En kjøkkenhage blir til!

Forrige helg var stort sett dedikert til å komme seg sånn nogenlunde ajour med arbeidsoppgaver og ikke minst; klargjøre den intense arbeidsuken i innspurtens tegn, som vi nå er inne i. Uken ble sparket igang med at jeg holdt et foredrag om bedriftsblogging (klikk på lenken for å få se presentasjonen) på Farris Bad på mandag, for den flinke gjengen i MediaTeam, og dagen i dag har flytt avgårde med boklansering av 123Blogg av Thomas Moen, fantastisk spennende møte med ny kunde, og avsluttes nå med lanseringsfest for den nevnte boken til Thomas.

Så fortsetter uken i cirka samme stil...
Det er fantastisk gøy, og jeg er utrolig takknemlig for at vi har så mye spennende å gjøre, men jeg innrømmer også at det skal bli veldig godt med sommerferie og litt latere dager om ikke alt for lang tid.

Noen stauder, noen sommerplanter fra Schrader
...og hjemmesnekret benk!

Og innimellom, enten det er i hektiske jobbuker eller i deilige, late sommerdager, så koser jeg meg med tid i hagen vår, med det som gir meg fullstendig sjelefred og mye lykke; luking. Ok, så blir jeg vel ikke akkurat lykkelig av selve lukingen, men det er noe med det å skape noe eget, holde orden, rydde, få det vakkert - og ikke minst; se det vokse. Hodet mitt er da fullt og helt på plass i hagen og får rett og slett et lite friminutt fra alt det andre jeg fyller livet mitt med.

Planter fra Schrader

Heldigvis har vi en hage med flust av prosjekter som jeg kan bruke disse friminuttene mine til. Vel, akkurat minuttdelen av det ordet der, stemmer nok ikke helt. Når jeg først river meg løs fra macen og innvilger meg en pause ute, blir jeg fort veldig engasjert og har lyst til å gjøre meg ferdig med det jeg har begynt på. Vips, så flyr timene. Men; gøy er det og ikke minst er det utrolig givende å kunne krysse av viktige punkter på min hageprosjektliste!

Planter fra Schrader, baljer fra Brukt&Antikk, Nesodden

Torsdag i forrige uke hadde det lokale, fine gartneriet vårt her ute på Nesodden, Schrader, et eget utsalg av sine varer som kun var annonsert via sosiale medier. Slikt kampanjer liker naturligvis jeg, så jeg måtte derfor støtte oppom slikt strålende initiativ! Jeg sikret meg noen sommerplanter og en Klematis fra Schrader, som normalt kun selger som grossist, og helgen som var, fikk jeg altså herlighetene i jorda. Det brukte jeg lørdagens friminutt til.

Selv om jeg liker blomster og hagestell, så har jeg ikke nødvendigvis veldig mye kunnskap på området. Jeg har derfor en avtale med fantastisk flinke Anne fra Moseplassen om at hun skal titte så nøye hun klarer på blomsterbildene mine, for å se om hun kan hjelpe meg med å navngi plantene. Men det jeg i hvert fall vet jeg har kjøpt, er enda flere Pelargoniaer. Jeg elsker de gammelmodige blomstene, aller helst i lys rosa eller hvit, og selv om min mor mener dette er planter som roper etter ekle brunsnegler og lurer sneglene inn på tomta vår, så tok jeg altså sjansen, også i år. Innerst inne har jeg en drøm om at når høsten kommer, så skal jeg klare å sette disse Pelargoniaene mørkt og kaldt, slik at de kan overvintre til neste vår ...men vi får nå se.

Før og etter høybedd, før og etter kjøkkenhage!
...og med og uten EkteMann (i bildet altså, EkteMannen er ikke byttet ut med høybedd) :)

Søndagens friminutt ble brukt til et prosjekt som har gitt meg dårlig samvittighet en god stund nå, så det var godt å få unna. Etter at vi flyttet tilbake til Nesodden og til denne tomten, som jo er tomten jeg vokste opp på, så har jeg gjort mitt beste med å ha en kjøkkenhage gående om sommeren. Og det har faktisk funket overraskende bra! Vi har mesket oss med deilige tomater i fleng! Salatblader og ruccola har vi vært så godt som selvforskynte med, og i tillegg har vi hatt både gulrøtter og redikker.

