Til ettertanke

Jeg sitter godt oppi sofaen med beina trekt oppunder meg. Jeg har en kopp deilig kaffe og en liten bit av julebaksten fra i går ved siden av meg. Stearinlyset midt på bordet er tent, som det stort sett er på denne tiden av året. Godt det finnes kubbelys som har lang brennetid.

Jeg har gledet meg til desember utrolig lenge. Desember mens man går i permisjon, er noe helt annet enn desember mens man går i full jobb. Det er det jeg har planlagt å utnytte til det fulle. Jeg har gledet meg til koselige juleforberedelser, til klementiner, til å lage tradisjoner med barna og til å glede andre og dermed meg selv. Bake akkurat så mange slag julebakst jeg har lyst til. Lage noen hjemmelagede julegaver fordi jeg har tid, jeg har lyst, det er miljøvennlig og koselig. Og alt dette har vi gjort og mer skal vi gjøre i de to ukene som gjenstår.

Men så dukker det opp noen tankevekkere som vipper meg litt av denne koselig-juleforberedelser-pinnen. Det finnes de som ikke har det på samme måte som meg. Jeg tenker ikke da på de som er i full jobb, som stresser for å få rukket alt de vil og som ikke føler at jula blir så rolig og koselig som de skulle ønske. Og heller ikke på de som ikke er så glad i jula sånn generelt og som synes det hele er bare mas og tjas.

Jeg tenker på de som ikke har samme utgangspunkt som meg til å lage en koselig jul for andre. På de som har helt andre utfordringer foran seg, et helt annet fokus.

Min søster er i dag i begravelse til en som er like gammel som meg, en av hennes venninner fra skolen. Jeg har akkurat vist leiligheten vår til en tidligere nabo av meg, som mistet mannen sin helt nylig og nå ønsker hun å flytte tilbake til gamle trakter. Mannen hennes ble ikke 30 år engang. Jeg har gode venner som sliter med tøffe sykdommer, både psykiske og fysiske, og jeg har gode venner som har nære familiemedlemmer som er alvorlig syke.

Disse menneskene har antakelig ikke klementiner og julebakst helt fremst i hodet akkurat nå. De synes kanskje at jula faktisk blir en ekstra belastning, oppå alt det andre vonde og vanskelige, nettopp fordi det er og skal være så koselig og idyllisk og godt. Man tenker kanskje på alt man ikke fikk oppleve eller er redd for å ikke få se, og når alt det skumle har kommet så alt for nært, så er det vanskelig å dytte det vekk for å få inspirasjon til å lage hjemmelagde julekort.

Når jeg tenker på disse vidunderlige menneskene og deres familier og nære, så er redd jeg fremstår som litt overfladisk og arrogant. Arrogant med min koselighet og julebakst og idyll og julegleder. Jeg er redd de skal tro jeg dypper nesa deres i min deilig duftende julete og at jeg er med på å gjøre deres dager og deres utfordringer enda et lite hakk verre. Det håper jeg virkelig, virkelig ikke er tilfellet.

Jeg skjønner godt at julen kan være en vanskelig tid for mange mennesker. Har man en liten eller ingen familie, eller ikke har et naturlig samlingspunkt for julefeiring, så tror jeg man lett kan føle seg litt ekstra ensom i julen. Og det synes jeg er uendelig trist å tenke på.

Hvis jeg skulle ønske meg noe som helst i år, så må det være at de jeg kjenner som sliter litt ekstra i hverdagen av en eller annen grunn akkurat nå, finner noen små hull av lykke inniblant alt det vonde og vanskelige. Om det er noe julen handler om for min del, så er det akkurat det; At man gis anledning til å ta vare på hverandre. Stille opp, ta oss litt ektsra tid, gi en ekstra lang klem, dele en klementin, gi et glass hjemmelaget julebakst eller ta en tur på en kafe som ikke skriker 'julekos' hvis man har makset ut dosen med jul for i år. Gi der det trengs og der det er ønsket.

