Det var en gang en baby

Det var en gang en familie som var svært godt fornøyd med tilværelsen. Familien i dette eventyret levde et harmonisk, hyggelig og godt liv i Norges fine hovedstad, og de manglet virkelig ingenting. Familien bestod av et par foreldre i sin beste alder, og disse to foreldrene hadde laget de to fineste Småtrollguttene på jord. Familien levde i synd, om man tolker den kristne boken i aller strengeste forstand, men sommeren 2007 gjorde de noe med dette. De feiret sin ekteskapelige lykke med familie og venner til langt ut i de tidligere morgentimer, og fra den tid av het disse foreldrene Husfrua og EkteMannen.

♥

Cirka to måneder etter bryllupet, befinner Husfrua og EkteMannen seg ved kjøkkenbenken og midt i en alvorsprat. De ser på sine to flotte Småtrollgutter på 4 og 2 år, snakker om hvor heldige de er og kjenner på en enorm kjærlighet og takknemlighet. To friske, fine og fantastiske gutter som er knyttet til dem for alltid. Skulle de likevel forsøke å lage enda en skatt? Enda et Småtroll? Ettersom både Husfrua og EkteMannen kom fra familier med flere søsken, var det naturlig at de stilte seg dette spørsmålet. Hva om den ene av Småtrollguttene flyttet til andre siden av jordenkloden for å følge sin drøm om skole, jobb eller for kjærligheten? Hva om de ble uvenner? Hva om den ene av dem ble alvorlig syk? Med ett Småtroll til, kunne de da øke sjansen og sannsynlighet for at Småtrollene alltid vil ha noen av søsknene sine rundt seg på en eller annen måte?

Likevel - Husfrua og EkteMannen følte at det å få et Småtroll til, var som å utfordre skjebnen. Var det sånn at herr Skjebne tenkte; "Jasså, ikke godt nok fornøyd med de to vidunderene jeg har gitt dere allerede? Dere vil ha ett vidunder til? Nåneidu, dere har nok brukt opp deres kvote - nå er det rett og slett rimelig og rettferdig at også dere får oppleve litt av livets utfordringer..." Husfrua og EkteMannen tok seg også i å tenke praktiske på situasjonen. To voksne, to Småtroll - alt lagt til rette for godt med fokus, oppmerksomhet og tid til hvert av disse barna. For tross alt; om de fikk et Småtroll til, vil det da tvinge frem en god del praktiske endringer? Leiligheten i Oslo burde kanskje byttes ut med noe større? Den gamle Renault Lagunaen kunne antakelig med fordel blitt erstattet med en bil med flere enn fem seter? Husfrua og EkteMannen så for seg å bli den type familie som til stadighet har med seg Småtrollenes venner på vift, og som også har dørene til sitt hjem åpne for venner og familie, så et Småtroll til ville dermed sørge for en voldsom dominoeffekt av andre viktige avgjørelser og endringer i livene deres.

Så, der ved kjøkkenbenken en høstdag i 2007 kom Husfrua og EkteMannen frem til en konklusjon. De var fornøyd, og mer enn fornøyd, med livet slik det allerede var. Fornuften, den praktiske forstanden og Skjebnens logikk, alt gjorde at de bestemte seg for å være fornøyd med sine to Småtroll og at de nok var ment å være en glad familie på fire. 

Dagen etter oppdaget Husfruen at hun var gravid.

Klikk på bildet for å lese blogginnlegget jeg skrev da jeg var blitt gravid for tredje gang

Uansett hva logikk og fornuft nå skulle ha fortalt og forklart for Husfrua og EkteMannen, hadde de for lengst stukket fingre i ørene og begynt å nynne nananana. De ville ikke høre etter, et frø var plantet og da var det altså dette som var meningen. Uansett hvorfor, og uansett hva resultatet skulle bli; det var dette Skjebnens hadde ment var det riktige. Husfrua og EkteMannen tok seg i å danse fornøyd rundt i leiligheten med store smil rundt munnen og deilige, forventningsfulle sommerfugler i magen. Enda et Småtroll, mon tro hvordan denne varianten kom til å bli? 

Cirka syv måneder senere, 30. april 2008, fikk de svaret; de fikk enda en variant av typen rykende, fersk baby! Verden var aldri den samme igjen. Der Husfrua trodde at hjertet var stappfullt av kjærlighet for de to Småtrollguttene og uten vesentlig plass til en til, klarte nå denne lille skapningen å sørge for at hjertet vokste og lagde rom for enda et Småtroll! Et nytt, fantastisk, fint Småtroll, som med sin tilstedeværelse utjevnet kjønnsbalansen i familien Valen-Utvik, og som ga dem alle noe de ikke visste at de trengte. Den glade familien hadde fått på plass puslespillbrikken de ikke hadde oppdaget at de manglet, og det var først nå at denne familien var komplett.

En familie på fem, det var det de skulle være!

Verdens beste kosestund!

Snipp, snapp snute - dette eventyret er langt fra ute. 

Vår lille baby er nå 5 år og har vokst opp med et stort smil plantet på munnen stort sett hele tiden. Hennes indre kompass er innstilt på et utgangspunkt om at livet leker, folk er gode og at alt er verdt et stort smil - og jeg elsker den egenskapen hennes! Om hun blir lei seg, for det skjer naturligvis det også, er det ingen som kan gråte høyere og mer hjerteskjærende enn akkurat denne prinsessen. Men - det er likevel ingen situasjon som ikke kan løses med en god, varm klem av en hun er glad i - og de er det heldigvis mange av!

