Nå er hun født!

I går kveld satt jeg ute på terrassen vår, omgitt av et stummende mørke, kun ispedd susing i trærne og lyden av mine fingre på tastaturet. Temperaturen var upåklagelig, særlig om man, som jeg, hadde fyllt opp med varme og solstråler hele dagen gjennom. Det var rett og slett litt godt å kjenne på den friske luften som klarnet hodet etter en lang og innholdsrik dag. Tre Småtroll lå i sine senger i etasjen under og sov. EkteMannen var inne og pakket inn bursdagsgaver fra oss til ei spent prinsesse som snart skulle bli født - for 4 år siden. Min gode søster hadde akkurat kjørt hjem til sine fine, etter å ha spist sushi og sett på en fantastisk fin film sammen med oss.

Så da satt jeg der da, på terrassen. Alene, men likevel så langt fra alene.

Dagen i går var fyllt med fine folk, strålende solskinn fra knallblå himmel, god mat og en hage hvor det meste av dens areal ble benyttet til enten fotballspilling, krittegning, skravling, spising eller avslapping. Midt i det hele snurret ei lita, stor prinsesse rundt i ny kjole, lilla hørbøyle og med litt for store pensko. Ei lita, stor jente som ikke var født enda - for 4 år siden. 

Noen sommerplanter har blitt plantet i krukker og bøtter, men på grunn av enda litt lave temperaturer om natten,
bæres disse inn i garasjen for overnatting hver kveld. Absolutt verdt innsatsen!

Hagen vår er full av fine folk!

Jeg er så vanvittig takknemlig for alle de fine menneskene vi har i livene våre. For familiemedlemmer som ikke bare er familie, men også våre beste venner. For vennene våre som ikke bare er venner, men også som familie. Alle disse gode folkene som tar med seg sine fineste smil og de beste klemmene, for å komme hit til oss og gi vår lille, store prinsesse, den beste 4-årsdagen hun kunne ønsket seg! Disse menneskene er grunnen til at det å arrangere hagebursdagsselskap for nesten 50 mennesker, går som en lek. 

Det å få kysse godnatt, vår lille, store prinsesse som snart blir født - for 4 år siden, og få høre hennes oppsummering over hva det fineste med bursdagsfeiringen hadde vært, det er en skatt jeg tar med meg inn i en hektisk uke. På spørsmål om hva det beste med dagen var, svarte den lille frøkna; "At vi fikk is! Jeg fikk gaver, og vi grilla pølser - og vi hadde så mye besøk!" Bedre kan det vel ikke sies. Fine folk, strålende vær, masse lek og god mat - det var det som skulle til for å gi vår kjære skatt en fantastisk dag. Og alt det selv før hun ble født - for 4 år siden...

En prinsessekake må til!
Og det er virkelig enklere enn det ser ut ...kanskje oppskriften / fremgangsmåten må deles her senere?

Øverst til høyre: Cathrine Østensvig Dale fantastiske eplekake
Nederst til venstre: Mammas gode fromasjostekake

Daim cupcakes (bakt etter oppskrift fra Hancock Cupcakes)

Nå er selve dagen her. Nå er vår lille, store prinsesse, vår skatt, vårt hjerte og vår trollemor - nå er hun født, for 4 år siden. Nå har hun blitt lagt på brystet mitt, nå har våre blikk møttes for aller første gang og nå har jeg fått snust i nakken på en nyfødt bylt. Nå har vi tatt det aller første bildet av henne og delt vår glede med resten av våre kjære og nære. Nå har livet med tre Småtroll begynt og der vi trodde hjertene våre var stappfulle av kjærlighet allerede, der har vår lille, store vakre 4-åring gravd seg en skikkelig god grop. 

Jeg er så takknemlig og glad for at vår lille prinsesse gjorde familien vår komplett. 

Den virket komplett fra før, men det var fordi vi ikke visste at vi manglet vår egen prinsesse! 

Tusen takk til alle dere som var med på å feire Linnea sammen med oss i går! 

♥

Pin It

En liten prinsesse med et stort hjerte

"Hver alder har sin sjarm", sies det.