Jeg deler gladlig av mitt julen-er-så-koselig-overskudd, men jeg skal også klare å skrelle av meg og dempe julefokuset mitt, om det er det som trengs. Om det bare hadde gjort dagene enklere for noen andre...

Pin It

Aktiv 2. adventssøndag

Dette har absolutt vært en innholdsrik helg, og dagen i dag var dedikert til Noahs danseavslutning og tenning av julegran i nabolaget.

Noah har gått på gutteklubben på Dansehuset flere sesonger nå, og han storkoser seg med all moroa de har der. Thomas Wendel (dansepartnere til Pia Haraldsen den runden hun var med i "Skal Vi Danse" på TV2) er veldig flink med en bunsj av gutter fra 4-6 år som skal danse breakdance og hiphop. Det at vi må slutte på denne danseskolen er en ting vi setter på lista over det som er trist med å skulle flytte fra Etterstadkroken...

Selv om Noah koser seg med dansingen på trening, så er det noe helt annet for han å skulle danse på oppvisning. Første oppvisningen han hadde, så var han ikke på dansegulvet i det hele tatt. Gang nummer to gikk det litt bedre, så da danset han litt - mens denne gangen danset han i bøtter og lass! Mors hjerte ble fylt av stolthet og tårene presset seg på. "Er det fordi du er så glad mamma?" sa Noah - og det var det selvfølgelig. Det er virkelig rørende når man ser sine barn overvinner skumle frykter og kommer styrket ut på andre siden med mye mer selvtillit.

Under finner dere to videoer vi tok av DanseStjernen vår, han kledd i kamogrønt og kompisen Solan kledd opp som SpiderMan (nevnte jeg at edderkopper er hot for tiden?). Danseinstruktøren sliter litt med å finne riktig musikk i starten på første videoen her, men da står Noah selv for pauseunderholdningen ...helt til han oppdager at flere enn hans kjære foreldre følger med ;) Siste videoen viser Noah midt i breakeringen. Enjoy!





Den første videoen ender med at Noah får en uheldig finger i øyet, men jeg kan berolige alle bekymrede seere med at det gikk helt fint. Etter ca 10 sekunders trøst, så var gutten klar for dans igjen. Og bare for å nevne det; Denne dansingen her kvalifiserte til en GULLmedalje, så at det er talent ute og går (hm), det er det vel ingen tvil om. Han har det nok etter sin mor...

----

Etter endt dansing, bar det hjem for å kle på seg mer klær og så gå ut igjen for å overvære tenning av julegrana her i Etterstadkroken. Ekte Mannen holdt seg inne med en trøtt snuppe, mens jeg dro med meg to gutter og to akebrett ut. Gløgg, saft og pepperkaker ble fortært, og vips - så var treet tent. Heldige oss som har så initiativrike naboer!

Det fine var at vi fikk kombinert dette med årets første aketur. Altså, guttene har akt tidligere i år, men ikke sammen med noen av oss. For så vidt godt at jeg vet at de har øvd litt, ellers hadde jeg nok vært redd jeg hadde fått forbyttet guttene på et vis, for hva skjedde med de to forsiktige guttene jeg akte med i fjor? Årets utgave er visst ikke redd for noen ting. De karret seg opp den bratte bakken, og mens Noah funderte på hvor han skulle ake, om han skulle starte med å bremse eller bare kjøre på, om han skulle svinge til høyre eller kræsje rett inn i noen folk ...så satte Lukas plutselig bare utfor! Ingen advarsel og ingen mor som var klar til å ta imot, så det endte selvfølgelig med at han holdt på å kjøre ned 2-3 naboer og en barnevogn. Men like blid! Og så var han klar til å komme seg opp bakken på nytt. Det viste seg nemlig at det var der selve utfordringen lå. Lukas brukte kanskje 10 minutter opp bakken og 2 sekunder ned. Bakken var ikke spesielt lang, men han sklei og datt og sklei og datt. Og ropte ned til meg: "Mamma, jeg øver og øver meg, jeg."