Jeg har faktisk en teori om hvorfor hun smiler så mye. Selv om noe antakelig er gener og ting vi ikke rår over, tror jeg rett og slett at vi alle hadde smilt omtrent like mye som denne frøkna, om vi hadde vokst opp i hennes sko. Hun har et klokt hode på sine skuldre og fant raskt ut at om man smiler til verden, så smiler verden tilbake! Hennes to Småtrollbrødre hadde dermed ingen sjans! Når de tittet ned i hennes vogn, vugget fart på hennes vippestol eller la seg på magen på gulvet sammen med henne, så ga hun dem verdens største og beste smil. De var solgt - og gjorde deretter det de kunne for å få frem dette smilet så ofte som mulig. Og denne strategien har frøkna tatt med seg videre i livet. Om Småtrollbrødrene terger hverandre, kan denne frøkna finne på å ta en liten dans eller en trall, for å kanskje få de over på bedre tanker. Og det aller beste; ofte fungerer det!

Stolte storebrødre = fornøyd lillesøster!

Vår herlige, kule og morsomme lille frøken er nå 5 år - og tiden har flydd! Hvor ble det av det lille, vakre vesenet som sovnet på brystet mitt etter amming om natten, og som gjorde at jeg dermed sov sittende resten av den natten? Hvor har det blitt av den lille babyen som kunne sove seg gjennom et fire timers barselbesøk, uten å ense at hun ble flyttet fra fang til fang til fang? Hvor har det blitt av den lille klumpen som folk hevdet var alt for liten til å bevisst smile til omverden, men som naturligvis gjorde nettopp det?

Jeg vet selvfølgelig hvor det lille vakre vesenet, den lille babyen, den lille klumpen har blitt av; hun suser rundt i livene våre med akkurat like mye varme, omtanke, glede og smil som hun har gjort siden hun ble født!

Jenta vår er tøffere enn toget og kjenner sin superheltteori bedre enn hun kjenner Disney sin prinsesserekke. Hun er ikke redd for å vise sine myke sider og er ikke flau for å innrømme at hun er mamma sin kjæreste og at vi skal gifte oss når hun blir stor ("...for barn kan jo ikke gifte seg med voksne, mamma!") Hun velger helst å være kledd i kjole, hårbånd og fine farger - men er ikke så nøye med hvordan sveisen er, om håret er rufsete eller om hun er møkkete fra topp til tå. Det er ikke for ingenting vi kaller henne rufsesara og at mormoren hennes har et lager av hårstrikker parat til å fikse sveisen når hun er innom.

Bursdagsmorgen i dobbeltsengen er fast tradisjon!

5 år er mye. Det er en hel hånd og det betyr at det snart er tid for skolen. Og, basert på min erfaring med de to andre Småtrollene og deres skolestart, så betyr det å begynne på skolen, at tiden flyr enda raskere - og det skremmer meg litt. Hun har allerede begynt å lære seg tall, bokstaver og ord, og hun skal slettes ikke ha noe av at hun forskjellsbehandles i forhold til guttene - uansett om det dreier seg om leggetid, å få være med på ting eller å få prøve ut ting. Og dette gjør rett og slett at vi stort sett behandler henne som om hun allerede er en skolejente og langt mer enn sine 5 år.

Denne jenta vår er så uendelig kul, hun har bein i nesa og er ikke redd for å vise det - og når hun i tillegg er søtere enn en sukkertopp, er det vel ikke rart vi er komplett forelsket i henne, alle som en?

Som jeg pleier å si til henne av og til;
"Tenk at vi trodde vi bare skulle ha to Småtroll, Linnea - så utrolig feil vi tok!"

Gratulerer med dagen, verdens beste jente 

- mamma elsker deg over alt på jord, og det gjør den mannlige delen av familien vår også!

♥

Pin It

Mine nære

Mine nære


Hvem er mine nære? 
Som jeg kan betro meg til
Som lar meg være meg selv
fullt og helt
sammen med
alltid.


Hvem er mine kjære?
Som tilfører meg energi
Som jeg deler min energi med
i symbiose 
blir vi begge bedre
enn alene.


Hvem er mine inspirasjonskilder?
Som jeg ser opp til
Som støtter og oppmuntrer
bygger meg opp
så jeg tror jeg kan klare
alt.


Disse menneskene
det er de som er mine
virkelig nære,
mine kjære,
min inspirsjon
- det er disse menneskene
jeg skal bruke tid på.

(Tekst og rare tanker: A. Valen-Utvik)

Pin It

Sur deig, brød og kultur

Det var en gang en jente som hele tiden jaktet på Den Perfekte Oppskriften På Brød.

Jenta bakte brød, sporadisk og i rykk og napp og drømte hele tiden om en fremtid for seg selv og familien hvor nybaktbrød var en selvfølge. En 'hverdagsting'. Faktisk tullet hun litt om at hun (nesten) skulle ønske de ble en familie hvor ungene maste om butikkbrød. At de av og til "skeiet ut" og kjøpte butikkbrød - "...men bare fordi det er lørdag, unger!"

Det var ikke det at jenta var så kravstor til sine brødoppskrifter. Nå nei, det var enkle behov som ønskes stilt; Et brød som holder seg godt, minst et par dager. At brødet er luftig og vel, ikke en murstein. Og at det ikke er alt for vanskelig å gjennomfør bakingen av brødet. Jenta hadde nemlig erfart gjentatte ganger at om bakeprosessen innebærer særdeles mange ting eller ingredienser som ikke befinner seg i jentas bakeskap til enhver tid, så utsettes bakingen såpass lenge at familien går sultne. Eller, ikke egentlig - da kjøper jentas familie brød og de er like langt i jakten sin.