Nyfødte lukter helt magisk, alt er helt nytt og man lever i en boble av bomull, gulp og rutinelaging. Ny faser kommer og går raskt i babyfasen, og så kommer fasene i større jafs. En fase nås når babyen begynner å gå og bokstavelig talt får verden for sine føtter. Ved toårsalderen er gjerne språket på plass nok til at det går an å snakke med og til det lille vidunderet og det gjør hverdagen ofte mer forutsigbar og strukturert, både for voksen og barn - og en ny fase er dermed nådd. Med barnehageinntreden fyker årene forbi i en feiende fart. Vips - nå er tid for skole, nye venner, SFO og fritidsaktiviteter. Barneskolealderen er sjarmerende med sin utforskning av selvstendighet, sin utspørring av foreldre (som heldigvis enda anses for å være allvitende for sine unge håpefulle) og sin uendelig deilig naivitet. 

Våre Småtroll er nå i alderen 8, 6 og ...veldig, veldig snart 4 år! Faktisk - så snart og så rett rundt hjørnet, at i  morgen samler vi venner og familie for å feire vår lille prinsesse med en hagefest! Det er mandag som er selve bursdagen hennes, og kvelden før hagefestdagen før den store bursdagen - blir mammaen til prinsessen rett og slett sugd 4 år tilbake i tid. 4 år siden jeg var gravid for siste gang, med alt det innebar av forventninger, å bli sparket i magen - fra innsiden!, hensyn og gleder. 4 år siden jeg skulle føde for siste gang, få lagt en nybakt, varm klump med baby opp på brystet mitt og få merke hvordan babyen med ett roer seg av å høre min stemme. 4 år siden vi gikk og ventet på vårt tredje og siste barn. 4 år siden vi var gutteforeldre. 4 år siden guttene var storebror og lillebror, og ingen hadde en lillesøster. 4 år siden vår verden var uten Linnea. 

Hver alder har absolutt sin sjarm - men akkurat nå klarer vi ikke skjønne hvordan noe kan sjarmere oss mer enn våre egen, lille, store prinsesseSmåtroll på straks 4 år. Vi er rett og slett forelskelset! Bare så det er helt klinkende og klart; jeg er naturligvis umåtelig glad i alle mine tre Småtroll. Heldigvis vet jeg at de vet det. Hver alder, sin sjarm. Hvert barn, sine gleder og frustrasjoner - hver på sin måte og sine områder. Guttene våre sier det så fint; "Mamma, tenk - før hadde vi ikke Linnea! Tenk hvor utrolig heldige vi er som har Linnea!" For det er nettopp sånn det er; verden blir akutt litt bedre med en gang vi får vår lille solstråle i nærheten. Av og til veksler guttene og vi voksne noen blikk, trekker på smilebåndet, kjenner en varme bre seg fra hjertet og langt ut i alle fibrene i kroppen. Og så sier en av oss; "Tenk om vi ikke hadde hatt Linnea!" - og så sukker vi, smiler og stjeler til oss kos eller et nuss. Linnea rister ofte oppgitt på hodet av oss, men så gir hun oss noen toner av sine deilige knis, og vi synes all verdens oppgitthet er verdt lyden av et ungpikeknis eller to.

Vår lille prinsesse kan være trollete hun, det er ikke det. Hun kan være utspekulert, rampete og om hun blir sliten nok, kan også hun bli sutrete. Men det som vi elsker over alt på jord med vår lille prinsesse, er at hun i all hovedsak er skrudd på modusen 'positiv, glad og fornøyd!' Helt fra hun var en bitteliten baby, har Linnea gitt oss smil etter smil etter smil etter smil. Hun elsker med hele hjertet, koser mye og sniker gjerne hånden sin inn i min så ofte som hun kan. 

Og enda godt er det!

♥

Uken som straks er ferdig, har vært en i overkant hektisk for min del, men absolutt interessant og fin. En uke med blant annet livetwitring av Gulltagen for INMA tirsdag til torsdag, kunder, fotballkamper og annet. Det merkes godt på lille prinsesseSmåtroll at jeg har vært mindre hjemme enn normalt. Hun skulle nok aller helst vært limt fast til meg størsteparten av dagen. Hun sniker seg inn i sengen vår om natten, legger ansiktet sitt oppå mitt, holder én arm rundt meg og den andre armen rundt kosebamsen. Hun kan liksom ikke få nok kos - og følelsen er gjensidig. 

