna dette innlegg. Kom selvfølgelig fort tilbake en annen gang, jeg skriver helt klart om noe slitsomt, sårt eller hverdagslig igjen veldig plutselig.

Men altså;

Vi har som antakelig kjent for mine lesere flyttet tilbake til mitt barndomshjem på Nesodden. Vi har ikke flyttet skikkelig inn enda, så for de av dere som er så søte og spør om vi har kommet i orden nå, så kan jeg svare ganske kort og kontant; Nei. Vi bor sammen med mine foreldre i gamlehuset per i dag, flytter i morgen til min tante og onkel i huset ved siden av, sånn at oppussingen kan starte opp i huset vi skal bo i. Oppussingen kan heller ikke starte før nybygget er ordentlig ferdig, sånn at mine foreldre kan flytte over - så som dere skjønner; Temmelig kaotisk, vi bor i kofferter og har egentlig ikke greie på noe som helst.

Likevel;

Vi er allerede lykkelige. Vi har allerede begynt å gire ned hjernen vår, begynt å kjenne på sjølufta og begynt å kjenne hvor deilig det er med variert mark under beina. Denne lykkefølelsen kom ikke med en gang, det skal jeg ikke påstå. Jeg skal faktisk gå så langt at jeg kan innrømme at jeg fikk et snev av akutt angst en av de første dagene her, da jeg oppdaget at jeg nå definitivt har blitt 'nesodding' - permanent, fast og fullt. Jeg har ikke lenger et 'spennende og utsvevende' liv i Oslo (vi hadde vel strengt tatt ikke det da vi bodde der heller, men vi kunne hatt det), vi er ikke lenger bymennesker - vi er landsbymennesker.

Men da denne akutte angstfølelsen ga seg, ga den plass til noe annet. En god, varm lykkefølelse som kom gradvis og veldig snikende. Den intensiverte seg i går, søndag, og det begynte med min kjære fetter Ole som bor i huset over oss (og som vi blir semi-samboer med, når vi låner min tante og onkels leilighet i toppetasjen hans) kom ned på morgenkaffe i går morges. Når fikk vi sist besøk kl 9 en strålende søndags morgen? Vi fikk skravlet litt, eller det vil si; Han fikk skravlet mye og vi fikk høre på. Han er fin sånn den Olekaren. Og da guttene våre begynte å bli ivrige på å komme seg ut i finværet for å utforske, så tok denne fine, gode fetteren min med seg guttene ut på tomta, lærte de hvordan håndtere lommekniven sin, viste de arret han hadde på kneet sitt etter en spikkeepisode gone bad, og han viste de sin fancy Nokia-telefon. Totale lykke for to små gutter. Han tok de med inn i huset sitt, lagde omelett til de, lot de vaske bilen sin med høyttrykkspyler og holdt de engasjert i mange timer. De storkoste seg!

Litt senere samme dag kom det enda flere fine folk på besøk. Vi fikk besøk av en vennefamilie som har en datter som også skal begynne i 1. klasse, som Noah. Søster Marianne med familie kom tilbake fra 40årslaget til svigerinne Kari dagen før (grattis med dagen Kari!) og skjønne Tiril fikk kose seg med sine fettere og sin kusine. Og så, nesten best av alt, fikk vi syklende besøk av våre kjære, gode venner Lailia, Walter og prinsessene Emelie og Ella. Finnes det noe bedre? En hel hage, vår hage, fyllt med fine, fine mennesker. Små barnehender som har plukket fine blomster til meg i veikanten. Voksne som skravler på kryss og tvers av familietilhørighet.

Ettermiddagen tilbringes rundt et langbord i en stue forholdsvis ribbet for de andre møblene, i et hus som er langt fra oppusset, men det gjør ikke noe for det viktigste er på plass; Den fine, gode familien rundt langbordet. Søstre med vedheng inviteres til pizza take-out av snille foreldre som føler de har scoret jackpot etter å ha fått solgt gamle møbler på Finn.no. Søskenbarn spiser is til dessert og får til og med lurt med seg noen voksne ned til stranda for å sanke sammen skjell og for å virkelig kjenne sjølufta i de små nesene sine. Og så kommer de gode og slitne hjem, får i seg litt kveldsmat og slokner før hodet treffer puta.