Så var det altså slik, takket være en ny oppfinnelse kalt sosiale medier, at jentas vei ble krysset med flere matglade matkyndige personer. Personer som oppmuntrer, lærer bort og inspirerer. En relasjon er en relasjon og jenta var ikke sjenert. Derfor, da jenta ble tilbudt en klump med sur deig av selveste matjournalist Hanne Stensvold i Maison Mat og Vin (@StHanne) - ja, da sørget jenta for at hennes egen vei ble krysset med Hanne sin vei og sur deig i mystisk 'syltetøyglass' byttet hender. Hanne viste seg å være et funn og antakelig deigklumpen likeså. Hanne hadde nemlig ikke bare med en deigklump til sin nye disippel. Hun hadde også tatt seg bryet med å beskrive en ikke så fullt vitenskapelig prosess ved surdeigbaking for den unge jenta, for å hjelpe jenta igang. I tillegg fikk jenta oppskrifter, av den grunnleggende sorten, og hun fikk mange gode råd og god oppbacking på sin vei videre.

Hjem bar det med jenta og selv om hun innrømte å være en smule redd deigen i syltetøyglasset hun bar på, den levende organismen som det tross alt var, så tok hun seg likevel sammen og matet 'dyret' da hun kom hjem. Hun ga dyret mel og en skvett vann og satt det tilbake kjølig, i et stort norgesglass. Og dyret vokste. Mer enn doblet sin størrelse faktisk.

Dagen kommet. Dagen for å starte bakeprosessen - og ikke hvilken som helst enkel bakeprosess. Nei, baking med surdeig er en vitenskap av dimensjoner. Vi snakker temperaturmåling både på vann og deig og andre finurligheter. Men heldigvis - Hanne var en rebell av rang, i liket med jenta, og ikke var spesielt trofast til strenge regimer for hvordan man baker brød. Hun hadde gitt jenta nok tips og nok selvtillitt til å sette igang med full iver og store øyne. Og for en glede!

Aldri hadde jenta sett sin Kitchen Aid så glad og fornøyd! Deigen ble eltet og kastet og slengt og strekt i alle bauger og kanter. Selv om noe av deigen ble slengt ut i bane på tur rundt hele kjøkkenet, så oppførte mesteparten seg helt etter boka og jenta satt til slutt igjen med en bakebolle fylt med tykk og seig røre. Alt var nå klart for en viktig prosess i surdeigbaking; Heving.


Her skulle jenta oppdage et skjær i sjøen i sin surdeigbakeprosess; Deigen trengte lang heving (spesielt i den kulden vi har nå) og kvelden var dessverre ikke enda ung. Gode råd var dyre og jenta vendte seg igjen til sine gode relasjoner. Både StHanne og Kirsten Flagstad bisto og sammen kom de frem til at jenta kunne ta med seg sin kjære deig på soverommet. Hun ble frarådet å ha deigen i selve ektesengen, spesielt om den var dårlig tildekket - da det ville vært særdeles upassende å ha en deig så ung til sinns i sin ekteseng. Unge deiger burde ikke utsettes for bilder fra en ekteseng. Det kunne for eksempel skje at deigen sovnet (deiger kopierer ofte sine omgivelser), i stedet for å bruke natten på å heve seg - så hadde altså deigen sovet natten gjennom. Nei, heldigvis; Jenta satt deigen lydig fra seg ved sengen og lå på ank hele natten. Innimellom våknet hun og dyttet deigen litt ned, da den gjerne ville vokse ut over sine grenser og over til deres område av soverommet, omtrent som jenta og mannens barn bruker å gjøre natterstid.

Morgenen opprant og jenta og deigen ble gjenforent. Jenta fordelte deigen i to store og en liten brødform, satt det hele i ovnen på 40 grader og lot det stå der i noen timer til videre heving, cirka til dobbel størrelse. Deretter ble varmen skrudd opp på 220 grader og brødene fikk steke seg gyldne og fine i ca 45 minutter.

Det var så vidt jenta klarte å la brødene avkjøle seg på rist i det hele tatt og etter kun kort tid skar hun de første skivene. Første skivene av sitt første surdeigsbrød. Adrenalinkicket hun følte kan ikke beskrives med ord. Ok, det kan det nok og det første ordet det ville blitt beskrevet med, ville nok vært 'overdrevent' - men la oss nå si at vi ikke skal beskrive dette med ord. La oss heller beskrive det med bilder;

Jenta visste at brødet garantert ikke er bakt i henhold til vitenskapelig bevist surdeigbrødkultur-råd. Faktisk tror jenta at prosessen hun har vært igjennom de siste par dagene nok har brutt de aller fleste reglene for god surdeigbrødbaking. For ikke å snakke om at det nok ikke har riktig utseende som et ekte surdeigbrød. Likevel; Jenta er godt fornøyd! Hun syntes at brødet smakte fortreffelig, at det hadde crisp og god skorpe, men i tillegg var saftig i innmaten. Og det er innsiden og ikke utsiden som teller, det var jenta opplært til å tro.

