Søndag 12. mars fikk vi en veldig, veldig trist nyhet... Kjell Utvik, pappan til Glenn, fikk kraftig hjerteinfarkt hjemme, og døde i ambulansen på vei til sykehuset. Hele familien samlet seg på Fredrikstad sykehus hvor vi fikk gå inn og si farvel. Utrolig trist, men samtidig veldig godt å få sagt ordentlig farvel... Deretter var vi hos Anne-Mette, mammaen til Glenns søsken, Kia & Dani. Kia har forresten skrevet veldig fint om pappan sin på sin egen hjemmeside.
Vi er veldig heldige som har en stor familie i en tid som denne, og at Glenns familie er veldig flinke til å samles, snakke sammen og ta vare på hverandre. Det er en klisje, men må likevel sies: Det er når slike ting skjer, at man skjønner hvor skjørt livet er og hvor viktig det er at man tar vare på den tiden man har sammen. At man faktisk sier hvor mye man setter pris på hverandre når man har sjansen. Det er bare så utrolig trist at det må skje så drastiske ting som et dødsfall for at man skal ta seg tid til å tenke gjennom disse tingene.
Vi er utrolig takknemlige for tiden vi fikk sammen med Kjell. For at han fikk oppleve å se at Glenn fikk to gutter selv, hans kjære barnebarn. Er bare så trist at han ikke får se de vokse opp... Vi hadde det veldig koselig sammen med Kjell & Tui i Lukas sin dåp, vi vet at Kjell var veldig lykkelig nå og hadde det helt supert sammen med sin kjære Tui. Det er godt å tenke tilbake på. Og så føler vi oss veldig, veldig sikre på at han nå har fred og har det godt der han er. Han døde bare så alt for, alt for tidlig - bare 56 år gammel... Det er virkelig skremmende at det nå er vår foreldregenerasjon som begynner å få skumle sykdommer og til og med faller fra. Man tusler jo egentlig rundt i livet og tror at sine egne foreldre og sine egne familiemedlemmer, er udødlige. Ingenting skal skje med våre egne... Vi, og selvfølgelig spesielt Glenn, er utrolig lei oss nå - men vi klarer også å le og smile oppi alt dette. Tenke tilbake på de gode minnene og morsomme stundene. Jeg er veldig glad for at Glenn har et så godt forhold til alle sine søsken, og kanskje særlig Cato siden de er jevngamle - for det er mye som skal minnes og snakkes om. Mange tårer felles, og da er det godt å ha noen i nærheten som virkelig skjønner hva man går igjennom og hvordan man har det.
Han begraves i Fredrikstad førstkommende tirsdag, og frem til det har vi avlyst stort sett alle planer, og kommer til å være mye sammen med familien. Det er godt å kunne se på Idol sammen, se gutta leke og tenke på helt andre ting - for så i neste øyeblikk gråte litt sammen.
Og så er det bare å ta tiden til hjelp.
Ta godt vare på hverandre, folkens!
