Madonna vs. værgudene

Så var det nok en gang klart for at denne husmora skulle bevege seg utendørs uten mann, barn og et lass med remedier til de nevnte partene. Verdens søteste Piamia hadde gitt meg en billett til Madonnas konsert på Valle Hovin i går og vi så frem til en strålende dag på en strålende konsert, med strålende vær. At det ikke ble helt sånn, kan du være helt sikker på...

Værgudene barsket seg og begynte ballet idet jeg tråkket utenfor husdøra. Himmelen åpnet seg mens jeg lusket avgårde til bussholdeplassen med ryggsekk, regnjakke og ...tøysko. Naturlig nok; det første jeg måtte gjøre da jeg ankom sivilisasjonen var å styrte inn på nærmeste skobutikk og kjøpe meg et par støvler. Og det var flere i samme ærend som meg så det var nok en god dag for støvelbransjen. Gode gud, som jeg er glad jeg kjøpte de støvlene. Så får det heller være det at de slettes ikke matchet min røde regnjakke, med sin rosafarge og oransje kruseduller.

Jeg er av den oppfatning at det ordner seg, alltid - så da vi kom ut fra Sjakk Matt etter en bedre middag, litt neglelakking (selvfølgelig!) og dype diskusjoner (om barneoppdragelse, ferieplaner og ....øh, strikkeoppskrifter?), sleiket vi i oss solstrålene og nøt den blå himmelen. "Det var det jeg sa, det ordner seg alltid for snille piker - selvfølgelig blir været bedre enn alle trodde på forhånd!"

Nuvel. Idet vi ankom Helsfyr tbanestasjon hadde slusene åpnet igjen, regnponsjoer ble solgt for en sikkert alt for dyr penge og vi trasket som sild i tønne i gjørme og vanndammer til Valle Hovin. Vår ide om at å komme 'passe sent' så vi ikke var som de gale folkene som elsker å stå i kø for å kunne være så heldige å igjen stå i kø helt foran scenen, slo grundig feil. 'Alle' hadde bestemt seg for å se an været og drøye ankomsten, så sild i tønne ble en understatement utenfor inngangene.

Jeg innrømmer det gladelig;
Tanken på å ikke dra på konserten var vel fremme i pannebrasken på oss begge. Pia ymtet til og med frempå om vi ikke skulle dra på kino i stedet, mon tro om vi får solgt billettene nå? Sagt som en "spøk" med mer enn et lite snev av ærlighet i seg. Flere faktorer spilte inn; Regnjakke som ikke var fullstendig vanntett likevel (Lindex da, hva er det dere selger?) og som bidro til at det eneste tørre på meg etterhvert var sokkene mine (jabbadabbado-støvler!). Sekken som var fylt med eget lite vannbad nederst, hender som var alt for kalde til å ta opp av våte lommer. Og; Alle anmeldelsene fra konserten på tirsdag var lest og absorbert i hjernen - de kjente låtene var remixed til det uigjenkjennelige, overprodusert show og alt for teknobasert og hardt.

Vi var nok ikke de mest optimistiske foran denne konsertopplevelsen.

Det var nettopp denne oppladningen som var med på å gjøre at vi ble så himla godt fornøyd med Madonnas opptreden på Valle Hovin i går? For det var vi - mer enn fornøyd!

At Madonna klarte å få med seg 40.000 folk på den måten hun klarte, med sin 'fuck-the-rain' og 'I'm risking my life for you up here!'-holdning, synes jeg er helt fantastisk! Jeg synes kritikken ift for stor remixing av gamle låter er fullstendig tullete, det var ingen av låtene som var uigjenkjennelige - de hadde fått en sexy ny, dansbar drakt, men det hadde jeg også forventet. Madonna er ingenting om ikke utrolig god til å fornye seg, så at hun skulle spille gamle låter i 80ish-style, hadde jeg ingen stor tro på. Og det hadde jeg heller ikke behov for. Hun rocket Valle Hovin, om enn litt forsiktig i skrittene, ikke 110% i frasparkene, men det syntes denne gamle husmora bare var veldig fornuftig gitt det våte scenegulvet.