Så; Snipp, snapp - er eventyret ute? Har jentas jakt på Det Perfekte Brødet blitt avsluttet? Det er nok for tidlig å si, da det finnes både store og små utfordringer fortsatt. Kommer små og store ganer til å godta dette brødet? Kommer jenta til å skjønne at når StHanne sier at hun må begynne bakeprosessen kl 17 på ettermiddagen, så betyr det klokken 17 - og ikke klokken 19. Klokken 19 er nemlig et alt for sent starttidspunkt for å få ferdigbaktbrød klart før jentas sengetid. Og - kommer smaken og saftigheten til å holde seg lenge nok til det lønner seg å bake flere brød i slengen?

Jenta har troen på dette brødet. Hun har troen på gleden hun følte da hun og Kitchen Aid-maskinen danset og lo og lekte med deigen - og hun har troen på at familien hennes trenger mer og mer av sin kost laget med egne hender. Hender som ikke inkluderer E-stoffer og alskens andre juksemidler.

Jenta er godt fornøyd. Både med brødet og all den gode hjelpen hun har fått med å komme igang. Hun ser for seg at en god klem vil være en passende takk, ved en god anledning.

Mon tro om hun etterhvert får noen andre inspirert nok til å prøve dette? Jenta har snart litt surdeigkultur til utdeling - den må bare vokse seg litt større først.


Hvem vil prøve?

Pin It

Min dag

En fin dag
en lys dag
energien boblet i kroppen
kreativitet og engasjement, klar til dyst

Et lite stikk
fra en nær & kjær 
en sår og vond kommentar
uberettighet eller ei, rett i sjela

Luften siver ut
munnen som en strek
energi på et minimum
alt på grunn av et lite stikk

Dagen ødelagt, skadet
å stikke eller bli stukket
hvem bestemmer at luften skal få sive ut
hvem har ansvar for min dag, utenom meg selv?

Dagen i dag er min dag
min dag med alt av tilbehør
glede, engasjement og energi
jeg bestemmer over meg og min dag. 

Jeg. 

Pin It

I'm in love

Jeg har vært forelsket i Oliviers & Co en god stund nå. Jeg har blitt introdusert for Oliviers lillesøster på Kolbotn Torg, den litt fjonge tanten på Sandvika Storsenter og moren hans på CC Vest. Etter hvert møte kommer jeg hjem med en helt fantastisk basilikumolje som jeg tror de legger hemmelige urter i. Jeg er nemlig blitt fullstendig avhengig, det kribler i magen og jeg gir Olivier en ny date - igjen og igjen og igjen...

I går var virkelig den store testen i forholdet vårt. Jeg skulle få komme inn til selveste Gudfaren, bosatt på Majorstua i Vibesgate. Selve opprinnelsen, det ekteste av det ekte - og om jeg bestod testen her, så ville det si veldig mye om forholdet vårt. Da ville jeg få vite om det virkelig er verdt å satse på dette forholdet her.

Jeg får øye på selveste Gudfaren med en gang jeg trår over dørstokken til hjemmet hans. Han er omringet av deilige dufter og vakre objekter og selv om jeg er nervøs ved dette første møtet, så kjenner jeg en indre ro bare ved å komme inn dit. Jeg har kommet blant venner, jeg er trygg. Og - så vidt jeg kan forstå, så er følelsen gjensidig. Gudfaren snakker til meg som om vi er likemenn, han forklarer og gestikulerer, han gir meg mat og olje - og han gir meg råd. Gode råd. For så vidt dyre råd, men gode råd er dyre, sånn er det vel bare? Og det aller, aller beste - Gudfaren til Oliviers er en skjønn mann som snakker norsk på fransk. Musikk i mine ører. Heretter, når savnet etter ferier til Frankrike blir for stort, så skal jeg ta meg en tur hjem til Gudfaren på Majorstua. Kjenne på luktene, høre på språket og nyte de deilige smakene.

Så får det heller bare være at Ekte Mannen ble en smule sjalu på Oliviers og Gudfaren da jeg kom hjem. Ellers, sjalu og sjalu, han syntes kanskje at de gode rådene jeg hadde fått var litt vel dyre. Men jeg er hellig overbevist at innen jeg får introdusert de nye, deilige smakene for ganen hans, så kjenner han den dype kjærligheten han også.

For - jeg har vært forelsket i Oliviers & Co lenge, men nå er jeg ikke forelsket lenger. Nå elsker jeg Oliviers dypt inderlig. Dette her vil vare livet ut, det vet jeg med 100 % sikkerhet. Sånn cirka.

Fotnote: 
Til dere som måtte lure - i tillegg til den fantastiske basilikumoljen, så fikk en olje tilsatt grønne sitroner og en olje tilsatt spansk pepper være med meg hjem. Den tradisjonelle pestoen ble også med, men også en variant med ekstra mye parmesan og ekstra mye pinjekjerner. I tillegg til en hasselnøtthonning. Og ja, så kjøpte jeg gaver til noen heldig utvalgte. Gled dere!

Pin It

Svinepoesi

Noen dager kjennes helt rå
som at de aldri blir helt kledd på
Man tenker, vurderer og venter
mens De Vise oss innprenter
et budskap om at vi må

Må være vårt ansvar bevisst
ikke havne i en tvist 
En ting er våre søte og små
men utsette andre for risiko òg?
Å smitte noen vil være trist 

Skal man følge sin egen mage
intet problem lage
Være obsternasig og egen
ikke dra til legen
Noe om Per i en hage?

Risiko for sykdom og smitte
kan noen i krystallballen titte?
Vanskelig å ta valget
er De Vise opptatt av salget?
Å, på fasiten jeg gjerne vil sitte!