Det er gøy å se hvordan vår lille prinsesse nå blir større og større. Hun er i en fase nå hvor hun begynner å bli mer og mer bevisst og bestemt på hva slags klær hun liker, hva slags leker som er favorittene hennes og hvordan hun vil se ut på håret. Hun vil for eksempel aller helst ikke føne håret når hun har vært i dusjen, for når håret hennes er vått, er det mørk - "...akkurat sånn som mamma har!" Er det rart jeg smelter fullstendig?

I dag har vi gjort våre forberedelser til hageslskapet i morgen. Pølser er kjøpt inn til ca 45 gjester, planter er kjøpt og satt i sine krukker (ja, vi må ta de inn om natten enda selvfølgelig, men litt ekstra arbeid takler vi for at vi skal få en tyvstart på blomsterfarger i hagen vår) - og Husfrua har kost seg med bakst. Det er lenge mellom hver gang det blir tid til hjemmebakst her i huset for tiden, men prinsessa har bestilt både jordbærkake og muffins - så da blir det prinsessekake og cupcakes da! Alt er bakt og ligger klart til pynting i morgen, så jeg satser på at kreativitene skal komme flommene og hjelpe meg med å skape de herligste mesterverk. Eller noe der omkring. 

Nå skal jeg pakke med meg EkteMannen og sørge for at vi får våre høyst nødvendige 5-6 timene med søvn. Jeg gleder meg masse til å se at hage fylles av venner, familie og glade barn i morgen, og ikke minst; til å se vår egen lille, store og fine prinsesse stråle i glansen av morgendagens oppmerksomhet. 

Det er deg del unt min kjære, vakre prinsesse!

♥

Pin It

Interiørbutikkperler ♥

Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at jeg hadde planlagt å skrive om noen interiørbutikkperler jeg er glad i, men at jeg hadde mer alvorlige tanker og ord som måtte komme ut først. Nå er de alvorligste ordene ute (for denne gang), og det er dermed tid for interiørperler!

Vi er heldige som kjenner flere som driver skjønne brukt- og interiørbutikker, og forrige helg fikk jeg tatt en tur innom to av disse. Jeg elsker å tusle rundt i butikker som disse, finne brukte og nye skatter og få høre litt om hvordan det går av damene som driver herlighetene. Det vet jeg det er flere enn meg som også gjør, så nå tenkte jeg dele to av mine favoritter med dere!

Først tok vi turen til EkteMannen sin kusine, Lena, som driver Brukt og Antikk her ute på Nesodden.

Lena er, og har alltid vært, loppisgal. Hun (og hennes mor) står alltid først når loppemarkedene åpner, med nyspissede albuer (hehe) og et erfarent blikk for hva de vil ha. Et virkelig øye for hva som er fint og hva som folk kommer til å synes er fint ...om litt. Lena drar også til ulike brukt- og antikkbutikker i inn- og utland og sikrer seg de skjønneste skatter som hun tar med hjem til butikken sin. Lokalene er på låven på gården hvor hun bor med familien sin, og det er som å komme inn i en annen tid. Herlig krinkelkrokhus, en tomt hvor lykter, fuglefat og annet krims står hist og her, og fine skatter over alt. Skatter som Lena har kjøpt, men som hun ikke har klart å skilles ad med,  får bo inne i huset deres. Men, heldig for oss; det er mer enn nok av skatter som kommer inn i den fine brukt- og antikkbutikken hennes også, så det er alltid masse fint der som gjerne vil være med kundene hjem! 

Lena holder til på Hasle på Nesodden og vil man vite om om hun har åpent eller ei, kan det være lurt å følge med på facebooksiden hennes, spørre der, eller se etter skiltet som står ute i veien når butikken er åpen. 

Den andre butikken jeg fikk besøkt forrige helg, er det søte Line som har åpnet på Greverud i Oppegård. Kniplingen Garn- og Interiør er en drøm av en butikk! Alt fra fine interiørting, smykker, gamle bruktkupp (som nydelige vinduer, en fantastisk dør og mye annet fint!), til garn, pyntebånd og mye annet fint! Line jobbet tidligere på Home&Cottage på Vinterbro, og når kjentfolk åpner interiørbutikk, er ikke jeg vond å be om et lite besøk :)

Line hadde en drøm av en brudekjole stående på en dukke i butikken, og det viste seg å være hennes egen brudekjole, som hun hadde giftet seg i med sin kjære for kun noen år tilbake. For en genial bruk av brudekjolen sin! Jeg har selv min hengende i skapet og klarer ikke selge den, men får jo aldri gjennomført min planlagte omsying av den. Kanskje en vakker dag...?