I fjor derimot, da vant ugresset. Jeg fikk ikke luket tidsnok til å få noen frø i jorda, og dermed ble løpet litt kjørt for meg den sommeren. Synd, men sant. Og dette ville jeg naturligvis ikke skulle skje også i år, men våren kom og gikk, og ingenting var sådd i 'root trainers' inne, ingen små tomatplanter hadde begynt sin spiring - og jeg var redd løpet var kjørt også i år. Men i år ville sjebenen hjelpe meg litt på vei!

Høybedd fra Solfang, med alskens go'saker!

Jeg ble nemlig booket til et foredrag om sosiale medier for hageglade Jeanette fra Solfang og hennes nettverksgruppe. Foredraget skulle holdes hos Solfang og veien ble derfor kort ift å kunne spørre Jeanette om min kjøkkenhageproblematikk.

Jeg fikk vite at det slettes ikke var for sent, for hun hadde frø som ikke trengte like lang tid på å vokse seg til fine grønnsaker, Speedy Seeds. I tillegg til det, fikk jeg jammen med meg både tomatplanter og agurkplante av henne, i tillegg til et par deilige bladsalatplanter - så da var det liksom nok til en start, og jeg øynet håp igjen. I tillegg kunne Solfang selge meg et slikt høybed, som blant annet fantastiske Økodama på facebook, har snakket så bra om! Det er både praktisk og fint (særlig når det får rustet litt), og ikke minst; den holder sneglene borte (bare jeg får på plass sneglebrettet øverst)! Så dette bruke jeg altså søndagens friminutt (dvs en god del timer) på, nemlig det å få i stand kjøkkenhagen, få både planter og frø i jorda - og naturligvis; få luket litt i nærliggende omgivelser, slik at det ikke ser rotete ut der :)

Øverst; to forskjellige lavendelplanter
Nederst; to tomatplanter som har frødd seg fra fjorårets plante! Vokst opp i grusen og nå flyttet i jord.

Så nå er ventingen offisielt igang!

Nå venter vi på tomater, agurk, salat, gulrøtter, redikk og spinat, i tillegg til en spesielt smakssterk ruccola. Og så venter vi på hvem som vil være våre kjære sommergjester i år, og på hvem som dukker opp på impulsive besøk, for da kan jeg si med en gang; forvent servering av de deiligste salater om du stikker snuten i vår retning!

Kommer du innom?

♥

Pin It

Historien om et hullete hjerte

Noen samler på frimerker, bilskilt eller oppskrifter på gode kaker. Jeg, derimot, samler på mennesker. Litt på samme måte som andre samler på frimerker eller bilskilt, er det heller ikke tilfeldig for meg hva slags mennesker som blir inkludert i min samling. Jeg er ikke opptatt av at min samling skal bli et representativt utvalg for samfunnet vi lever i, eller at det skal være en samling jeg kan få mest mulig penger for ved et eventuelt salg til en annen samler.

Min samling mennesker består av folk som, kun i kraft av seg selv, har gravd seg plass i hjertet mitt.

At mange samler på mennesker i hjertene sine, er nok ikke veldig unikt. Vi lever heldigvis i et samfunn hvor alle stort sett er glad i mennesker som en helhet og hvor de aller, aller fleste av oss har minst en håndfull mennesker vi er veldig glad i - og som er glad i oss. Min utfordring er at jeg ikke helt klarer å begrense meg.

Nær familie og venner man har hatt siden barnsben av, har gravd seg en egen grop i hjertet, og dette er noe man har tatt høyde for, laget rom for og som rett og slett forventes. Det handler ofte om en kombinasjon av kontinuerlig hakking og graving med jevne mellomrom over et langt tidsrom, og om man i tillegg liker disse familiemedlemmene og vennene fra gamle dager spesielt godt, hjelper man dem gjerne med å grave gropen stor og god slik at de kan sitte godt oppi gropen for alltid.