Er det rart jeg kjenner at lykkefølelsen har tatt fullstendig plass i hjerteroten min?

Guttene våre ser vi nesten ikke lenger, de vil bare være ut og de storkoser seg. Linnea er strålende fornøyd med å krappe over plen, opp fjellknauser og putte gammel jord i munnen. Ekte Mannen raker og røsker opp "ugressbusker" med et smil om munnen. Og jeg drømmer om å vaske rene fjellknauser og laging av nydelige blomsterbed. Jeg innser at vi nok ikke får nabolagets fineste hage akkurat i år, men jeg håper i alle fall at vi skal få lagt grunnlaget for å kunne kose oss med beplantning, sånn på ordentlig, neste år. Selv om jeg selvfølgelig tror (og håper) at svigermor Astrid ikke klarer dy seg allerede i år og gir hagen vår en bitte liten makeover.

Og for å være sikre på at dere nå er så fulle av klissete søthet og lykkelighet, på samme nivå som man blir når man spiser alt for mange marshmellows, så vil jeg legge til; Tenk hvor lykkelig jeg blir når hagen er litt mer på stell og vi har fine blomster, en spiselig kjøkkenhage og et søtt drivhus å leke oss med. Når huset er pusset opp og hvitt-hvitt-hvitt i tak og på vegger, sånn at de fine møblene våre fra Home&Cottage endelig kan komme hjem til oss og lage dette huset til vårt hjem. Når vi får tømt alle kassene våre og plassert de inn i riktige skap og skuffer, sånn at vi faktisk vet hvor vaffeljernet vårt er og kan lage vafler for å lokke gode, fine mennesker innom på drop-in besøk, bare med vaffelluka. Når både Ekte Mann og undertegnede er så trygge på at ungene vet hvor grensene går ute, sånn at de kan leke og leke og leke, uten at teite foreldre skal stå småredde ved siden av for dirigere leken innenfor trygge rammer.

Og - tenk så godt det blir når vi er fullstendig på plass i vårt nyoppussede hus, når mine foreldre er på fullstendig på plass i sitt nye hus, Åse bor i StoreHytta ved siden av, tante Nanny og onkel Esten bor i toppetasjen til Ole og Ole bor med sin Sara og skjønningene Alva og Luna i resten av huset - og vi rett og slett har blitt som en gedigen sekt på toppen av Hellvik! En hel haug med Valen'er, som passer på hverandre, utfordrer hverandre i gode diskusjoner og som hjelper hverandre når det trengs.

Ja, akkurat så lykkelig kjenner jeg meg nå. Jeg vet selvfølgelig at hverdagen kommer. I morgen begynner Ekte Mannen på jobb igjen etter sin pappapermisjon og da skal jeg aktivisere tre barn hjemme, uten de normale lekene våre og uten de normale rammene. Hverdagen vår må igjen preges av rutiner, banken krever et større beløp hver måned og jeg må sette fokus på å finne DrømmeJobben. Men likevel - nå vet jeg at vi kommer til å bli lykkelige her og selv om vi ikke blir ferdige på en-to-tre, så vet jeg at vi blir det på sikt.

Og det er rett og slett en så god følelse, at jeg måtte dele den med dere. Min marshmellow.

Vil dere se noen bilder fra den nydelige søndagen? Ta en titt!

Pin It

Verdens Beste Gutter

Å, så godt det er å få guttene våre hjem igjen!

Greit nok, så er ikke 'hjem' det samme som det var før guttene dro og vi er ikke i nærheten av å ha skapt oss et hjem her på Nesodden enda. Og greit, så vet vi veldig, veldig godt at de har storkost seg hos farmor og farfar i indre Østfold og ikke kunne hatt det bedre disse dagene. Men likevel; Det er så godt å få de sammen med oss igjen!

Våre to tøffe solstråler, med fin, frisk farge i kinnene etter all utelekingen i Østfold og som jeg er hellig overbevist om har vokst flere centimeter på disse 6 dagene de har vært borte. Våre kule gutter som tar en impulsiv hiphop danseoppvisning når de hører en kul sang på radioen, som hikstet av glede av å se sin lillesøster igjen (noe som for øvrig ble gjengjeldt!) og som løp rett ut i hagen her på Nesodden for å glede seg over å endelig være på plass i nytt hus med stor hage de kunne oppdage!