Min magefølelse ift gamle og nye låter, var nok minst 60-40, hvis ikke 70-30. Kan hende magefølelsen blir lurt av at jeg har hørt flere av låtene fra hennes nyeste album enn jeg egentlig er klar over, men uansett syntes jeg blandingen var helt strålende! Vi rocket med til det meste og syntes showet rundt passet perfekt til musikken, dama og danserene.

Etter konserten tok vi oss i å tenke endel 'what if' tanker. Hva om været hadde vært 23 varmegrader, strålende sol fra skyfri himmel? Hva om jeg ikke gikk på penicillin og vi kunne vært to småbrisne husfruer på tur? Hva om vi slapp våte regnjakker, store sekker, rosinfingre og frostskader? Hva om platåskomoten kom sporenstreks tilbake og vi slapp stå på tå med strekt hals?

Likevel, summa sumarum tror jeg konsertopplevelsen i går ble akkurat så bra, perfekt og strålende som den ble - på grunn av alt som ladet opp til denne konserten og ikke minst; på grunn av verdens beste konsertpartner!

Takk for dansen, Piamia - jeg gjør det gladlig igjen!

Pin It

Å jakte på en frosk

Våre gutter har i den siste tiden vært særdels opptatt av frosker. Det mistenkes at hele fascinasjonen bunner ut i ønsket om å få seg et eget kjæledyr. En viss tante har satt guttene på ideen om å samle rumpetroll slik at disse rumpetrollene etterhvert blir til frosker. Denne tanten har også informert om at det florerte ett enormt mangfolk av både rumpetroll og frosker i denne hagen da både tanter og mamma var små piker.

Heldigvis for oss så bor vi vegg-i-vegg med vår egen froskeekspert, Morfar. Han har detaljrikt fortalt ungene at han vasset i frosker da han i riktig gamledager måtte hente vann fra tjernet i nærheten her. Vasset så blodet sprutet faktisk. Han er en smule dramatisk denne morfaren.

Forrige helg tok vi med oss froskeeksperten og guttenes kusine, Amalie, på froskejakt ved dette nevnte tjernet. Morfar kunne så og si garantere frosker i bøtter og spann og eldstemann stilte derfor med det største glasset (med lokk) han kunne finne. Så la vi på tur. Det ble en hyggelig tur, det er ikke det - men frosk ble det ytterst lite med. Faktisk ingen. Derfor måtte vi kjøpe is på kiosken som trøst i stedet.












Gleden var naturlig nok i taket da guttene i dag kom stormende inn på kjøkkenet til en intetanende mamma; "Vi har fanget en ekte frosk!" Et av Norgesglassende jeg kjøpte på loppemarked ble nå brukt til noe helt annet enn jeg forutså, det var froskens nye hjem. Den hadde fått et par-tre blader som interiør og guttene var særdeles fornøyd. Erfaren froskefanger som mammaen (tydeligvis) er, oppfordret jeg guttene til å bytte glass - over til et syltetøyglass som jeg i det minste kunne lage hull i. Oppfordringen ble motvillig godtatt og frosk og interiør byttet hjem.

Guttene la deretter på sprang både ute og inne på jakt etter mat til frosken. Den spiser fluer må vite og selv om jeg vil påpeke at vi av og til vasker dette huset, så fant guttene urovekkende fluer i vinduene våre. Men, siden de tross alt var levende var de vanskelige å fange og guttene la på sprang ut igjen, jakten på froskeføde fortsatte.

Frosken fikk et navn, Lala, gikk på tur (på armen til guttene, i syltetøyglasset sitt), var med ned på rommet for å leke (i syltetøyglasset) og hadde bursdagsfest (i syltetøyglasset sitt) - alt dette i løpet av en lang dag.

Mammaen syntes det var småekkelt å tenke på at det var en bitteliten frosk inne i det fine og hvite hjemmet sitt, men tenkte at så lenge den holdt seg inni glasset sitt så skulle hun da ikke være prippen og vanskelig. "Mamma, kan frosken badet i vasken nede?" Nei, kjære barn, det kan frosken virkelig ikke. "Mamma, kan frosken bo i sjørøverskipet vårt?" Ok, så var det ikke en god ide å ha denne frosken i huset. Gåsehuden nærmet seg bare mammaen tenkte på den frosken hoppende rundt, oppi seng, inni skap. Grøss.