Det hang også en litt merkelig 'form' i butikken (se bildet under), og Line kunne fortelle at det var en mønsterform. Den som skulle ha noe sydd, tok på seg "nettingen", klappet den inntil kroppen sin, kneppet den opp og satt den på en prøvedukke, slik at man kunne bruke den som mål og sy riktig etter den. Ingen dum idé, eller hva? Den var fra Lines farmor, og var naturligvis ikke til salg, men gjorde seg fint som pynt i butikken og var med på å sette den gode stemningen.

Det var en god del ting som ble med meg hjem, både fra Lenas Brukt og Antikk og fra Lines Kniplingen Garn og Interiør, men det tenkte jeg vise frem etterhvert som det tas i bruk eller finner sin plass i hjemmet!

Jeg har lenket til begge disse butikkene sine facebooksider, og der er de flinke til å legge ut nye bilder av funn de får inn i butikkene sine. Absolutt anbefalt å ta en titt om man liker 'denslags' ;)

Har du noen interiørbutikkperler du vil dele med oss andre? 

Legg gjerne igjen en kommentar med lenke til hjemmeside / facebookside!

God lørdagskveld alle sammen!

Pin It

Viktigheten av å ta pause på sidelinjen

Jeg føler meg plassert midt oppi et sort hull, med et sterkt ønske om heller å bli plassert på sidelinjen.

De dagene vi opplever akkurat nå, disse ti ukene fremover - de kommer til å gå inn i historiebøkene og vil trekkes frem og snakkes om i all overskuelig fremtid. De vil nevnes i forbindelse med noe grufull, noe uforståelig, noe uforglemmelig. Vi kommer til å være blant dem som kan fortelle etterfølgende generasjoner om hva som skjedde den gang da.

"Jeg husker da rettsaken pågikk. Du vet - rettsaken etter det grufulle som skjedde i Norge 22. juli 2011. Jeg levde da det skjedde og jeg levde da hele verden skulle få se hvordan vi håndterte dette. Hva slags nasjon vi var og hva slags menneskesyn vi har. Hvordan vi som mennesker ble bedre etter dette." 

Man skal leve godt gjemt under en gigantisk sten om man skal klare å leve fullstendig skjermet fra skildringene og rapporteringen fra rettsaken og all den informasjonen den medfører. På en måte er det likevel akkurat det jeg føler mest behov for nå. Å ta med meg mine viktigste personer og gjemme oss. Skape en alternativ virkelighet, bare for disse ti ukene - en virkelighet som er god, varm og harmonisk. At vi ikke kryper frem fra stenen vår før før alt er bra og enhver avisforside og enhver nyhetssending ikke lenger rapporterer om groteske detaljer, umenneskelige meninger og en iskald morder.

Grunnene til at jeg vil gjemme meg og mine, er naturligvis kun egoistiske og naive. Da slipper vi å hele tiden bli påminnet om det som har skjedd. Da kan gjøre vårt beste for å komme over sommeren som mistet sin uskyld. Sommeren som forandret Norge. Sommeren som åpnet øynene våre. Da kan vi begynne prosessen med å fylle på med positive opplevelser, slik at den forferdelige og uforglemmelige hendelsen likevel blir glemt. At det rett og slett ikke blir plass til alt det vonde og forferdelige, fordi så mye godt og fint opptar all vår hjernekapasitet. Da kan vi late som om slike mennesker ikke finnes og at ingen mennesker i vårt land kunne funnet på å myrde så mange uskyldige, vakre og gode mennesker. Da kan vi håpe at alt til slutt går over og Norge igjen blir et trygt og godt land å bo i.