Det ble noen turer på begge to, før vi fant ut at juletre skal få være juletre litt til (Lukas endte nemlig opp under juletreet på et par av turene sine), og tuslet inn igjen til deilig nachosmiddag, Jul i Blåfjell og ikke minst; Newton - en absolutt høydare for både barn og foreldre hver søndagskveld.

Vi satser på mange fine aketurer i dagene fremover også, for denne snøen vi har nå, den skal ligge til godt over jul, ikke sant? Akkurat like fin og hvit og kram. Jeg trenger ikke mer, men heller ikke særlig mye mindre. Synes ikke det er spesielt kravstort.

I morgen blir det julebakeverksted med min kjære søster Marianne, så da kan det hende det dukker opp litt julebakst på bloggen her etterhvert. Har noen fine oppskrifter som bør prøves, så del gjerne med meg - jeg er klar for å fornye meg litt.

Har jeg nevnt at jeg digger desember?

Pin It

Dobbel bursdagsfeiring

Så var to bursdagfeiringer for Noah vel overstått...
Det har virkelig gått i ett fra vi stod opp i 7-tiden i dag. Først forberedelser, kakepynting og diverse. Så barnebursdag med totalt 11 håpefulle - stort og smått, pluss noen koselige venner (foreldrene). Deretter en liten time med kaosrydding, for så å bli invandert av ca 25 familiemedlemmer. Totalt cirka 8 timer med besøk - og du verden så gøy! Og så på skinner jeg synes det gikk!

Burde vel antakelig sjekke med gjestene våre for å få den litt mer generelle og objektive oppfatningen, men selv syntes jeg at særlig barneselskapet gikk helt fantastisk rolig, koselig og fint for seg. Ikke at barna var musestille, men det skal de da ikke være heller? De lekte, tegnet, spiste litt, lekte litt til, hadde stolleken og småspiste bittelitt til. 11 forholdsvis små barn (Kristoffer var eldst med sine snart 8 år og Linnea var yngst med sine 7 skjønne måneder), hvor ingen av gjestene kjenner hverandre spesielt godt fra før. Likevel, bare kos og fordragelighet, ingen krangling, skjønne små som takker pent for maten og lurer på om de kan gå fra bordet. Hvis dette er representativt for de som etterhvert skal styre denne verden vår, så er jeg sikker på at vi kommer til å få en klode uten klimakrise, finanskrise, motekrise og ellers andre kriser.

På bildene kan man skimte følgende folk og fe: Kristoffer og Hedvig, Malene og Carina, Tuva og Joakim, Solan og Elliot - samt deres respektive forelder; Caroline, Marius, Lise & Jon-Erik og Pia. Lise og Jon-Erik droppet innom oss på sin Oslo-visitt, og det setter vi stor pris på. Vi tenker enda på hvor artig vi kunne hatt det i hverdagene våre, om denne kule gjengen fortsatt hadde bodd i samme blokk som oss.

Som en aldri så liten kuriositet; Jeg synes forresten jeg noterer meg en stort konkurransefortrinn hos familien Dehle under stolleken, nemlig den noget spesielle gangen som sikrer en halv rumpeskinke på stolen. Disse har nok blitt godt trent til slike selskapsleker, antar jeg.

Bordet i barneselskapet var meget enkelt dekket; Papir teipet fast til bordet, navn til alle barn malt på og så strødd utover med sjokolade. Mot slutten av selskapet fikk barna spørsmål om de hadde lyst til å tegne på bordet, og det ville de selvfølgelig! Under ser dere noen av kunstverkene (jeg kan formidle kontaktinformasjon til foreldre om noen skulle ønske å kjøpe disse verkene).