Jeg tror dette blir en veldig, veldig bra helg...

Pin It

Guri malla

Guri malla.

Vi har visst flytta. Det rett og slett gjort. Vi har forlatt fine, gode, koselige Oslo og gjort landsens folk av oss. Vi har flyttet til Nesodden og er for tiden samboere med mine foreldre. Vel, egentlig føler vi oss veldig på besøk her, akkurat som vi har vært så mange andre ganger tidligere - men samtidig er det noe mer som ligger å lurer i bakhodet; Hvordan kommer det til å bli her når de har flyttet ut og vi har fått pusset opp og flyttet skikkelig inn? Jeg klarer ikke helt å se det for meg. Klarer ikke se for meg at mine foreldre skal gi slippe på dette huset og flytte inn i nybygget, og heller ikke se for meg at vi skal gi helt slipp på Oslo og Etterstad og skjønne at vi skal bo i dette huset. Forhåpentligvis resten av våre liv.

Guri malla.

Egentlig burde det ha gått opp for meg at vi har flyttet. Det første hintet burde jeg ha plukket opp da hele leiligheten vår i Etterstadkroken var sortert i pappesker, søppelsekker, plastbakker, IKEA-poser, diverseposer og ikke minst; Sortert i kategorien ikke-sortert. Jeg burde ha skjønt at noe var på gang da intet mindre enn tre utrolig sjarmerende, kjekke, unge karer fra Flyttefoten stormet inn i leiligheten vår og tok alle tingene våre. Jeg må virkelig si at flyttebransjen har hatt godt av den makeover'n som bransjen tydeligvis har gått igjennom siden sist vi flyttet. Svette, gamle menn med bærerem i skinn og sneip i munnen har tydeligvis blitt rensket ut til fordel for unge, staute karer med god serviceinnstilling og enorm arbeidsmoral. Dette var definitivt karer jeg vil anbefale, om noen lurte.

Guri malla.

Alle tingene våre er i en garasje. Vi har pakket med oss 4-5 skift til hver av oss og har så vidt rasket med oss litt toalettsaker. PCer er heldigvis sikret, samme med kamera, men likevel - det er først når man har stuet alle tingene sine inn i en proppfull garasje slik at man ikke kan få tak i noe som helst, at man skjønner hvor mange ting man faktisk synes er greit å ha tilgjengelig. Og sånn skal vi nå bo i en drøy måneds tid. Ikke le om du ser oss rundt omkring i de samme klærne dag ut og dag inn, dette er grunnen. Litt av et førsteinntrykk vi gir våre nye naboer.

Guri malla.

Tirsdag begynner Ekte Mannen på jobb igjen, etter sine seks ukers pappepermisjon. Da først begynner Hverdagen, synes jeg. Dager vi er hjemme på dagtid begge to føles som helg uansett. Kanskje det er fordi man får bedre tid til alt eller tempoet roer seg betraktlig ned, eller kanskje det bare er fordi vi får gjort mer av de tingene man synes er gøy og ikke bare de tingene man synes man må. Men på tirsdag i neste uke er det altså slutt. Da er jeg offisielt hjemmeværende husmor med tre barn. 1 år, 3 1/2 år og 5 1/2 år. Og meg på snart 34 år. Bare meg. Ikke at de er vanskelige å ta vare på, for det er de virkelig ikke. Vi har sikret oss snille og gode barn som ikke er vanskelig å glede eller engasjere. Men jeg må si det ligger et visst ansvar for pedagogisk lek og utvikling på meg nå. Disse eldste trollene våre er jo tross alt vant til en barnehage med vår favorittsvenske, Herbert. Det er jammen ikke lite å leve opp til for min del.

Guri malla.

Vi har veldig straks Verdens Største Lån. Nå ja, kanskje ikke sånn helt bokstavlig, men for vår privatøknomi så er dette definitivt verdensrekord. Jeg har troen, definitivt - dette er noe vi klarer. Men av og til, i stille stunder - sånn cirka som jeg har det nå (med en tekopp julete, i en mørk krok på besøk hos mine foreldre, med pcen på fanget), så går det et kaldt gufs over meg når jeg tenker på de økonomiske forpliktelsene vi har tatt på oss. Jeg har jo tross alt ikke jobb.

