En sosial lørdag!

Hva er sosiale medier? 

Jeg havner stadig i diskusjoner og meningsutvekslinger om hva sosiale medier egentlig er. Hva som er aller, aller viktigst ved sosiale medier - for er det å ha stadige kampanjer eller å skape dialog og engasjement? Hvordan skal vi egentlig måle sosiale medier, og er det viktig? Tross alt; whats the ROI of your mother?

For meg er det ingen tvil.

Det er ganske enkelt egentlig; sosiale medier handler om å være sosial. Sosial på en annen måte enn i levende live (IRL), vil mange kanskje hevde - men jeg mener ikke det. Sosiale medier handler om å samhandle med andre mennesker. Nyte godt av det man lærer ved å samhandle, men også å bli utfordret på grunn av at man samhandler. Snakke med mennesker, engasjere, bli engasjert, smile og bli smilt til. Det å samhandle med andre mennesker, uansett plattform, uansett privat eller på jobb, uansett privatperson eller bedrift - det er jeg hellig overbevist om at er selveste meningen med livet. Det er det som gjør at vi utvikler oss og det er det som gjør at vi vokser som mennesker. Det gir oss utfordringer og lærdommer, noen ganger av det sure slaget, men det gir oss også bekreftelser, glede, selvtillit og god selvfølelse.

I går arrangerte Thomas Moen (med god hjelp av bl.a. Thomas Skavhellen og Helene Svabø) et seminar for oss som jobber med digital kommunikasjon og sosiale medier, kalt SocialWinter. I går var det ikke bare lørdag, absolutt ikke en vanlig dag å ha jobbseminar på, men det var også siste lørdagen før julaften, så det var nok mange som hadde mange andre oppgaver og aktiviteter de kunne valgt fremfor dette seminaret. Men vi gjorde ikke det, vi prioriterte seminaret til Thomas. Og hvorfor det?

Trym Bjønnes underholdt flere ganger ila dagen, og FOR en musiker!
Nytt album i mars 2012, løp og kjøp - det skal jeg!

Fordi vi hadde veldig gode erfaringer fra sist Thomas arrangerte seminar, nemlig SocialSummer. Det som gjorde sommerens seminar så bra, var nettopp det sosiale. Joda, det var faglige foredrag og joda, de var gode de aller fleste av de - men likevel var det for meg, og mange med meg, det sosiale elementet som var spesielt ved dette arrangementet. De riktige folka var der, de viktigste folka, og da blir det meste bra. Det samme forventet vi nok for SocialWinter, og derfor meldte vi oss på og kjøpte billett, til tross for at det var en lørdag midt i julestria.

Seminaret er lagt opp med 20 minutters foredrag, hvor foredragsholdere tvinges ut av sin komfortsone ved å ikke kunne bruke noen form for powerpoint eller annet foredragsmateriell, og deretter er det 20 minutters pause. Med andre ord; lagt til rette for både det faglige og det sosiale. Tilbakemeldinger underveis kom på at de 20 minutters pausene nok kunne kortes noe ned (det er tross alt midt i julestria og folk skulle videre i julerushet etter endt seminar), men Thomas Moen og Thomas Skavhellen er ikke noe om ikke fleksible, så pausene ble kortet ned og seminaret avsluttes faktisk før skjema. Imponerende! 

Muligens litt off-topic og mulig til forargelse for noen av gårsdagens deltakere (og til dere; beklager!); de litt driftige av oss benyttet noen av seminarets lange pauser til blant annet å lakke negler på meddeltakere slik at ingen tid ble skusslet bort. Terapi for mitt hodet og jeg elsker å spre neglelakkglede til folket! 

Takk til Gunn Beate, Margaretha, Anna Mona og Anette for at dere lot meg male på dere!

Måten seminaret var lagt opp rent praktisk var bra, og i tillegg var det investert mange tanker og ressurser i stemningen på seminaret. Det het SocialWinter og til tross for lite snø utenfor dørene, var det koselig hytteaktig stemning inne. Kakao med marshmellows, gode strikkagensere, en gjeng i onepiece, ski som dekorelementer, filleryer på gulvene og gode, gamle sofaer å sitte i. For mange høres kanskje dette underlig ut, men det mener jeg er helt klart noe av det beste ved seminaret - selv settingen. Det legges godt til rette for at stemningen skal bli uformell og at folk skal gis rom for å snakke sammen - uten at det blir et typisk "networkingmeeting" hvor utveksling av visittkort står i fokus. I går stod samtalene, relasjonene og den gode stemningen i fokus, og som FrkVivi så godt sa det: "Det er nesten de fine samtalene mellom foredragene vi lærer mest av!" Og sånn opplever jeg det også, uten at det skal være til forkleinelse til foredragsholderene. Man hører foredragsholdere, er enig eller uenig, har tenkt noen av de tankene selv allerede eller lærer noe nytt, og så gis man anledningen til å fortsette de tankene med flere i samme bransje som er opptatt av mye av det samme.

Gårsdagen fremstår for meg som en lang, god dag blant venner. Noen av vennene kan jeg være uenige med rent faglig, mange er jeg enige med. Noen lærer jeg fra og andre lærer muligens noe til. Noen av foredragsholderene bekrefter måten jeg styrer og guider mine kunder i sosiale medier (den gode, gamle magefølelsen får en bekreftelse, det er alltid godt!), mens andre foredragsholdere gir meg nye rammeverk å jobbe etter, nye holdepunkter, nye synspunkter. 

Om jeg skal forsøke å trekke frem noen av favorittene mine fra i går, så vil det bli følgende liste;

• Det sosiale aspektet - de fine folka, den gode stemningen, dine fine ordene og de gode samtalene. Det at Ellen og Nadia kom løpende med håndkrem i en pause, bare fordi neglelakkdamene mine over twitret en utfordringer med tørre håndflater. Det at sjølveste hotelldirektøren fra Comfort Xpress tar servicenivået til nye høyder og sender meg og mine godis når blodsukkeret påkrever det. Det å få slå av en prat med gode CecilieTS og avtale en skravlekaffedate på nyåret. Det å gi gode førjulsklemmer til så mange fine folk - ingen nevnt, ingen glemt! ♥

• Foredraget til Nils Petter Nordskar - en reklamemann som vet å underholde og engasjere. Jeg anbefaler alle å se følgende video av Nils Petter som leser en helt spesiell etterbønn (filmet og delt av Erik Eskedal);

...og videre på listen over mine favoritter;

• Foredraget til John Willshire - en fyr fra Scottland som jeg første gang hørte på Gulltaggen i fjor og som jeg umiddelbart ble fascinert av. Hans gode og enkle forklaring på ulikhetene mellom reklame vs sosiale medier; fyrverkeri vs leirbål, synes jeg er veldig god. I går ga han meg også en god måte å beskrive hvordan vi jobber og måten vi prioriterer; 1. Kortsiktig - vær litt bedre i morgen enn i dag, gjør ting som gjør at du lærer og gjør ting stadig bedre. 2. Mellomsiktig - vurder å bytte ut noen av de tekniske plattformene du jobber på, utvikle deg teknologis, forbedre verktøyene du bruker. Vær klar for og klar over at de verktøyene du bruker idag, muligens ikke er de samme du vil bruke om noen år. 3. Langsiktig - hvorfor skal følge oss i sosiale medier? Hva er det vi ønsker å utrette sammen med våre lojale følgere? Hvordan kan VI gjøre verden bedre? 

• Foredraget til Jørgen Helland - en fyr fra Halogen og redaktør for deres blogg, Kjøkkenfesten. Jørgen er generelt en relaxed og fin fyr, som har beina godt plantet på jorda og som ikke kan lures til å tro at sosiale medier er noe nytt. Han har tross alt hengt på forumet til Tottenham i mange år før det fantes noe vi kalte sosiale medier. Så lenge man er i sosiale medier, så lærer man og da overlever man, sier Jørgen - endringsevne og endringsvilje er to nøkkelord som bedrifter bør merke seg bak øret. Hva når Facebook dør, hva når sosiale medier ikke er så hypet som nå? Om du er med nå, så lærer du og og vil kunne plukke opp hvilke nye trender som kommer, hvordan du som bedrift må tilpasse deg for å fortsatt kunne kommunisere med dine kunder. Nyttig fra Jørgen! At undertegnede og VU fikk ros fra scenen var naturligvis også stor, stor stas! 

