En dag på toget

Det er ikke mer som skal til.

En dag på toget. En dag med fokus på bli fraktet helt frem til en konkret destinasjon, at det er selve hovedmålet, og alt annet man skulle komme til å få gjort i tiden det tar å bli fraktet dit man skal, det blir mer som en bonus.

Jeg har i mange ulike anledninger bedt om en pauseknapp her i livet. En knapp jeg kan trykke på når alt går for fort, når jeg ikke får gjort alt jeg gjerne skulle, ville og burde ha gjort. En knapp som vil gi meg en mulighet til å nå igjen verden. Nå igjen tankene mine. Nå igjen kreativiteten min, strukturen min, hverdagsidyllen min. Nå igjen EkteMann og Småtroll, nå igjen kolleager og nå igjen venner og kjente.

Onde tunger hevder at en slik pauseknapp ikke eksisterer. At den bare finnes i mine tanker og at det er umulig å stoppe verden på den måten. Hva skjedde med at ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid? Jeg lever enda i håpet. Og uansett; lite visste disse kritiske røstene at det eneste man trenger å gjøre for å få smaken av en slik pauseknapp, at det holder å ta toget til Bergen!

Det er rart hva drøye syv timer på tog gjør med ens hode. Gjør med mitt hode i hvert fall. Jeg kunne godt tenkt meg enda mer plass på toget, sånn at jeg kunne slange meg og mitt over to seter og virkelig meske meg. Jeg kunne ønske meg litt blidere menneske å sitte ved siden av (som i det minste ikke kjefter på våre medpassasjerer!) og ikke minst; jeg kunne ønsket meg trådløst nett som virket i vognen jeg sitter i på toget. Men disse småtingene er akkurat det; småting. Det er ikke disse tingene jeg fokuserer på nå og det er ikke disse utfordringene som får hvilepulsen min ned og tenkerynken i pannen min til å roe seg.

Det er noe helt annet jeg ser og opplever når jeg reiser med tog.

Jeg ser nemlig et skjønt, eldre homofilt par som tydelig skal ut på en hyggelig reise. Besøke noen kjente, var det det jeg overhørte? De har tatt med seg operamusikk på diskman'n sin, leser avisen, har medbrakt salat og sandwicher, de koser seg. Jeg ser to fnisete fjortisjenter som har lagret opp med popcorn, baguetter, iPod og mobiltelefoner - og som reiser i helt like, gråmelerte treningsklær. Bestevenninner på en spennende reise! Jeg ser en mann som har jobbet på nattvakt og som skulle sove fra Oslo til Gol. Jeg får lyst til å bre over denne mannen og be NSB skru ned varslingslyden på lydanlegget sitt, akkurat på plass nr 29 i vogn 440. Jeg ser mange pensjonistpar som har lagt ut på en lang og sikkert strabasiøs reise, men som har fått installert seg i hver sin Komfort-stol, med kryssord og penn man kan viske vekk, og med gratis kaffe så mye de orker. Såklart de velger toget! Jeg ser mange som benytter anledningen til å se på filmer og tv-serier, godt tilbakelent i stolene sine og med deilige øreklokker som både varmer og gir en god lyd.

Og; jeg ser ut av vinduet på nydelig, norsk natur som bader i strålende solskinn. Blå himmel, grønne skoger som så vidt har fått høstfargene på, lange jorder og koselige, små hus og grender.

Er det ikke underlig at det alltid er fint vær når jeg reiser med tog til Bergen?

Etter å ha reist i drøye halvannen time fra Oslo, ha passert Hønefoss, tar jeg meg i å tenke at denne reisen går for fort. Jeg vil gjerne frem til Bergen og gleder meg til alt jeg skal gjøre og oppleve der. Men jeg nyter likevel disse timene på toget. Jeg har med meg en bok jeg har lyst til å få begynt å lese, jeg har planer om å kanskje innhente noe av den tapte søvnen fra den hektiske uken som har gått, jeg har noen hyggelige, kreative arbeidsoppgaver jeg vil leke med underveis - og jeg har hele omverden å snakke med via twitter, facebook og wordfeud. Om jeg skulle få behov for det.