Vel er jeg naiv, og jeg trives for så vidt godt med å være naiv, men så naiv er jeg likevel ikke. Dette går naturligvis ikke over. Dette har skjedd, dette har berørt et forferdelig høyt tall mennesker direkte og hele Norges befolkning indirekte. Dette må vi ta inn over oss, på en eller annen måte. Dette er et av de viktigste øyeblikkene i Norges historie. Et (omtrent) direktesendt øyeblikk som varer i ti uker fremover, som vil gi oss informasjon og detaljer som vi ikke trodde vi noen sinne ville få oppleve. Jeg ville forsømt meg selv, de etterlatte og de kommende generasjonene om jeg ikke forholder meg til dette.

Men det gjør så vondt.

Jeg er fortsatt sint. Jeg er fylt av forakt for dette mennesket - og samtidig fylt av så mye varme og omtake for hans uskyldige ofre og deres etterlatte. Jeg orker ikke se ansiktet hans, høre stemmen hans eller lese hans ord. Jeg vil ikke at hans tanker og meninger skal bli spredd til svake sjeler som kan finne mening i det han sier. Jeg vil aller helst slippe å forholde meg til dette mennesket noen gang mer. Slippe å vite hva han tenker, hva han mener og hva han finner urimelig ved demokratiet Norge. For enkelhets skyld kunne jeg ønske at vi satt menneskerettighetslover til side, lot demokratiet seile sin egen sjø, og rett og slett låste denne ynkelige mannen bort til evig tid. Gi han brev- og besøksforbud og ikke la han få snakke med noen mennesker. Noen gang.

Det er selvfølgelig ikke et alternativ. Når jeg får lagt bort mine umiddelbare følelser, ser jeg lett hvorfor det ikke er et alternativ. Det er ikke slik vi er som nasjon, det er ikke slik vi er som mennesker. Vi er ikke han. Vi stiller oss ikke til dommer og tar affære for å få verden slik vi som enkeltindivider mener verden bør være. Vi velger ikke hat, når vi kan velge kjærlighet.

Likevel tviholder jeg på mitt behov for å krype under en sten og stenge alt det vonde ute, om så bare for noen øyeblikk av gangen. Rett og slett fordi jeg kan og fordi jeg må. Jeg tror ikke at ofrene eller deres etterlatte vil at vi alle skal dykke inn i dystre og vonde tanker - som for å hedre deres minne. Jeg tror vi alle trengs som gode medmennesker og støttespillere. Vi trengs til å tilby gode klemmer og en skulder å gråte på, og muligens også for å kunne gi et frirom. Et rom fyllt med hverdagsliv og uten livesending fra rettsaken. Min dør er i hvert fall alltid åpen.

Vi trenger å vite at vi vil lære. At vi ønsker å få vite. Vi må grave, undersøke og spørre. Vi må jobbe hardt for å avdekke hvorfor, hvordan og hva som har skjedd. Bare på den måten kan vi være sikre på at vi har gjort alt som står i vår makt for å forhindre at noe slikt som dette kan skje igjen. Vi må kunne se tilbake om 20 år, etter å ha vært gjennom noe så sjelsettende som 22. juli 2011, og vite at vi har gjort vårt beste for å forhindre at noe tilsvarende grufullt kan skje igjen.

Jeg sender varme og omtanke til alle dere som må lese alt om rettsaken, gjerningsmannen og hans ideologier. Til dere som må grave frem informasjon, som må se detaljer og få høre skildringer. Til dere som må lete etter spor og sammenhenger, og som må forholde dere til den svarteste delen av menneskeheten, som jeg til nå har latt som ikke eksisterer. Til alle dere som snakker med etterlatte og hører historiene til de uskyldige ofrene. Til advokater på begge sider, som må evne å forholde seg objektivt og til å se sin oppgave rett. Til alle som må skru av følelsene og la fornuften styre.

Jeg sender gode tanker, varme og nestekjærlighet til alle dere som ble rammet av gjerningsmannens verk. Til dere som mistet en nær og kjær. Til dere som slapp unna, men med verdens verste minne i bagasjen. Jeg skal ikke hevde at jeg vet og forstår hva slags dager dere nå opplever og hva slags utfordringer dere står ovenfor. Men jeg forstår at dere trenger all hjelp og støtte dere kan få, og det skal jeg gjøre mitt beste for å bidra med. Vi må alle inkludere dere i vårt hverdagsliv og våre pusterom, og dele av energien vi har.