--------------

Familieselskapet fulgte tett etter at siste gjest fra barnebursdagen hadde gått og da var det bare å sette igang med full pølsefest, tett etterfulgt av kakefest nummer to for dagen. Man skulle kanskje tro at et barneselskap er mer høylydt og 'krevende' enn et familieskap, men så feil kan man altså ta... I alle fall om man hører til i Valen-klanen. Vi er høylydte, glupske og i full fart - hele tiden. Jeg har eksempelvis en svigerfar som ber om kaffe i koppen før han har fått av seg ytterklærne. Og jeg har en far som lurer på hva jeg har tenkt til å servere de andre gjestene, siden han ser at jeg bare har kokt pølser til han (ca 70 pølser). Men for all del - dette er verdens beste gjeng å ha selskap for, for en blidere og mer livat gjeng skal man lete lenge etter. Vi har endel slike 'samlinger' og jeg tror absolutt det har vært en medvirkende årsak til at barna våre har blitt såpass sosiale som de er.

Vi vurderte å ha en fest per dag denne helgen, men fant ut at synergiene ved å ha det samme dag, veide opp for det at ungene (og vi) antakelig kom til å bli lettere slitne mot slutten av fest nr 2. Synes det fungerer greit å ha det samme dag, og så har man heller søndagen på å komme seg litt og "lande". I tillegg til denne landingen i morgen, skal vi se på Noahs danseoppvisning på Dansehuset. Vi gleder oss veldig, men jeg tror nok Noah synes det er litt skummelt, så vi får se hvordan det går. Dette blir siste dansingen Noah gjør på denne danseskolen i denne omgang, så får vi heller krysse fingre og tær for at tilbudet for denslags er godt utbredt på Nesodden innen vi flytter ut dit.


Vi prøvde å samle alle barna i familiebursdagen i sofaen for å få tatt de obligatoriske bildene. Linnea hylte som en stukken gris, så hun ble fort ekskludert fra gruppen. Men så var det det å holde styr på resten da... På bildet her ser vi i alle fall ansiktene til alle barna, og vi skal kanskje være fornøyd med det? Onkel Esben hadde et svare strev som underholder som hoppet og spratt bak fotografen og skulle få barna til å smile OG se i kameraet. Det fungerte sånn passe.

Og forresten, hvis noen lurte;
Bursdagsbarnet er en smule opptatt av SpiderMan for tiden, derfor mors ønske om å pynte sjokoladekaka i SpiderMan-stil og med SpiderMan-farger. Vidunderdråpene som ble brukt for å gjøre glasuren blå, var faktisk ikke konditorfarge, men noe andre greier jeg har fått kjøpt meg på butikk for proff-kake-pyntere (jeg sniker meg inn der av og til). Det aller, aller beste med denne glasuren, var at man ble knall blå på leppene og tunga når man spiste kaka. Fantastisk bonuseffekt, syntes både Noah og mamma'n! Edderkoppnettet fra marsipankaka er også fritt diktet opp rundt temaet SpiderMan.


---


Epilog:


Tre trøtte barn ble stelt for kvelden og de to yngste ble kastet i seng i 20-tiden. Eldstemann var da fortsatt våken, for han hadde fått lapp i julekalenderen i dag som beviste at han skulle få være lengre våkne enn sine småsøsken. Noah og jeg ble sittende og snakke om dagen som hadde vært, om hva han syntes selv, om det var en gave han ble ekstra glad for ...og da dukket verdens beste setning opp;


"Mamma, vet du hva jeg likte best av absolutt ALT? Og da regner jeg med gavene også, altså!"
Nei, jeg visste jo ikke det.
"Jeg likte de to SpiderMan-kakene best!"


En litt sliten og trøtt mamma ble rørt til tårer, ja. De to timene ekstra på kjøkkenet i går kveld (natt) med miksing og triksing med glasur og farge og fanden og hans oldemor var absolutt verdt det, når min lille, store gutt blir så glad for det lille ekstra!


Takk til alle våre gjester for å ha vært med på å gi Noah helt perfekte bursdagsfeiringer!

Pin It