Enn så lenge kjenner jeg at skuldrene senkes og en deilig ro inntar kroppen. Alt dette bare ved å ta toget og ved å skrive ned dette.


Dette er skrevet i med magiske, vakre og vidunderlige Ommwriter. Et spennende alternativ til Word og dets like, som fokuserer på design, harmoni, ro, stenge resten av verden ute - og komme i en deilig skrivemodus som skaper flyt. Jeg elsker det!

Pin It

Dette er meg, takket være dere!

Det er veldig underlig opplevelse å lage innlegg som ene og alene handler om meg selv. Og ikke bare handler det om meg selv, men om bildet av meg selv - sjølveste utseende. Det er rett og slett ganske så skummelt - men guri malla, dere gjorde jo dette til en lek!

TAKK for alle fantastiske stemmer! 

Jeg har nå tatt rådene deres, omgjort de til en eller flere stemmer (fra både kommentarfeltet, twitter og facebook), og det er helt klart to bilder som skiller seg tydelig ut. I tillegg seilte et 11. valg opp som en aktuell kandidat; nemlig det å ta bilde i studio, eller i det minste med bedre lys og fotograf. Så da ble saken om det skulle vurderes da...? Jeg liker jo fortsatt ikke å la meg avbilde, men jeg kjenner jo mange flinke fotografer...

Jeg hevdet hardnakket at jeg ikke ønsket å bytte profilbilde i tide og utide, men nå føler jeg det er lagt opp til - og på høy tid - at jeg ser opp og viser dere at jeg naturligvis ikke er den blyge, forsiktige og sjenerte jenta som jeg later som jeg er. Ok, jeg later ikke som det, men det er artig å se at et bilde kan få dere til å ha det bildet av meg inni hodene deres. Jeg er nemlig omtrent like høylydt, skravlete og brautende som en av de mange vakre erkebergenserene jeg kjenner, så ja - det er på tide å bytte bilde.

Forslaget er som følger;
Jeg bytter nå til vinnerbildet - og så lar jeg snille og flinke FruFly ta bilde av meg i Bergen om snaue to uker. Og om hun klarer å trylle, gjøre vidunderlige ting med fotografiapparatets innstillinger eller har magiske evner, så kan det hende jeg bytter bilde igjen likevel. Så får dere heller gå bananas i kommentarfeltet da, med kommentarer av typen "Altså, jeg synes da så vitterlig å erindre at du ikke ville bytte profilbilde ofte...!" og dets like.

Sounds like a plan? 

Å herre min hatt, da skal jeg rett og slett endre min profil på den store, vide verdensveven da. Dette er meg, slik dere ser meg - og ja, faktisk; slik jeg selv også ser meg akkurat nå.

Bilde nr 1 og 4 var omtrent identiske, så da vant det/de,
med bilde nr 9 på en god 2. plass.

Se etter meg, da - ikke glem at jeg finnes og ikke skvett når jeg møter blikket ditt rakt på,

 med et litt småsliten partysmil påklistret og med enorme forventninger til alle vennene jeg nå skal få! 

Pin It

Hvem tror du jeg er?

Dette innlegget kommer til å inneholde en god del faktaopplysninger, litt historie, noen påstander - og helt til slutt et genuint spørsmål som jeg håper dere vil hjelpe meg med å svare på. Og bare så dere er advart; dette innlegget har særs høy grad av me, myself and I-faktor. 

