Min datter er fotomodell og jeg kjenner en forfatter!

Mulig man kan si at det finnes krav som må innfris for å kunne kalle noen en fotomodell og slikt, men denslags tenker ikke vi på nå. Akkurat nå er vi hoppende stolte og glade for å se vårt blide rusketroll avbildet, på trykk, i et medie som er til salgs for hvem som helst! Denslags skjer ikke alt for ofte i vår familie (ikke at vi har jobbet så veldig for det heller), så det er klart slikt må feires! Vi feiret med pølser til middag...

...nei, dette er ikke Linnea altså

Saken er nemlig den at jeg kjøpte den fineste strikkeboka jeg noen gang har sett, Myk Start, da jeg hadde vårt mellomste småtroll i magen. Endelig fantes det en bok på markedet hvor plaggene var enkle, gode og anvendelige - i tillegg til at alt var godt forklart, bildene og designen var delikat og deilig! Jeg strikket endel fra denne boken og anbefalte den til alle jeg kom over.

 Vips, vaps og en tid senere, oppdager jeg den fine bloggen Myk Start og jeg fant etterhvert også damen bak, May B Langhelle, på twitter og ellers i sosiale medier. Og som seg hør og bør for en god historie; Vi begynte å snakke og snakket videre og videre - og det inkluderteskravling om løst, fast, rips, smurfer, barneoppdragelse, blogging og det meste annet. Etterhvert var jeg også så heldig at jeg fikk møte denne kreativen sjelen ved flere ulike anledninger. Like trivelig in persona som i sosiale medie-verden!

Relasjonen er i alle fall på plass og når da May begynte å prate om sitt nye bokprosjekt, hvor hun skulle sy barneklær av gamle voksenklær, så var det mange tanker som føyk gjennom hodet mitt;

• Dette kommer til å bli en helt perfekt bok for meg når jeg skal lære meg å sy! 
• Denne boken kommer til å bli nydelig og fin og delikat og flott og brukervennlig! 
• ...og selvfølgelig skal jeg hjelpe May med hva det måtte være i forhold til denne boken!

Så når May trengte små modeller til å vise klærne hun hadde sydd, så var det klart at Linnea stod parat. Det vil si, moren tok den avgjørelsen, men jeg er sikkert på at Linnea (da halvannet år) ønsket dette mer enn noe annet. I hvert fall nesten. I alle fall; Første gangen May spurte, så kunne vi dessverre ikke, men jeg ville jo ikke la May i stikken, så jeg anbefalte en som nesten er Linnea. Nemlig Linneas skjønne venninne Jessica. Like gammel, ca like stor og vidunderlig nydelig!

Skjønneste Jessica!

...men så trengte jammen May enda en modell og da passet det for oss! Denne boken som May nå har gitt ut, inneholder dermed både vår lille rampejente og en veldig kjær venninne sin lille rampejente! Jeg lurer på hvor mange bøker jeg må sikre meg og gi ut i gaver i all evig fremtid...

DETTE er den lille fotomodellen vår!

I alle fall; I går møtte jeg May på SjakkMatt og jeg fikk se boken og bildene for aller første gang! Og bare så det er sagt med en eneste gang; Jeg hadde rett på mine punkter! Denne boken har blitt helt vidunderlig vakker og ja, jeg har til og med fått troen på at selv jeg skal klare å sy noe fornuftig etter å ha lest i den boken. Enda jeg aldri har sydd i hele mitt liv!

Jeg gleder meg til å sette igang! 

Gratulerer med enda en bok, May - jeg tar av meg hatten for din enorme kreativitet, ditt blikk for stemning i alt fra plagg, farger, stoff og bilder og jeg gleder meg til å vise boka til alle jeg klarer å vise den til! Det var stor jubel her i stua når ungene måtte lukke øynene og så åpne og se rett på bilde av lillesøster! Linnea ville ikke ta øynene vekk...


Så får vi se om dette var snuppelure sitt bidrag til modellverden eller om dette var det som vi senere skal fnise og se tilbake på som hennes tid som "barnestjerne". Tror nok ikke helt det - selv om hun koste seg fint med makroner på Pascal, hun! Aner meg vel at det ikke alltid er makroner fra Pascal med på fotoshoots, liksom...

Vi får vel vente til hun kan ta en ordentlig avgjørelse selv. Gøy var det uansett og jeg virkelig elsker resultatet! Hva synes dere? Og, kommer dere til å kjøpe boka?

Pin It

En middelmådig bokanmeldelse

Jeg har en god stund hatt lyst til å skrive en slags bokanmeldelse av boka "Eat, Pray, Love" av Elizabeth Gilbert. Boken har solgt i bøtter og lass, blitt omtalt og vært månedens bok på Oprah og har vært snakket mye om på ulike arenaer.

Bøker som skal hjelpe meg igang med et bedre liv for meg selv, ofte amerikanske bøker, er jeg generelt skeptiske til. Jeg synes det stort sett blir store bilder, stor tekst og lite innhold, lite konkret. Virkemidlene er av typen visualisering av rikdom, god helse og drømmemannen - Poof! Der var det på plass, gitt.