(Tekst og rare tanker: A. Valen-Utvik)

Pin It

En ekte skatt

Ettersom årsaken til at jeg fant skoledagbøkene mine er at mine foreldre har ryddet ut av en bod, medførte dette også at andre skatter ble funnet igjen. Og nå snakker vi ikke fjåsete, flau og forelska gjensynsglede...

Da mamma kom opp trappa her hjemme med kåpa mi, den jeg brukte da jeg var 2-3 år gammel, den som min elskede bestemor hadde sydd til meg - så var det rett og slett ståpels på armene og tårer i øyekroken. Vi hadde alle trodd at mamma hadde kastet eller gitt bort den kåpa for lenge siden, men det fikk vi altså motbevist i går. Heldigvis for meg, så anskaffet vi oss en liten prinsesse i familien vår for cirka halvannet år siden, så nå har jeg noen som denne kåpen kan gå i arv til.

At bestemor sydde denne kåpen til meg, skjønte jeg nok ikke hva skulle bety da jeg gikk med den - men nå setter jeg utrolig stor pris på det. Kåpen er sydd med sirlige sømmer, nydelige detaljer og med innerfor og tykt, varmt ullstoff. Bestemor var en magiker med sømmen sin og i følge min tante Nanny så kunne hun ta med sin mor i butikken, peke ut noen klær - og så gikk bestemor hjem og sydde tilsvarende klær til henne hjemme. Det er nøyaktig, kvalitet og med mye kjærlighet.

Bestemor sydde også en nydelig lue til og jeg har sett et bildet av meg selv med både lue og kåpe på, som jeg håper å finne frem til dere - så dere kan få se og sammenlikne. Ja, for jeg tok selvfølgelig på Linnea klærne med en gang og til tross for at det enda er litt stort til henne, så er det soleklart at hun skal ha på seg dette da vi skal i kirken på julaften. Og muligens noen anledninger før den tid også.

Enn så lenge, før jeg finner fotografiet av meg selv i habitten, så får dere nøye dere med bilder av vår lille prinsesse i mammas litt for store arveklær. Jeg får tårer i øynene av bare å se henne i dette og skulle selvfølgelig ønske at bestemor levde og fikk se henne hun også.

Men, hvem vet - det finnes jo engler over alt, eller hva - så kanskje bestemor ser allikevel?

Bildet nederst her, av bruntoner, synes jeg ser ut som om kunne vært tatt i riktig gamle dager. Utrolig hvor mye reduksjon av farger og de riktige klærne kan gjøre...

Pin It

I stille stunder

I stille stunder,
alene med hode og kropp
kjennes det vondt
å ikke rekke opp.

I stille stunder,
selvtillit stengt ute
merker man seg
magen som en vond knute.

I stille stunder,
ansvar, plikt og lyst bygget opp
kanskje ikke rart
det av og til sier stopp?

I stille stunder,
justering i hodet på plass
merker en gryende lyst,
viljen til igjen å dra et lass.


(Tekst og rare tanker: A. Valen-Utvik)

Pin It

Eventyr: Gutten og Fotballdrømmen

Dette eventyret starter med en liten, men likevel ganske stor gutt. En 1. klassing som kjører berg og dalbane med følelser og nye opplevelser hver dag. Gårsdagen inkluderte denne 1. klassingen i sin aller første klassekompisbursdag - helt alene og med strålende resultat! Gutten storkoste seg og ble enda bedre kjent med de nye klassekameratene sine. En stolt gutt hentes av sin mor og forteller fornøyd om dagens opplevelser.

På vei hjem fra bursdagen kjørte gutten og hans mor forbi Nesoddens fotballbane og det var smekkfullt på parkeringsplassen. De skjønte at det var et arrangment der og så raskt at dette var en av A-laget i fotball sine hjemmekamper, Nesodden - Holmlia. Guttene og moren har snakket om å gå på fotballkamper på Nesodden lenge før de flyttet til landsbygda, men enda har det ikke klaffet med vær og anledning. Gutten var derfor veldig interessert i å endelig få sett en kamp og ytret dette ønsket til sin mor.

Moren måtte gi den store, lille håpefulle gutten sin en negativ tilbakemelding. Guttens lillesøster var ikke i form og moren hadde overlatt den syke piken til sin gravide søster og følte at grensene for å utnytte en gravide søster var overgått for lenge siden. Guttens far og lillebror var på tur til hovedstaden og kunne heller ikke bistå.

Gutten visste råd!
Han kjente da mange andre som bor her på landsbygda akkurat sånn som oss, han kunne spørre en av disse. Han løp sporenstreks over til morfar - en fotballinteressert morfar, men kom slukøret tilbake. Morfaren var på besøk hos en kompis.

Nytt håp;
Han ringte mors fetter Ole - det kunne jo hende han ville være med? Men nei, denne hardt arbeidende it-nerden måtte ...jobbe. Gutten hørte på forklaringen til fetter Ole på telefonen, holdt så vidt tårene tilbake, sa "Ok" og "Jeg skjønner", før han la på og slapp noen få, modige tårer nedover kinnet. Denne fotballkampen hang i en tynn tråd og det var mer enn et lite, stort 1. klassehjerte kunne tåle.

Men vent - enda en gang glimtet det håp i øynene på gutten!
Tante Jannicke og onkel Esben bor også her ute - kanskje de kunne ta han med? Moren kunne informere om at onkelen var i de dype skogene i indre Østfold, men muligens tanten kunne? Gutten ringte, tanten svarte - og nedslått kunne gutten høre at tanten satt på et offentlig transportmiddel i hovedstaden. Tanten håpet de kunne gjøre dette en annen gang, men akkurat i dag gikk det ikke, hun var på hovedstadstur. Igjen stotret gutten frem "Jeg skjønner det" og "Det går greit", men moren blødde i hjertet da hun så guttens røde, hovne øyne og de små tårene som trillet nedover kinnet. Hjerteroten verket og gode råd var dyre.