Jeg har blogget siden 2005, på denne bloggen du nå leser, og det er visst ikke et ubetydelig antall år i bloggsammenheng. Det som startet som blogging for å holde familie og kjente oppdatert på vårt liv som nybakte foreldre til et bittelite Småtroll, utviklet seg gradvis til å bli noe mer. Til å bli blogging for villt fremmede mennesker, til å handle om andre ting enn Småtroll, til å bli en hobby jeg holdt veldig kjær og til å bli startet på noe helt nytt. Til å bli starten på en ny yrkeskarriere, som kommunikasjonsutvikler og eier i eget selskap. 

Bloggingen fortsatte og jeg skrev også stadig mer på både facebook og twitter. Etterhvert ble jeg bedre kjent med enkelte av de som til stadighet kommenterte på bloggen min, som trykket liker på mine oppdateringer på facebook eller som jeg delte meningsutvekslinger med på twitter. Vi fant en felles plattform på den ene eller andre fronten, og relasjonen oss i mellom vokste. Noen mennesker fulgte jeg nøye med på, fordi jeg lærte noe av de innenfor det som etterhvert ble mitt eget fag. Andre mennesker delte jeg interessen for interiør, hage eller familieliv med. Og det som er felles for alle disse menneskene jeg har møtt, blitt inspirert av, lært av og blitt kjent med i sosiale medier, er at jeg føler jeg kjenner dem. Kjenner en del av den de er, i det minste. Og jeg tror de kjenner en del av den personen jeg er.

Etterhvert har jeg møtt flere av disse menneskene jeg har blitt kjent med på nettet. Mennesker jeg føler jeg kjenner på et vis, enten fordi vi har felles interesser innefor sosiale medier, fordi vi har en god tone på twitter eller fordi vi har utvekslet gode og konstruktive kommentarer i årevis på facebook. Noen av disse har jeg altså fått møte IRL. In real life, som det så fint heter, men som både på engelsk og norsk, i virkeligheten, tilsier at det å kommunisere digitalt ikke er like virkelig. Jeg liker ikke å bruke begrepet, men noen ganger finner man ikke riktigere begrep å bruke, så derfor; Noen av disse menneskene har jeg vært så heldig å få møte IRL. 

Det som er fint, og litt skummelt, med å møte mennesker man har kommunisert med i lengre tid kun på nett, er at man raskt får avstemt om inntrykket man har hatt av vedkommede stemmer med det man opplever når man møtes ansikt til ansikt. For min del vil jeg si at jeg har hatt god kjemi og at inntrykket har stemt overens med mitt inntrykk fra nettverden, på cirka 95% av mine ansikt-til-ansikt-møter. Enten tilsier det at jeg er en veldig god menneskekjenner, eller så tilsier det at folk er seg selv på nett. Og jeg tror nok det handler aller mest om det siste; vi bruker ikke lenger alias på nett, vi spiller ikke karakterer, vi er oss selv. Noe jeg synes er veldig fint, for jeg er meg selv. Enten det er på nett eller det er ansikt-til-ansikt så vil jeg være meg selv. 

Men - så kommer problemstillingen; 

Hvordan opplever folk meg på nett? Jeg er ganske sikker på at jeg er sånn cirka meg selv, og at det kommer tydelig gjennom på nett, men her må andre svare for meg. Hvordan tror dere at jeg er, sånn i virkeligheten? Sånn om dere hadde møtt meg ansikt-til-ansikt? Og ikke minst; hva slags elementer legger dere til grunn for den vurderingen? Det jeg skriver, det jeg viser av bilder, mitt eget profilbilde - eller all of the above? Antakelig det siste. 

Bildet øverst i dette innlegget er mitt profilbilde på facebook, twitter og på min bloggprofil. Jeg blir selv forvirret av folk som har ulike bilder ulike steder, og som bytter bilde i tide og utide, så jeg har hatt en lav utskiftningsgrad av det bildet. Det har vært meg, det har vært AstridVU og det har blitt mitt kjennemerke. Og til tross for at jeg ikke er spesielt glad i bilder av meg selv, så har det bildet noe lunt og lurt over seg. Har jeg tenkt. Så da har jeg beholdt det bildet.

Men ikke nå lenger.