Jeg var redd "Eat, Pray, Love" var av typen amerikansk selvhjelpsbok. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Som en rask oppsummering av boken kan man bruke bokens tittel. Jeg ville ikke brukt den direkte oversettelsen (spis, be, elsk) og heller ikke den norske tittelen på boken ("Spis, elsk, lev") - selv om det kan godt hende det blir riktig, faglig og gramatisk. For meg kan denne boken summeres opp med følgende ord; Nyt, Tro, Balanse.

Elizabeth Gilbert tar oss med på en ettårig reise, delt opp i tre bolker. Først reiser hun til Italia hvor hun lærer seg å nyte (gjennom å spise god mat, gjøre som hun selv ønsker), deretter til India hvor hun lærer seg å tro (overgi seg til faste ritualer, stole på noe større enn seg selv) og så til slutt reiser hun til Indonesia hvor hun lærer seg å balansere disse - nyte & tro. Jeg leser boken slik; For å elske noen andre, må man elske seg selv - og for å kunne elske seg selv, trenger man balanse i livet. Man må ha mot til å kunne sette seg selv og egne behov først, vite hva man vil og ønsker og deretter ha medmenneskelighet og nestekjærlighet nok til å kunne dele, til å hjelpe. Det er vel ikke så aller verst budskap å ha i boken sin? Jeg synes ikke det.

Jeg synes Elizabeth Gilbert skriver bra, engasjerende og direkte, uten å bli flåsete og svevende. Hun er heller ikke belærende og boken gir rom for ulike livssyn og meninger. Akkurat det er noe av det jeg likte best ved boken; At all tro er god tro. At det å tro ikke nødvendigvis betyr å tro på Gud eller Allah eller noe annet 'fastsatt'. At min form for å tro, på noe som er større enn oss, på noe som er godt og som ser etter det gode i mennesket, at denne formen for tro er like ekte og like 'stor' som kristendom eller andre trosretninger og at den er like godtatt.

Meditasjon og yoga er ikke områder jeg kan mye om fra før, dette er ikke noe jeg hverken har lest mye om eller har prøvd - noen gang. At jeg likevel sitter igjen med en følelse av at jeg kunne ha god utbytte av meditasjon etter å ha lest denne boken, gir jeg som et sterkt kompliemt til forfatteren. Boken viser oss ulike former for meditering, men den kanskje enkleste og mest aktuelle for min del, tror jeg må være den hun lærte av den balinesiske healeren Ketut Kiyer; Smilende meditasjon. Alt man skulle gjøre var å sitte og smile. Smile utvendig, smile innvendig, til og med smile i leveren. På den måten ville negativ energi forsvinne og med smil vil man lokke god energi til seg.

"Er det mediteringen, så enkelt - nesten patetisk?" tenkte jeg da jeg først leste om det i boken. Etter å ha lest at Elizabeth tenkte noe av det samme og å lese tankeprosessen hun gikk gjennom da hun først satte seg ned for å meditere, så jeg ganske anderledes på det. Jeg tror hjernen min ville ha spunnet rundt på høygir om jeg hadde bedt den om å sitte stille, ikke tenke, kun smile. Da tror jeg at den raskt ville blitt desperat etter noe å tenke på, middagsplaner for kvelden, planlegging av uka, ønskegjøremål for høsten. Og slik var det for Elizabeth også. Men, om man ikke gir opp, om man fortsetter med smilingen, om man setter av en time med jevne mellomrom til å sitte uforstyrret og kun smile, så tror jeg faktisk at det kan være godt for både kropp og sjel. Men, jeg har enda ikke prøvd det enda - kanskje jeg skal gjøre det en dag? Jeg har definitivt lyst.

Denne boken er helt klart en bok jeg vil gi i gave til mennesker jeg mener kunne trenge å finne sitt fokus her i livet, som trenger å finne sin balanse. Mennesker som tenker for mye på hva de burde gjøre for å tekkes andre, på å være sikre på at alle rundt seg er glade og fornøyde, på hva som er riktigst og viktigst å prioritere slik at samfunnet rundt skal 'godkjenne' virkeligheten man lever. Slik jeg leser bokens hovedbudskap, så er det at man skal stole mer på seg selv. Tro på at det er lov å være opptatt å dekke egne behov og egne ønsker og at man først på den måten kan være til god hjelp for andre mennesker.

Jeg fant flere setninger i boken hvor jeg tenkte 'Å, akkurat sånn føler jeg det!' Hun har klart å sette ord på mange av mine meninger, ting jeg har gått rundt og fundert på. Etter å ha lest hele boken angret jeg at jeg ikke satt med en markeringspenn underveis og high-lighted nettopp disse setningene. Da hadde jeg også kunne skrevet ned setningene her på bloggen og diskutert de med de som ville. Men, det får bli ved neste gjennomlesning - så nå er markørpennen klar og jeg gleder meg til å lese boken på nytt igjen.