1. omgang av kampen var allerede over og det hele så virkelig, virkelig mørkt ut. Skulle dette eventyret være av det moderne slaget hvor det ikke er en lykkelig slutt? Hvor gutten ikke får oppfylt drømmen sin? Hvor det ikke er en Helt som redder hele situasjonen?

Med ett (naturligvis) fikk moren til Gutten en idè; Gutten kunne jo ringe til morfaren sin. Kan hende han var akkurat ferdig med å leke med sin kompis og kan hende han ville på fotballkamp sammen med sitt barnebarn?

Telefonen ringte.

Morfar tok telefonen.

Gutten hørte "Stillingen er fortsatt 1-0 til Nesodden" i telefonrøret, samtidig som morfaren sier 'Hei'. Morfaren var allerede på kampen! Han hadde vært på vei hjem fra kompisen sin, skjønt at det var kamp og hadde kjørt innom.

Gutten fikk så vidt frem: "Morfar, er du på fotballkampen? Det vil jeg også." Morfaren forstod ikke situasjonens alvor med det samme, 1. omgang var jo tross alt over. "Kampen er snart over den." sa morfaren og da klarte ikke Gutten mer - tårene brast. Morfaren var allerede der og her satt han, uten mulighet til å komme seg på kamp.

Så mange ganger hadde Gutten hatt håp. Telefon etter telefon, nytt håp og nytt spørsmål, men alle gangene med nedslående resultat. Og nå, nå var morfaren der allerede - uten han. Det ble for mye.

Men vent, hva sa morfar nå? Gutten tar røret til øret og får så vidt frem "Hva sa du morfar?" Da hører Gutten: "Jeg kan komme og hente deg, Gutten - det er pause nå, så da får du sett hele 2. omgang - skal jeg det?"

Tårene triller i strie strømmer, men denne gangen av ren og skjær lykke. Nevnte jeg følelser i berg og dalbane innledningsvis? Gutten er utslitt. Utslitt, men lykkelig. Han tar med en nybakt bolle som gave til morfaren sin, hopper opp i joggeskogene og stiller seg i porten for å vente på bilen. Bilen til Helten. Bilen som like gjerne kunne vært en hvit hest og morfaren som definitivt var Helten eller en ridder om du vil.

Epilog: Gutten kom etter en snau time hjem og kunne fortelle at Nesodden vant kampen; "De andre vant 1 og Nesodden vant 3!" Stillingen ble altså 3-1, for de som ikke skjønner språket til en som har sett sin aller først A-lagskamp . Han kunne også forklare corner-regelen og informerte om at morfaren sin kompis sin sønn hadde fått premie fordi han var spilte best og det ropte de opp over høyttaleren. Gutten var lykkelig og jeg mistenker at morfaren også synes det var riktig så koselig å være den Reddende Ridderen for sitt barnebarn.

Takk for at du er verdens beste morfar, pappa - vi er veldig, veldig takknemlig og glad for at du stiller opp for barna på måter som dette!

(Bilder tatt med MorfarHelten sitt mobilkamera.)

Pin It

Et eventyr om Kjærligheten

Det var en gang en liten pike. Denne piken hadde et fint liv, med mor, far og to søte og irriterende småsøstre. Piken hadde mange venner, var skoleflink og utadvendt. Men i forhold til det annet kjønn, følte hun seg mer som den stygge andungens trivelige venninne, enn den vakre prinsessen man hører om i eventyrene, så dette med kjæresterier hadde ikke piken noe greie på. Det ble mye dagdrømming om de kjekkeste og tøffeste guttene i klassen, men merkelig nok ble alle disse guttene den unge pikens gode venner og ikke noe mer.

Etterhvert som piken ble eldre, ønsket hun å utvikle sine akademiske evner, bli kjent med et nytt miljø og finne seg selv. Det gjorde hun i Bergen. Piken ble til en ung jente som ble tryggere på seg selv, på sine styrker og svakheter og som fortsatt var utadvendt og hadde mange gode venner. Men fortsatt hadde hun lite greie på kjæresterier. Litt mindre dagdrømming, litt flere guttevenner og bittelitt uforpliktende fjasing med det motsatte kjønn, men totalt sett lite kjæresterier.

På en annen kant av landet, faktisk den kanten av landet som piken hadde forlatt for å finne seg selv i Bergen, tuslet en rolig, musikkglad og snill gutt rundt. Han hadde gått på samme ungdomsskole som piken og siden piken var bestevenninne med en jente i denne guttens klasse, så visste de navnet på hverandre, men ikke stort mer. Etterhvert kom de i samme klasse på videregående, da piken brått var blitt ung jente og gutten var blitt ung kar. De trivdes greit i hverandres selskap og den unge jenta hjalp gjerne den unge karen med fagene, prøvelesing og pugging, men det hjalp hun flere av de andre i klassen også med. En ting som den unge jenta bet seg merke i, var den unge karens gode musikksmak. Pink Floyd-plater ble lånt bort og levert tilbake, men det var også alt. Kommunikasjonen begrenset seg til i klasserommet.