• Foredraget til flinke Nina Furu - en dame fra Webgruppen, forfatter av 4  bøker og en bauta i webbransjen. Nina ga oss blant annet verdenspremiere på en ny matrise hun har laget. REAN-matrisen kan være nyttig for alle å bruke i forhold til å vite hvordan vi skal håndtere våre kommunikasjonsutfordringer og kommunikasjonsmål, for å se hvilke plattformer og hvilke kanaler som skal benyttes til hva. R - reach (sosiale medier er gode kanaler for spredning), E - engage (hvordan kan du engasjere de du når?), A - activate (hvordan få konvertert, få de til å utføre handlingen du ønsker?) og N - nurture (hvordan vedlikeholde og dyrke relasjonene du har etablert?)

• ...og så må jeg jo nevne hvor stas det var å vinne dagens twitrer, både basert på kvalitet og kvantitet, for twitringen jeg gjorde i løpet av seminaret. Jeg har twitret meg gjennom slike seminarer tidligere og det gir meg mye. Både ved at det blir som en måte for meg selv å ta notater, men aller viktigst; fordi jeg får så gode tilbakemeldinger på at andre har nytte av twitringen min. Mange sier de leser twitringen min om de ikke anledning til å være på seminaret selv, og det synes jeg er gøy. Sharing is caring ;) Da jeg i går vant hotellweekned for to av Comfort Hotels, var det virkelig hyggelig! Gleder meg til å få vite mer om premien - og tusen hjertelig takk til juryen for at dere valgte meg! 

En strålende dag, rett og slett! 

Om du vil lese mer dette seminaret, er det flere som har skrevet om det allerede. To av gromguttene, Hans-Petter og Erik, har begge blogget - med forskjellig vinkling. Hans-Petter har trukket frem spennende analyser og tall og Erik har viet store deler av sitt innlegg til etterbønnen til Nils-Petter. Anbefaler også å lese seg tilbake på hashtaggen #socialwinter på Twitter. 

Jeg tar meg helt til slutt en frihet ved å komme med et par ønsker til Thomas for hans fremtidige arrangementer (eller evt andre arrangører innen sosiale medier som måtte lese dette); 

• Kan vi få flere kvinnelige foredragsholdere? Jeg gidder ikke forklare hvorfor, det er innlysende. 
• Kan vi få flere foredragsholdere som er litt "utenfor" det trygge og riktige? Noen som utfordrer måten vi tenker på, noen som tilfører noe helt nytt, noen som pusher grensene våre, noen som gir oss faglig tyngde? Seminarer som SocialWinter er for "meningheten", for ekspertene innen sosiale medier og digital kommunikasjon - og vi har vært på tusen slike seminarer før. Gi oss noe helt nytt!

Takk til Thomas, Thomas, Helene og alle dere andre som har lagt alt så bra til rette for oss 

og takk til alle de fine folka i denne bransjen, for at dere deler, deltar, engasjerer og blir engasjert! 

Jeg ønsker dere alle en strålende jul og 

ønsker oss alle et fantastisk nytt, spennende og sosialt 2012! 

Alle bildene i dette innlegget er lånt fra albumet SocialWinter har delt på facebook 

- klikk på lenken om du vil se flere bilder fra albumet. 

Pin It

Oppskrift på en opptur!

Som hodet mitt visste; såklart det ville snu!

Såklart følelsen av en kræsjlanding med hjertet først kom til å gjøre mindre vondt og virker mer fjernt enn det gjorde i helgen. Hodet er mitt er rett og slett klokere enn hjertet - og enda godt er det! Med den vissheten lurende bak der ett sted, tror jeg det er lettere å komme seg opp igjen. Det er likevel litt underlig hvordan man er skrudd sammen; hodet vet heldigvis at ting ikke er så håpløst og så vanskelig som man opplever det som når man er midt oppi en kjip situasjon, men likevel må ting ta den tiden det tar for at hjertet og hodet skal klare å bli enige. 

Nå som hodet og hjertet er mer på samme planet, tenkte jeg det var greit å dele av mine forskningsfunn. For hva var det som gjorde at hjertet etterhvert trodde på hodet og ikke lenger så verden gjennom så mørke øyne som tidligere? Dette er hva som funket for meg, og hvem vet; kanskje noe kan funke for deg om du skulle havne i en tilsvarende situasjon?

Gi deg selv litt slack

I løpet av helgen ble det meste av det sosiale livet til familien VU satt på hold. Vi avholdt kinobursdag for klassen til eldste Småtrollet på lørdag, men juleverkstedet for venner og familie på søndag ble avlyst. Veldig trist og ikke minst; veldig, veldig uvant for meg og veldig lite likt meg. Noe jeg også fikk respons på og folk ble nok bittelitt bekymret da de fikk beskjeden. Men - jeg tror rett og slett det var helt rett avgjørelse og kanskje noe vi bør gjøre oftere. Det aller meste av det vi gjør, av sosiale aktiviteter, av jobb, av husfiksing, av trening og alle mulige andre ting - det aller meste av dette er koselig og noe som gir oss energi. Men om man ikke bremser, om man ikke setter av tid til å ha hodet og hjertet slå følge videre, tror jeg de indre lagrene av overskuddsenergi og ståpåvilje tappes sakte, men sikkert. Kjører man dette hyggelige, effektive livet over lang nok tid, sånn for eksempel cirka et halvt år eller så, kan det hende man går på en liten kræsjlanding. Sånn som jeg gjorde i helgen. Ved å ta en pause, melde seg ut, sutre ut noen bitre tårer og gjøre det meste i sniletempo, er det overraskende mye som skjer. I topplokket altså. Man får sortert litt tanker, man får sett tydeligere hvordan prioriteringslisten egentlig burde se ut - og kanskje noen av de uoverkommelige oppgavene brått ikke ble like uoverkommelige, og rett og slett bare kan bli gjort i en fei? Sånn mens man sutrer og sipper og egentlig er temmelig misfornøyd? Det være seg konkrete jobboppgaver, sortering av post, få orden i et klesskap eller bare å lage planer i hodet for hvordan man egentlig vil ha det. Alt hjelper og mye av dette kommer raskere av seg selv om man har satt av litt tid og rom for det. 

Sorter tankene dine - skriftlig

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle publisere forrige innlegg. Det er noe med det å blottlegge seg selv ovenfor mennesker man ikke har oversikt over hvem er. Det kan være hvem som helst i hele verden. En ting er familie og venner, eller til og med bekjente og folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Det synes jeg stort sett går veldig greit. Noe annet og noe av det jeg tenkte mest på var kundene våre. Og i tillegg til kundene; folk jeg anser som 'mine bransjekollegaer', folk jeg har et profesjonelt samarbeid med og folk jeg ser opp til faglig. Noen vil kanskje synes det er uprofesjonelt av meg å dele så mye, så personlig, mens andre vil muligens se det som et svakhetstrekk. En annen ting var at jeg var redd for, var å fremstå som sutrete. Jeg synes sutring er temmelig oppskrytte greier og jeg er egentlig ganske var selv på å lese blogger, facebookoppdateringer eller andre ting, hvor fokuset er på 'stakkars meg' hele tiden. Min holdning til det er oftest; be om hjelp, finn en løsning og fokuser på det positive! Men denne gangen rant det altså over for meg og blogginnlegget måtte ut. Men den sjansen valgte jeg å ta - og heldigvis for det! Faktisk var det sånn at rett etter at jeg hadde skrevet blogginnlegget, før en eneste kommentar hadde tikket inn, så var det noe som hadde skjedd. Strukturering av tanker, sette ord på magefølelsen og rett og slett få ut litt gruff, var nok en stor medvirkende årsak til at humøret tok seg opp med en gang innlegget var ute. Men for all del, en annen viktig del ved det å skrive noe i en blogg, på facebook eller andre steder, er naturligvis det å få tilbakemeldinger fra sine venner og kjente. Folk som står litt utenfor og kan gi deg en god reality check, oppmuntring, sette deg på plass eller hva nå enn som er nødvendig og på sin plass. Så neste punkt på listen over hva som hjelper i en slik situasjon; 

Ta til deg kommentarer og go'ord du får

Jeg ble rørt til tårer og varm i hjerterota av å lese kommentarfeltet her på bloggen, lese responsen på facebook og twitter - og av at noen til og med sendte go'ord på sms eller tok opp telefonen og ringte meg etter å ha lest blogginnlegget mitt. Fantastisk koselig var det, og fullstendig uventet! Jeg har også fått invitasjon om å ta med hele sirkuset vårt på hverdagsmiddag til en fin tante i nabohuset, et nydelig, hjemmetlaget julekort fra en fin twittervenninne, og i dag fikk jeg til og med et blomsterbud på døra; skjønneste Hilde i Bergen hadde sendt den nydelige buketten som dekorerer dette blogginnlegget! Medfølgende kort var så koselig skrevet at det kommer til å varme meg langt ut i januar 2012, det er jeg sikker på! 