Jeg fikk boken av min gode venninne Tanja, med verdens fineste kort og ord inni, så jeg har tenkt mye på henne underveis i min boklesing. Jeg visste hun elsket denne boka, så forventningene mine var skyhøye og fallhøyden stor - derfor er jeg ekstra glad for at vi nå har en så fin bok som grunnlag for å diskutere livet, gledene og drømmene. Takk, go'ingen!

Pin It

Historien om Samuel, ikke om Pi

Oppdaget plutselig at jeg ikke har oppdatert bloggen på flere dager og måtte tenke litt igjennom hvorfor. Selvfølgelig skyldes det nok en viss utbredelse av røde prikker på både Noah og Lukas, som videre har ført til legebesøk (minimal utgave av hhv. brennkopper og vannkopper), men som ikke har ført til sykdomspregede og slappe barn. Neida, utenom prikkene er disse guttene good as new. Det er faktisk så det føles som at hver røde prikk gir de energi, ikke tar. Noe som videre førte til en spontan Nesoddtur i går for å måle, tegne og ta bilder av vårt fremtidige hus (taksten kommer any-day-now, så vi venter spent!) og for å leke med mormor & morfar.

Men nok om prikker, Nesodden, familie og oppmåling. Hovedgrunnen til at jeg ikke har oppdatert bloggen på flere dager, er at hvert ledige øyeblikk jeg har hatt ved datamaskinen, har blitt viet til å lese historien til Sam og Mie. Jeg kom over bloggen til Mie via noen andre blogger og fant der noen kommentarer og henvisninger fra henne til 'historien om Samuel'. Etterhvert ble jeg så nysgjerrig at jeg startet på bloggens første innlegg og leste meg fremover i tid. Samuel ble født 14 uker for tidlig og veien frem til den skjønne 4-åringen han nå er, har vært fylt av mer uro, bekymringer, smerte, usikkerhet og nerver enn det noen baby og hans familie skulle måtte gjennomgå. Jeg ble så grepet av Mies ord, hennes måte å beskrive situasjonen på og jeg ble så satt ut av å lese om alt denne skjønne, lille familien måtte gå igjennom, at jeg ikke klarte å slutte og lese. Jeg tror jeg har lest så og si alle innleggene hennes nå...

Og så står det jaggu om denne familien i denne ukens KK også! For en tilfeldighet - jeg som har sluttet å kjøpe KK fast, måtte selvfølgelig løpet ut og sikre meg et eksemplar.

Så altså, derfor har det ikke kommet spesielt mye interessant fra denne fronten i det siste. Ikke har jeg fått begynt på "Historien om Pi" som jeg hadde tenkt, heller - men det ser ut til at vi snør inne nå, så da får jeg jo mange muligheter til å lese bok.

Pin It

Boken er lest, avgjørelsen er tatt...

Som nevnt på bloggen tidligere, har lesesirkelens (nest) siste bok vært "Utvalgte emner i Katastrofefysikk" av Marisha Pessl. Boken skulle vært ferdiglest til lesesirkelens februarmøte, men jeg (og flere med meg) hadde ikke klart å pløyd gjennom de snaut 700 sidene - enda vi fikk ekstra tid på oss gjennom både julen og januar, så derfor har det vært sprenglesing fra min side de siste dagene. Dette etterslepet er det viktig å komme forbi, så ikke alle lesesirkelens fremtidige bøker skal måtte leses med samme hastende tempo.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger ang denne boken, både her på bloggen, men også av venner og kjente man nevner hva man leser for. Tilbakemeldingene er forholdsvis enige; Dette er en bok som er oppskrytt, feilvurdert av rosende anmeldere og som er plagsomt full av referanser til litteratur og film. Noen få har så vidt ymtet frempå at de synes boken var helt ok, men det er de som virkelig har hatet boken, som har slengt den fra seg etter bare noen sider eller som har lest den ferdig, i håp om at den skulle bli bedre, men det ble den ikke, som har ytret sin mening sterkest.

Jeg skal derfor innrømme at jeg var forholdsvis spent da jeg startet på denne boken. Jeg skal ikke påstå at jeg har et spesielt godt trent, kritisk øye til litteratur, men jeg liker heller ikke å droppe en bok kun basert på hva andre synes. Da blir jeg trassig og skal iallefall lese den. Når man i tillegg har en strålende lesesirkel med vidunderlige mennesker som gjerne vil diskutere boka - og man har en mannlig nabo som har lest boka og som nesten ikke klarer å vente til jeg er ferdig med å lese den, for han vil så gjerne diskutere slutten, ja - da leser jeg som en gal.

Jeg synes boken ble delt i to for min del. Første delen syntes jeg var en smule vanskelig å få tak på i begynnelsen, mye takket være ekstremt mange paranteser med henvisninger til litteratur jeg aldri har hørt om eller filmer jeg aldri har sett. Likevel drev historien meg fremover. Jeg sluttet etterhvert å lese parantesene særlig nøye og handlingen fikk meg hele tiden til å ville vite mer, selv om jeg ikke ble fullstendig fengslet.