Den unge jenta trivdes veldig godt i Bergen og så for seg at hun kom til å bosette seg der etter endt studie. Feriene tilbringte den unge jenta der hun hadde vokst opp, hadde en fin ekstrajobb i hovedstaden og var glad for å komme tilbake til sine venner og sin familie. I en slik ferie, en sommerferie, hadde den unge jenta lagt store planer. Hun hadde trommet sammen ti av sine venner til å dra i flokk til musikkfestivalen i Kristiansand, Quart-festivalen. Det var mange spennende band der, men det den unge jenta gledet seg mest til, var å gjøre dette sammen med vennene sine. De gode vennene.

En dag da den unge jenta skulle ta båten inn til hovedstaden for å gjøre sommerjobben sin, møter hun den unge karen hun har gått i klasse med. Det er lenge siden de har snakket sammen og sett hverandre, men de har alltid snakket så lett og greit sammen, så den unge jenta slår seg ned ved siden av han og tar følge inn til hovedstaden med den unge karen. Spørsmålet om planer for sommeren kommer opp og den unge jenta forteller om sine planer om musikkfestival i Kristiansand. Hun slenger ut av seg "Du skal ikke bli med da vel? Vi er en haug av folk, samling av litt av hvert og det er alltid plass til en til." Den unge jenta liker å inkludere folk, men den unge jenta regnet ikke med at denne rolig og forholdsvis sjenerte unge karen skulle takke ja til tilbudet. Det er jo tross alt med mange folk han ikke kjenner og ikke kjenner han den unge jenta så godt lenger heller. Dager i samme klasserom er årevis siden.

Men den unge karen takket ja!

Den unge jenta ble litt perpleks. Ja? Selvfølgelig koselig, men hun hadde virkelig ikke forventet et ja. De kjente ikke hverandre lenger og han kjente ingen av hennes studievenner. Men ja, han takket ja. Og sånt ordner seg alltid, mente den unge piken.

Dagene mot festivalavgangen nærmet seg. Den unge karen og den unge jenta tok ofte båten sammen til jobb i hovedstaden, skravlet og gledet seg til festival. Uten at de bet seg merke det, meldte den ene etter den andre av studievennene til den unge jenta avbud. Ikke penger, feilbooket ferie, måtte jobbe og det ene med det andre. Det gikk som det ofte går i eventyr - det mest usannsynlige skjer; Da det var klart for togavgang mot Kristiansand, var det kun den unge jenta og den unge karen som skulle dra på tur.

Dette var egentlig litt krise. Venner på begge sider spøkte med at dette var planlagt, dette hadde de gjort med vilje, men både den unge jenta og den unge karen visste bedre; Dette var ikke planlagt. To mennesker som ikke kjente hverandre skulle nå på ferie med hverandre. De skulle sitte timevis på tog, sove på ett rom i et herberge og skulle bruke alle timer av døgnet sammen, i flere dager. Det var rett og slett en nerveklump i hver av de to magene - for hvordan kom dette til å gå?

Det aller første gutten merket seg med den unge jenta på togturen mot Kristiansand, var at hun likte å snakke mye i mobiltelefon. I lang tid, med mange venninner, snakket hun. Deretter oppdaget hun noen andre kjente på toget som hun også snakket med. I det hele tatt snakket denne unge jenta mye. Og ofte.

Det aller første den unge jenta merket seg med den unge gutten, da de satt der på toget, var at han ikke var så stille, tafatt og ettergivende som hun først hadde trodd. Han virket ikke spesielt glad for at hun snakket i telefon med andre og ga tydelig og litt furtent uttrykk for det - kunne det hende at han ville bli kjent, sånn på nytt?

Men så begynte det; Snakkingen. De snakket, med hverandre, i ett sett. Den unge jenta merket at hun likte denne unge karen, han hadde rett og slett potensiale til å bli verdens beste venn og hun var ganske sikker på at den unge karen likte henne godt også. De hadde en fantastisk tid på festival, gikk på konserter de følte for å gå på, satt i solen og lyttet og koste seg, gikk i byen og ting var rett og slett veldig enkelt. De likte det samme, var like gode til å inngå kompremisser og de likte begge både å lytte og snakke. De fungerte fint som festivalgjengere - sammen.

Da de kom tilbake til hjembygda fortsatte de å være sammen, gikk på turer, lekte turister i hovedstaden og snakket sammen på telefon. Lenge. Så var sommeren over og den unge jenta reiste tilbake til Bergen for å studere videre. De fortsatte å snakke sammen på telefon og var fortsatt de aller beste vennene. Helt til en god studiekompis av den unge jenta ymtet frempå; "Du tror ikke denne unge karen er forelsket i deg da?" Jenta avfeide det glatt, de var tross alt de beste vennene og med den manglende erfaringen den unge jenta hadde med kjæresterier, så var denne teorien rett og slett for vanskelig å tro på.

Men spiren til den tanken var likevel sådd i den unge jentas hjerne. Kunne det virkelig hende? Ville kanskje ikke en som bare ville være en god venn sykle ca 30 minutter for å stå å henge i 4 timer i butikken jenta jobbet i, sånn at de kunne snakke sammen mellom hver kunde? Ville ikke en som bare ville være venn invitere til piknik i Frognerparken? Ville ikke en som bare ville være venn, ringe så ofte og snakke så lenge - og være så oppmerksom, snill og interessant?

