Livet og jeg.

Har du hørt om Livet?

Du vet, det Livet vi alle får utdelt av vår mor den dagen vi blir født, men som ikke er likt for noen av oss. Det Livet som vi etterhvert skal forvalte som best vi kan, til glede for både oss selv og menneskene rundt oss, til den dagen vi dør. Nettopp, det Livet, ja.

Jeg er en sånn person som stort sett alltid er veldig glad i Livet mitt. Jeg føler meg heldig som har fått utdelt akkurat det Livet jeg har. Jeg synes rett og slett det er lett å se det positive i at akkurat jeg har fått akkurat det Livet som jeg har, og vi er stort sett alltid gode venner, Livet og jeg. Det er klart at det har vært, og fortsatt er, tider og stunder hvor Livet og jeg ikke akkurat er bestevenner, men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Fra yngre år kan jeg trekke frem eksempler som at den kjekkeste gutten i klassen valgte min venninne og ikke meg. Eller det at jeg ikke løp like fort og lekkert som de flinkeste i klassen, at jeg ikke fikk den Levis-buksen jeg ønsket meg eller at jeg måtte drasse rundt på to småsøstre hvor enn jeg gikk - alle som en er dette eksempler på episoder hvor Livet gjorde tilværelsen sur for meg. Livet burde ha ordnet opp bedre, syntes jeg, og Livet fikk all skyld. Eksempel fra litt nyere tid er da vi bestemte oss for å produsere Småtroll, EkteMannen og jeg, og Livet sørget for at det ikke gikk så lett som vi trodde. Vi hadde en plan, EkteMannen og jeg, men Livet satt seg på bakbena og sørget for mange måneders streker i regningen. 16 måneder senere fikk vi likevel møte vårt første Småtroll, og Livet må ha likt måten vi produserte på, for de to neste Småtrollene kom som rekende på et par fjøler, og Livet og jeg ble gode venner igjen.

Det er naturligvis flere eksempler, både i den store og lille skalaen, men helt generelt sett, er Livet og jeg riktig så gode venner, og jeg kjenner en dyp, genuin takknemlighet for at Livet valgte akkurat meg - eller var det omvendt? Jeg er glad i Livet mitt, og jeg er ganske så sikker på at Livet mitt er glad i meg.

Men så...

For bare en drøy måned siden, ble Livet og jeg røsket ut av vår lille, hyggelige boble. Livet til en god basket- og studievenninne hadde bestemt seg for at nok var nok. Livet hennes var ikke så brå i sin beslutning, for det er mange år siden Livet hennes bestemte at hun skulle få tildelt Livets viktigste kamp å kjempe - en tøff kamp mot en grufull sykdom. Legene ga beskjed om at de fleste som fikk en så aggressiv variant av denne sykdommen som hun hadde fått, dessverre ikke ville ha følge av Livet sitt så veldig lenge. Det kunne være uker, det kunne være måneder, men Livet ville si takk for seg lenge før noen syntes det er nok. Uker ble til måneder og måneder ble til år, og min venninne var en av de tøffeste og sterkeste jeg kjenner, helt til også Livet hennes satt foten ned og sendte henne opp til et sted uten smerker, uten stråling, uten kamper - men også uten hennes tvillinggutter, uten familien og de gode vennene. Hun som lærte meg om programmering, hun med det store og konstante smilet, hun med det røde håret og det gode staheten på basketballbanen, hun er ikke her nede lenger.

Brått røskes vi ut av vår lille herlighet igjen, Livet og jeg. I går bestemte Livet til enda en person vi kjenner - en vi har delt tanker og en eller to øl med, en vi har tvitret med og heiet på, og som har heiet på oss tilbake, en som har dedikert Livet sitt til å passe på de som er mindre enn oss selv eller som er vanskeligere stilt enn oss selv, en som har vært på sommerfest hos oss, som har sovet over og fått sin matpakke smurt her til arbeidsdagen sin dagen etter - brått og brutalt har Livet hans bestemt seg for at det er nok nå. Akkurat i går, midt i skisporet, forlangte Livet hans at det var slutt - og det uten å gi beskjed til noen først. Både Livet mitt og jeg føler at det hele er fullstendig meningsløst; hva galt hadde vel han gjort, han og Livet sitt? Han og Livet sitt hadde jo blitt så gode venner, funnet den store kjærligheten sammen, laget et godt liv for datteren sin sammen, skaffet seg fin, fast og viktig jobb sammen - Livet og han, de var bestevenner de. Så hvorfor bestemte Livet hans at det var slutt akkurat nå?

Vi får dessverre ingen svar på hvorfor Livet til noen tar slike valg. Det er nok en slags æreskode Livet deres har ovenfor Livet til alle oss andre. Livets har en bok og det er ikke lov å lese sitt siste kapittel før man har kommet dit, det gis ingen mulighet til det, og det skal vi nok være takknemlige for. Om jeg likevel skulle gjettet på hva Livet til disse to vennene mine, vil si til Livet mitt, og til Livet til alle dere andre der ute, så det er noen få enkle, dog vanskelige, ting;

Vi som er Livet til dere mennesker, vi er skjøre som det tynneste papir, og det er derfor fint om dere mennesker tar godt vare på oss. Det er fint at du sørger for å holde Livet ditt i aktivitet, og at du tilfører Livet ditt nok og god næring, men det aller viktigste er å være glad. Gjør du det som gjør deg glad, gjør du Livet ditt en stor tjeneste. 

Dere mennesker er forskjellige og vi som er Livet deres er like så. Det er derfor fint om dere ikke sammenlikn oss med hverandre. Livet til den ene kan ønske seg noe annet enn Livet til den andre. Livet til noen vil gjerne være med på Birken, arrangere sosiale lag, danse salsa i varme strøk eller ake i Korketrekkeren mens små barn hviner av glede, mens Livet til noen andre heller vil reise mentalt avgårde til fjerne strøk via en god bok og en stor kopp te. 

Sørg for å le masse, det forlenger nemlig Livet, og sørg for å få andre til å le masse, for det forlenger Livet deres. Om du gjør andre glad, vil Livet ditt gjøre deg glad også, som en slags bonusordning, så det kan være verdt å investere litt tid på.  

Vi er fullstendig uberegnelige, vi som er Livet deres, så du får dessverre ikke vite, kan ikke kreve og trenger ikke forutsi, for det hjelper ingen. Vi som er Livet deres, vi gjør så godt vi kan for å være Livet dere ønsker dere, men om du ikke liker oss slik vi er nå, kan du gjerne peke oss i en retning du liker bedre, vi følger etter.

Selv om vi som er Livet ditt, er aller mest opptatt av ditt ve og vel, er det ikke til å kimse av at Livet leves best sammen med Livet til andre. Livet vårt trenger å bli sett og anerkjent av Livet til andre, enten det er privat eller profesjonelt, på kjærlighetsfronten eller i en bokklubb, i stor skala eller i liten. Vi som er Livet ditt trenger å vite at vi er sett og at vi betyr noe, for deg og for andre. 

Jeg tror Livet til min venn og min venninne ville bedt Livet mitt, og Livet til alle dere andre der ute, om å ta inn over seg en veldig vesentlig ting; ikke vent på at Livet ditt skal begynne, for det har begynt - det foregår her og nå. Livet vil ikke forandre seg nevneverdig om du får den jobben du føler du fortjener, får de millionene du drømmer om, får på deg den buksa du kom inn i da du var ung, får barna til å oppføre seg litt bedre eller får hus og hjem til å fremstå enda litt mer perfekt. Livet ditt er Livet ditt uansett om du får rettet opp i alle de urettferdigheter du føler er gjort mot deg, og Livet ditt er Livet ditt her og nå. Akkurat nå.