Min utfordring med menneskesamlingen min er todelt. Det handler aller først om selve omfanget. Samlingen min begynner nå å bli såpass stor, at jeg er bekymret for hvor mye ledig kapasitet jeg har tilgjengelig. Om mange nok mennesker graver seg en grop i hjertet, og setter seg godt til rette for evig tid, skulle all logikk tilsi at det blir stadig mindre og mindre hjerte igjen for andre å grave en ny grop i. Og om samlingen blir i overkant stor, betyr det da at hjertet mitt blir brukt opp? Eller at hver enkelt grop i hjertet ikke har like stor forretningsmessig verdi vet et eventuelt salg, fordi det ikke oppleves like unikt å få plass der?

Den andre delen av min utfordring, handler om at jeg tror hjertet mitt har blitt for løssluppent. Folk får ta seg alt for enkelt til rette. Hjertet har naturligvis alltid vært åpen for at noen mennesker skal få grave seg en grop og etablere seg, men om jeg tenker cirka 20-25 år tilbake, hadde hjertet mitt forholdsvis strenge krav til hvem som fikk slippe til. Om en ny venninne fra ungdomsskolen fikk grave seg en grop, kunne hun fort bli kastet ut av gropen uken etter, fordi en annen venninne fra ungdomsskolen skulle få plassen. Og på guttesiden var det den samme problematikken. Greit nok, tre gutter kunne fort slippe til og få grave seg en grop, det skjedde forholdsvis regelmessig. Men hjertet mitt var smart; hjertet tvang disse tre guttene i det minste til å dele spade og grave en grop de måtte sitte i sammen. Eneste utfordring jeg opplevde i forhold til dette, var om en enkelt gutt beholdt spaden litt lenger enn de andre for å grave seg en liten avstikker fra hovedgropen guttene hadde fått tildelt. Dette viste seg å kunne by på utfordringer da det var på tide med ny gruppe gutter inn, hvorpå da denne ene satt litt for godt fast.

De siste årene har hjertet mitt definitivt etablert nye standarder og et helt annet regelverk.

Hjertet har ikke lenger samme krav til jevn og konsistent hakking og graving, for at folk skal få en plass. I tillegg er det lenge siden jeg har opplevd at hjertet har puttet flere folk i en grop - eller at hjertet har kastet folk ut av gropen sin. Det at jeg har bodd sammen med vedkommede, for eksempel, det ser ut til lå gi en automagisk grop i hjertet mitt til evig tid. Om jeg så ikke møter disse menneskene jevnlig, kanskje bare tilfeldig og ikke engang årlig, kvalifiserer det tydeligvis ikke til utkastelse fra hjertet. Dette begrenser naturligvis antall mennesker jeg kan bo med i mitt liv, om jeg ikke vil risikere et overbefolket hjerte. Jeg skulle naturligvis hatt forståelse for at hjertet gir evige plasser til mennesker jeg i det minste bor sammen med over lang tid, men jeg registrerer at flere har flyttet inn i en evig hjertegrop, kun basert på samboerskap i feriesammenheng. Det meste ekstreme tilfellet jeg har opplevd, er at hjertet til og med har sluppet inn mennesker jeg ikke engang har bodd sammen med, men kun ved siden av, så det er liten tvil om løssluppenheten dette hjertet nå har utvist.

At hjertet husker å ha lært noen franske gloser og har fått gode erfraing med en arm som får gåsehud ved å bli kilt med kniv, eller at hjertet har fått tilført wild, wild west-gloser i kjent stil fra Bonanza på tv, det kvalifiserer visstnok til evig grop. At hjertet ble introdusert for musikalske toner fra Tori Amos, Garbage og Jewel i en tid hvor denslags var høyst nødvendig, er også tydeligvis en strategi for å få evig plass. At hjertet ble introdusert for diskusjoner om hvordan makroøkonomi henger sammen med micro management, hvorfor basket er viktigere enn håndball, og ikke minst; hvorvidt et slag backgammon kan føre til en jente på høyde med en fjortis, er tydeligvis temaer som fører til dype groper det er umulig å klatre ut av. Hjertet kan likevel være unnskyldt for å ha vært litt løssluppen med å gi ut evig plass basert på hendelser fra denne tiden i livet mitt. Hjertet var stort sett preget av billig Tuborg og lite søvn på denne tiden, og det har vist seg fra flere hold at den kombinasjonen reduserer krav på generelt grunnlag.