Siste 3-400 sider av boken derimot, der hvor boken tar en krim-vending og stadig blir mer og mer et mysterie som skal oppklares, de hadde jeg ikke noen problemer med å fosse gjennom. Jeg tok meg selv flere ganger i å tenke at dette var som en av disse engelske spenningsseriene som går på NRK, typisk påskekrim og slikt. Ikke for skummelt selv for meg (ja, jeg er en pingle når det dreier seg om spenning. Krim har jeg ikke lest siden jeg leste Nancy Drew som fjortis.) og handlingen drives hele tiden frem gjennom å tolke små spor og ledetråder som legges frem. Mine foreldre ser alt av slike serier og sitter og kommenterer underveis: "Så du hun dama i vinduet der? Hun vet mer enn hun sier, det bare føler jeg på meg.", "Ah, nå forandret han litt på historien, han er den skyldige!", "Nei, vent - nå døde jo han, var ikke han morderen da?" Jeg har formelig hørt mamma og pappa kommentere "Utvalgte emner i katastrofefysikk" underveis som jeg leste (kan dette bety at det blir en film av dette en vakker dag?).

De siste noen-og-hundre-sidene i boka var, for meg, uhorvelig spennende. Sånn at jeg ikke fikk puste og sånn at jeg nesten ikke turte å lese videre (ja, jeg sa jo at jeg er en pingle). Dagen i dag har vært dedikert til å lese ferdig denne boka, men det kan se ut som at ingen informerte Linnea om dette. Hun ville nemlig leke. Og spise. Og kose. Heldigvis klarer denne mammaen multitasking på høyt plan og vi fikk både fôret henne med grøt, lekt med henne på gulvet, kastet alle sokkene ut over gulvet - alt mens jeg fikk lest ferdig boka.

Så ja, jeg anbefaler denne boka, til tross for (eller på grunn av) at jeg sikkert ikke er litterær nok til å skjønne alt som er det kjipe med denne boka, at jeg ikke har forstått alle tolkninger som ligger i teksten - og også på tross av at jeg brukte uforholdsmessig lang tid på boka.

Nå gleder jeg meg til neste lesesirkelmøte hvor vi har viet starten til å diskutere slutten på denne boka (siden noen, kremt - jeg!, ikke ble ferdig til forrige møte), før vi gir oss i kast på diskusjonen rundt månedens bok - "Life of Pi" av Yann Martel. Også en bok jeg har hørt mye om på forhånd, både av anmeldelser og av venner, men kanskje noen av dere som leser dette har lest den og vil gi meg litt heads up? Venter spent på deres kommentarer...

Pin It

Tikk, takk ...10.000 nærmer seg...

Guri, nå er det veldig nærme 10.000 - mon tro hvem jeg skal få sette sammen en liten overraskelsesgave til? Husk, selv om du ikke treffer akkurat 10.000, så er det den som kommer nærmest som får en liten surprise i posten...

Så - send et bilde av telleren nærmest mulig 10.000 (screendump, mmsbilde - ikke så nøye) til meg på astridvalen @ mail2her . com - så får vi se hvem som blir den heldige vinner!

Men - nå skal jeg la blogg være blogg og heller kaste meg over boka mi. Det er nemlig klart for møte i lesesirkelen på torsdag og "Utvalgte emner i katastrofefysikk" er en lang bok. Jeg skal være så ærlig og si jeg kun har kommet halvveis. Men hvis jeg lar blogg være blogg, Fruer være fruer og leser det jeg er god for frem til torsdag kveld, så kan jeg jo ha muligheten til å bli ferdig. Eller?

Uansett - tekoppen står klar, pleddet hentes frem og stearinlysene tennes. Det er nesten, NESTEN, så jeg gruer litt for at det skal bli lysere fremover - det er jo veldig koselig med disse kveldene, da...

Pin It

Litteratur, film og folk

For en deilig dag! Vi holder vanligvis sammen vi fem i denne familien og gjør det aller, aller meste sammen - det være seg dagligvarehandling, leking, aking, henting i barnehage eller hva det måtte være. Men; I dag bestemte vi oss for å dele oss. Ekte Mannen holdt en småsnørrete prinsesse hjemme og benyttet samtidig dagen til å få unna litt flytterydding på diverse barnerom. Jeg tok med meg Noah og Lukas, til sentrum av Oslo til en hel dag dedikert til deilig kultur.

Aller først plukket vi med oss tante Jannicke og onkel Esben, som tok turen inn fra Nesodden, og trasket opp til Litteraturhuset. Vi har aldri vært der før, men det skal det jammen bli en endring på nå! For et genialt sted! Koselig kafe, nyttig bokhandel, men ikke minst; Fine arrangement å ta med barna på. I dag var det arrangement i regi av Grafill i forbindelse med utstillingen 'Billedlig talt'. Minken Fossheim har jeg alltid likt og det gode inntrykket jeg har av henne ble slettes ikke ødelagt nå. Hun leste på en måte som dro barna (og oss andre) inn i historiene, mimikken var upåklagelig og hun lignet faktisk på en ugle da hun leste uglas stemme og på en bever da hun leste hva beveren sa. I tillegg sa hun til guttene mine at de var fine i dag, så det er klart - sånt scorer man selvfølgelig ekstra på! På bildet til venstre her ser dere Minken lese og mine to små prinser sitter foran som tente lys og hører på.