For en fantastisk gjeng med venner, familie, blogglesere, kjente og kjære jeg har!

Tusen takk til alle dere som la igjen noen ord

- enten det var her eller der! 

Livet er kanskje ikke spesielt mye mindre hektisk foreløpig, det er tross alt mange kunder vi skal ha mye unna for og mange kampanjer for nå før jul - og i tillegg er det ikke akkurat få juleavslutninger og koselige samlinger vi skal i når vi har tre Småtroll på skole og i barnehage. Om man legger til at vi skal feire julen hjemme hos oss selv, med både EkteMannens og min familie til stedet, at vi har en lang, lang liste med julegaver som skal kjøpes inn, at vi enda ikke har sendt ut noen julekort og at vi enda ikke har startet på årets julebakst, så er det egentlig nok til å ta pusten ut av hvemsomhelst. 

Likevel: 

Livet føles mye mer overkommelig likevel. Jeg har ikke akutt behov for å avlyse jula, av å sulle rundt i mitt eget sinn eller oppføre meg apatisk sammen med mine kjære lenger. Og det er deilig! Det er virkelig utrolig hvor mye noen skrevne lister med punkter som står klare for å kunne strykes ut, en god, fornyet fokus, endret prioritering, noen avlysninger (for det går faktisk an å avlyse eller takke nei!) og det å få sovet ut litt, hjelper på et utslitt Husfruesinn! 

Om man i tillegg slenger på at vi er inne i en årstid skapt for kos, med klementiner så langt øyet kan se, med fyr i peisen, tente lys og nydelig, julete musikk på anlegget, så er man på god vei mot et mer veltilpasset og fornøyd hjerte. Mammahjertet blir glødende av nysgjerrige Småtroll som gleder seg til åpning av julekalender, til å se neste episode i tidenes fineste julekalender (NSB sin, for dere som måtte lure - og ja, det er en kunde av Schjærven, men jeg hevder likevel at den er finest - sånn objektivt sett!) og som suger til seg alt som er av julestemning, uansett vind- og føreforhold utendørs. En EkteMann som ikke vet hva godt han skal gjøre for den slitne Husfrua si, gode og varme gester og smil både her og både der, og rett og slett; et hjertet som banker ♥ og jeg er tilbake! 

God førjulstid alle sammen! 

Pin It

Hjertet, hodet og kræsjlandingen

Dette er blogginnlegget som ikke bør skrives. 

Faktisk blir dette blogginnlegget antakelig såpass kleint at jeg herved på det sterkeste vil fraråde deg å lese videre. Eller - jeg vet jo ikke om kleint er ordet jeg vil bruke i etterkant, men jeg vet at det blir veldig anderledes fra hvordan blogginnlegg bruker å være på min blogg. Til tross for en salig blanding av temaer, liker jeg å tro at det er en viss forutsigbarhet i forhold til hvordan blogginnleggene skrives her. Men ikke denne gangen. Det er skummelt. Jeg vet nemlig ikke hvor dette blogginnlegget vil ende og det er aldri en god start når man vil skrive et blogginnlegg. Når man kjenner på kropp og sjel at det er høyst nødvendig å skrive et blogginnlegg, men man vet ikke helt hvorfor. Eller hvordan. Eller om hva. Når målet med blogginnlegget er å få ut gruff og få dagene til å gå videre. Da bør man nok egentlig ikke skrive. Eller i hvert fall ikke skrive på en blogg for the whole world to see. Men sånn blir det altså likevel.

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om hvordan jeg fikser alt. Jobb, tre Småtroll, hus, hage, trening, venner og sosiale lag. Om hvordan jeg midt oppi dette også klarer å være den som har åpne dører, som inviterer og som husker på det lille ekstra for menneskene rundt meg. Jeg får enda oftere små antydninger og hint om at livet mitt nok ikke er så harmonisk og fint som det jeg gir uttrykk for gjennom denne bloggen, facebooksiden min eller på twitter. At jeg antakelig viser alle gullsiden av livet mit, mens jeg lar alle andre sider være skjult innenfor hjemmets fire vegger. At jeg ikke er så positiv til livet og alle rundt meg som jeg gir uttrykk for.

Og kanskje har dere alle rett? 

De siste par dagene har jeg vært helt enig med dere alle. Nei, jeg fikser definitivt ikke alt. Det har jeg for øvrig aldri hevdet heller, men i disse dager føles det som jeg ikke fikser noe som helst. At alt er halvgjort og slett ikke velgjort. Det være seg jobb, familie, hus, Småtroll, venner, trening eller sosiale lag - det meste står til stryk akkurat nå. Akkurat nå føles det som om jeg har kræsjlandet et veldig hardt sted og at jeg kræsjlandet med hjertet først. Hodet fulgte rett etter og deretter deiset en virkeløs kropp i bakken.

Kanskje dette er en naturlig konsekvens av livet jeg lever? Å være en person som har et positivt utgangspgunkt til det meste, gjør det kanskje nødvendig å kræsjlande for å la hjertet smake på grusen, på livets realiteter? Hver kvinne for en selv, kynimse og mindre omtanke - kanskje livet mitt kræsjer for å lære meg at jeg må bli mer sånn selv også? At livet blir bedre om jeg tilpasser meg omgivelsene?

Kanskje kræsjlandingen er en effekt av det å drive eget selskap og være selvstendig næringsdrivende - med hovedvekt på ordet selvstendig? At til tross for en fantastisk flink EkteMann, en vidunderlig freelancer og strålende kollegaer i Schjærven, så er jeg tross alt all by my self? Ansvaret ligger på mine skuldre og selv om det jobbmessig går så bra som aldri før, har kanskje ansvaret i seg selv tynget mine skuldre og slengt hjertet mitt i bakken? At livet mitt rett og slett har hopet seg opp?

Ikke vet jeg.

Det eneste jeg vet, og som jeg kjenner veldig godt nå, er at det ikke er noe spesielt hyggelig å la hjertet kjenne på en slik kræsjlanding - hvor enn nødvendig, fornuftig eller innlysende den er. Og ikke tror jeg særlig på at hverken hjertet eller hodet kommer til å lære stort av kræsjlandingen heller. Jeg tror ikke jeg vil finne stor glede i å være mot andre slik de er mot meg, så jeg klynger meg fortsatt fast i noe vi prøver å plante dypt og godt i Småtrollene våre; vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg.

Heldigvis er husker hodet fra tidligere kræsjlandinger. Hodet kan dermed fortelle hjertet at så, så - det går nok over. Grusen som hjertet kræsjlander i vil etterhvert kunne børstes av. Tankene om urettferdighet, kynisme og skuffelsen over mennesker - etterhvert så vil man herdes og klare å gå videre. Alt det selvpålagte ansvaret og alle de uoversiktlige oppgavene kan sorteres ned i nødvendige lister og dermed struktureres vekk fra skuldrene og inn i fine Moleskinnbøker. Alle tankene om det som skal til for å få en fin julekveld, og nesten viktigere; en fin førjulstid, de kan også struktureres og sorteres inn i daglige oppgaver. En etter en etter en etter en ... og plutselig er livet lettere igjen. Hodet vet det. Hodet har erfart det før og hodet vet at det vil erfare det samme igjen.

Men først trenger hjertet å kjenne litt på og sutre over grusen som det kræsjlandet i...



...okay, dette blogginnlegget burde jeg nok la EkteMann eller andre lese over for å vurdere sammen om jeg i det hele tatt burde publisere dette. Men det orker jeg ikke. Så jeg slenger det ut og så får det heller bare stå sin prøve. Ærligheten lenge leve, eller hva? Om ikke annet så er dette blogginnlegget et evig bevis på at nei, jeg fikser ikke alt og nei, jeg har det ikke alltid rosenrødt, harmonisk og idyllisk. Men jeg gleder meg til jeg igjen har det sånn og da skal jeg jaggu skryte av det på bloggen, facebook og twitter - og det uten å skjemmes! 

Pin It

Blogger du - eller har du vurdert det?

Jeg har blogget i min egen personlige blogg (denne) siden 2005 og etter at vi startet for oss selv med VU er antall blogger jeg (vi) nå skriver mange flere, ettersom vi blogger på vegne av flere av våre kunder. Jeg skriver også en firmablogg for VU, hvor temaer innenfor sosiale medier, kommunikasjon og markedsføring tas opp.