Livet ditt er i detaljene i hverdagslivet ditt. Livet er i kaffe fra en vakker kopp, servert deg av din kjære, rett før Småtroll krangler om hvem sin tur det er til å sitte på akebrettet først. Livet er i gode venner som maser om at du er alt for opptatt, for det betyr at du er en som de gjerne vil møte. Livet er i minutters fullstendig harmoni rundt middagsbordet, før saftglasset søles, storebror brøler og tørkepapir igjen redder dagen. Livet er i nydelig natur, glimt av postkortmotiv og uvirkelige soloppganger. Livet er i å ha en kropp å ligge inntil, en som stryker over håret og sier at alt skal bli bra igjen, når Livet ikke er så bra. Livet er når Småtroll åpenlyst viser sin kjærlighet for hverandre, ujålete og røff og ærlig, akkurat som de er. Livet er i en god klem, god familie og fine naboer. Livet er i det å dele små utsnitt av hverdagen, og få vite at det kan inspirere og glede andre. Livet er i god musikk på kafé, god mat rundt kjøkkenbordet til noen du er glad i, og i et glass rødvin på en helt vanlig onsdag. Livet er i gode venner som er de beste vennene til tross for at det er lenge siden sist.

Livet er i det å få bety noe for noen.
Livet er i det å elske og bli elsket.
Livet er i lek, læring og finurligheter.
Livet er i alvor, regn og en kvise på haka.

Livet er her og nå. For hver og en av oss er Livet vårt her og nå, helt til det ikke er det lenger.

♡

Det er ulidelig trist, og fullstendig uforståelig, hvorfor noen skal miste Livet sitt så alt for tidlig. Det gjør at jeg vurderer Livet mitt på nytt, gjør noen grep, fokuserer litt annerledes, som for å legge forholdene til rette for at det samme ikke skal skje med meg og mine. Men det har jeg naturligvis ingen kontroll på. Det eneste jeg kan styre, er hvordan jeg lever når jeg lever, mens jeg lever. Og jeg kjenner jeg trenger en gruppeklem. Jeg trenger å samle alle jeg er glad i, absolutt alle, fjern og nær, og gi de alle en varm klem og fortelle dem at jeg er glad i dem. Jeg trenger å la ingen gode ord være usagt, ingen gode tanker være udelt, ingen gode gjerninger være ugjort. Jeg trenger menneskene mine.

Jeg tenker på dere som har mistet, og håper dere vet hvor mye kjærlighet, varme og omtanke jeg sender ut i universet til Livet deres. Jeg tenker på dere som nå har forlatt oss her nede, og som venter på oss andre der oppe - takk for alt dere var, alt dere sa og alt dere ga. Dere vil aldri bli glemt. Vi skal passe godt på hverandre, for deres skyld og for vår egen. 

Vil du vite om nye innlegg fra denne bloggen? Følg bloggens side på Facebook, ved å klikke her.

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker 
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

Pin It

Flinke folk gir tips som funker!

Sist skrev jeg om at jeg endelig føler meg klar for høsten med alle dens oppgaver og fokusområder. Nå har jeg lyst til å dele med dere noe av de blogginnleggene jeg leste, og noen av de tipsene jeg har plukket opp fra andre, som var med på å gjøre meg høstklar. Kanskje du oppdager noen nye bloggere, noen nye tips, som gir deg noe ekstra?

Klikk på bildet for å lese hele artikkelen om Cecilie på Dagbladet

Jeg begynner med selveste tidsbruk-dama, Cecilie Thunem-Saanes (@ceciliets). Hun har blogget mange innlegg om tidsbruk og hvordan prioritere tiden sin, men det innlegget som jeg virkelig ble inspirert av i denne forbindelsen, var det som heter "Ny høst? Ta deg tid". Hun deler raust mange gode tips og refleksjoner, om oppgaver, tidsbruk og prioriteringer, men et av avsnittene jeg følte snakket spesielt til meg, var dette;

Når vi ikke klarer å gjøre noe fullt og helt, fordi vi mister oversikten. Alle krever en bit av oss, alt ser like viktig ut. Slik har svært mange det. De fleste, vil jeg påstå. Og dét er hva jeg mener vi kan gjøre noe med. Velge bort. Prioritere. Stå fjellstøtt.

Er det noe som virkelig får meg ut av balanse, som gir meg følelsen av at jeg har hodet under, fremfor over, vann, så er det nettopp når jeg føler at jeg ikke får tid til å gjøre noen ting så godt som jeg ønsker. Det å ikke strekke til, er en vond følelse - og den kan ofte gjøre at man kommer inn i en vond spiral. At ting oppleves verre og verre, man mister mer og mer kontroll. Og da, som Cecilie sier; velge bort, prioritere, stå fjellstøtt - det skal være ett av mine fokusområder denne høsten.

Et annet blogginnlegg jeg har hentet inspirasjon og fokus fra, er fra en "kollega" i sosiale medie-bransjen, Ingvild Moen (@plosiv). Hun har hatt store omveltninger i sitt liv, noe som naturlig nok har gjort at hun har endret fokus og tenkt igjennom hvordan hun vil ha det fremover. Hun har blogget om sitt "Et oppgjør med notifications", altså om vårt stadige behov for å sjekke om det har skjedd noe nytt i sosiale medier, og hva det gjør med hvilepulsen vår. Jeg har ikke behov for å gå like drastisk til verk som Ingvild ønsker å gjøre med notifications, men jeg skal definitivt gå igjennom innstillingene mine på nytt. Trenger jeg at twitter skal gi meg beskjed hver gang noen i mine grupper har sagt noe? Hun minnet meg også på hvor deilig følelsen av å jobbe med fullt fokus på det man driver med, er. Det å komme inn i den deilige work zone, og hvor godt det er for arbeidseffektiviteten og arbeidsflyten. Jeg bruker ofte øretelefoner med musikk jeg liker, og man kan skru av varsling fra facebook, twitter og annet, men jeg kombinerer gjerne øretelefonene med det fine programmet Omm Writer. Det gir en helt fantastisk skriveopplevelse ved å la deg skrive i et program som er lekkert designet, hvor alle varsler er satt på hold, du har en plingplongete musikk som holder deg med selskap - og alt annet er borte. Vel verdt å teste ut om du ikke har gjort det tidligere.

Noe som helt klart er viktig for å hjelpe hodet mitt over vannet, er struktur og orden i sysakene. Systemene for oppgaver, gjøremål og daglig drift, enten det er av VU eller husholdningen, må være i orden for at jeg ikke skal få følelsen av at jeg ikke har den nødvendige oversikten jeg trenger. Mine blogglesere og alle som følger meg på Instagram, har nok allerede sett listene jeg lager (med fine tusjer og skrevet i store fotoalbum med hvite ark) for familien og firmaet vårt. Det er rett og slett utrolig givende for meg, det å strukturere ting ned på papiret. Og i tillegg til at jeg synes det er gøy, hyggelig og oversiktlig, så synes jeg det gir meg en mye mer håndfast og konkret oversikt enn noen app eller program kan gi meg.

Men - det betyr ikke at jeg ikke bruker digitale løsninger, for det gjør jeg, og vi er fullstendig avhengig av det også. Som oppgavehåndteringsverktøy i VU bruker vi Do.Com (anbefales!), hvor vi f.eks. kan gi hverandre oppgaver og likevel kunne følge hverandre opp og se utviklingen i håndteringen. Vi kan registrere tidsbruk, timepris og annet - som vi enda ikke har tatt i bruk, men det ligger der. I tillegg bruker vi Astrid.com for private gjøremål og lister, og bare det at det finnes en app for listelaging, som i tillegg er sosial (du kan dele lister eller oppgaver der også), som heter Astrid... Det er nesten for godt til å være sant. Men det er sant, altså. Nesten så jeg skulle ønske at det var jeg som hadde funnet den opp. Uansett, begge disse programmene har gode, oversiktlige apper og hjelper hverdagene våre fremover, hver på sin måte.

En blogger som har oppdaget den fantastiske appen Astrid.com, er Frøken Makeløs - og om du svinser innom blogginnlegget hvor hun forklarer hvordan hun bruker Astrid, får du kanskje med deg inspirasjon til noe annet i samme slengen. Det gjorde i hvert fall jeg! En virkelig tids- og energityv i hverdagen vår, er nemlig det å finne ut hva vi skal ha til middag hver dag. Det høres latterlig ut, men det blir sånn likevel. Man glemmer å tenke på det dagen før, har plutselig alle go'sakene i fryseren, må finne noe i full fart - og brått så ble det ikke så sunt og godt som man ønsket seg. Ukesplanlegging av middager skal gjeninnføres i familien VU, og det skal bli fantastisk bra!