Etter dagens litteraturbidrag, var det på tide med litt mat. Det ble tid til både snøballkasting og snåmannlaging i Slottsparken på vei ned mot Aker Brygge - kjekt med en onkel som er mer leken enn det mest lekne barnet! Det ble en koselig middag på TGI Fridays på Aker Brygge og det stedet anbefales virkelig hvis man ønsker å ta barn med ut på restaurant i tillegg til at man gjerne vil spise ok mat selv (det vil si; ok mat betyr hvasomhelst-så-lenge-det-ikke-er-McDonaldsmat).












Videre gikk turen til Felix kino hvor Madagaskar 2 stod på programmet. Strålende film syntes både voksne og små gutter, selv til tross for at den aller minste gutten ble så fryktelig, fryktelig trøtt i løpet av filmen. Faktisk så trøtt at han sovnet da det var ca 30 minutter igjen. Men det gjorde slettes ingenting, for hva er vel bedre enn en varm, sovende barnekropp når moren egentlig syntes at det var litt kaldt i kinosalen? En slik kar på fanget er bedre enn hvilket som helst pledd.

Og helt til slutt, litt vindusshopping for guttene på Riktige Leker - før vi ga gode klemmer til verdens beste Jannicke og Esben. Takk for at dere ville være med å gjøre denne dagen helt perfekt for oss!

PS Jannicke: Da Noah og Lukas skulle oppsummere dagen for sin far under kveldsstellet, kom følgende setning: "Pappa, tante Jannicke fortalte noe utrolig morsomt! Det var om en gutt som ble stengt inne på do av noen gutter, og så måtte han gå ut for han skulle se på en kjendis. Og da gikk han ut gjennom bæsjen i do!" --- historien gjenfortalt av guttene, akkopagnert av høylydt fnising. (Ref. til dere "uinnvidde": Jannicke gjenfortalte litt av handlingen i kinoaktuelle Slumdog Millionaire.

...og forresten; Jeg skal heller ikke stikke følgende under en stol; Det var en nydelig, deilig bonus å komme hjem til ryddig leilighet, nyryddede barnerom og en sovende prinsesse som faren kunne fortelle at hadde storkost seg i hele dag.

Så det var det - vi anbefaler egentlig hele løypa vi har vært igjennom i dag vi!

Pin It

Å like eller ikke like

Da er jeg endelig igang med månedens bok i Lesesirkelen vår - "Utvalgte emner i katastrofefysikk" av Marisha Pessl. Tanken om at vi skulle få så god tid til lesing i løpet av juleferien, var nok en smule naiv. Jeg fikk i alle fall ikke åpnet boken, men nå er jeg altså så vidt igang.

Det er litt rart å skulle starte på en bok man har hørt så utrolig mye vidt forskjellig om. Den har fått flust av strålende anmeldelser og jeg har flere venner som anbefaler denne på det sterkeste. På den andre siden har jeg en søster som sier hun ikke kommer helt inn i boka og som ikke blir klarer å bli revet med. Hun har snart lest 100 sider og med en bok på nesten 700 sider totalt, så synes jeg det blir tøft å starte om den ikke fenger i løpet av de første 50 sidene. Jeg har også lest hva Bookhouse Girls har skrevet om boka - rett og slett at hun ga opp lesingen etter to forsøk. Sånt blir man jo skeptisk av. Ikke fordi alle må like samme boken, men jeg ble unektelig spent på om jeg skulle klare å prioritere tid til å lese denne boken. Det er slitsomt med bøker som det blir et ork å fullføre. Men - nå er jeg altså i gang og status så langt (det vil si side 32); Jeg koser meg.

To be continued...

Pin It

Fine, fine Lesesirkelen

I går ble første møtet i Lesesirkelen avholdt. Eller det vil si, vårt andre møtet hvis man regner med det første møtet hvor vi bestemte boklisten vår og slikt. Men i går var første møtet hvor vi satt og diskuterte en bestemt bok. Ikke hvilken som helst bok heller, men Carolines utvalgte: "Det er Ales" av Jon Fosse. Det viste seg at boken splittet lesesirkelen vår i en slags 60/40-ordning; 60 % leste boka og hadde sine meninger om den, mens de resterende 40 % hadde begynt på boka, men så funnet ut at de ikke kunne/ville fullføre.

Jeg har ikke lest noe av Jon Fosse før, men akkurat det er noe av det jeg digger mest med å ha en sånn lesesirkel; Jeg vil lese litteratur jeg aldri ville valgt ut selv, for å utvide min egen horisont. Se hva andre prater om, og kanskje -forhåpentligvis- oppdage en ny forfatter, ny sjanger eller en bok som kan få en av favorittplassene i bokhylla.