I dag har jeg blogget om å blogge på VU-bloggen ;) 

Klikk på bildet under for å komme rett til innlegget

Kanskje det kan være relevant for noe av dere som lesere denne bloggen også? Flere venner, bekjente og blogglesere nevner for meg at å blogge vil være håpløst for en selv, for "...hva har jeg å blogge om da?" Om man er bedrift eller privatperson som vurderer å begynne og blogge, så mener jeg det viktigste som må være på plass er det samme;

Hva er det du ønsker å formidle? Hva er du god på? Hva blir du engasjert av? 

Les gjerne mer i VU-bloggen om du tror dette kan være interessant - og kommenter gjerne for å dele hva DU tenker om denne saken. Det er gøy å høre fleres synspunkter på slikt!

Og skulle noen av dere ha lyst til å sette igang med blogging, så ikke nøl med å spør om det er noe dere lurer på! Jeg hjelper mer enn gjerne nye bloggere opp og frem - for så gøy synes jeg dette er :)

Har du vurderte blogging?

Pin It

Huet fullt av tanker og takknemlighet

Med huet fullt av tanker og et hjerte som banker, for ting jeg tror på...

Linjen over er en ørliten modifikasjon av teksten til "Hun er fri" av Raga Rockers, og det er en tekstlinje jeg ofte faller tilbake på som et godt soundtrack til mitt liv og mine dager. Hodet mitt er proppfullt av tanker for tiden. Store som små. Kanskje flest av de små?

Tanker om hvorvidt jeg tok inn pelargoniaen min tidsnok, før frosten fikk satt sine spor i den sarte planten. Tanker om utfordringer og oppgaver ved å drive eget selskap, for bør VU vokse og i så fall på hvilken måte? Tanker om at det snart er jul og mon tro om jeg burde komme igang med de koselige forberedelsene? Tanker om oppgaver for kunder og dedikasjonen vi håper å gi hver enkelt av dem. Tanker om Småtroll og oppfølging av lekser, være nær og trygg, og det å kjenne Småtrollenes venner. Tanker om gode venner, koselige samtaler og sosiale lag - som det aller helst skulle være mye mer av. Tanker om huset, interiør og alle mine gjenstående prosjekter, for burde vi ikke få hengt opp noe på veggene snart - det er tross alt snart tre år siden vi flyttet inn? Tanker om økonomi og regnskap og administrasjon og struktur og favorittapper og trening og blogginnlegg som skal skrives ut og om ferier og ansettelser og god kaffe og stearinlys og butikkbesøk og prioriteringer og handlelister og fandens oldemor. Mange tanker om hu' siste der, egentlig.

Det som av og til kan skje, om tankene ikke innordner seg i fornuftige grupperinger eller om noen av tankene er frekke nok til å forsøke og gjemme seg bort til stadighet, kan dette resultere i frustrerte utbrudd på facebook eller en slags vegatativ tilstand hvor absolutt ingenting blir gjort.

Men - om tankene grupperer seg bra, slik at tanker som hører sammen holder seg sammen inne i mitt hode og kun dukker frem når jeg har behov for akkurat den gruppen tanker, og om alle tankene oppfører seg skikkelig og lar seg skrive seg ned på lister og inn i system og opp på tavler og slettes ikke gjemmer seg vekk, slik at jeg kan ha orden på disse tankene - ja, da kan jeg rett og slett kjenne på en enorm takknemlighet.

Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! 

Etter en lørdag med huset fyllt av trillende barnelatter fra tre egne Småtroll og tre lånte småtroll, kjenner jeg litt ekstra på takknemligheten min. Jeg kjenner hvor uendelig stolt jeg er av våre Småtroll. Stolt av hvor godt de leker med andre småtroll, hvor godt de tar seg av mindre kusiner og hvor stor glede jeg ser at andre barn har av å komme på besøk til oss. Og ikke minst; jeg kjenner en uendelig takknemlighet av å ha så fine barn på besøk! Nieser som er så trygge på oss og hjemmet vårt at de legger seg til ro og sover før vi har rukket å telle til ti. Ja, telle til ti etter at den koselig kusinefnisingen har gitt seg, selvfølgelig - den er det viktig å få noen gode minutter (ble det en hel time?) av på overnattingsbesøk.

Jeg er takknemlig for at jeg har en jobb jeg har laget helt selv! Jeg er takknemlig for at våre Småtroll vokser opp med en mamma som jobber mye og har skapt sin egen arbeidsplass, og at det for dem blir like naturlig som at vann kommer fra springen. Jeg er takknemlig for at jeg var så eksepsjonelt smart og lur og fremtidsrettet (kremt!) da jeg lagde meg denne jobben, ved at jeg fylte den med mange spennende, gøye og interessante oppgaver og utfordringer. Og noen ikke fullt så spennende naturligvis, men slike oppgaver må også være på plass, slik at jeg skjønner hvor heldig jeg er som har flest av de andre oppgavene - de fine, kreative og interessante.

Jeg er takknemlig for at selv om jeg laget meg en jobb som i utgangspunktet kun har en annen kollega (nemlig min EkteMann), nå viser seg å være 'liv laga' for å koble på en til - og kanskje enda en om ikke alt for lang tid (mer om det i et annet innlegg). Og ikke minst; jeg er så uendelig takknemlig for at jeg jobber med sosiale medier. For sosiale medier er så ekstremt sosialt! Sosiale medie-bransjen inkluderer, nødvendigvis, stort sett en gjeng med veldig sosialt oppegående, og dermed veldig hyggelige (og flinke!), mennesker. Så til tross for at jeg nå per streng definisjon egentlig kun har ca en og en halv kollega, oppleves det rett og slett som om jeg har et helt kobbel av gode kollegaer. Av folk som støtter, tipser, dytter og motsier. Av folk som gir ut gode klemmer når vi sees, som om man har kjent hverandre i årevis - og egentlig har vi jo faktisk det, bare at kommunikasjonen stort sett har vært digital og ikke face-to-face.

Jeg er ekstremt takknemlig for jeg har så mange fine, gode venner og familiemedlemmer - som ikke er spesielt mye rundt meg for tiden. Ikke fordi jeg ikke vil, og forhåpentligvis heller ikke fordi ikke de vil, men fordi vi ikke finner alt for mye ledig tid akkurat for øyeblikket. Men de er der likevel, der ute i periferien, og jeg vet at jeg kan hanke de inn igjen når tiden skulle gi litt større rom for slikt. Og jeg håper virkelig, virkelig, uendelig mye, at de vet at jeg finnes her. Om de skulle ønske å hanke meg inn.

Jeg er vanvittig, uendelig takknemlig for at jeg har verdens beste EkteMann. En som holder ut med mitt stressa, frustrerte og småiltre vesen, om ting ikke går som jeg vil, så fort som jeg vil. En som har tålmodighet med meg når neglelakken ikke er tørr nok til at jeg får på meg ytterjakken uten hjelp. En som er verdens beste pappa til våre tre Småtroll - og som er akkurat passe overbeskyttende, slik at jeg kan fremstå som den litt mer løsslupne. En som er ikke bare har valgt å leve med, og tolerere meg, på det private planet, men som jammen også vil dele jobb med meg. Som på en mesterlig måte klarer å ha mer enn 50% ansvar for hus, hjem og Småtroll, i tillegg til å arbeide fulltid i vårt felles firma. En som takler at hans Husfrue er en smule oversosial og som dermed med ujevne mellomrom havner i vannrett posisjon på sofaen og må vartes opp litt ekstra for å kunne komme ovenpå igjen. En som er der, alltid, hele tiden - uten at det blir for mye.

♥

Jeg kunne holdt på i lang og god evighet med å finne ting jeg er takknemlig for. Jeg har stor tro på å se det positive i ting og det å være takknemlig og glad for selv de minste ting. Jeg er takknemlig for svibelblomstduft i huset, for at jeg har kommet inn i en god treningsrytme og for at jeg har verdens fineste Moleskin-notatbøker jeg ikke får brukt til noe særlig, ettersom jeg gjør ting aller mest digitalt (men fine er de!). Jeg er takknemlig for at min nye neglelakkblogg blir lest (og faktisk elsket av noen!) og for at stadig flere vet om mitt forholdsvis greie utvalg av neglelakker og derfor kommer på drop-in-besøk for å høre om jeg kan lakke neglene deres. Noe jeg naturligvis kan! Jeg er takknemlig for at streng-samvittighet-Astrid har tatt seg en bolle, som ungdommen så kjekt sier det (eller sier de ikke det lenger?), sånn at jeg-er-jo-forholdvis-flink-Astrid kan komme frem og unne seg både hvitvin, litt Lady's og litt Polly - selv om jeg egentlig ikke burde.