Hva hjertet skal bruke som begrunnelse for å ha fortsatt sin løssluppenhet inn i det tjueførste århundret, er litt mer uklart. Jeg har sett eksempel på at hjertet har sluppet inn en vakker kvinne med stor spade, hvor eneste begrunnelsen hjertet hadde, var at hun kunne sørge for et godt økologisk miljø i hjertet og at hun tilførte fine tanker i hodet mitt. Andre hjertet har sluppet inn, med alt for tynn begrunnelse, er mennesker som har egne Småtroll som samsvarer med våre Småtroll i alder. En slik begrunnelse er tynnere enn et flattbrød, men like fullt har flere av disse menneskene en uforholdsmessig stor hjertegrop nå. Hjertet ser også ut til å være særs svak for mennesker som er like sosial i mediekanalene som det jeg selv er. Det kan begrunnes med at mennesker som er sosiale i mediekanalene, generelt er ekstra fine eksemplarer av menneskeheten. Eventuelt kan det begrunnes med at hjertet mitt ikke helt forstår mekanismene og kommunikasjonen i disse nye mediekanalene, og derfor slipper til mennesker som jeg ikke engang nødvendigvis har møtt i levende live - kun fordi de deler historier om seg selv og kanskje sender noen hyggelige ord i min retning. Mennesker som deler historier om seg selv, sender hyggelige ord i min retning og som jeg også har møtt i levende live... Hjelpe meg, for en stor grop hjertet mitt har latt disse menneskene grave.

Hjertet har også sluppet inn flere mennesker som hjerner i fagforeningsfellesskap har skapt en standard for at er ulovlig å gi plass til. Hjernene har i årevis vært fast bestemte på at det både er barnslig, naivt, uøkonomisk og særs uprofesjonelt om man lar profesjonelle mennesker grave seg hjertegrop. Det har all verdens hjerter innordnet seg etter for å unngå å få kjeft av hjernen. I mitt tilfelle virker det som hjertet har koblet ut hjernen, kjører helt sitt eget løp og slipper inn mennesker som kun har begrunnelser som at de kjøper mine tjenester, at de selger meg sine tjenester eller enda verre; at de lærer meg faglige og kommunikative ting. Jeg får bare håpe at hjernen min aldri finner det ut.


Så her sitter jeg da. Med et hullete hjerte og ikke nok tid i verden til å ta meg av alle som har satt seg godt til rette der inne. Mon tro om alle disse menneskene vet at de har evig plass der inne?

Jeg er virkelig takknemlig og heldig, som har et hjerte fullt av hull.

♥

Alle foto i innlegget er det min kjære EkteMann som har tatt, 

og som han har delt med ujevne mellomrom fra sin Instagramkonto; @glennvu

Pin It

Tester og tipser; Pong

Av og til dukker det opp henvendelser fra firmaer som gjerne vil at jeg skal teste produktene deres, reklamere for butikken deres eller faktisk; lenke vilkårlige ord i vilkårlige blogginnlegg opp mot helt urelaterte nettsider (i forhold til det jeg skriver om i nevnte blogginnlegg). Om sistnevnte hadde tatt seg bryet med å sjekke hva jeg jobber med, ville de nok skjønt at jeg ikke er spesielt interessert i å få noen kroner her og der for å lenke ord i teksten til i et innlegg om f.eks. meg selv og min familie eller mitt liv som gründer, opp mot deres nettside ...som selger svømmebasseng. (Er for øvrig spent på om strategien deres fungerer sånn ellers?)

Jeg har ikke en spesielt spisset blogg ift temaer jeg skriver om, og jeg har definitivt ikke de største lesertallene å slå i bordet med, så disse tilbudene kommer ikke alt for ofte. Når det likevel kommer en slik mulighet, er jeg veldig nøye på å vurdere både selskapet som spør og produktet / tjentesten de ønsker oppmerksomhet rundt, før jeg takker ja eller nei. Dette er fordi jeg kun har lyst til å teste / reklamere for noe som har relevans for meg selv (og forhåpentligvis da de som leser min blogg), og at det er da noe jeg kan stå inne for at jeg har prøvd og vurdert. Sånn sett er det da hendig for meg at jeg skriver om litt av hvert, for da kan det være like naturlig for meg å vurdere alt fra neglelakk, barneutstyr, kjøkkenmaskin, ny faktureringsmetode og en ny bok, som å teste en ny, teknoloisk duppedings - som Pong.