Frosken fikk etterhvert enda et hjem, denne gangen en fin plastboks med vann i - uten lokk, plassert midt oppå en liten fjellknaus på tomta. Midt i sola. Guttene lekte rundt, var innom frosken i ny og ne, go'snakket litt med dette kjæledyret, sjekket at han ikke hadde hoppet ut og lekte videre. Guttene kom inn til middag, guttene spiste middag i en fei og guttene stupte ut igjen for å snakke og leke litt med frosken Lala.

"Mamma, jeg tror nok ikke frosken hopper ut av boksen, sånn som du sa den kunne gjøre."

Mammaen aner at det er trøbbel på gang, men skal da ikke være påståelig. Neida, den kan ikke hoppe ut, får hun forklart - for den sover nemlig. Og hvordan guttene visste at han sov, det var rett og slett fordi den hadde øynene igjen.









Mammaen prøver å forberede på at det kan hende denne frosken nå har tatt seg en tur på besøk hos bestefar i himmelen, men det tror guttene slettes ikke noe på. Nei, den bare sover, for nemlig når de dunker på boksen så bare flyter den avgårde. Liksom. Men tvilen er sådd i barnesinn, for guttene må ut en gang til for å dobbeltsjekke. Og kommer gledesstrålende inn igjen for å formidle at joda, frosken lever den! Den har nemlig den hvite tunga ut av munnen sin.

Her trår far til. Det er tross alt snakk om en død frosk her, så mye er vi sikre på. Far blir med ut, dokumenterer den døde frosken. Lillebror sjekker anatomien på frosken - på nært hold, og guttene erkjenner etterhvert at frosken er død.

"Mamma, jammen, da har vi jo ikke noe kjæledyr lenger da jo..."









Det ble ingen tårer. Easy come, easy go - kanskje? Men det ble begravelse. Under plommetreet. Frosken hviler nå 5 cm under bakken, med et kors av strå som markering på at guttenes første kjæledyr har kommet og gått.

Pin It

Lykke i noen bær og en søt boks

Selv om skyene er tunge og dråpene faller tett i dag, så har vi verdens fineste dag her hjemme. Lagarbeid fra hele familien (den lille prinsessa er unntaket som bekrefter regelen) har ført til et hus som er ferdig ryddet, middag er innkjøpt og tonnevis med klær er lagt sammen. Dagen er rett og slett klar for kos!

Først røre sammen en kurv bringebær til deilig syltetøy, klar til en sen lunsj. Så, om været letter, blir det kanskje en sykkeltur med ungene. Om været ikke bedrer seg, setter vi nok på en film og popper popcorn - en kinokveld hjemme.

Den søte styltetøyskålen er forresten et loppemarkedfunn. Gleder meg til den sesongen starter igjen - når er det egentlig loppesesong? Jeg har en lang liste med ting vi trenger til huset, av småmøbler og praktiske ting, men siden boligbudsjettet er mer enn sprengt, så bør jeg nok definitivt sjekke loppemarkedene eller Finn.no. Er ganske stas det også synes jeg, å tenke på at noen andre har en historie med tingen jeg finner og som nå skal få leve et nytt liv videre hos oss. Vi får se hva jeg finner...

Jeg har i dag endelig fått kjøpt inn maling til å spre litt farger inne på rommet til lillefrøkna og jeg navngir fargene mine til å hete gressgrønn og roligrosa. Å male med disse fargene, små søte møbler til ei lita søt jente, kan ikke regnes for annet enn kos.

En svipptur innom den lokale, fine interiørbutikken, Rosenlund Atelier (sjekk bloggen deres), sikret meg fine knotter til den siste skuffedelen på kjøkkenet og ikke minst; En fin, lyseblå boks som jeg kan ha verdens beste te i. En te som for øvrig heter Jule The, lages av Fredsted The AS - København, og som min kjære søster Marianne har sikret at jeg nå har ett lager av til godt utover høsten, forhåpentligvis helt til neste jul og den igjen er lett å få tak på i butikkene.

