Og helt til slutt;
Jeg er takknemlig for at denne takknemligheten min ikke bobler over i bloggen min to - tre ganger per uke, for da tror jeg rett og slett mine fine lesere nok hadde kastet opp av kvalmhet.

Men akkurat i kveld måtte dette ut. Og da fikk det komme ut. 

Nå skal jeg drikke litt mer hvitvin, kanskje gråte en skvett over "Ønskedrømmen" på opptak (det aner meg at dette er grinekaliber av type "Extreme Makeover" på TV3) og så skal jeg faktisk komme meg i seng. Jeg har nemlig lyst til å være opplagt til nieser og Småtroll skal lekes med i morgen. Jeg har planer om maling og laging av kort til et fint selskap vi skal i på ettermiddagen - og jeg har planer om å lakke negler til alle søte små som vil! Det aner meg at det blir minst 50 negler...

Takk for at du leste helt hit, fine leser 

- det er jeg veldig takknemlig for ;)

♥

Ønsker dere alle en helt vidunderlig søndag!

Det er dere vel unt og vel fortjent, det er jeg helt sikker på!

Pin It

Jeg er WonderWoman og SuperGirl!

Dager som i dag, fra start til (snart) slutt, de vil jeg gjerne ha mange, mange flere av!

Så enkelt kan det rett og slett oppsummeres. Dager som inneholder flust av det jeg liker aller best, og i tillegg gjør at et par viktige punkter på min mentale todo-liste blir unnagjort, det er de aller, aller beste dagene. Ettersom jeg både har hørt og lest at man skal trekke frem det man vil ha mer av, og ikke snakke høyt om det man ønsker mindre av, så vier jeg hele dette blogginnlegget til å fortelle om dagen min i dag og håper det gjør at jeg får mange, mange flere slike dager!

Dagen min begynte faktisk ikke før 10:45 - og det i seg selv kan naturligvis være utgangspunktet for hele dagens ekstremt positive vinkling. Ikke vet jeg. Småtrollene stod opp og så på barne-tv og eldstebror Småtroll laget frokost til dem alle tre. Som den flinke gutten pleier å gjøre i helgene (ja, vi er heldige!). Og som kjent for småfolk er; kan man kose seg med morgenbarnetv, ha god mat i kroppen og sine søsken rundt seg, så gjelder det å kose seg så stille som overhodet mulig slik at sovende foreldre ikke våkner og beordrer tven (og kosen) avslått. Og vips så er klokken 10:45.

I utgangspunktet ble det at dagen startet såpass sent, en sur strek i regningen. Planene for dagen var virkelig mange og det var dermed ikke tid til å ligge på latsiden. Noen vi altså likevel gjorde. Jeg er likevel sikker på at både EkteMann-kroppen og Husfru-kroppen hadde særs godt av en lang reboot, for kvelder hvor vi ikke har vært i seng før 1-2 på natten har helt klart vært i overtall de siste ukene - og noen ganger må man hente seg litt inn igjen. Deilig var det i alle fall!

Etter en lang, deilig frokost (definisjon av måltidet er relativt; frokost for oss voksne og lunsj for alle andre normale), puttet vi pysjkledde Småtroll i fleecedresser og støvler, og kom oss ut i hagen. Etter å ha bodd her i nå over 2 1/2 år, går justeringer i hagen helt klart i etapper. Denne våren fikk vi ikke fyllt opp kjøkkenhagen med alskens go'saker, men denne høsten skulle jeg jammen meg få tulipanløker i jorden! Og som sagt, så gjort!

Etter kyndig veiledning, strålende service og ikke minst; en god porsjon velmenende tvang fra Line på Solfang ("Astrid, nå må du komme og kjøpe løk om du skal ha sjanse til å få de i jorda før tæla kommer!"), fikk vi endelig sikret oss noen gode poser med tulipanløker i uken som var. Denslags vakkerheter kan man ikke la gå til spille, så i dag utgikk den mye omtalte søndagstreningen til fordel for hagearbeid. Nok en ting som kunne fått meg til å surne, at jeg ikke fikk trent som jeg hadde planlagt, men nei - denne dagen var ikke laget for surhet. Hagearbeid i halvannen til to timer kvalifiserer jeg lett som fysisk aktivitet, og dermed var vi ferdig med den dårlige samvittigheten.

Med god hjelp fra alle Småtroll, EkteMann og en Fin Fetter fikk vi unna absolutt alle prosjektene! Det er helt vidunderlig at Småtrollene nå har blitt så store at deres "Kan jeg få hjelpe til?" faktisk betyr hjelp for vår del også! Ikke alt for lenge siden hjelp fra Småtroll betydde ett skritt frem og to tilbake (koselig det også!), men i dag har de virkelig hengt i stroppen!

Vi har fått sommerplanter og tomatplanterester opp av jord og krukker, grafset i jord, laget nytt bed og lagd renner vi har plantet tulipanløkene i. Vi har raket løv, kastet søppel og ryddet plantebord. Stauder jeg fikk av fine venninner i vår (som for eksempel Ingunn - sjekk hennes fine blogg her!), som har fått kose seg i bøtter og krukker på den nye terrassen vår, har nå blitt plantet over i nye bed - klare til å leve videre neste vår.

Og akkurat da EkteMannen var som strengest og beordret hele familien VU inn for å ordne og pynte oss til en familiebursdag i nabohuseet, da ble jeg som trassigst. For det første kjenner jeg familien vi skulle i bursdag til og de er ikke videre kjent for å være klare til avtalt tidspunkt. De er mer kjent for å være blide og greie og se gjennom fingrene på folk som kommer bittelitt for sent, muligens fordi det gjør at de selv føler seg litt bedre i forhold til sin egen forsentkomming. Og for det andre så er det stor forskjell på å få gjort nesten alt det man skulle ønske i forhold til hage, planter og løker før en ny hektisk uke setter igang - og det å få gjort alt det man skulle og kanskje enda litt til! Jeg bestemte meg raskt for det siste alternativet og effektiviteten boblet.

I tillegg til fine tulipanløker hadde jeg nemlig også sikret meg svibler og amaryllis fra Nygårds Have her på Nesodden. Og ikke nok med det; etter kino på Colusseum i går (mer om den i morgen), sikret jeg meg en liten kasse med fin reinlav. Har man gått gjennom hele Oslo sentrum med en kasse reinlav, vil man ikke at den skal gå til spille pga mugg og annet tull. Så enkelt er det med den saken og avgjørelsen var tatt.

Jeg hentet frem krukker og glass, en lysholder og en sinkboks - her skulle det plantes. Bildene i dette innlegget er altså resultatet av mine intensive og effektive minutter ute etter at resten av familien VU hadde gått inn for å gjøre seg bursdagsklare. Jeg sier meg godt fornøyd med resultatet, jeg - og gleder meg til sviblene står i full blomst!

Ettersom sviblene ikke trenger å stå i mye jord (om noe jord i det hele tatt), har jeg lekt meg følgende metode; lecakuler i bunn av hvert av stedene jeg ville "plante", blandet med det lille som er av jord rundt løken, satt løken oppi - og så pyntet med reinlav rundt. Jeg elsker å jobbe med reinlav og det er mye takket være en annen blogger, nemlig Kari med den fine dekorasjonsbloggen AtelierKari. I fjor kom hun hjem til oss og lærte meg og Småtrollene hvordan vi kunne dekorere med blant annet dette fine materialet. Noe av det jeg liker med reinlav, er at det er lyst og at det tørker uten å forandre fasong eller utseende. Det blir sprøtt og hardt, men det ser akkurat likt ut som det gjør når reinlaven er myk og formbar.

Etter at både hagen ute så ok ut, og vi hadde noen nye elementer å pynte inne med, var det å bare å kaste seg rundt; nå var det tid for bursdagsfeiring av Småtrollenes tremenning! Og når familien samles blir det både kos, latter, baluba, god mat, gode historier og god stemning! Akkurat slik det bør være! I dag hadde også kjær tante og onkel kommet hjem fra feriestedet sitt nordpå og jeg fikk overrakt den nest siste av pakkene fra bloggens give away! Hun vant to pakker Pukka-te og det er noe jeg vet både hun og onkel liker godt, så da varmer det godt et giverhjerte naturligvis!