Jeg har fått et etui / beskyttelse til både min iPad2 og iPhone4S fra Pong - og en av grunnene til at jeg takket ja til å teste dette, er på grunn av teknologien de har "bakt inn" i disse etuiene. I utgangspunktet liker jeg alt som er nytt og fresht, men jeg hadde et superslim deksel til min telefon og et helt ok et til min iPad, så jeg var ikke ekstremt klar for å bytte. Men da jeg fikk fortalt hvordan Pong kan hjelpe i forhold til å redusere stråling fra mobile enheter - ble jeg mer enn interessert nok til å få vite mer.

Se prinsippet bak Pong i videoen her;

Vi er nok en i overkant teknologiinteressert familie, og antall Apple-produkter er høyt, men dette med stråling kommer naturligvis opp til vurdering med ujevne mellomrom, særlig i forhold til barnas bruk av disse enhetene. Om et nytt deksel kan lette min samvittighet noe iforhold til dette, ville ingenting gledet meg mer! Vår generasjon fikk gjerne mobiltelefon i 20-årsalderen, mens barn helt ned til 1 og 2 år nå gjerne har tilgang på en iPhone og / eller iPad, selv om de naturligvis ikke bruker den i like stor grad som oss voksne. Men litt stråling over så mange ekstra år...? Det er akkurat det jeg ikke liker...

Her er bilder av iPad-dekselet; 

Dekselet ser umiddelbart litt ut som det 'vanlige' fra Apple, med mulighet til å brette forsiden bakover slik at det kan bli som et stativ for iPad'n. Det som dette etuiet gjør bedre enn Apples eget, er muligheten for å sette forsiden opp som en slags trekant, noe som definitivt ga betydlig bedre støtte. Dette dekselet er absolutt tykkere enn noe etui jeg har hatt tidligere, og det var merkbart tyngre. Men igjen; om dette er det jeg må 'betale' for å redusere stråling på meg selv og mine barn, så antar jeg at jeg kommer til å synes det er helt greit.

Som nevnt hadde jeg vent meg til å ha det, visstnok, tynneste iPhone-dekselet som er på markedet, og jeg liker i utgangspunktet at en telefon ikke blir for stor og tung. Likevel må jeg si at selv om jeg opplever dette dekselet som ganske stort og litt tungt, synes jeg likevel telefonen ligger godt i hånden og ikke er plagsomt tjukk. Og igjen; om det er dette som skal til for å redusere stråling...

Nå er altså dekslene satt på, og skal testes fremover - eller det vil si; det skal brukes. Jeg tenkte følge opp med et innlegg når jeg har hatt dette i bruk en stund, men ettersom jeg ikke akkurat har mulighet til å måle på det som kanskje er aller viktigst med disse dekslene for min del, altså strålingen, så blir min vurdering på disse andre, mer overfladiske tingene; hvor hendige disse er i bruk, hvor sikre de er når (når!) jeg mister enhetene i bakken, hvor godt iPhone-dekselet hjelper på telefonsignalene osv.

Jeg gleder meg til å sjekke - og hvem vet, kanskje jeg merker at telefonen blir mindre varm mot øret når jeg har snakket alt for lenge i telefon med en kjær venn? I så fall vil det være et viktig punkt i min vurdering, helt klart, for er det noe som gir meg skummel påminnelse om strålingen disse enhetene avgir, så er det nettopp når de blir varme inntil øret (selv om jeg ikke vet om det har noe med strålingen å gjøre  - det kan godt være noe jeg bare tror).

Jeg har ikke teknologisk kompetanse god nok til å vurdere disse produktene ift stråling og om de faktisk beskytter mot dette i den grad de selv sier. Men det jeg leser på www.pongreasearch.com lover godt, synes jeg. Har noen av dere informasjon ang dette, eller kompetanse på området, så tar jeg gjerne imot kommentarer og tanker rundt dette.

Tenker du på at alle våre mobile enheter avgir stråling?

Del gjerne dine kommentarer med meg!

Dette blogginnlegg er sponset i form av at jeg har fått de to produktene jeg tester, men alle meninger er mine egne, de er ærlige og jeg har ikke blitt instruert i noen form ift hva jeg har skrevet.

Pin It