Det endte som det alltid gjør i eventyrene;
Den unge jenta ble invitert med på kino av den unge karen, de satt på bakerste benk og de hadde sommerfugler i magen. Så holdt de hender, kysset og ble kjærester. Ikke sånne kjærester som er litt på og litt av og litt ferdig og litt sammen igjen, men sånne kjærester som er veldig sammen, med en gang. Så sammen at den unge jenta etter dette ikke bodde i huset til sine foreldre da hun var hjemme på ferier fra studiene sine, hun bodde sammen med sin kjære. De fant ut at man slettes ikke trengte være god på kjæresterier fra før av, man måtte ikke øve masse og man måtte slettes ikke kysse mange frosker for å finne sin prins. Noen ganger holder det rett og slett å vente på den rette, så kommer han ridende inn på ...vel, en båt.

Kjæresteparet ble eldre og visere, studier ble ferdiggjort og den unge jenta flyttet tilbake til hovedstaden. Bergen var ikke like forlokkende lenger, mens å flytte sammen med sin kjære i en leid leilighet på Majorstua var desto mer forlokkende.

Det viste seg at disse to, den unge jenta og den unge karen, var en aldeles god blanding av følelser, væremåte og gemytt. Den unge jenta var aktiv, engasjert og utadvendt, mens den unge karen var roligere og mindre opptatt av å måtte være med på alt som skjedde. Jenta gjorde karen litt mer aktiv og karen gjorde jenta litt mer komfortabel med å bare være. Og slik har de det fortsatt - de gir hverandre det beste i hverandre, utfyller hverandre godt og er hverandres beste samtalepartnere.

De leide leilighet, kjøpte leilighet, solgte leilighet, kjøpte ny leilighet og skjønte stadig oftere at dette, det er noe som kommer til å vare. Livet ut. De trives så godt i hverandres selskap at de ofte ikke trengte noen andre. Ferieturer til Frankrike inneholdt mange timer på kafe, med bok, god musikk og en god kopp kaffe, de trengte ikke snakke, bare være - og ting fortsatte med å være veldig enkelt. Derfor var det helt naturlig og veldig riktig da den unge karen en vakker dag i Frankrike, på en restaurant på Champs-Élysées, spurte den unge karen om de skulle gifte seg. Den unge jenta svarte naturligvis ja. Det var i 2001 og bryllup ble planlagt til 2003.

Men der de i de skumle eventyrene møter ulike farer på sin vei i form av hekser, onde makter og stygge troll, møtte dette paret nå helt andre typer utfordringer på sin vei til rette ektefolk å regne. Som verdens beste bonus viste det seg nemlig at denne unge jenta og den unge karen hadde de aller beste genene for å lage vakre, gode, omtenksomme og snille barn. Det første av disse barna ville komme til verden i 2003 og som de fornuftige foreldrene disse nå ble, bestemte de seg for at det var viktigere med penger til å kunne kjøpe bleier til denne lille prinsen, enn til å gifte seg. Bryllupet ble utsatt og med det virket det som om kroppene deres bestemte seg for at det å få flere barn, var det aller viktigste nå. Det kom derfor enda et barn i 2005, en ny liten prins.

Så - 7. juli 2007, på bursdagen til den unge jenta som nå var mer for ung kvinne å regne, stod det bryllup. God familie og fine venner ble samlet til storslagent kalas og den unge kvinnen og den unge mannen var skjønt enige om at de hadde verdens beste dag. Faktisk så fin dag at cirka 9 måneder senere, i 2008, så det tredje og aller siste barnet dagens lys - denne gangen en liten prinsesse.

Og snipp, snapp snute - så var eventyret om denne lille, store familien, tre barn og to voksne, slettes ikke ute. De lever nå lykkelig i alle sine dager i sin BoligDrøm - tilbake på stedet hvor både en ung pike og en ung kar en gang vokste opp og der har de planer om å leve og bo veldig, veldig lenge.

-------

Epiolog: I dag har Ekte Mannen og jeg 10 års kjærestedag! 10 år... Jeg har hørt om 3 årskrise og 7 årskrise, kanskje en 10 årskrise også, men jeg vil jammen meg skryte litt av at jeg ikke har opplevd en eneste krise med denne fine, vakre og gode mannen min! Som jeg sa i min bryllupstale til han, og som verdens beste forlover nettopp siterte tilbake til meg fordi det hadde gjort så inntrykk på henne (rørt!); Jeg elsker hverdagene våre! Livet er fortsatt ganske enkelt. Greit nok så har vi ikke vunnet i Lotto enda, vi har en greit hektisk hverdag med tre små barn og vi har nok å gjøre, men jeg er rett og slett stolt av at vi likevel klarer å finne det vakre i det enkle. Tente lys på frokostbordet. En bukett med markblomster. Den store gleden i en god kopp te i en vakker kopp. Å sitte stille sammen, med hver sin bok og bare være. Det er så godt å kunne ha noen å dele disse lykkelige øyeblikkene med! Selvfølgelig er det godt å kunne dele eventuelle sorger og utfordringer også, men aller, aller mest er jeg så glad for at vi klarer å skape vår egen, enkle lykke i hverdagen vår. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, Glenn - og jeg elsker og er stolt av alt vi har fått til sammen. Våre tre største og mest fantastiske mirakler, vårt liv og vårt hjem. Oss for alltid!

----------

Etter-epilog; Dette eventyret ble valgt ut til å være med på et fantastisk nytt prosjekt - Twitteventyret - her skal det samles inn eventyr fra enkeltpersoner i hele Twitternorge og jeg følger spent med videre på prosjektet. Mitt eventyr ble dette prosjektets første eventyr og det er jeg intet mindre enn veldig stolt av!

Pin It