Småtrollene stupte i seng etter selskapelighetene, EkteMannen tok seg en tur med joggesko og refleks, mens Husfrua kunne sette seg til med et hvitvinsglass, Melody Gardot på anlegget og energi til å få unna litt jobb før en ny uke setter igang. Det er virkelig noe fullstendig fantastisk med å gå en ny uke i møte, med en følelse av å være forholdsvis ajour med de viktigste oppgavene. Det anbefales! Og skal etterstrebes her i vårt VU også...

Som belønning til meg selv for en slik dag og etter et par timers kveldsjobbing, skulle jeg sette av tid til svibelblogging. Som sagt, så gjort! Dager som i dag, er dager da jeg er fullstendig overbevist om at jeg hadde taklet enhvert utfordring på strak arm. Dager som i dag, er dager jeg føler meg som WonderWoman og SuperGirl, i ett! Såklart har jeg dager hvor jeg absolutt ikke kjenner meg super eller vidunderlig i det hele tatt, men da er det ekstra godt å ha dager som i dag se tilbake på, ikke sant?

Håper DIN søndag har vært vidunderlig og super 

- og at kommende uke blir like så! 

♥

Pin It

Aktivitet gjør meg enda gladere!

Med veldig ujevne mellomrom har jeg skrevet noe om sunnhet, friskhet, kosthold og mosjon på denne bloggen. Jeg har kanskje nevnt noe om at min motivasjon ofte er som høyest på en mandag, i begynnelsen av en måned eller enda bedre; ved et årsskifte. Og så har jeg kanskje nevnt at ting sklir så lett ut - og at man da må vente helt til neste mandag, neste måned eller evt neste år (!) for å starte på igjen. Hvor lenge man må vente avhenger av hvor stort "prosjektet" var i utgangspunktet. Om man kun hadde gått inn for å skjerpe seg litt, få litt mer fokus, så kan man starte opp igjen neste mandag. Var prosjektet litt større, må det startes ved månedstart og om det var en virkelig stor livsstilsforandring, ja da måtte man egentlig vente helt til neste nyttårsaften. Ett ganske slitsomt, og ikke minst nytteløst, system.

Utrolig trivelig treningsstudio
- med overraskende mange hyggelige og vanlige folk!

Dette har jeg heldigvis sluttet med. Eller - jeg forsøker stadig å slutte med det. Det er et håpløst system som legger opp til at jeg gir meg selv alt for mange grunner til å ha dårlig samvittighet. Og ikke minst; det gjør at jeg forteller hjernen min gang på gang hvor elendig jeg er og det gir den en forventning om at også neste gang og neste initiativ vil være en fiasko.

Fra starten av 2011 har jeg jobbet med å forklare hjernen min at vi skal tenke langsiktig, hjernen min og jeg, og at et lite skritt her og et lite skritt der, fort kan bli langt avgårde om vi gir det litt tid. Så det holder vi fortsatt på med. Justerer litt inn her og der ift familiens kosthold, uten at det har betydd de alt for store endringene (utgangspunktet var faktisk ikke så hakkanes galt). Mer og mer fisk, alltid grønt, alltid frukt og godt med vann i løpet av dagen. Og ikke minst; forsøke å re-lære familien vår at "å kose seg" ikke alltid bør relateres til mat eller go'saker. Noe som gikk overraskende lett for både små og store i familien VU, uten at det betyr at vi aldri koser oss med go'saker lenger, for det er slettes ikke tilfellet. Bare at vi har litt mer bevisst forhold til det hele. Regimer, enten det er lav- eller høykarbo, Fedon, Roede eller noen andre, det er vi ikke så veldig opptatt av. Vi har tro på at sunn fornuft gir sunt kosthold, og at det egentlig ikke er vanskeligere enn det. Sunn fornuftig og økt aktivitet er en kombinasjons vi har stor tro på, nemlig!

Ny maskin jeg har prøvd et par ganger
- maskinen vibrerer og på den gjør man vanlige styrkeøvelser.

Å gi alle familiemedlemmer rom til å utfolde seg aktivt, har vist seg å være som en deilig lykkepille inn i familien VU. For de to minste er de enda så små at aktivitetene de bedriver i løpet av en dag, er mer enn nok for de små kroppene. Eldste Småtroll trener både fotball og basket (ikke samtidig, men vår/sommer er fotball og høst/vinter er basket), og han stortrives med dette. Både det å være sosial med venner, det å få utfordringer i noe han ikke kan mye av fra før - og selvfølgelig; det å føle at trening gjør bedre, en følelse av mestring. Det tror jeg er utrolig viktig for barn i alle aldre!

EkteMannen sverger til joggesko, refleksbånd og musikk i ørene mens han blir kjent med gatene og marka i nabolaget vårt. Til tross for at hans jogging tre ganger i uken (etter å ikke ha jogget på 8 år!) ga han noen streker i regningen i form av "vondter" her og der, så gir han ikke opp. Viktigst av alt; han kjenner han har lyst til å komme seg ut og han koser seg med det! Og jeg synes han er kjekkere enn noen gang når han ikler seg sort treningstøy og iPod! 

Selv har jeg virkelig blitt forelsket i treningsstudioet vi har her på Nesodden, ♥ Energihuset ♥
Jeg har alltid vært glad i lagidrett og det å drive idrett sammen med andre (aerobictimer og slikt), men jeg har også alltid likt styrketrening. Å kunne pushe seg selv til de nødvendig 3 x 12 repetisjonene, nesten ikke klare den siste runden, for så å gå videre til neste apparat, neste øvelse, og kjenne en ny energi i den neste muskelgruppen - det er utrolig motiverende! Kortsiktige mål, 12 + 12 + 12, det holder man jo alltid ut - og så er det videre til noe nytt og en ny muskelgruppe, som ligger uthvilt og klar til dyst! Det at vi i tillegg vet at styrketrening er bra for så mangt, og at det gjør at kroppen har høyere forbrenning selv 1-2 timer etter trening, gjør at det føles ekstra godt å fokusere på denne styrketreningen!

I vår hektiske hverdag passer det ikke med trening til faste tider, for det skjer stadig noe som gjør at vi ikke kan holde den faste tiden og dermed får vi trent for lite. Nå er det helt perfekt å kunne kaste seg i bilen omtrent når som helst, for så - kun 10 minutter senere!, gjøre seg klar til oppvarming. Og ettersom Nesodden kun har ett treningssenter, er det veldig mange venner og kjente som trener der, så det blir både sosialt og trening - altså to fluer i en smekk. Ettersom det blir mye jobbing på oss for tiden, både tidlig og sent, har jeg erfart at det er helt perfekt med et treningsavbrekk i løpet av dagen. Da kommer jeg tilbake med fornyet energi og klar til enda et par timers kveldsjobbing, om det trengs. I tillegg er det godt å fokusere på noe helt annet enn jobb av og til også, og det gjør jeg når jeg trener. Da er det musikk i ørene og fullt fokus på å gjøre øvelsen riktig og ta rett antall repetisjoner.

Treningen vår, i tillegg å ha et generelt fokus på mer aktivitet i hverdagen uansett hva familien holder på med, har virkelig gjort susen for energinivået for oss alle sammen. Det er det jo helt fantastisk å kjenne på såklart - vi er strålende godt fornøyd, og håper denne følelsen varer lenge, lenge...

Mange jeg snakker med forteller at de gjerne skulle trent på for eksempel et treningssenter, men at de ikke er sterke nok, trente nok, pene nok, slanke nok, har fint nok treningstøy eller noe annet tullete! Slike tanker klarer jeg heldigvis å legge til side og det skulle jeg håpe flere gjorde! Det er jo nettopp vi som ikke er sterke nok, pene nok (!?), tynne nok eller har finest treningsklær som definitivt burde få være på treningsstudio! Disse pene, tynne monstrene med vidunderlige treningsklær, de som frekventerer treningssenterene så hyppig at de tjener penger på å gå der, de skal jeg love deg er så opptatt av seg selv, sin pulsklokke og antall repitisjoner med vektene, at de ikke bryr seg om oss andre amatører. Så lenge vi ikke går iveien for speilet, naturligvis... ;)

Mor og datter på trening
Jeg er stolt og glad over å ha lurt med min mor på noen av styrketreningene!
(ja, jeg er klumpfoten til høyre - jeg tråkket over på en liten skogstur)

De av dere jeg også er venner med på facebook, har visst om denne forelskelsen i treningsstudioet en god stund allerede. Jeg sjekker nemlig inn på facebook hver gang jeg trener - og det tror jeg jammen at jeg skal fortsette med! Så ekstremt mange hyggelige tilbakemeldinger, gode oppmuntringer og ikke minst; folk som sier de blir inspirert og skal dra på trening selv! Jeg blir helt satt ut av alle go'ordene - og dere skal vite det, alle dere som skriver; dere er med på å motivere og skape ekte treningsglede! Så takk for det, alle sammen :)

Om jeg kan inspirere noen andre til å knyte på seg treningsskoene -gamle eller unge, høye eller lave, tykke eller smale- så hadde det vært en utrolig stor bonus i mine øyne. Jeg har tro på at å trene gir en økt tilfredshet i livet, en økt grad av lykkefølelse, og er det noe jeg er opptatt av, så er det nettopp at folk skal være glade, fornøyde og lykkkelige!