Jeg har nemlig over lengre tid fått tilbakemeldinger som tilsier at det lure og lune som jeg føler det bildet sier, definitivt ikke er slikt andre oppfatter det. Og her blir jeg virkelig ikke vonbroten eller lei meg, dette synes jeg er utrolig gøy! Jeg elsker å dykke ned i hvordan vi mennesker kan se akkurat den samme tingen (som dette bildet) og få helt forskjellig stemninger, uttrykk eller meninger ut av det. Slikt fascinerer meg! 

Da jeg sist fylte år, fikk jeg overveldende mange gratulasjoner på blant annet facebookveggen min. Og noen skilte seg ut og var av typen; "Gratulerer med dagen, Astrid, men se nå opp, jente!" Andre har ment det samme over lengre tid og har dryppet kommentarer som "Astrid, du er da ikke så beskjeden at du må se ned?", "Astrid, se opp, se opp, se opp! Vi vil se ditt blide åsyn!" og tilsvarende. 

Og da jeg for kun kort tid siden var på et seminar, og fikk to kommentarer på rappen av den svært lite diskré typen; "Du MÅ bytte profilbilde, Astrid - du er jo så mye hyggeligere og blidere i virkeligheten enn det bildet tilsier!" ...da var byttet et faktum. 

Så det er sånn dere ser mitt profilbilde altså! 

Virkelig fascinerende, interessant og spennende, synes jeg! Jeg har holdt på det på grunn av at det har blitt meg i sosiale medier, min stemme og mine meninger, min merkevare - så har det kanskje til og med vært på grensen til å jobbe mot meg, der jeg trodde det jobbet med og for meg? 

Om det ikke var for at dere har sagt fra om dette for lang, lang tid tilbake, så skulle jeg jammen sagt at dere burde ha sagt ifra til meg før! 

Så derfor - over til problemstillingen jeg nå håper dere vil hjelpe meg med; 

Hvilket profilbilde skal jeg nå velge? Jeg akter ikke gjøre samme "feilen" igjen, så denne gangen spør jeg dere til råds. Jeg legger ut noen bilder under her og jeg håper dere går bananas i kommentarfeltet med deres innspill, råd og meninger. Jeg har enda ikke fått tatt meg tiden til å lære bilderedigeringsprogrammer, så vakre, flinke FruFly har hjulpet meg litt med ett av bildene, som dermed ble til bilde 1 til 4 under her - mens de andre er redigeringsfrie. Kan hende jeg kan lure henne til å gjøre små justeringer på noen av de andre bildene også, sånn om dere synes det må til, men det får vi ta i neste runde. 

Ha i bakhodet folkens, at dette er et profilbilde jeg ikke har lyst til å ville eller måtte bytte ut på lang tid, og som jeg ikke skal ha noen som helst problem med skal representere meg i nettverden, både profesjonelt og personlig. Er du klar? Scroll deg nedover bildene under og si hva du synes! 

Hvilket profilbilde under synes du skriker AstridVU, 

slik som jeg faktisk er? 

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Så folkens, hvilket profilbilde synes du bør prege AstridVU i lang, lang tid fremover? Jeg har vurdert fotograf, studio og en mer profesjonell tilnærming til dette også, retusjering jatakk!, så  det er helt lov til å si at jeg ikke bør velge noen av bildene over. Kanskje jeg burde ta bilde i mer profesjonell sammenheng ettersom jeg vil ha bildet i lang, lang tid? Ikke vet jeg. 

Og ja, si gjerne om dere synes jeg er helt på tur som ikke liker å bytte profilbilde i tide og utide. Kanskje det ikke betyr noe som helst det heller? Kanskje det spriter opp hverdagen vår, når vi får se et nytt ansikt i strømmen av informasjon? Del, del, del! 

Hvem er AstridVU?

En spesiell takk til Hans-Petter som gjennomførte det siste sparket som medførte at min bakdel kom i gir.

Pin It