Jeg tviholder på troen om at vi ble bedre mennesker etter 22. juli og at vi vil vise hverandre det i tiden fremover. Både i disse ti ukene og også i all tid fremover. Vi må vise hverandre hva som er riktig, hva som er greit - og vi må se hverandre. Små lysglimt her og varme øyeblikk der. Gjerningsmannen har virkelig ikke lykkes med sitt oppdrag og vi skal vise han at han til og med har gjort oss sterkere og bedre.

♥

Pin It

Livets pusterom og bloggenødvendigheter

Så det var altså det som skulle til for å få meg til å blogge igjen på denne bloggen.


Det var det å være langt ute til sjøs, cirka midtveis mellom Oslo og Kiel. Å oppholde seg på en lugar på 14 kvadratmeter i noen spesielle kveldstimer, og i stedet for å drikke gode paraplydrinker på skipets show lounge, sitte under en varm dyne i mørket ettersom en fin gjeng av Småtroll hadde behov for noen timer søvn etter en lang og innholdsrik dag. Å sitte i mørket med macen som eneste lyskilde, mens Adele forsøker å sette stemningen for en rolig og avslappende natt. Adele ble stadig forstyrret i sangen av Småtroll som argumenterte hardt med at de rett og slett ikke kjente seg så trøtt som vi sa de var - og som for så vidt også klokken (og dagens innhold) skulle tilsi at de var, men snart hørtes sovepust fra tre utslitte Småtroll. Det å sitte under dynen, kjenne en svak rugging i båten, ha EkteMannen glad og fornøyd ved siden av meg – og kunne snakke sammen om hvor glade vi er for at Småtrollene elsker denne båtturen. Faktisk så godt fornøyd med denne minipåskeferien til Kiel, at de utbasunerte; ”Mamma, kan vi feire absolutt alle ferier her – i all fremtid?” 


Men - det var altså akkurat da det skjedde. Det var akkurat da jeg satt der i mørket, med Adele i bakgrunnen og macen i fanget, at jeg kjente at skuldrene mine sank ned på en passelig lavt nivå. At jeg kjente at overskuddet bygget seg opp i kroppen og ikke minst; at jeg sagte, men sikkert,  fikk tilgjengeliggjort hjernekapasitet til noe annet enn å bare henge i stroppen. Overskuddet til å blogge kom tilbake igjen!

Vakre påskeegg kjøpt på nille
- i et trau vi har fått av en skjønn venn!

Nå var det jammen på tide med et nytt innlegg på denne bloggen!

Det har egentlig vært på høyt tid veldig lenge, og jeg lover at det ikke har stått på verken lyst eller ideer til noe å skrive om. Livet har rett og slett ikke gitt meg nok av de små pusterommene jeg tydeligvis trenger for å kunne føle overskudd nok til å ha noe å bidra med til denne bloggen. Jeg har hatt mer enn nok å gjøre med å holde unna det som har brent mest i jobbsammenheng, i familielivet, blant venner og ellers alt annet som kommer fynkende inn i livet mitt. Dermed har jeg da ikke kommet i ”modusen” jeg trenger å være i for å skrive her. Nå kjenner jeg derimot at modusen er på vei, og heldige meg for det! 

Men aller først, bare så det er klinkende klart; Dette her er ikke et ”unnskyld for at jeg ikke har blogget”-innlegg og det er heller ikke et ”jeg tror jeg må legge ned denne bloggen”-innlegg. Det er slettes ikke et "stakkars meg som har så mye å gjøre på jobb"-innlegg og det er i hvert fall ikke et ”dette er det som har skjedd siden sist”-innlegg heller – bare sånn at vi har alt dette på det rene. Dette er kun ett nytt innlegg på bloggen min, det første innlegget på over en måned registrerte jeg, så får vi bare se hvor innlegget tar oss videre. Jeg kan i hvert fall si så mye som at jeg selv har savnet bloggen min, savnet å skrive, savnet å engasjere, berøre eller irritere - og jeg har savnet kommunikasjonen med dere som følger denne bloggen.

Nydelige avleggere som fine Ingunn kom innom med en dag
- jeg er spent på om jeg klarer å holde de levende!