Jeg synes for så vidt at Jon Fosse var en spenstig bok å velge som første bok i en helt ny lesesirkel, for han er ikke nødvendigvis enkel å lese. I alle fall ikke for meg som har lest lite lyrikk, lite nynorsk og lite annet enn 'vanlig' skjønnlitteratur. Jon Fosse skriver uten særlig bruk av punktum, og har ingen avsnitt eller kapitler. Forresten; Hatten av til de to jentene i lesesirkelen som ikke hadde lagt merke til dette før vi nevnte det i går! Jeg brukte selv tid på å komme inn i selve lesingen av denne boken, få flyten igang og ikke henge meg opp i hvor mange ganger sammen tingen ble beskrevet på en side;

Hun stod og så ut av vinduet, der borte ved vinduet stod hun, hun så ut av vinduet, der ute kunne hun se at hun stod og så ut av vinduet, det var mørkt ute, men hun så likevel ut...

(Dette er selvfølgelig ikke et ekte sitat tatt ut av boka, men min tullebeskrivelse av et eksempel fra boka, men det skjønte dere sikkert - det stod jo ikke på nynorsk...)

Men altså;

Da jeg først kom inn i boka og fikk flyt i lesingen, så sugde den meg virkelig inn i sin virkelig. Jeg satt med en hustrig følelse, klump i magen og selv om man i begynnelsen av boka får vite hvordan historien ender, så satt jeg hele tiden og var nysgjerrig på hva som ville skje videre. Sånne bøker liker jeg! Og jeg liker å lese om en helt annen virkelighet enn min egen, hvor jeg likevel kan trekke paraleller til mitt eget liv. Det skal også sies at jeg tror denne boken har ekstremt mange forskjellige mulige tolkninger, og jeg følte at det var mye som kunne vært lest anderledes i boka - at enkelte ting kunne tolkes mye dypere og mer omfattende en min lille hjerne kunne klare. Men det passer meg egentlig helt fint, for da kan jeg lese den en gang til senere, og forhåpentligvis forstå mye mer.

I alle fall - vi fikk diskutert endel rundt boka i gårsdagens lesesirkel, og det må jeg rett og slett si; Det anbefales å ha lesesirkel! Særlig når man får samlet sånne perler som jeg er så heldig at jeg kan kalle mine venninner, så blir resultatet helt kanon. Gode meninger, uenige meninger, festlige misforståelser, rare tolkninger, kloke tolkninger - sånt blir det god dialog av! Slenger man med litt ost, kjeks, grønnsaker og dip, topper det hele med en blåbærpai - og svish, inn i ovnen, så yes, da blir det en særdeles vellykket kveld.

Til neste månedes møte skal vi lese Sissels utvalgte; "Vikariatet" av A.S. Hermansen. Hennes mann kjenner forfatteren, så derfor ble den valgt - og sånt liker jeg; Støtte en debuterende forfatter som har en viss indirekte tilknytning til lesesirkelen. Denne boken har jeg nå fått bestilt og mottatt fra Tanum, og jeg har allerede sjekket; Den har både punktum, avsnitt og kapitler...

Pin It

Keen på litt god lesning?

For tiden arrangeres det noe som heter Tordenbloggen her inne i bloggverden, og selv om jeg føler meg ganske fersk i dette gamet, så har jeg fortstått det sånn at det er en årlig, uhøytidlig, men likevel ganske omfattende kåring av 'en av norges beste blogger'. Man kan nominere hvem man vil, hva slags type blogg man vil - og så er det en slags 'cup' som gjør at de med flest stemmer går videre. Har dere noen gode tips på blogger som bør nomineres, så kan det gjøres ved å klikke legge igjen en kommentar her.

Men - det jeg synes er det beste med hele konkurransen, er at han som arrangerer, Hjorten, setter opp en listen over alle de som er nominert. Med andre ord; En lang, lang liste over blogger som andre mener er gode og verdt å lese. Sånt kan jeg like! Jeg bruker den listen til å orientere meg litt i bloggverden og forhåpentligvis oppdage noen gode, nye blogger som jeg kan legge til favorittene mine. Hvis du vil inn og titte på listen, så finner du den ved å klikke her.

Sånn, da er det bare å krølle seg opp i sofaen, god kaffe i koppen og laptop'n full av gode blogger med god, morsom, trist, seriøs, rar og alvorlig tekst. Bedre blir det vel ikke... Jo, vent! Jeg skal tenne stearinlys også!

Pin It

Lesesirkelen har sett dagens lys!

...eller egentlig kveldens mulm og mørke. I går kveld var nemlig en del av mine venninner invitert til å bli med i en helt nystartet Lesesirkel. Jeg fikk ideen til dette etter å ha lest boken med nettopp tittelen 'Lesesirkelen' av Elizabeth Noble, og må si jeg har fått overveldende bra respons på mitt forslag. Vi er godt over 20 stykker som har lyst til å være med i en eller annen grad, og jeg ser for meg at vi ender opp med en liten kjerne av jenter som møtes hver gang, og så har vi støttemedlemer, medlemmer bare på internett og medlemmer som kommer på møter en gang i mellom. 