Jeg har vært et par ganger på treningssenteret så langt denne uken og tenker jeg tar en ny tur søndag formiddag. Da får jeg mine tre ganger denne uken også, og det sier jeg meg strålende godt fornøyd med! Etter en måned på treningssenter, synes jeg det fortsatt er utrolig gøy og gleder meg til hver trening.

Og en ting som blir utrolig mye hyggeligere om man trener, er å kose seg i sofaen med et lite glass hvitvin, litt Ben&Jerry-is (det må til!) og noe hyggelig interiørlesestoff. Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå! Uten den dårlig samvittigheten hengende over skulderen... En enorm befrielse, rett og slett!

Trener du - og i så fall; hva? 

♥

Ønsker dere alle en strålende søndag!

Pin It

Førjulskos hos Hviit

Torsdag i forrige uke var jeg så heldig å få være med på Førjulskos hos Hviit. Tre skjønne bloggjenter (Linda - driver nettbutikken Hviit, Nina - Stylizimo og Cecilie - Cecilies lykke) inviterte interiørbloggere til en koselig kveld hjemme hos Linda. Ingen agenda, ingen regi - bare møtes for å skravle og bli kjent, få se det Hviit'ske hus på innsiden og naturligvis; få snoke litt rundt i showrommet til Hviit (for en drøm!)

Slikt initiativ settes det pris på og intet mindre enn 50 bloggere møtte opp - i tillegg til at det var venteliste og planleggingen av ny kveld var påbegynt allerede før denne første var arrangert. Bloggere er sosiale og glade i bli kjent med hverandre - også utenfor bloggverden, det er det ingen tvil om! 

Og - for en kveld det ble! 

Det var hjemmebakt og butikkbakt (makronene i forkant på bildet over er mine hjemmebakte-men-butikkjøpte - takket være Sebastien Bruno på Frogner!), det var kaffe fra Nespresso og te fra Pukka (♥ elsk og elsk ♥), det var flust av fine folk å snakke med (til og med storfint besøk fra Trøndelagsbataljonen og Vestlandsbanen!) - og inntrykket mitt etter endt kveld var blant annet; det finnes så utrolig mange hyggelig mennesker i denne verden! Til tross for at jeg møtte mange av disse for aller første gang på torsdag, og til tross for at de færreste der hadde lest min lille, rare blogg (jeg er strengt tatt ikke ordentlig interiørblogger i det hele tatt, men fikk snike meg med likevel), er jeg overbevist om at jeg kunne sittet og snakket med mange av disse menneskene i timer på timer på timer. Er ikke det rart? 

Vi fikk med oss vidunderlige goodiebags som inneholdt go'saker i fleng! Jeg viser frem dette på bloggen ved en senere anledning og dere skal heller ikke se bort i fra at jeg deler ut noen av gavene jeg fikk i en ny give away til dere, mine blogglesere! For det å ha personlig give away var jaggu en morsom greie! Jeg elsker å gi gaver og når jeg kan finne ting jeg selv synes er fine og gi de ut til folk som gir så hyggelige tilbakemeldinger, så tror jeg nok ikke det blir lenge til neste gang. Må bare finne frem noen gaver først... 

Tusen takk til Linda, Nina og Cecilie for at dere arrangerte dette førjulstreffet - jeg storkoste meg! Takk for jobben dere har gjort i forkant, med å skaffe sponsorer til goodiebags og lotteriet, fikse og ordne. Jeg setter utrolig stor pris på det! 

Og ettersom det ble smekkfullt i showrommet til Hviit og jeg ikke fikk handlet med meg noen godsaker, så skal jeg rett og slett ta en liten shoppingrunde i nettbutikken hennes nå. Så får vi se hvilke av de fine tingene jeg skal velge ...og om de skal ende opp hjemme hos meg eller om jeg skal gi det bort! 

Vil du lese flere blogginnlegg fra denne kvelden, så anbefaler jeg at du tar turen innom dette blogginnlegget hos Hviit - der er alle lenket opp så du kan klikke deg rundt og virkelig storkose deg med innleggene til disse 50 bloggerene. Det anbefales! 

Takk for meg, Linda - gleder meg til vi sees igjen! 

Pin It

Get your priorities right, girl!

Husmora har vært ute og svingt seg!

Igjen?, vil nok noen si, mens jeg selv vil hevde det er lenge siden Husmora har vært ute på vift på denne måten. På en god, gammeldags bursdagsfest, arrangert på et utested i hovedstaden, med både mennesker man kjenner og mennesker man ikke kjenner. En fest hvor vi ble servert cava da vi kom, og om man først liker sin cava, hvorfor gå over til noe annet? Det ble en skikkelig cava-kveld - og en riktig fin en sådan.

Oppladningen til lørdagens festivitas var nok ikke verdens beste. Mer jobb enn ett menneske klarer å ta unna, en gryende forkjølelse og et humør påvirket av hormoner løpt løpsk etter noen såre meldinger hormonene ikke helt visste hvordan de skulle håndtere. Gode unnskyldninger for å avlyse stod i kø, den ene mer legitim enn den andre, og totalt sett utgjorde de en avlysningsselvfølge. Likevel - dette var ikke noe jeg hverken kunne eller ville avlyse. Vi dro. Såklart vi dro!


Og for en fest! 
For en jubilant, for noen gjester og for en stemning! 

♥

Jeg blir varm i hjerterota av å tenke på de fine folka vi var så heldige å få henge med i går. Det er noe eget med venner som det ofte går alt for lang tid mellom hver gang vi ser, men som det alltid - alltid! - er stas å være sammen med når vi først møtes. Mennesker som er varme, inkluderende og morsomme - og som gir en følelse av tilhørighet. Som drar hukommelsen min tilbake til studietid, bofellesskap og Det Gyldne Triangel; ruta mellom lesesal / Klubben, Rema og studenthjemmet. Mennesker som er fra en tid hvor vi kjente oss selv på en mindre fullstendig måte enn vi gjør nå, og som derfor er mennesker vi kjenner på en mer fullstendig og helhetlig måte nå. Jeg har iglet meg fast og har hengt med på ups, downs, store saker, mindre saker, tabber og suksesser ...og jeg har blitt så uendelig glad i disse menneskene!

Jeg skal ikke være vanskeligere enn at jeg kan innrømme en stadig og tilbakevendende dårlig samvittighet for alle de fine folkene jeg ikke ser ofte nok. Mange av disse folkene ser jeg kanskje bare noen få ganger i året. Det er akkurat så sjeldent at jeg på usikre dager tenker at de nok ikke husker meg lenger. At vi kanskje har glidd fra hverandre? At vi har forskjellige liv? At det blir for strevsomt å holde på den gode kontakten med så mange mennesker? Men - etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt at den dårlige samvittigheten min slettes ikke handler om at andre mennesker blir snurte om jeg ikke får hengt så mye eller tatt så ofte kontakt som det jeg egentlig vil. Den handler ikke om at hverken de eller jeg glemmer. Det handler ikke om at vi ikke lenger har noe felles, bare fordi vi lever ulike liv. Min dårlige magefølelse, eventuelt samvittighet, handler såklart om min egen følelse av at jeg taper noe verdifullt fordi jeg ikke får nok påfyll fra disse fine folka! Og det igjen handler om prioriteringer. Det er disse prioriteringene jeg nå skal få gjort noe med!

Bare så det er nevnt; jeg er særs takknemlig for å ha så mange fine, kloke, inspirerende mennesker i livet mitt, og det å ikke ha nok tid til alle vennene mine, er absolutt et luksusproblem og ingenting jeg burde syte om. Likevel gjør jeg altså det. Til stadighet. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Der har du meg. 