Jeg tenkte si noe om hvordan livet har vært de siste månedene – og hvordan jeg tror det blir i tiden fremover. For å være helt ærlig tippet det rett og slett litt over i månedene før jul. Ikke noe alvorlig, som at jeg ble syk, møtte veggen eller den slags - heldigvis. Jeg var blid, fornøyd og i full fres stort sett hele tiden - men det ble rett og slett alt for mange arbeidsoppgaver og ting som skulle gjennomføres i jobbsammenheng, i tillegg til livet generelt krevde sitt, med Småtroll, hus, trening, venner og julehøytiden som stod for døren. Jeg følte jeg mistet den nødvendige graden av kontroll og ikke minst; nødvendig grad av pusterom som gir meg tid til å hente meg inn, finne kreativitet og skriveglede.

Desember ble ikke den juleoppkjøringen jeg normalt elsker å stelle i stand, men såklart - det ble jul i fjor likevel, akkurat slik det kommer til å bli jul i år også, uansett hvor mye vi har å gjøre og hvordan vi strukturerer oss. Likefullt; julehøytiden føyk unna i en fei (tenk at vi ikke engang sendte våre tradisjonelle julekort i år!), og vips; det var klart for å starte på igjen for fullt med kunder og hverdagsliv. Nytt år, ny frisk, ny start? Neida, vi hadde ikke klart å hente oss inn og komme ovenpå i løpet av julen, så vi fortsatte som i desember og var på etterskudd både med jobb og hverdagslivet, nok en gang.

Fantastisk kreasjon jeg kjøpte i København
- i en blomsterbutikk jeg må fortelle mer om en vakker dag!

Det nye året sparket også igang noe influensagreier som jeg aldri har vært borte i før. Vi er normalt veldig lite syke og om vi er syke, så blir vi stort sett veldig fort friske igjen *knock on wood*. Likefullt, denne gangen var det sengeliggende i over to uker, med et energinivå som ikke var å rope hurra for. Man trenger vel ikke være et geni for å skjønne at dette var kroppen sin måte å si ifra at så mange arbeidstimer hver uke ikke nødvendigvis er det beste for fru VU og hennes sinn?

Og takk til kroppen for den beskjeden altså, det er bare det at å være selvstendig næringsdrivende og syk, ikke nødvendigvis gir så mye mer følelse av å ha kontroll eller oversikt. Men, jeg er ikke så tunglært at jeg ikke fikk med meg poenget. Jeg skjønte ila denne tiden at jeg måtte ta noen nødvendige grep i jobbsammenheng – og som sagt, så gjort. Noen timer tatt bort her, andre kunder og prosjekter lagt til der. Litt mindre forutsigbar og sikker inntekt, litt mer fleksibilitet og pusterom. Med det merker jeg nå at skuldrene senkes, en følelse av igjen å ha oversikt og kontroll etableres, og alt dette er med på å gi meg de nevnte pusterommene som jeg trenger for å få blogget. For jeg trenger pusterommene og jeg trenger å blogge.

Lakriskuler i påskefarger
- kjøpt i København og faktisk oppbevart urørt helt til påske!

Mange sier til meg at de forstår om jeg ikke har det samme behovet for å blogge selv lenger, ettersom jeg blogger profesjonelt for mange av våre kunder – men det er rett og slett ikke tilfellet. Mye av blogging for min del handler naturligvis om nettverket, lese andres blogger og få innspill på egne innlegg – men aller, aller mest må jeg si at det handler om å la hjernen få strukturere tanker og ideer i bloggform. La hjernen og hjerte få jobbe sammen med å være kreative, leke, bli utfordret og få ut både positivt og negativt gruff. Bloggen er rett og slett en uvurderlig støtte for min egen del, og en voldsom kilde til kunnskap, tilbakemelding og støtte fra både dere trofaste lesere (guri, takk og lov for at dere holder ut denne særs sporadiske bloggingen!) og dere mer tilfeldige lesere som kommer svinsende innom på et søkeord eller en delt lenke.

Takk til dere alle sammen

- jeg håper dere har lyst til å følge ferden videre også!

Dagens blogginnlegg ble krydret med noe av årets påskepynt i hjemmet vårt. 

Ikke akkurat mye gult og kult, men sart og fint funket det også. For oss i alle fall.

Pin It