Ønsker alle som tar en titt innom akkurat min blogg i dag, en riktig koselig og lykkelig mandag. Det er vel ikke egentlig noen grunn til at mandager må være trå og kjedelige? Lag din dag til den beste dagen i uken - alt jeg trengte i dag var noen rørte bær, ryddig hus og en fin ny boks.

Pin It

En middelmådig bokanmeldelse

Jeg har en god stund hatt lyst til å skrive en slags bokanmeldelse av boka "Eat, Pray, Love" av Elizabeth Gilbert. Boken har solgt i bøtter og lass, blitt omtalt og vært månedens bok på Oprah og har vært snakket mye om på ulike arenaer.

Bøker som skal hjelpe meg igang med et bedre liv for meg selv, ofte amerikanske bøker, er jeg generelt skeptiske til. Jeg synes det stort sett blir store bilder, stor tekst og lite innhold, lite konkret. Virkemidlene er av typen visualisering av rikdom, god helse og drømmemannen - Poof! Der var det på plass, gitt.

Jeg var redd "Eat, Pray, Love" var av typen amerikansk selvhjelpsbok. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Som en rask oppsummering av boken kan man bruke bokens tittel. Jeg ville ikke brukt den direkte oversettelsen (spis, be, elsk) og heller ikke den norske tittelen på boken ("Spis, elsk, lev") - selv om det kan godt hende det blir riktig, faglig og gramatisk. For meg kan denne boken summeres opp med følgende ord; Nyt, Tro, Balanse.

Elizabeth Gilbert tar oss med på en ettårig reise, delt opp i tre bolker. Først reiser hun til Italia hvor hun lærer seg å nyte (gjennom å spise god mat, gjøre som hun selv ønsker), deretter til India hvor hun lærer seg å tro (overgi seg til faste ritualer, stole på noe større enn seg selv) og så til slutt reiser hun til Indonesia hvor hun lærer seg å balansere disse - nyte & tro. Jeg leser boken slik; For å elske noen andre, må man elske seg selv - og for å kunne elske seg selv, trenger man balanse i livet. Man må ha mot til å kunne sette seg selv og egne behov først, vite hva man vil og ønsker og deretter ha medmenneskelighet og nestekjærlighet nok til å kunne dele, til å hjelpe. Det er vel ikke så aller verst budskap å ha i boken sin? Jeg synes ikke det.

Jeg synes Elizabeth Gilbert skriver bra, engasjerende og direkte, uten å bli flåsete og svevende. Hun er heller ikke belærende og boken gir rom for ulike livssyn og meninger. Akkurat det er noe av det jeg likte best ved boken; At all tro er god tro. At det å tro ikke nødvendigvis betyr å tro på Gud eller Allah eller noe annet 'fastsatt'. At min form for å tro, på noe som er større enn oss, på noe som er godt og som ser etter det gode i mennesket, at denne formen for tro er like ekte og like 'stor' som kristendom eller andre trosretninger og at den er like godtatt.

Meditasjon og yoga er ikke områder jeg kan mye om fra før, dette er ikke noe jeg hverken har lest mye om eller har prøvd - noen gang. At jeg likevel sitter igjen med en følelse av at jeg kunne ha god utbytte av meditasjon etter å ha lest denne boken, gir jeg som et sterkt kompliemt til forfatteren. Boken viser oss ulike former for meditering, men den kanskje enkleste og mest aktuelle for min del, tror jeg må være den hun lærte av den balinesiske healeren Ketut Kiyer; Smilende meditasjon. Alt man skulle gjøre var å sitte og smile. Smile utvendig, smile innvendig, til og med smile i leveren. På den måten ville negativ energi forsvinne og med smil vil man lokke god energi til seg.