Men når alt dette er sagt;
Jeg elsker som sagt notatbøker og muligheter for å skrive notater med penn på papir, det nevnte jeg jo over. Gleden var derfor stor da jeg leste i bloggen til sprudlende Henrietter Høyer (@henriettehoyer), om Evernote Notebook. Evernote er en annen av mine virkelige favorittapper, og er den jeg bruker for å ta alle kundemøtenotater m.m.. Den gjør alle notater søkbare, hjelper meg å finne tilbake, holde struktur, den sykroniserer over alle enheter (iphone, ipad, mac, web) - og nå har altså vakre Moleskin utviklet en notebook sammen med Evernote! Nå kan du ta bilde av skribleriene dine i Evernote Notebook, og så kommer det rett inn i strukturen du har i Evernote-appen din. Fantastisk, det beste av to verdener for min del, så takk for tipset, Henriette!

Helt til slutt vil jeg trekke frem noe som virkelig har vært med på gjøre meg høstklar, gi meg fokus og hjelpe meg frem til en følelse av at jeg er klar, at jeg har oversikt og ikke minst; å vite at jeg har mulighet til å få tips, råd og hjelp når det trengs. Jeg har nemlig hatt lunsj med fantastiske Anita Krohn-Traaseth(@krohntraaseth), aka Tinteguri i bloggverden. Hun er adm.dir. for HP Norge, har nylig kastet seg ut i bloggverden med en dundrende suksess. Det er egentlig ikke overraskende, for makan til dame skal man lete lenge etter! Så tøff, rettferdig, leken og drivende dyktig! Som forholdsvis fersk gründer (jeg har holdt på snart i 3 år, og synes egentlig det er ganske lenge - men sånn i den store sammenheng, er det jo ikke det!), er det virkelig uvurderlig å ha noen flinke folk å se opp til og å kunne rådføre seg litt med (om enn bare for å bekrefte egne ideer eller for å bli justert og utfordret).

Anita har i dag fått egen facebookside for bloggen sin
- klikk deg inn og følg den!

Som følge av at Anita og jeg nylig ble knyttet sammen i sosiale medier, var jeg i går ble jeg invitert til å overvære HP Norges lansering av sin forretningsstrategi frem mot 2015 - og for et gjennomarbeidet, spennende og samlende konsept! For meg og min fagnese for sosiale medier, var det ekstra interessant, for jeg har særdeles stor tro på konsepter som dette. Når ting er er forankret på toppen, involverer alle ansatte og alle fagområdene i ledergruppa - og som handler om å tenke nytt, våge, dele og inkludere, ja - da tror jeg det må gå bra! De har nå lansert sin egen firmablogg, Garasjen, og jeg applauderer virkelig at de kaster seg ut i det, med noen feil og mangler her og der, men med et åpent sinn for innspill og tilbakemeldinger. Jeg gleder meg til fortsettelsen! Så for min del, å bli invitert på et slikt arrangement og få snakke med flere av de dyktige damene som jobber i det selskapet, det var rett og slett utrolig inspirerende! Nettverksbygging i sin mest kyniske form er nok ikke noe som ligger for meg - men når det er snakk om å kommunisere med mennesker, lære noe nytt, lære bort noe jeg kan og hjelpe hverandre frem, om vi kan, så er det virkelig noe jeg både liker og har stor tro på.

Så mitt siste tips i dette blogginnlegget er følgende; 
Lurer du på noe, har du spørsmål eller utfordringer du ikke helt vet hvor du skal rette - let rundt deg etter flinke folk du ser opp til og som du tror kan hjelpe deg. Deretter er du så unorsk du bare klarer, og spør om vedkommede har tid til en liten lunsj! Det verste som kan skje, er at du får et nei - og da fyker du bare videre til neste flinke person du ser opp til. For det er ofte flere, eller hva?

Selv har jeg invitert flinke gründerdamer jeg kjenner her på Nesodden, hjem til meg neste uke. Planen er å ha en hyggelig, sosial kveld hvor de kan ta med egen laptop og spørre meg hva det måtte være av ting som handler om sosiale medier og digital kommunikasjon. Kanskje det kan bidra til at de får noen nye tips og triks som hjelper dem videre? Jeg har klokketro på karma - vær grei med folk, så får du det bra og ikke minst; så er verden grei tilbake!

Dette var noe av det som fikk meg høstklar! 

Var noe av dette nyttig eller har du andre tips du vil dele?

♥

Gleder meg til å lese kommentarene deres! 

Vil du følge meg på Instagram? Klikk deg inn og legg meg gjerne til. 

Vil du følge bloggen min på Facebook? Klikk deg inn og klikk på liker-knappen. Via bloggen min sin facebookside, så er planen å dele andres blogginnlegg også. Ting jeg tror dere vil like. Bli med?

Pin It

Lettkjøpt ærlighet eller kynisk sponsing?

Etter innlegget jeg skrev i går om min nye kjærlighet til neglelakk, fikk jeg mange interessante kommentarer både her på bloggen, på facebook og på twitter. Dette satt igang litt tankevirksomhet for min del - og det resulterte i et lengre innlegg på VU sin firmablogg.

Om dere er interessert i temaer som sponsing av blogger, produkttestere, bedrifters bruk av bloggere som markedskanaler for sine produkter - og hva jeg tror om dette, så anbefaler jeg at dere legger turen innom VUbloggen og leser mer der.

Et lite utdrag fra innlegget mitt;

Skal man ikke kunne snakke varmt, engasjerende og positivt om produkter eller bedrifter man liker, fordi andre kan oppfatte dette som sponsing? Eller fordi dette er gratis markedsføring for noen og det er i så fall noe som vedkommede bedrift burde betale for?

Jeg setter stor pris på deres kommentarer og innspill!

Beklager dårlig kvalitet på bildet, men jeg hadde ikke tid til å finne frem det andre kameraet,
så dette er tatt med telefonen min. Jeg håper det duger som illustrasjonsfoto.

På oppfordring fra en twittervenn, legger jeg ut et neglelakkrelatert bilde som illustrasjon på denne bloggposten - nemlig boksen hvor jeg har mine neglelakker sirlig sortert etter merke. Jeg er storfornøyd med boksene fra Kremmerhuset (nei, jeg er ikke sponset denne gangen heller) - ettersom neglelakker i alle størrelser får plass og kan stå oppreist i disse boksene, uten problemer med å få lukket igjen. Og, som jeg lærte da jeg begynte å engasjere meg i neglelakk; lakkene skal oppbevares i mørke omgivelser, i en boks, skuff eller liknende - så derfor er disse boksene perfekte for meg.

Nå må jeg kaste meg rundt og pakke en liten bag, for i morgen legger EkteMannen og jeg ut på roadtrip til Skien. Vi skal holde et lite kurs der og blir over til onsdag for så å besøke alle butikkene Home&Cottage har i Vestfold på turen tilbake igjen. To dager med mye jobbing, men forhåpentligvis litt tid til hygge og kjæresterier også. Så, har du tips til noe vi bør se eller gjøre, så del gjerne i kommentarfeltet!

Takk for at du engasjerer deg på bloggen min 

- det settes stor pris på!

Pin It

Adventskos i naturmaterialer

Vår 1. søndag i advent gikk med til å pynte til 1. søndag i advent.

Alt var med andre ord ikke alt klappet og klart da søndagen kom, men å bruke en søndag på hobbyverksted med tre forventningsfulle småtroll, lage små adventsdekorasjoner her og der, spise klementiner og drikke kakao - det er rett og slett pur lykke for både hodet og hjertet mitt. At været var på vår side, det vil si at det ulte rundt hushjørnene og snødde sidelengs, gjorde at valget om å holde oss alle inne nok en dag, ganske så enkelt.

Gammelt tinnfat (loppis), kubbelys og perler fra -nille og lav fra Kari

For en drøy uke siden var vi så heldige at vi fikk selveste AtelierKari på besøk her ute på Nesodden! Hun tok med seg naturmaterialer, visdom, pedagogiske evner som ei gudinne og enorme kreative kilder og hadde et minijuleverksted for ungene ...og meg. Vi fikk høre litt om hvordan hun sanket inn all laven hun forbruker r i løpet av et år, hva de forskjellige typene heter, hvordan man lager bunnen til et Fjellskoghjerte og om lilla kuler fra -nille passer til hvilken som helst lavtype. I tillegg fikk ungene spørre henne sine 1001 spørsmål om dette og hint, og så selve rosinen i pølsa; vi fikk lov til å lage våre egne ting! Med hennes kyndige veiledning!