Benedikte, Tanja, Caroline, Pia, Marianne, Bente og Sissel var kveldens skjønne gjester. 

For de som vil vite hva vi har tenkt til å lese, så kommer den foreløpige listen her: 

• Jon Fosse, "Det er Ales"
• Atle Hermansen, "Vikariatet"
• Marisha Pessl, "Utvalgte emner i katastrofefysikk"
• Yann Martel, "Life of Pi"
• Khaled Hosseini, "Tusen strålende soler"
• Line Baugstø, "Dødvinkel"
• Carl Frode Tiller, "Innsirkling"
• Jette A. Kaarsbøl, "Den lukkede bok"
• Rohinton Mistry, "Balansekunst"

Vi begynner øverst og jobber oss nedover måned for måned. Blir spennende å se hvordan dette utvikler seg, hvor mange som møter opp og selvfølgelig; Hvordan disse bøkene er.

Og for at ikke lesesirkelen vår skal fremstå som ekstremt kjedelig og strebete; Alt dreier seg selvfølgelig ikke om bøker! Det blir alltid tid til sladring, god mat og godt drikke - absolutt en vel så viktig del av kvelden, vil jeg si. Til i går gikk jeg litt amok i vestkantens gode delikatessebutikker, og det ble endel tapasinspirerte retter, litt ost & kjeks og grønnsaker og dipp. Vi får se hva som frister til neste møte...

Jeg gleder meg til muligheten til å treffe mange av mine gode venninner på en forholdsmessig regelmessig basis og til å se hvordan denne lesesirkelen utvikler seg! Vel lest, folkens!

Pin It

Er sommeren over?

Det kjennes litt ut som høsten har kommet. Blitt gufsent i været, hagen bør gjøres klar for vinteren (mon tro om jeg får plantet løk denne høsten, i motsetning til tidligere), guttene må ha mer klær på i barnehagen og Linnea har prøvd ullundertøyet sitt. Og ikke minst, man tilbringer mer tid inne. Jeg har nok fortsatt ikke har gitt opp å få en siste rest av sommer, men det ser ut som Bergen har vært de heldige denne gangen. Det unner jeg selvfølgelig bergenserene. Da får vi heller kose oss inne. Skal innrømme at også her, fikser en deilig espresso ofte biffen. Særlig med en god cookie ved siden av. Denne gangen ikke helt hjemmelaget, jeg har stiftet bekjentskap og fått hjelp av Betty Crocker. Egentlig er jeg trofast Toro-tilhenger, men de har ikke lenger lyse cookies, så da måtte jeg ty til konkurrenten. Sorry Christina... Christina har forresten fortalt meg at Toro nå kommer med frossen cookie dough, så jeg tror nok vi går en lysere tid i møte allerede. Enda høsten bare så vidt har begynt.

Det finnes lite som er koseligere enn å få besøk. Torsdag var det duket for besøk av Crazy-Cat-Lady, også kalt Mona. Guttene er selvfølgelig i ekstase fra ende til annen, det er nemlig sjelden de får noen på besøk som leker så mye med de som Mona gjør. Men lille frøken snupp var ganske så overtrøtt. For Linnea betyr det at det da ikke er særlig langt mellom himmel og helvete, glede og sinne, moro og trist. Et sekund blid og fornøyd, for så å bevre med leppen og skrike som besatt det neste. Stakkars Mona trodde nok det var hun som så skummel ut, men det tror jeg vi kan avkrefte her og nå. Strengt tatt skal det vel endel til før en dame på halvannen meter med snille, brune Bambi-øyne, blir særlig skummel.

Men i alle fall - vi koser oss inne for tiden. Det betyr Emil-film ("Mamma, det er ikke lov å heise lillesøsteren sin i flaggstanga, vel!?" --- sjokkert Lukas), tegning, baking, rydding i skuffer og skap (yup, det er faktisk koselig det også, i alle fall når det er gjort), god tid til middagslaging (men blir nok pannekaker i dag likevel) og masse lesing. Både lesing for guttene, men også lesing helt for meg selv. Det er utrolig koselig for et mammahjerte å se på de tre små avkommene ha en sånn interesse for hverandre. Linnea kan ligge lenge og bare se på alt guttene gjør. Og de presenterer mer enn gjerne hele Småfolk-kolleksjonen for henne. Hver bil og hver lille person, presentert i tur og orden. Helt til Noah utbryter: "Næmmen Linnea, lukter du ikke at man ikke kan spise Småfolk? De smaker jo ikke noe godt!" idet frøkna hadde planer om å bytte ut melken til middag med en liten leksak. Den gang ei.

Jeg har virkelig fått bokdilla for tiden, og har massevis av bøker jeg vil kose meg med i tiden fremover. Er akkurat ferdig med Elizabeth Nobles 'The Reading Group'. En bok som rett og slett var veldig inspirerende. Såpass inspirerende at jeg har invitert en liten bønsj av mine gode venninner til å være med i en lesesirkel. Så langt ser det ut til at vi blir mange nok til at det blir noe av, og da blir jeg glad, glad, glad! Føler noen for å joine, så bare hyl ut - så inviterer jeg mer enn gjerne.