Jeg vil prioritere fine folk som gir meg energi og påfyll - enten påfyllet kommer innenfor emnet fag, familie, friends eller fjas. Alt er like viktig for å få en balansert og god hverdag, etter min mening. På lørdag fikk jeg flust av påfyll på både fjas- og fagkontoen (på fagkontoen setter jeg det som har med jobb å gjøre - og jeg fikk overraskende mange, positive tilbakemeldinger på det at jeg har startet eget og at det går så bra! Det er kjekke tilbakemeldinger å få, særlig ettersom meldingene kom fra dyktige, kunnskapsrike folk innenfor 'skikkelige' yrker!).

I tillegg til dette fikk jeg godt med påfyll på kontoen for fine ord og gode klemmer. Denslags påfyll kimses ikke av og skal trekkes frem igjen når det minst ventes - og når det trengs som mest. Både EkteMannen og jeg fikk påfyll på kontoen for ting-som-ikke-har-med-jobb-eller-familie-å-gjøre, og det var definitivt noe vi begge trengte. Vi er heldig stilt på barnevaktfronten (ved at vi har sikret oss Verdens Vakreste og Beste Menneske som Fast Barnevakt), så hvorfor kommer vi oss ikke ut på slike sosiale, ikke-faglige ting oftere? Hvorfor prioriterer vi det ikke? Fordi det alltid er så mye annet som prioriteres høyere. Enten det er familie, jobb, hus eller venner som er nærmere i forhold til den geografiske bekvemmelighetsskalaen. Men nå er det nok. Nå skal vi prioritere anderledes.

Jeg er rett og slett vanvittig takknemlig.

Jeg er takknemlig for at jeg har så mange fine folk i livet mitt. At jeg har verdens beste EkteMann som blir med meg på slike fester som på lørdag - enda han aldri klarer å venne seg til lydnivået på utesteder, slik at han knapt hører seg selv tenke og langt mindre hører hva folk sier til han. Jeg er takknemlig for at jeg fikk møtt mennesker jeg definerer som kjær utvidet familie. At jeg møtte mange gode venner, noen nye bekjentskaper ...og til og med; at jeg møtte en av denne bloggens lesere 'in real life'! Å møte nye mennesker synes jeg generelt sett alltid er gøy, men å møte noen som har lest mine skriblerier i lang tid og som jeg derfor på virituelt vis har en relasjon til - det er gøy, spennende, skummelt og veldig hygggelig - alt på samme tid. Jeg er så takknemlig for at jeg ble invitert på akkurat denne festen, at jeg fikk kost og klemt mye på jublianten og fortalt han hvor glad jeg er i akkurat han! Jeg er takknemlig for at både jubilanten og Husmora begge var passe cavabedugget og dermed fikk lirt av oss fine ord og en gjensidig avtale om å være flinkere til å ta oss tid til å henge mer sammen. Jeg er takknemlig for alle de andre som også kom på festen - for å gi den fine jublianten akkurat så perfekt og fin feiring som han fortjener. Det gjør rett og slett godt for mitt hjerte når jeg ser jublilanten skinne from-head-to-toe, gå fra kos og gratulasjon til kos og gratulasjon kvelden gjennom - og gå rundt hele kvelden med et lykkelig glis klistret i ansiktet. Han fikk den fine kvelden han fortjener!

Nå skal jeg finne en dato i kalenderen min. 

Den skal jeg holde av til "Sosialt lag med fine folk" 

- og så skal jeg invitere, ordne og fikse, og ikke minst;

krysse fingrene for at så mange som mulig av de fine folkene kommer! 

Note to self; 

Bruk mest mulig tid på å henge med fine folk!

♥

Fotnote;
Når Husmora først er ute og svinger seg med folk som er vant til å svinge seg både en, to og tre ganger i uken til vanlig, da er det klart det er kort vei til kategorien "Husmor gjør ting hun ikke kan". Å gå på hæler som er ca 1,5 cm høye (lave?), er en av tingene Husmora egentlig ikke kan. Å ikle seg fancy antrekk med matchende liten clutchveske, er også ting Husmora ikke kan. Og ikke gjør. Den store, deilige, fullstappende veskeposen var den heldige utvalgte også denne kvelden. Men kanskje viktigst denne kvelden; det var mye av "Husmora prater om ting hun ikke har greie på". En del av festens yngre deltakere framtvang akutt morsfølelse hos meg, men her innrømmer jeg at jeg nok uttalte meg mot bedre vitende. Mote er et tema jeg burde være bannlyst fra å uttale meg om, likevel klarte jeg ikke la være.  Moten tilsier tydeligvis at det er finest å gå på festivitas med en litt lang (strengt tatt ikke noe som helst lang i det hele tatt) genser, dog uten bukse. Jeg, som selvhevdet mor for disse unge jentene, bekymret for potensiell urinveisinfeksjon. Tross alt, det er viktig å holde helligdommen lun og varm, og hun bør ikke utsettes for trekk. Jeg brukte også noen kalorier på å bekymre meg for om de hadde gode nok leddbånd i anklene til å holde de milelange, bare, nakne bena sine trygge og ikke utsatt for ankelbrudd. De så nydelige ut der de spankulerte rundt på sko festet på asiatiske spisepinner av noen stiletthæler, men noe så tynt og så høyt, det tilsier også høy fare for ankelbrudd.

Så dette uttalte jeg meg om, selv om jeg helt klart ikke burde gjøre det. For hva vet vel jeg om mote? Jeg ankom festen med sokker i halvåpne sandaler, en komfortabel, men ikke spesielt fresh sort bukse og en lang topp med nagler i. Nagler av typen sånne hull med en liten jernring rundt - hvorpå spørsmålet om hvorvidt min topp tidligere hadde vært gardiner, var fullstendig  berettighet.

Jeg håper i hvert fall helt genuint og ekte at alle disse skjøre, nydelige jentene kom seg trygt hjem på lørdag - for det fantes nok gentlemenn på denne festen til at hver og en av disse jentene burde få sin egen anstand med seg hjem. Nå er det nok med utrygge Oslo-gater! 

Alle foto: GlennVU

Pin It

O' neglelakklykke - ny blogg!

Mange har kanskje fått med seg min interesse for neglelakk. Min lille dille.

Det er antakelig ikke alle som ser helt hvorfor jeg har denne ekstreme interessen for neglelakk, men jeg blir stadig overrasket over hvor stor entusiasme folk faktisk viser for bildene jeg deler av neglelakken jeg bruker. Og hvor mange som snakker til meg "live" om neglelakk, farger, egne erfaringer - og generelt er nysgjerrig på hvilken lakk jeg har på neglene akkurat i dag. Noen har sagt at de lar seg inspirere, at de tester farger de ikke hadde prøvd før - og noen begynner kanskje med neglelakk for aller første gang? Jeg setter stor pris på engasjementet dere viser - og nå har jeg tenkt til å utvide både mulighet for å følge med på mine negler og for å samle inspirasjon og utveksle erfaringer.

Jeg har laget meg en egen neglelakkblogg! 

Jeg storkoser meg fortsatt med å krydre hverdagen med å finne rett lakk og rett farge for dagens humør, for oppgaver jeg står ovenfor eller for rett å slett å være litt crazy. For jeg er ikke spesielt crazy ellers i hverdagene mine, så det er godt å kunne skeie ut litt på neglelakkfronten.

Som en start på neglelakkbloggen min har jeg lastet opp noen av bildene som jeg har liggende og som jeg har delt enten på twitter eller facebook. Disse bildene har jeg kun lagt inn med en overskrift med hvilket merke neglelakk det er - men fremtidige innlegg tenker jeg at jeg vil skrive noe om lakken, hva jeg synes om den, hvor lett / vanskelig den er å legge på neglene - og kanskje litt om andre ting. Vi får se hva det blir til. Kanskje kommer jeg til å dele litt om utstyr jeg bruker, favoritter jeg har, hvordan jeg oppbevarer lakkene mine og andre ting som er relevant for neglelakknerder.

Så får vi se hva neglelakkglade synes om bloggen min da - sånn etterhvert.

For meg er dette nå en fin måte til å samle bilder av neglelakken min, for min egen del, for på merkelig vis blir det som en slags dagbok på hva jeg liker, hvordan jeg har det, hva jeg er opptatt av og hvor crazy jeg føler meg - evt hvor crazy jeg føler behov for å være.

Om du liker neglelakk - eller liker at jeg deler min neglelakk, så håper jeg du følger den nye bloggen min. Og om du kjenner noen du tror vil like dette, så setter jeg stor pris på at du deler!

O' neglelakklykke - lets go!

Pin It