Gjenbruk er stas og disse fine rosene fikk jeg av min gode
venninne Hilde da hun var på besøk tidligere i høst.
Nå er de tørket og gjør seg som adventstake
sammen med lav og "egendesignet" adventslys.

Kari hadde med noe som het kråketær og under hennes
kyndig veiledning klarte jeg å lage dette hjertet!
Jeg er særs stolt! 

Så, etter det lille førjuleverkstedet vi hadde med Kari, var det klart at vi måtte sette teori ut i praksis og se om hva vi klarte å få til helt på egenhånd. Og jeg synes jammen vi klarte oss bra, jeg! Stuen, kjøkken og gangen har fått sine adventsdekorasjoner og utbrøt; "Nå er det jul her!" da de stod opp til ferdig pyntet adventshus (altså i dag tidlig ettersom vi holdt på til sent i går kveld).

Det er ikke så mye som skal til. Hadde en gigantisk bolle i betong fra Home&Cottage,
kjøpte noen gigantiske, lilla kuler samme sted, og med litt lav og oppbygging,
samt et lite kubbelys, så har det blitt en ganske så hyggelig adventsdekorasjon!

Disse hjertene er laget på en veldig enkel, men litt tidkrevende måte. Ikke tidkrevende
som i at det tar lang tid å lage, men i at det tar lang tid å vente på at det skal bli tørt.
Vi presset mose ned i pepperkakeformer, la noe tungt og flatt oppå og ventet et
par dager. Og vips, med litt finjusteringer i kantene med saksa, så ble de
riktig så fine! Opprinnelig idé kommer visst fra eminente Anne fra Moseplassen,
og det forundrer meg naturligvis ikke i det hele tatt.
Disse skal vi lage flere av! Geniale til å henge i vinduet! 

Stjerneformet peppekakeform fungerte også fint, men ungenes forsøk på å lage
pepperkakemann, pepperkakegris og gudvethva fungererte heller dårlig...

Ta en titt på flere bilder under og kom gjerne med tips, råd og innspill og si hva du synes! Kari er virkelig fantastisk flink og jeg tror jeg skal gjøre alvor av planen om å ta et lite kurs ute i ateliet hennes en vakker dag!

Er som nevnt glad i gjenbruk og disse lavendelstråene plukket jeg som
'avblomstret' av en søt og god venninnes lavendelplante i sommer.
De har duftet i en vase hos meg lenge, men nå har de fått bli adventspynt!

Takk for besøket Kari og kom gjerne igjen! 

Kari skriver den fine bloggen AtelierKari, twitrer og er på facebook - så ta en titt og bli inspirert! 

Pin It

Om te og gode blogger

Vis meg hva slags te du drikker og jeg skal si deg hvem du er.

 
Det er et ordtak som er omtrent som dette, selv om jeg mistenker at ordet 'te' ikke er det korrekte her. Likevel tror jeg nok at mange av de som leser min blogg, er på besøk hos oss forholdsvis regelmessig og ulike avarter av disse to tingene - vet at jeg drikker en god del te. Ja, jeg tar gjerne kampen som nabolagets verste kaffekjerring også, men omtrent hver kveld i cirka halvannet år nå - så er det en stor, god tekopp som har lokket frem siste rest av energi hos meg. Enten energi til å få gjort noe veldig fornuftig, men oftest energi til å kose meg foran tvskjermen en liten stund før sengetid. En ypperlig liten belønning etter en lang og ofte hektisk dag.

Så, hva sier denne tedrikkingen om meg? Siden jeg stort sett holder meg til en type te, Jule The, så sier det deg nok raskt at jeg er spesielt glad i julen. Men siden jeg altså drikker julete til alle årstidene, så sier det nok også at jeg er en som holder fast på det gode - at jeg ikke bytter det ut, bare fordi noen eller noe sier jeg burde. Er jeg glad i noe (eller noen), så holder jeg fast ved det!

 
Hvorfor jeg skribler ivei om te, bortsett fra det helt selvfølgelige - at jeg vil spre det glade tebudskap, lurer du nå kanskje på? Fordi jeg har kommet over en ny blogg. En av fordelene med å jobbe med det jeg nå jobber med, er at jeg oppdager ekstremt mange fine blogger. Denne bloggeren kom jeg over etter at jeg begynte å blogge for Home&Cottage og jammen viser det seg at denne jenta faktisk jobber i en Home&Cottage-butikk og vi strengt tatt er kollegaer på et vis. Hennes blogg blir lest av vanvittig mange, men jeg hadde altså ikke oppdaget henne enda. Godt er det at Bloggpuls snart er på plass, tenker jeg - sånn at det blir lettere å finne frem til de ulike, men like gode bloggene der ute!

Og hvorfor det at jeg leser Malivas Verden gjør at jeg må skrive om te? Fordi hun har en utfordring på sin blogg naturligvis. Vis meg din teboks. Helt naturlig. Særlig i bloggverden. Forresten; Kanskje vi burde organisert slike utfordringer i 'det virkelige livet' også, sånn for å spice opp litt innimellom? Ah, jeg får et artig bilde i hodet nå: Ukens tema er 'Vis meg din sokkeskuff' og når du minst aner det, ringer det på døra og det er en nabo som står utenfor og vil se på sokkeskuffen din. Stor suksess spår jeg dette, hvem tar utfordringen? 

I alle fall.

Jeg elsker å lese blogger. Jeg finner inspirasjon, glede, mot, klokskap, sårhet, humor og mye, mye mer i bloggverden - og timene flyr om jeg tar turen innom min Google Reader og lar meg klikke fra den ene bloggen til den andre. Jeg har en stund nå tenkt at jeg skal skrive et blogginnlegg med noen anbefalinger av nye blogger jeg har kommet over, men frem til jeg lager en slik fin, liten liste så må jeg bare spre budskapet om to nye blogger. En norsk og en utenlandsk, begge tørre, vittige og rett ut herlige!

Sleep Talking Man
En blogg hvor konseptet er at kona har båndopptaker ved senga hver natt og påfølgende morgen skriver hun i bloggen det mannen har sagt i søvne i løpet av natta. Helt vidunderlig fantastisk. Og denne mannen legger heldigivs svært lite mellom og har et forholdsvis fargerikt språk! Ta en titt og le deg fillete!

4 x bærepose and bop to the beat - kunden har aldri rett
Dette er en blogg skrevet av tre jenter som jobber i butikk. Det er nok ingen overraskelse at butikkansatte ser mange spesielle mennesker i løpet av en dag på jobb, men nå har tre glupe hoder funnet ut at dette definitivt er bloggmateriale. Og det er det naturligvis! Mennesker ER virkelig rare og nå har vi noen som skriver ned historien til disse rare menneskene...

---------

Sånn, det var faktisk tre anbefalinger, med Malives verden, så det er i alle fall en start...Kanskje jeg må innføre en slags 'fredagens blogganbefaling' på denne bloggen? Hva synes dere?


Ønsker alle som er innom en vidunderlig fredag 
- pass godt på dere selv og deres kjære! 

Pin It

Skjønne Salma!

Mat synes jeg kan være riktig så vanskelig til tider, særlig middag. Vi har de faste, vanlige rettene som vi lager ofte og selv om jeg stadig har ambisjoner om å oppdage nye, spennende og næringsrike retter, så blir det stort sett de vanlige rettene - all over again. I tillegg at det er vanskelig å tenke nytt, så synes jeg også det er en utfordring å hele tiden skulle finne næringsrik og sunn mat som både små og store i familien liker. Vi har heldigvis barn som elsker frukt og grønt og som stort sett spiser det meste, i alle fall smaker, men likevel synes jeg det ofte blir en vurdering i forhold til å skulle ha mat klart forholdsvis raskt og at maten helst ikke skal være av den usunne varianten. I alle fall ikke for ofte.

Derfor blir jeg så glad når jeg oppdager gode, næringsrike produkter som gjør ta jeg kan lage middag i en fei, som alle liker - og sånn er det her i huset med Salmalaksen. Vi oppdaget den først i våres engang, men etter den tid har vi grillet, ovnsbakt og stekepannestekt denne laksen. Eneste vi ikke har prøvd er å spise den rå (det går faktisk!) og å koke den, men det kan jo hende vi prøver det også etterhvert.