Guri malla.

Jeg er permittert. Jeg har ikke jobb etter august 2009. Jeg vet det var hell i uhell for vår del, siden vi ikke har barnehageplass er på Nesodden før i august 2009, men likevel. Jeg har tenkt positivt på situasjonen og gjør det for så vidt fortsatt, men jeg har også hele tiden tenkt at jeg burde sette igang prosessen med å finne meg DrømmeJobben. Snart. Jeg skulle bare flytte først. Det har jeg nå gjort, så da sier det seg selv; Jeg må finne DrømmeJobben. Da burde jeg kanskje vite hva jeg vil først?

Guri malla.

Akkurat nå ser jeg for meg dette gamle barndomshjemmet mitt helt nymalt. Hvite vegger og tak. Hvit trapp. Nye kjøkkenfronter og ny gang. Fine, fine møbler fra blant annet Home & Cottage. Og alle de små perlene vi har sanket sammen fra her og der. Og så ser jeg for meg at Noah kommer løpende hjem etter endt skoledag, for å slenge seg ned ved spisestua og gjøre litt lekser før han løper ut igjen for å leke med de nye kompisene sine. Jeg rekker akkurat å gi han en nybakt bolle før jeg sier at jeg må avgårde for å hente Linnea og Lukas i barnhagen og joda, det blir deilig fisk til middag - rett fra ferskdisken på Meny på Tangen. I denne fantasien har jeg ikke en godt betalt stilling i et spennende og fremadstormende selskap, men jeg har kanskje DrømmeJobben likevel? Hadde jeg bare vunnet i Lotto først. Ja, hadde jeg bare tippet Lotto først og så vunnet... Littmer enn de 56 kronene, mener jeg. Ikke for å være grådig, men de 56 kronene er litt 'luremus', synes jeg. 5-6 millioner tenker jeg hadde gjort seg. Da hadde vi snakket ekstrem oppussing og hjemmeværende mor!

Guri malla.

Pin It

Det jeg trengte akkurat nå

Hele denne uken har jeg gått rundt med en vond klump i magen. Jeg har nevnte det før på bloggen og det er nok veldig naturlig dette her, men akkurat nå grugleder jeg meg til alt som skal skje. Siden vi fortsatt er her på Etterstad, så må jeg si jeg gruer meg aller mest. Alt vi gjør blir "siste gang ditt" og "siste gang datt", det er vemodig og veldig, veldig rart. Guttenes siste dag i barnehagen, siste kveldsmat over hos Piamia & co, siste tur på nærkiosken, siste spontangrilling i hagen osv osv osv.

I dag kjørte vi guttene for å møte svigers. De skal være der i 6 dager, av flere grunner egentlig; Fordi de hadde lyst på besøk av barnebarna sine og fordi det er kjedelig for de å bo i et flyttelass og gjøre alle de mindre artige tingene vi skal gjøre i dagene fremover. Flytting, utvasking, overtakelse og slikt. Og ja, jeg vet det er veldig, veldig fint for guttene å være hos mine fantastiske svigerforeldre - de koser seg glugg ihjel der ute i Østfold. Men da vi kjørte utover hørt jeg de søte små stemmene deres; "Hadet garasjen, hadet barnehagen min, hadet kiosken, hadet Rema1000" - og ting ble veldig trist igjen.

Men altså, jeg har hatt en klump i magen i en uke nå, men ikke fått hull på byllen. Ikke før jeg var en snartur på Twitter og så en link til et klipp til YouTube. Det var akkurat det jeg trengte nå for å få hulket ut noen tårer i vemodighetens navn. Noen tårer for alle de utrolig fine minnene vi har hatt her i Etterstadkroken og for alle de nydelig menneskene vi har blitt kjent med. Alt vi har fått opplevd og alt vi har vært igjennom.