Nei, nå er det vel på tide og leke litt husmor igjen. Barn som skal mates, slosskamper som skal brytes opp (hehe, okay litt overdramatisert kanskje) og gulv som skal støvsuges. Men ikke minst; Masse, masse kosing!

Until next time...

Pin It

Endelig bevegelser utenfor hjemmet

I dag samlet vi troppene, dvs alle tre barn samt en stykk mor og en stykk far, og la ut på ekspedisjon til Majorstua. Der ble det først et besøk på United Bakeries for å sikre oss gode rundstykker og jordbærsyltetøy, samt en deilig trippel is-latte til Glenn og meg, og så var det videre til Valkyrieparken for lunsj og mating av duene.

Jeg må nok innrømme at jeg har en smule angst for duer, og egentlig for en stor samling av dyr generelt. Akkurat det med duene frekker jeg meg til å skylde på en episode fra barndommen, hvor både Marianne og Jannicke fikk lus av å ha lekt med duer i vinduskarmen på ferie. Men... Gutta synes det å mate fugler er noe av det morsomste som finnes, så da svelger mor noen kameler og gir gutta deilige United Bakeries left-overs.

Videre tuslet vi nedover Bogstadveien, innom en bokhandel for å sikre enda mer sommerlektyre (plukket med meg Mark Haddon denne gangen) og noen gaver, og så endte vi opp på piknik i Slottsparken. Linnea har vært en merkelig skrue i hele dag, med soving kun kort tid og så våken igjen - så en slik tur som dette, gjorde jo ikke akkurat det noe bedre. Nå vet vi jo ikke om dette skyldes 1) varmen, 2) De Bråkete Brødrene eller 3) endring av søvnmønster, men jeg må jo innrømme at jeg blir litt stressa og får litt dårlig samvittighet på hennes vegne. Derfor var det godt å kunne legge ut et lite teppe og la hun få ta del i pikniken hun også. Tid til løping mellom trærne og litt herjing ble det på guttene også, også kjent som 'avreagering' - og det tror jeg nok de trengte. De er faktisk glad i å gå i byen sammen med oss og å gå på shopping, men det er klart at barn er barn, og da er det godt å ha en lillebror å dytte overende eller en far å kunne klatre på. I alle fall sånn innimellom... :)

Linnea er forresten i nyinnkjøpt kjole fra Zara. Jeg har fått SÅ dilla på barneklærne fra denne butikken og hvilken bedre unnskyldning for shopping er det, enn at vidunderet har gulpet på klærne sine? :)

Så bar det ned mot Nationalteateret tbane og den fantastiske fontenen der. Altså gutta synes den er fantastisk, jeg synes den også er ganske ekkel og møkkete. Hm, jeg har visst blitt prippen på mine eldre dager. Oh well... Vi fikk lurt i oss en is der (Kun en is på en så varm dag? Vi må jo være barnemishandlere...), før vi slang oss på banen hjem.

Yup - det var vår dag ute i solen. I morgen venter nye spennende eventyr, og vi kan nesten ikke vente... :)

Pin It

Min lykke

Klokken nærmer seg midnatt, solen har for lengst gått ned, alle småtroll er lagt og kjøkkenet er ryddet. Temperaturen ute er så behagelig at jeg har tatt med meg en god bok, tent stearinlys i flerfoldige lykter, fått John Mayer til å synge smukt fra høyttalerene våre og delt en flaske god rødvin med min kjære mann - og jeg kjenner meg ett hundre prosent lykkelig. Det er ikke mer som skal til. Selv om det ikke ble noe av vår hyttetur med Marianne og Tom disse dagene (vi får ta det igjen til høsten), selv om jeg har det man pent kan kalle et magevirus, selv om man kan bli bittelitt sliten av barn som blir lei av å tråkke her hjemme alt for lenge ("Mamma, kan vi gå i barnehagen og leke, bare bittelitt?") - så skal det altså ikke mer til enn en slik liten voksenstund, for å få meg til å føle meg som verdens lykkeligste person.

Vi har to nydelige, sovende prinser og en skjønn, sovende prinsesse, hvor heldig går det an å bli? Den minste prinsen er verdens flinkeste til å slutte med bleie for tiden og gir tappert beskjed om at han hatt et bittelite uhell i trusa, men han har byttet truse selv nå, "så det gårrr helt grrreit mamma, jeg er jo skikkelig storrr gutt!" Og den andre, største prinsen som er så flink med sin lillesøster at han har fått henne til å smile stort til seg og fått henne nysgjerrig på seg, så interessert er hun at hun følger sin største storebror med blikket rundt i rommet. Han kaller henne bare 'jenta mi' og jeg vet at han kommer til å passe utrolig godt på henne i alle år fremover. Og vår lille prinsesse... Trenger bare litt melk i ny og ne, og å få sove når hun er trøtt (i motsetning til når hun er overtrøtt), så er hun All Smiley Smile resten av dagen.

Er det rart jeg er lykkelig?

Pin It