Det geniale med denne laksen er at den er så fersk som det går an å få den. Det tar maks 4 timer fra sprell levende fisk i havet til fisken er vakumpakket og klare for salg. Butikken får levering et par ganger i uka og heldigvis har Meny-butikken her på Nesodden dette produktet i sine hyller. Og med så godt produkt i utgangspunktet, så har vi rett og slett ikke klart å lage tørr eller vond fiskemiddag med denne laksen.

Så, mine damer og herrer, her gir jeg dere nå 'oppskriften' til å lage sunn, næringsrik og ikke minst god middag på 1-2-3, med utallige muligheter for variasjon.









Jeg bruker verdens beste olivenolje fra Oliviers & Co, basillikumolje, og legger en god mengde av dette i bunn av en ildfast form. Jeg kverner pepper over, knuser litt havsalt over - før jeg legger i fiskestykkene. Kverner på nytt pepper og knuser havsalt over, snur fiskestykkene et par ganger, sånn at fiksen er godt dekket av olje, pepper og salt. Dette slenger jeg inn i ovnen på ca 190-200 grader, i 12-15 minutter.

Samtidig koker jeg pasta. Vi bruker konsekvent fullkornspasta da vi syns det smaker bedre og metter mer, men det er jo smak og behag. Ikke overkok pastaen - litt 'al dente' er fint. Når pastaen er ferdigkokt tar jeg i en klump med smør oppi, gjerne et beger rømme, krydder etter eget forgodtbefinnende. Her bruker jeg prinsippet 'man tager vad man haver' og i dag var det ikke spesielt mye jeg puttet oppi utover det jeg nå har nevnt.









Etter at pastaen har blitt godt blandet med rømme, smør og krydder tar jeg ut den ildfaste formen fra ovnen, løfter vekk laksestykkene, heller pastaen i formen (behold oljen som ligger der), strør over et lag med ost og legger laksestykkene tilbake. Formen setter jeg tilbake i ovnen, men reduserer gradene til cirka 100.

Og that's it - godt, mettende og næringsrikt. Jeg skulle gjerne hatt rød paprika oppi og flere andre grønnsaker, men det var vi rett og slett tomme for i dag - så da ble det bare sånn. Dette er også strålende lunsj til ungene om man får noen rester. Rett i fine plastbokser, en liten gaffel oppi - og vips, så har man en lunsj som er litt mer spennende en kjedelige brødskiver.

Så var det over til dere, mine fine lesere - har dere noen gode middagstips? Del gjerne i kommentarfeltet, ny inspirasjon mottas med stor takk!

Update:
Dette innlegget er valgt ut som gjesteinnlegg på den fine bloggen Hobbykokken.no - klikk deg over og ta en titt og hent inspirasjon fra hans mange tips og ideer!

Pin It

Christ!

Takket være våre gode venner Laila og Walter hadde vi brått og brutalt to billetter til generalprøven til Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret i hånden. Mine søteste foreldre stilte opp som barnevakt på kort varsel og med ett var vi på vei inn til hovedstaden for litt kulturelt påfyll.

Jeg kan si det med en gang; Jeg er lamslått av Jesus Christ.
Superstar.

Jeg var på forhånd litt spent på Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank von Helvete fra Turboneger, i rollen som Jesus. Jeg stod og vippet; han kunne passe som hånd i hanske, men samtidig var jeg ørlite redd for at han skulle bli for påtatt og teatralsk (ironisk nok siden dette var på en teaterscene).

That said; Han passet rett og slett helt brilliant!!! Hans type, hans stemme og hans figur gjorde at stykket fikk en helt ny dimensjon. Greit nok, han har ikke verdens beste musikalstemme og på noen av de roligste sangene kunne det tendere over til surt. Men det passet likevel inn! Aldri flaut, bare rått, vakkert, rocka og rørende. Hans tolkning og hans små surheter i stemmen, gjorde karakteren hans mer troverdig, mer levende og helt geniunt ekte. Og synes jeg er en fin følelse å gi ditt publikum, når rollekarakteren din er ingen ringere enn Jesus.

Ikke nok med at Det Norske Teateret har gjort en genistrek med å sikre seg Hans-Erik. De har i tillegg så utrolig gode skuespillere og sangere ansatt ved teateret, at det gjør det vanskelig å plukke ut den ene skuespilleren jeg likte aller best i denne oppsetningen. Men, til tross for at jeg unner Hans-Erik all suksessen i verden og til tross for at jeg synes det er genialt at han bidrar til at teaterverden møter rockeverden og (ikke minst) vice verca, så må jeg si at jeg likevel holder en knapp på Frank Kjosås som Min Favorittskuespiller. Sist så jeg han i Peter Pan ved samme teater og han gjorde inntrykk på meg da også, men denne gangen rocket han virkelig verden min! Han spilte Judas, en rolle som jeg mener er tøffere og mer krevende rolle å skulle spille enn selve hovedrollen Jesus. Sangene han sang var ekstremt vanskelige, fra høyt til lavt og krevde stort volum og lange toner. Frank er en forholdsvis liten kar, så hvordan han klarer å få den stemmen ut av den lille kroppen, det står for meg som en gedigen gåte. Om han hadde drevet med soul i stedet for musikal, så ville han ha vært en diger, sort dame - it ain't over till the fat lady sings. Og slik var det i denne forestillingen også - det er ikke over før Frank Kjosås sier det er det. Om denne karen hadde ønsket det, så mener jeg enhver utenlandske musikalscene hadde hatt god nytte av han og de hadde vært heldige som hadde fått han.

En annen skuespiller jeg må trekke frem er Charlotte Frogner. Kjent fra "Hvaler" på TV2 (som kommer med nye episoder i høst), men som også har vært ansatt ved teateret lenge og som har gjort store roller tidligere. Hun spilte en sår og forelsket Maria Magdalena og en ting som slår meg med Charlotte Frogner, er at hun har en utrolig vakker stemme. Sånt ser man ikke gjennom en tv-serie på TV2, men hun har faktisk det. Så vakker at jeg satt med tårer i øynene flere ganger gjennom forestillingen. Hun er virkelig allsidig i det jeg har sett henne i, så jeg gleder meg til det neste hun dukker opp i - jeg skal garantert få det med meg. Og en liten kuriositet; En av de såre sangene Charlotte synger etter at Jesus er død (at han dør kan vel knappest kalles en spoiler?) og hun savner han dypt og inderlig - da ser jeg faktisk tårer i øynene på Charlotte selv. Det vil jeg si er å leve seg inn i rollen man har fått utdelt.

Forestillingen var satt i ny(-ere) tid og Jesus gikk rundt på scenen i et kostyme som gjorde at han lignet aller mest en pimp. Scenen var inspirert av området rundt Oslo S og rumenske tiggere og horestrøket var godt representert. Det var mange dansere, både hip-hop og breakere, samt dyktige korister på scenen og stykket oset rock og danserytmer fra første tone. Utrolig dyktige musikere og generelt mange strålende skuespillerprestasjoner gjorde at stykket sitter godt festet i ryggmargen min. Sangene surrer i hjernen, jeg har lyst til å se stykket igjen i nær fremtid og ikke minst; Jeg har lyst til å sende alle jeg kjenner på teateret for å se dette. Dette er rett og slett en vitamininnsprøytning bedre enn de råeste piller.

Stykket kommer til å appelere til alt fra tiåringer som liker sang, dans og drama (elever fra Bårdar Danseinstitutt var med i stykket og gjorde en glitrende innsats!) til tiåringens bestemor, med alle nivåene og gruppene i mellom.

Jeg ruller en soleklar terningkast 6 for dette stykket og blir veldig forundret om Dagbladet, VG og Aftenposten ikke mener det samme etter at de ser premieren i morgen.

Update;
Nå har anmeldelse av premieren kommet på Dagbladet og Aftenposten. Jeg skjønner ikke helt at Dagbladetes anmelder var på samme show som vi var, mens Mona Levin og undertegnede er veldig på nett.

Break a leg, er det ikke det man sier? ...selv om jeg vet at denne gjengen ikke trenger det; Så samkjørt og så rått, de utstråler at de elsker det de driver med og forhåpentlig blir dette et show de får holde på med i lang, lang tid fremover.

Book billetter til dette stykket folkens, se det selv og gi bort billetter i gave - jeg lover deg at det er verdt det!