Ta en titt du også og se hva slags effekt dette har på deg:

Pin It

Jula varer helt til påske

Da er det endelig bevist, jula varer faktisk helt til påske. I alle fall her i huset. Det er ikke nisser eller annen julepynt som holder ut til påske. Nei, det er mors kjærlighet for juleteen; "Jule The" fra Fredsted The A/S København.

Jeg har hatt helt dilla på denne teen og det var helt naturstridig for meg å stoppe bare fordi vi noterte januar, februar eller for den del mars på kalenderen. Hver kveld har jeg fått laget en kopp deilig julete og freden har senket seg. Te generelt er godt, men akkurat denne juleteen har vært magisk.

Jeg kjøpte inn et greit kvanta av juleteen i desember, men kjente litt på desperasjonen da jeg så beholdningen minke faretruende raskt. Faktisk betydde denne teen så mye for meg at jeg gikk inn i flere butikker og spurte om de hadde denne teen. Ja, jeg spurte etter julete i både januar, februar og mars. Så avhengig var jeg. Men ingen hadde den...

Derfor kan dere nok skjønne min forventning da jeg oppdaget en påskete vi hadde i skapet. En sort te smaksatt med appelsin, jordbær og bringebær fra fantastiske Stockfleths. Kunne dette være erstatteren? Selv med litt julete igjen i posen, prøvde jeg ut påsketeen i går. Det kilte i magen - kunne denne virkelig være like god? Hva med bedre, kunne den faktisk være bedre?

Domme har falt; Julen varer helt til påske. Påsketeen erstatter herved juleteen her i huset og alle hjerter gleder seg. Så spørs det bare hvor lenge påsketeen min varer da... Helt til jul er jo umulig. Finnes det noe som heter sommerte? Høstte?

Dette må utforskes over en god, varm, deilig kopp med påskete.

Ha en nydelig påskeaften, folkens!

Pin It

Fine, fine påskefamilien

En ny tradisjon er skapt!
Ja, det er i alle fall det vi håper på, for en bedre lammemiddag, med bedre folk, enn det vi hadde i går, det tror jeg rett ogs lett ikke er mulig. Marianne og Tom hadde virkelig stått på - laget mat i flere dager, dekket nydelig bord, kjøpt fine blomster og ikke minst; Bestilt helt perfekt solskinn og blå himmel, noe som ga det fineste lys inne i leiligheten og dermed ble en fantastisk ramme for den fine samlingen.

Ekte Mann, prinsessa og jeg fikk møtt igjen gutta våre hos Marianne og Tom. De hadde nemlig vært så heldige at de hadde kost seg i byen med tante Jannicke og onkel Esben før middagen og de var strålende fornøyd med det. De hadde skatet, spist vaffel og kost seg. (Takk for hjelpen, Jannicke, Mari og Esben!) Og så var de blitt tatt med til tante Marianne og onkel Tom for enda mer sosialisering og kos. Da vi kom opp dit, så vi de på lekeplassen i full action og det var så vidt de hadde tid til å løpe til oss for å gi oss en kos.

Vel inne møtte vi resten av flokken, det vil si mamma og pappa. Det er så rart å tenke på at om kun 3 dager skal vi bo sammen med de og virkelig sette inn støtet med å få flyttet de over i nybygget. Det blir litt boligsnakk sammen med de og jeg tror nok vi alle gleder oss til å få dette igang nå. Jeg tror mamma og pappa får det helt perfekt i sitt nye hus - det ser fantastisk ut både på bilder og det lille vi har sett innvendig. Om de nå bare klarer å kvitte seg med nok møbler og denslags da, så det ikke blir helt overfyllt der inne. Men, jeg skal nok få solgt eller gitt vekk det meste på Finn.no - jeg er jo så og si en Veteran å regne på Finn.no-salg.

Maten Marianne og Tom disket opp med, var intet mindre enn nydelig. Det er ikke ofte vi lager oss stek. Faktisk nesten aldri, bare en liten kalkunstek i ny og ne - men dette lammelåret var virkelig helt nydelig. Ungene kastet innpå maten, kjøttet gikk ned på høykant og deilig brokkoli og fløtestuede poteter og deilig brun saus.... Nydelig!