Kilde: Bildet lånt på nettsidene til Det Norske Teateret.

Pin It

Et eventyr om Kjærligheten

Det var en gang en liten pike. Denne piken hadde et fint liv, med mor, far og to søte og irriterende småsøstre. Piken hadde mange venner, var skoleflink og utadvendt. Men i forhold til det annet kjønn, følte hun seg mer som den stygge andungens trivelige venninne, enn den vakre prinsessen man hører om i eventyrene, så dette med kjæresterier hadde ikke piken noe greie på. Det ble mye dagdrømming om de kjekkeste og tøffeste guttene i klassen, men merkelig nok ble alle disse guttene den unge pikens gode venner og ikke noe mer.

Etterhvert som piken ble eldre, ønsket hun å utvikle sine akademiske evner, bli kjent med et nytt miljø og finne seg selv. Det gjorde hun i Bergen. Piken ble til en ung jente som ble tryggere på seg selv, på sine styrker og svakheter og som fortsatt var utadvendt og hadde mange gode venner. Men fortsatt hadde hun lite greie på kjæresterier. Litt mindre dagdrømming, litt flere guttevenner og bittelitt uforpliktende fjasing med det motsatte kjønn, men totalt sett lite kjæresterier.

På en annen kant av landet, faktisk den kanten av landet som piken hadde forlatt for å finne seg selv i Bergen, tuslet en rolig, musikkglad og snill gutt rundt. Han hadde gått på samme ungdomsskole som piken og siden piken var bestevenninne med en jente i denne guttens klasse, så visste de navnet på hverandre, men ikke stort mer. Etterhvert kom de i samme klasse på videregående, da piken brått var blitt ung jente og gutten var blitt ung kar. De trivdes greit i hverandres selskap og den unge jenta hjalp gjerne den unge karen med fagene, prøvelesing og pugging, men det hjalp hun flere av de andre i klassen også med. En ting som den unge jenta bet seg merke i, var den unge karens gode musikksmak. Pink Floyd-plater ble lånt bort og levert tilbake, men det var også alt. Kommunikasjonen begrenset seg til i klasserommet.

Den unge jenta trivdes veldig godt i Bergen og så for seg at hun kom til å bosette seg der etter endt studie. Feriene tilbringte den unge jenta der hun hadde vokst opp, hadde en fin ekstrajobb i hovedstaden og var glad for å komme tilbake til sine venner og sin familie. I en slik ferie, en sommerferie, hadde den unge jenta lagt store planer. Hun hadde trommet sammen ti av sine venner til å dra i flokk til musikkfestivalen i Kristiansand, Quart-festivalen. Det var mange spennende band der, men det den unge jenta gledet seg mest til, var å gjøre dette sammen med vennene sine. De gode vennene.

En dag da den unge jenta skulle ta båten inn til hovedstaden for å gjøre sommerjobben sin, møter hun den unge karen hun har gått i klasse med. Det er lenge siden de har snakket sammen og sett hverandre, men de har alltid snakket så lett og greit sammen, så den unge jenta slår seg ned ved siden av han og tar følge inn til hovedstaden med den unge karen. Spørsmålet om planer for sommeren kommer opp og den unge jenta forteller om sine planer om musikkfestival i Kristiansand. Hun slenger ut av seg "Du skal ikke bli med da vel? Vi er en haug av folk, samling av litt av hvert og det er alltid plass til en til." Den unge jenta liker å inkludere folk, men den unge jenta regnet ikke med at denne rolig og forholdsvis sjenerte unge karen skulle takke ja til tilbudet. Det er jo tross alt med mange folk han ikke kjenner og ikke kjenner han den unge jenta så godt lenger heller. Dager i samme klasserom er årevis siden.

Men den unge karen takket ja!

Den unge jenta ble litt perpleks. Ja? Selvfølgelig koselig, men hun hadde virkelig ikke forventet et ja. De kjente ikke hverandre lenger og han kjente ingen av hennes studievenner. Men ja, han takket ja. Og sånt ordner seg alltid, mente den unge piken.

Dagene mot festivalavgangen nærmet seg. Den unge karen og den unge jenta tok ofte båten sammen til jobb i hovedstaden, skravlet og gledet seg til festival. Uten at de bet seg merke det, meldte den ene etter den andre av studievennene til den unge jenta avbud. Ikke penger, feilbooket ferie, måtte jobbe og det ene med det andre. Det gikk som det ofte går i eventyr - det mest usannsynlige skjer; Da det var klart for togavgang mot Kristiansand, var det kun den unge jenta og den unge karen som skulle dra på tur.

Dette var egentlig litt krise. Venner på begge sider spøkte med at dette var planlagt, dette hadde de gjort med vilje, men både den unge jenta og den unge karen visste bedre; Dette var ikke planlagt. To mennesker som ikke kjente hverandre skulle nå på ferie med hverandre. De skulle sitte timevis på tog, sove på ett rom i et herberge og skulle bruke alle timer av døgnet sammen, i flere dager. Det var rett og slett en nerveklump i hver av de to magene - for hvordan kom dette til å gå?

Det aller første gutten merket seg med den unge jenta på togturen mot Kristiansand, var at hun likte å snakke mye i mobiltelefon. I lang tid, med mange venninner, snakket hun. Deretter oppdaget hun noen andre kjente på toget som hun også snakket med. I det hele tatt snakket denne unge jenta mye. Og ofte.

Det aller første den unge jenta merket seg med den unge gutten, da de satt der på toget, var at han ikke var så stille, tafatt og ettergivende som hun først hadde trodd. Han virket ikke spesielt glad for at hun snakket i telefon med andre og ga tydelig og litt furtent uttrykk for det - kunne det hende at han ville bli kjent, sånn på nytt?

Men så begynte det; Snakkingen. De snakket, med hverandre, i ett sett. Den unge jenta merket at hun likte denne unge karen, han hadde rett og slett potensiale til å bli verdens beste venn og hun var ganske sikker på at den unge karen likte henne godt også. De hadde en fantastisk tid på festival, gikk på konserter de følte for å gå på, satt i solen og lyttet og koste seg, gikk i byen og ting var rett og slett veldig enkelt. De likte det samme, var like gode til å inngå kompremisser og de likte begge både å lytte og snakke. De fungerte fint som festivalgjengere - sammen.

Da de kom tilbake til hjembygda fortsatte de å være sammen, gikk på turer, lekte turister i hovedstaden og snakket sammen på telefon. Lenge. Så var sommeren over og den unge jenta reiste tilbake til Bergen for å studere videre. De fortsatte å snakke sammen på telefon og var fortsatt de aller beste vennene. Helt til en god studiekompis av den unge jenta ymtet frempå; "Du tror ikke denne unge karen er forelsket i deg da?" Jenta avfeide det glatt, de var tross alt de beste vennene og med den manglende erfaringen den unge jenta hadde med kjæresterier, så var denne teorien rett og slett for vanskelig å tro på.

Men spiren til den tanken var likevel sådd i den unge jentas hjerne. Kunne det virkelig hende? Ville kanskje ikke en som bare ville være en god venn sykle ca 30 minutter for å stå å henge i 4 timer i butikken jenta jobbet i, sånn at de kunne snakke sammen mellom hver kunde? Ville ikke en som bare ville være venn invitere til piknik i Frognerparken? Ville ikke en som bare ville være venn, ringe så ofte og snakke så lenge - og være så oppmerksom, snill og interessant?

Det endte som det alltid gjør i eventyrene;
Den unge jenta ble invitert med på kino av den unge karen, de satt på bakerste benk og de hadde sommerfugler i magen. Så holdt de hender, kysset og ble kjærester. Ikke sånne kjærester som er litt på og litt av og litt ferdig og litt sammen igjen, men sånne kjærester som er veldig sammen, med en gang. Så sammen at den unge jenta etter dette ikke bodde i huset til sine foreldre da hun var hjemme på ferier fra studiene sine, hun bodde sammen med sin kjære. De fant ut at man slettes ikke trengte være god på kjæresterier fra før av, man måtte ikke øve masse og man måtte slettes ikke kysse mange frosker for å finne sin prins. Noen ganger holder det rett og slett å vente på den rette, så kommer han ridende inn på ...vel, en båt.