Tante Marianne toppet det hele med å gi guttene hvert sitt påskeegg og alle barna fikk kose seg med barne-tv og snopet sitt. Guttene trives så godt hos Marianne og Tom, faktisk så godt at Noah begynte å gråte da det ble snakk om å dra hjem. Han ville så gjerne overnatte og se PåskeMorgen sammen med Tiril dagen etter. Etter litt organisering hit og dit (Noahs egne ord: "Hm, vi kan jo ikke overnatte - vi har ikke tannbørster med oss!"), så ble det avtalt overnatting for både Noah og Lukas. Snille, snille Marianne og Tom. Det betydde selvfølgelig litt mer tid til pakking og rydding for vår del, men det som jeg nesten synes var det aller beste med det, var at guttene får litt mer spennende morgen enn det vi kunne gitt de her hjemme i dag. Det ser så stusselig ut her nå, med pappesker og rot over alt. Møkkete og ufint. Så da gjør det godt i hjerteroten til mamma'n at jeg vet guttene koser seg hos tante og onkel nå. Det ryktes til og med om et bad i badekar... Det må regnes om Selve Himmelen for to gutter som er vant til bittesmå badebaljer her hjemme.

Nå skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke helt hadde et fantastisk godt svar til Noah på hans spørsmål om hvorfor vi feiret påske. Jeg vet jo dette med Jesus og korsfestelsen og oppstandelsen og det, men føler likevel ikke jeg hadde hele The Story på greip. Men, om påsken har noe med takknemlighet å gjøre også, så hadde det egentlig passet meg helt perfekt. Jeg er så takknemlig for familien vår, for det gode forholdet vi har til våre foreldre, for forholdet vi søstrene har og for de fine svogerene jeg har. For mine vakre tantebarn og for samholdet vi har alle sammen. Sammenkomster som den i går er alltid hyggelig! (Og ja, jeg vet jo at det er Thanksgiving som har med takknemlighet å gjøre, men det er lov å drømme eller hva?)

TAKK Marianne, Tom og Tiril for en helt perfekt skjærtorsdag!

Pin It

God påske!

Til tross for pakking av alt utenom det vi står og går i (sånn cirka), har jeg klart å få noen blomster i hus. Greit nok at vi ikke får feire påske i nærheten av på samme måte som vanlig, men litt vårlig inspirasjon må vi kunne ha stående.

Jeg tok i bruk en vannkanne fra IKEA og et gammelt sinkspann arvet etter Ekte Mannens far - og vips så hadde jeg to vaser likevel. Ikke er de i glass heller, så de trengs ikke pakkes ned med det aller dyrbareste i merkekategorien "Überforsiktig!", så jeg har tro å at de faktisk kan få stå noen dager til før de trengs pakkes ned.

Akkurat nå er guttene levert på Aker Brygge for litt skateaction sammen med tante Jannicke og onkel Esben. Det tilsier noen timer med supereffektiv pakking for vår del. Eller det vil si, Ekte Mannen er supereffektiv på pakkefronten. Jeg er også forholdsvis effektiv, men mer på administrering av alle annonsene våre på Finn.no og på fôring av en aktiv prinsesse.

Etter enda mer pakking her, starter påsken sånn på ordentlig for vår del. Startskuddet går i forbindelse med at de fine, fine folka søster Marianne og hennes gammel-Tom har invitert hele Valen-klanen på påskelammemiddag i heimen sin. Normalt en tradisjon mine foreldre pleier å ha, men siden både de og vi er midt i flytting, så Marianne sitt snitt til å ta vare på tradisjonen. Og gudskjelov for det! Som nevnt er det ganske stusselig med påskefølelse her hos oss, så da er det koselig at vi kan komme til andre som ikke har alt de eier i pappesker og som spiser ikke av plastikkservise fra IKEA - fordi alt annet er pakket ned.

Eneste andre vi har planlagt for denne påsken, er å følge med på om påskeharen kommer en tur til oss for å gjemme noen egg til barna. Noah er litt bekymret for om påskeharen kanskje tror vi har flyttet allerede og ikke kommer til å komme med egg til oss og han er også ganske i stuss for hvordan påskeharen skal klare å komme inn i leiligheten, siden vi sover med dører og vinduer lukket. Men den som venter til lørdags morgen, får se...

Heldige som barna er, hadde de besøk av sin helt egen påskehare allerede på tirsdag. Denne påskeharen tror jeg må være verdens snilleste dame, hun kommenterer ofte her på bloggen under det meget beskrivende navnet Crazy-Cat-Lady og hun er en av ungenes aller største helter. Ikke bare hadde hun med seg påskeegg, men det lå mye omtanke i hva hun har fyllt disse eggene med også; Selvfølgelig en god del godis, men også hunder (guttene elsker hunder og kan ikke få nok!), lommelykter og ikke minst; Tannbørster og tannkrem. Er ikke det omsorg, så vet ikke jeg.

Så - det blir definitivt en anderledes påske for oss i år, men jeg tror den blir fin likevel. God påske alle sammen! Håper dere nyter fine dager med fine mennesker og tar vare på dere selv og hverandre!

Pin It

A travelling comedy act

Lukas er fantastisk morsom for tiden! Siden storebroren er opptatt med bokstaver, ord og ikke minst det å skjønne ulike sammenhenger, så skal selvfølgelig ikke lillebroren være noe som helst dårligere.

Det betyr en god del artige situasjoner for oss.

Dagens eksempler:

Vi var i barnehagen for å kle på og komme oss til McDonalds. Lukas svimet rundt som vanlig og fikk ikke med seg beskjedene han fikk om å kle på seg. Da faren forsøkte å nå igjennom til han, slang han ut av seg;

"Wattevva!"

Han sa det uten den berømte hånden opp i ansiktet og uten like mye attitude som folk vanligvis legger i uttrykket, men vi forstod poenget hans og fikk fnist godt fra oss likevel. Og for de som ikke tok den: Han forsøkte å si "Whatever!" med slæng, altså "What'eva!"

I bilen på vei hjem fra middag og shopping, sang ungene med til radioen. Sangen som ble spilt var 4 Non Blonds med sangen "What's up?"

Refrenget på denne sangen lyder som følger:

"Hey, hey, hey - what's going on?"

...og fra luring i baksetet hører vi skrål fra full hals:" "Hey, hey, hey - hva skal vi nå?" Ikke verst, eller hva? Gutten har definitivt en fremtid som oversetter, eller hva? For the record; Han prøvde ikke oversette teksten - han sang bare det han trodde de sang, så han skjønte ikke helt hvorfor vi fniste og ville at han skulle synge høyere og høyere.

Godingen!

Noen som vil se et klipp med denne sangen? Det er fra en god del år tilbake, så vær forberedt på dårlig lydkvalitet og på at David Letterman er en god del år yngre...

Pin It

Milepæler bør feires!

I dag nådde vi en liten milepæl for familien Valen-Utvik. Noah og Lukas hadde sin siste dag i barnehagen her i Oslo og det betyr samtidig at Noah nå har sluttet som barnehagegutt i det store og det hele. Nå skal han ha noen måneder hjemme med sine søsken, sin mor og sitt nye rom på Nesodden - men så, fra august, blir han skolegutt!

Det er helt absurd for meg å fatte dette... Jeg husker enda hvordan livet var uten barn. Hvordan vi jobbet hardt for å få barn (og nei, mener ikke det som en metafor for all 'øvingen', men at vi brukte halvannet år på å bli gravid første gang), hvordan ventetiden med voksende mage var, hvordan det var å bli kjent med et bittelite nurk og med det bli en ordentlig, liten familie. Følge Noah fra baby til bitteliten gutt, så liten gutt til litt større gutt, og så nest sist - barnehagegutt.

Han har blitt så stor! Og ja, vi er heldige for vi har to barn til som vi får følge utviklingen til og som gir oss litt fra babytilværelsen og fra ikke-akkurat-stor-enda-men-heller-ikke-liten-gutt tilværelsen, men det er likevel utrolig rart at vi nå altså snart har en skolegutt. Han blir stadig flinkere til å lese, han elsker å regne og ser praktisk matte i annenhver hverdagssituasjon. Og ikke minst; Han blir stadig vanskeligere å lure med dårlige forklaringer på hans smarte spørsmål.