Kjæresteparet ble eldre og visere, studier ble ferdiggjort og den unge jenta flyttet tilbake til hovedstaden. Bergen var ikke like forlokkende lenger, mens å flytte sammen med sin kjære i en leid leilighet på Majorstua var desto mer forlokkende.

Det viste seg at disse to, den unge jenta og den unge karen, var en aldeles god blanding av følelser, væremåte og gemytt. Den unge jenta var aktiv, engasjert og utadvendt, mens den unge karen var roligere og mindre opptatt av å måtte være med på alt som skjedde. Jenta gjorde karen litt mer aktiv og karen gjorde jenta litt mer komfortabel med å bare være. Og slik har de det fortsatt - de gir hverandre det beste i hverandre, utfyller hverandre godt og er hverandres beste samtalepartnere.

De leide leilighet, kjøpte leilighet, solgte leilighet, kjøpte ny leilighet og skjønte stadig oftere at dette, det er noe som kommer til å vare. Livet ut. De trives så godt i hverandres selskap at de ofte ikke trengte noen andre. Ferieturer til Frankrike inneholdt mange timer på kafe, med bok, god musikk og en god kopp kaffe, de trengte ikke snakke, bare være - og ting fortsatte med å være veldig enkelt. Derfor var det helt naturlig og veldig riktig da den unge karen en vakker dag i Frankrike, på en restaurant på Champs-Élysées, spurte den unge karen om de skulle gifte seg. Den unge jenta svarte naturligvis ja. Det var i 2001 og bryllup ble planlagt til 2003.

Men der de i de skumle eventyrene møter ulike farer på sin vei i form av hekser, onde makter og stygge troll, møtte dette paret nå helt andre typer utfordringer på sin vei til rette ektefolk å regne. Som verdens beste bonus viste det seg nemlig at denne unge jenta og den unge karen hadde de aller beste genene for å lage vakre, gode, omtenksomme og snille barn. Det første av disse barna ville komme til verden i 2003 og som de fornuftige foreldrene disse nå ble, bestemte de seg for at det var viktigere med penger til å kunne kjøpe bleier til denne lille prinsen, enn til å gifte seg. Bryllupet ble utsatt og med det virket det som om kroppene deres bestemte seg for at det å få flere barn, var det aller viktigste nå. Det kom derfor enda et barn i 2005, en ny liten prins.

Så - 7. juli 2007, på bursdagen til den unge jenta som nå var mer for ung kvinne å regne, stod det bryllup. God familie og fine venner ble samlet til storslagent kalas og den unge kvinnen og den unge mannen var skjønt enige om at de hadde verdens beste dag. Faktisk så fin dag at cirka 9 måneder senere, i 2008, så det tredje og aller siste barnet dagens lys - denne gangen en liten prinsesse.

Og snipp, snapp snute - så var eventyret om denne lille, store familien, tre barn og to voksne, slettes ikke ute. De lever nå lykkelig i alle sine dager i sin BoligDrøm - tilbake på stedet hvor både en ung pike og en ung kar en gang vokste opp og der har de planer om å leve og bo veldig, veldig lenge.

-------

Epiolog: I dag har Ekte Mannen og jeg 10 års kjærestedag! 10 år... Jeg har hørt om 3 årskrise og 7 årskrise, kanskje en 10 årskrise også, men jeg vil jammen meg skryte litt av at jeg ikke har opplevd en eneste krise med denne fine, vakre og gode mannen min! Som jeg sa i min bryllupstale til han, og som verdens beste forlover nettopp siterte tilbake til meg fordi det hadde gjort så inntrykk på henne (rørt!); Jeg elsker hverdagene våre! Livet er fortsatt ganske enkelt. Greit nok så har vi ikke vunnet i Lotto enda, vi har en greit hektisk hverdag med tre små barn og vi har nok å gjøre, men jeg er rett og slett stolt av at vi likevel klarer å finne det vakre i det enkle. Tente lys på frokostbordet. En bukett med markblomster. Den store gleden i en god kopp te i en vakker kopp. Å sitte stille sammen, med hver sin bok og bare være. Det er så godt å kunne ha noen å dele disse lykkelige øyeblikkene med! Selvfølgelig er det godt å kunne dele eventuelle sorger og utfordringer også, men aller, aller mest er jeg så glad for at vi klarer å skape vår egen, enkle lykke i hverdagen vår. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, Glenn - og jeg elsker og er stolt av alt vi har fått til sammen. Våre tre største og mest fantastiske mirakler, vårt liv og vårt hjem. Oss for alltid!

----------

Etter-epilog; Dette eventyret ble valgt ut til å være med på et fantastisk nytt prosjekt - Twitteventyret - her skal det samles inn eventyr fra enkeltpersoner i hele Twitternorge og jeg følger spent med videre på prosjektet. Mitt eventyr ble dette prosjektets første eventyr og det er jeg intet mindre enn veldig stolt av!

Pin It

På date med DrømmeJobben?

Noe slo meg tidligere i kveld, etter at jeg nettopp hadde sendt en jobbsøknad og fine folk ønsket meg lykke til på twitter, og det var at grunnen til at jeg ikke synes det er skummelt å sende jobbsøknader eller at jeg ikke blir deprimert om jeg ikke kommer til intervju på en stilling, er at jeg ser på dette med å søke etter DrømmeJobben som en veldig lik prosess som å søke etter DrømmeMannen;

• Har jeg speidet meg ut en mann som en muligens interessant og god match, så er jeg interessert i å finne ut om mannen faktisk er så interessant og god match som jeg trodde. Kanskje likte jeg stilen hans, kommunikasjonsevnen hans eller det at han var veldig rik, men uansett så trenger jeg å vite om dette stemmer - og for så vidt at alt annet også stemmer. Selvfølgelig ønsker jeg også å fremstille meg selv på en bra måte - ikke sikle, spise pent og være renslig, men i all hovedsak så er jeg nysgjerrig på om dette faktisk kan være selveste Mannen for meg.
  
  
• Om mannen avfeier meg ved å sende en kompis for å si at han ikke er interessert i brunetter eller folk som snakker østlandsk, så blir jeg ikke veldig lei meg. Jeg har ikke fått presentert meg skikkelig, jeg har ikke fått vist at jeg kan være morsom, smart og temmelig fjollete, og hvis da denne mannen avfeier meg på sitt (dårlige) informasjonsgrunnlag, så var han heller ikke Mannen for meg.
  
  
• Om mannen mot formodning skulle si ja til en blinddate med meg, så har han allerede sagt at han synes at det han ser og vet så langt, kan være aktuelt. Den daten er noe jeg gleder meg til. Da får vi begge sjansen til å presentere oss på en bedre måte og vi ser begge om kjemi, interesser og magi stemmer. Jeg pynter meg nok litt, men ikke for mye. Jeg pønsker ut noen samtaleemner på forhånd, sånn i tilfelle det skulle bli litt trått og jeg tenker også igjennom hvilke sider ved meg selv som jeg håper jeg skal få vist frem i løpet av kvelden. Og hvilke jeg muligens burde skjule litt...
  
  
• Om mannen etter dette skulle ønske enda en date med meg, så er det bare fint - om jeg også ønsker dette, selvfølgelig. Da vet vi begge at vi liker hverandre forholdsvis godt og det er enda håp for at dette kan være Mannen. Det er først fra denne runden og utover at en eventuell skuffelse ved å ikke bli valgt til hans Kvinne, om jeg skulle ønske å ha han til min Mann, begynner å bli gjeldene for min del. Men; Mannen er jo den som kjenner seg selv best (og visa verca) og mener han at jeg ikke er Kvinnen hans, så er jeg nok ikke det.
  
  
• Og da dukker spørsmålet fort opp; Om ikke det var selveste Mannen, hvem i alle dager er det da? Og hvordan er han? Er han lik han forrige som jeg datet eller er han helt forskjellig? Hvordan kommer vi til å finne hverandre, er det via felles kjente eller finner jeg han via en datingtjeneste på nettet?
  

Er det rart jeg synes dette er spennende?

Men altså - bare så jeg har sagt det med en gang; Jeg er godt fornøyd med min Ekte Mann og er ikke på jakt etter en ny mann (vi har 2 års bryllupsdag i morgen, jippi!). Det jeg derimot er i beit for er en DrømmeJobb. Våre tre småtroll begynner på SFO og i barnehage igjen i august og denne eviglange sommerferien må derfor komme til en ende, slik at kronene ruller inn i litt større tempo enn de gjør i dag.