Noah er nå ferdig med et lite stadie i livet sitt og er mer enn klar for det neste. Jeg var visst ikke like godt forberedt. Jeg har hatt en klump i magen i hele dag, nesten vært litt deppa - og har bare hatt lyst til å ha han på fanget og nusse på han hele tiden. Den store, lille gutten min...

Og, som tittelen på innlegget mitt sier; Milepæler bør feires! Vi bestemte oss derfor for å ta med barna på McDonalds for en kulinarisk opplevelse og Noah var mer enn fornøyd med feiringen. Siden jeg ikke kun ser på dette som noe som bør feires med brask og bram, så fikk jeg mulighet til å døyve min minidepresjon. Med shopping. Det ble både tur til Home and Cottage (igjen!) og til Junes butikk på Bjølsen (som jeg skrev om i dette innlegget). Så ja, da var alle parter fornøyd!

Men altså - i dag tok vi med oss is og boller i barnehagen og hadde en liten avslutning for guttene våre. Det var veldig mange av barna som hadde begynt påskeferien sin, men vi klarte å lage en koselig stund ut av det likevel. Barn og voksne fra alle grupper ble invitert med på is- og bollefest og guttene våre storkoste seg med å dele ut go'sakene!

Vi har vært utrolig fornøyd med Etterstadsletta barnehage, særlig etter at svenske, fantastiske Herbert begynte der - og det aner meg at det blir en dagstur eller to til Etterstad i løpet av våren / sommeren for å besøke barnehagen. Guttene har avtale med noen av de voksne i barnehagen at de skal komme på besøk til oss på Nesodden også - og de aller heldigste skal faktisk få lov til å flytte dit sammen med oss. Jeg er litt usikker på hvilket rom vi skal dedikere til ex-barnehageansattevenner av guttene, men vi skal vel alltids få plass til de fine folka der!

Så jada, nå skal jeg være hjemme med våre tre barn. I fire måneder. Med to gutter som er vant til det tempoet som det er i en stor barnehage med uendelig mange muligheter og med en liten jente som skal prøve og lære seg å følge med de store guttene.

Det aner meg at jeg ikke kan forvente spesielt mye tid med avis og kaffekoppen, i fred og ro, før vi er i august en gang og barna igjen er tatt hånd om av Den Norske Stat.

Men, moro skal vi helt klart få det! Bare vent og se...

Pin It

Fine mennesker og vemodig utekos

I går lot vi pakking og flytteesker få annenprioritet og dedikerte venstrehånden til den type arbeid. Høyrehånden og hovedprioriten fikk sola og de fine, fine menneskene! Det er jo tross alt påskeferie rundt omkring og en dag fra eller til kan vel ikke bli helt feil?

Marianne tok med skjønneste skjønne Tiriltoppen min og på kom formiddagsbesøk. Formiddagsbesøket ble utvidet til middagsbesøk og brått hadde vi bestemt oss for å gå til anskaffelse av engangsgriller og få tømt fryseren for pølselager. Det er viktig å utnytte disse hverdagsøyeblikkene synes jeg - og det fikk vi virkelig gjort til det fulle i går. Tom tok turen hit etter jobb og jaggu tuslet ikke våre gode naboer over straks de kjente pølselukta? Pia, Kenneth, Solan og Elliot i tillegg til de to familiene vi allerede var her utgjorde plutselig litt av en grillfest og det var da vemodigheten stakk litt i brystet. Skal vi virkelig flytte fra dette her? Disse fine folka, disse nydelige øyeblikkene med barnelek og hverdagskos? Denne fine, om enn litt begrensede, uteplassen vår? De koselige blomstene som har kommet fra svigermors stauder og mammas bedd, som nå vitner om en ny vår?

Jeg vet jo selvfølgelig at vi kommer til å trives på Nesodden, vi kommer til å få fine, gode naboer og ungene kommer til å stortrives i en mye større hage. Og fine mennesker kommer til å komme på impulsiv grillfest på Nesodden også, bare at det er noen andre fine mennesker. Men, sånn er det bare... Skulle så gjerne fylt opp husene rundt oss på Nesodden med alle de fine folkene herfra, så hadde jeg vært helt sikker på at trivselen hadde vært på topp!

Her er noen bilder fra fine gårsdagen:

Pin It