I dag sendte jeg altså avgårde den første jobbsøknaden min på aldri så lang tid og jeg kjente at det kriblet litt ekstra i magen. Som jeg har nevnt tidligere så er jeg ikke stressa, bekymret eller lei meg fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre fra august av, men jeg skjønner selvfølgelig at en viss finger likevel burde trekkes ut fra et visst sted og at aktiv handling må til.

Jeg føler jeg står ved et veiskille nå, jobbmessig. Jeg ønsker muligens å bytte beite, jeg trenger flere utfordringer og jeg vil utvikle meg på en annen måte enn jeg har gjort tidligere. Jeg vet jeg vil ha Selveste DrømmeJobben denne gangen, at jeg vil finne en arbeidsgiver og noen arbeidsoppgaver som jeg har lyst til å dedikere min arbeidstid til i forholdsvis lang tid. Men, jeg vet også at sannsynligheten for at DrømmeJobben skal komme rekende på ei fjøl, midt i fellesferien, er forsvinnende liten. Jeg er også forholdsvis sikker på at det er flere forskjellige DrømmeJobber for meg der ute - det er jo så mye morsomt å holde på med!

Heldigvis så gjør det meg ingenting å begynne på denne prosessen nå. Selvfølgelig - det er ikke det at jeg ikke har mye annet å henge fingrene i for tiden, men helt ærlig så synes jeg dette er gøy! Jeg er en av de (muligens sære) personene som synes jobbsøkingsprosesser er spennende. Om jeg bare finner nogenlunde interessante stillinger å søke på, så koster det meg få kalorier å sende avgårde cv og søknad. Jeg synes det er interessant å følge prosessen fra denne kanten igjen, etter å ha vært en god stund i rekrutterings- og bemanningsbransjen og sittet på andre siden av bordet. Jeg kan fort bli litt teknisk og analytisk rundt dette med å skrive cv, søknad og være på jobbintervju, men det er mest fordi jeg liker å lære hvordan man kan gjøre slike ting bedre.

Jakten er offisielt igang...

Pin It

Stakkars husmødrene?

Jeg føler jeg har vokst, jeg må si det - spesielt når jeg tenker tilbake på personen jeg var for 5 år siden, 10 år siden, 15 år siden. For eksempel husker jeg hvordan jeg var for 7-8 år siden, da arbeidsdager fra 8-23 var normalen og jeg følte jobben var Det Eneste Store (ja, i tillegg til Kjæresten selvfølgelig). Jeg følte behov for å vise min kunnskap ovenfor de som kunne mer enn meg, jeg var lærevillig og ønsket en brattest mulig erfaringskurve. Karriere skulle gjøres og det måtte gjøres nå!

Så, på grunn av noen tilfeldigheter, tok jeg en liten pause fra KarriereStigen, bare noen måneder - men det var nok til at jeg begynte å puste med magen igjen. Jeg klarte å se meg selv utenfra på en litt annen måte og jeg skjønte at både familie og venner var blitt noe forsømt i årene som hadde gått. Heldigvis var de aller fleste der fortsatt.

I denne pausen var det som om kroppen min satt alle kluter til, for å gi meg ytterligere lengre pause - jeg ble gravid. Og det forandret selvfølgelig alt, livet ble aldri det samme igjen - hvor enn klisjefyllt det høres ut, men for meg var det en sannhet uten modifikasjoner. Jeg har full forståelse for at det ikke er slik for alle og jeg mener absolutt ikke at barn er selve løsningen til Et Høyere Liv, men for meg så har det vært slik at det å få barn, det har gitt meg et nytt og riktigere syn på livet. Mitt liv i alle fall.

Et barn ble til to, som ble til tre og innimellom der har jeg engasjert meg i jobb og karriere, men aldri som jeg gjorde før disse barna var født. Ikke for det, jeg er definitivt engasjert og jeg tror mine kollegaer vil si at jeg er arbeidsvillig, interessert og lærevillig. Men likevel; Ikke av det ekstreme slaget, ikke slik jeg var som nyutdannet uten familie og barn.

For bare noen år siden stod jeg på og argumenterte kraftig for at damer ikke skulle jobbe redusert. Mye av årsaken til at det er flest kvinner som er minstepensjonister, er fordi de har prioritert barn og familie og har jobbet deltid i lang tid. Jeg argumenterte mot lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, lik lønn for likt arbeid var, og er, et minimum. Jeg irriterte meg fillete over mannsdominerte yrker og miljø, over folk som sa at jeg ikke representerte nok pondus, at jeg ikke var senior nok, at jeg ikke hadde erfaring nok og at jeg ikke var mann nok. Jeg ville motbevise og jeg var villig til å gjøre alt. Ofre alt. Jeg kunne ikke være en svak kvinne som ble pløyd til side av disse mannfolka. Skulle jeg bevise, måtte jeg være like god som mannfolka - om ikke bedre.

Men nå har det endret seg. Ikke endret seg ift det at menn oftest får muligheten, at menn automatisk har større pondus enn kvinner eller at menn ofte har høyere lønn enn kvinner. Det er dessverre forholdsvis uendret. Det som har endret seg, er meg. Jeg har en mye større trygghet på meg selv. Jeg vet at hjernen min fortsatt er som en svamp, at jeg lærer fort og at jeg absolutt har forutsetning for å bli god på mange ting. Og jeg vet at dette nødvendigvis ikke må skje akkurat nå. Jeg må ikke bli best akkurat i dag. Om jeg ikke finner DrømmeJobben fra august, så kan jeg jobbe med noe annet en periode - noe som garantert gir meg en eller annen nyttig erfaring. Om jeg må ta IkkeAkkuratDrømmeJobben for at familien min skal få nok penger inn på kontoen hver måned, slik at vi får betalt Verdens Beste Bank for å få bo i BoligDrømmen vår, så er det ok. Det er viktig for meg at barna vokser opp i dette nabolaget, i denne tryggheten med mange familiemedlemmer rundt seg, så derfor kan jeg ofre DrømmeJobben en stund for at dette skal skje.

Det jeg trodde som tyveåring, at jeg måtte bevise, overbevise og være best - akkurat nå!, har jeg nå slått fra meg. Disse nye tyveåringene kan legge inn 15 timersdager og gjøre som jeg gjorde, for jeg vet at de timene jeg faktisk er på jobb, de 8-9 timene hver dag, de timene er jeg hypereffektiv. Er det noe man lærer som småbarnsmor, så er det å være effektiv. Å planlegge har jeg god erfaring med. Ha mange baller i luften og lande de en etter en. Prioritere mellom hasteoppgaver, kynisk velge det som haster mest. For ikke å snakke om mine people-skills. Prøv å få en trassig 3-åring til å gjøre som du vil, mot sin egen vilje, så får du testet ut ganske mange gode ledelsesteknikker.

Så, der jeg før tenkte i baner av 'stakkars husmødre, som bare går hjemme med barna hele dagen', så tenker jeg nå mer at jeg koser meg hjemme sammen med barna våre. Jeg føler meg heldig som har denne muligheten akkurat nå, at jeg kan hjelpe barna inn i nytt nabolag i disse fine vår- og sommermånedene. Så kan jeg heller jakte på jobb, karriere og andre utviklingsmuligheter enn innenfor bollebaking, hagestell, hobbyverksted og oppussing senere, forhåpentligvis fra august.

Det eneste som irriterer meg med dette, er at selv om dette føles veldig riktig, veldig naturlig og veldig godt for meg og oss akkurat nå - så bidrar jeg nå til å øke denne skjeve fordelingen mellom menn og kvinner i arbeidslivet som jeg er så veldig imot.

Kanskje jeg må få en ekstremt krevende jobb, som betaler både min og Ekte Mannens inntekt totalt, sånn at Ekte Mannen kan være hjemmeværende husfar til barna har blitt større? Da først har vel vår familie bidratt med sitt ift å rette opp dette skjeve kjønnsmønsteret.

Hadde det bare ikke vært for at jeg slettes ikke kan tenke meg å jobbe 15-timers dager og gå glipp av barnas oppvekst akkurat disse årene, så tror jeg det hadde vært den mest trassige og obsternasige løsningen jeg kunne kommet på.

Pin It