"Er det mediteringen, så enkelt - nesten patetisk?" tenkte jeg da jeg først leste om det i boken. Etter å ha lest at Elizabeth tenkte noe av det samme og å lese tankeprosessen hun gikk gjennom da hun først satte seg ned for å meditere, så jeg ganske anderledes på det. Jeg tror hjernen min ville ha spunnet rundt på høygir om jeg hadde bedt den om å sitte stille, ikke tenke, kun smile. Da tror jeg at den raskt ville blitt desperat etter noe å tenke på, middagsplaner for kvelden, planlegging av uka, ønskegjøremål for høsten. Og slik var det for Elizabeth også. Men, om man ikke gir opp, om man fortsetter med smilingen, om man setter av en time med jevne mellomrom til å sitte uforstyrret og kun smile, så tror jeg faktisk at det kan være godt for både kropp og sjel. Men, jeg har enda ikke prøvd det enda - kanskje jeg skal gjøre det en dag? Jeg har definitivt lyst.

Denne boken er helt klart en bok jeg vil gi i gave til mennesker jeg mener kunne trenge å finne sitt fokus her i livet, som trenger å finne sin balanse. Mennesker som tenker for mye på hva de burde gjøre for å tekkes andre, på å være sikre på at alle rundt seg er glade og fornøyde, på hva som er riktigst og viktigst å prioritere slik at samfunnet rundt skal 'godkjenne' virkeligheten man lever. Slik jeg leser bokens hovedbudskap, så er det at man skal stole mer på seg selv. Tro på at det er lov å være opptatt å dekke egne behov og egne ønsker og at man først på den måten kan være til god hjelp for andre mennesker.

Jeg fant flere setninger i boken hvor jeg tenkte 'Å, akkurat sånn føler jeg det!' Hun har klart å sette ord på mange av mine meninger, ting jeg har gått rundt og fundert på. Etter å ha lest hele boken angret jeg at jeg ikke satt med en markeringspenn underveis og high-lighted nettopp disse setningene. Da hadde jeg også kunne skrevet ned setningene her på bloggen og diskutert de med de som ville. Men, det får bli ved neste gjennomlesning - så nå er markørpennen klar og jeg gleder meg til å lese boken på nytt igjen.

Jeg fikk boken av min gode venninne Tanja, med verdens fineste kort og ord inni, så jeg har tenkt mye på henne underveis i min boklesing. Jeg visste hun elsket denne boka, så forventningene mine var skyhøye og fallhøyden stor - derfor er jeg ekstra glad for at vi nå har en så fin bok som grunnlag for å diskutere livet, gledene og drømmene. Takk, go'ingen!

Pin It

Spontan middag på pub

Om jeg skal få lov til å driste meg frempå med en aldri så liten anbefaling i nattens mulm og mørke, så må det bli at jeg anbefaler alle å være mer impulsivt sosiale i hverdagene sine. Riktignok er det lørdag (ikke hverdag) i dag, men vi er ferdig med ferie, vi har brukt opp oppussingsmidlene (og egentlig andre mulige reservaer også) og vi burde strengt tatt leve temmelig sparsommelig i lang tid fremover. Når man, som i dag, likevel har flere ting man har lyst til å få med seg, flere fine folk man godt kunne tenke seg å tilbringe litt tid sammen med, kanskje dele et måltid med - så hvorfor ikke slå alle disse sammen til en og samme greie?

Akkurat det gjorde vi i dag!
Søstrene Sisters slo til igjen, samlet sammen foreldre, bedre halvdeler, unger og tanteunger og svigerforeldre til søsters (søteste Wenche og Leif) og bestilte bord til alle 14 på en av de lokale pubene her på Nesodden. Vår lille familie har spist der en gang tidligere og vi var veldig fornøyd med både mat og ikke minst service. I tilleg er vi veldig glade i å støtte bra lokale tiltak og næringsvirksomhet som nettopp dette. Ferdinand serverer strålende god mat, store porsjoner (selv min far ble mett!), har helt strålende service og er ekstremt barnevennlige. I tillegg fikk barna lov til å henge i baren og spille litt dart - ikke rart dette ble suksess!

Jeg får så mye energi og glede av at vi gjør spontane og koselige ting som dette sammen med folk og jeg håper vi får til mange, mange, mange flere slike 'happenings' i årene fremover.

Pin It

Jantelov - schmantelov

Janteloven er veldig sterkt utbredt i Norge og om jeg kan bidra bittelitt til at den står litt mindre sterkt, at folk tenker bedre om seg selv og at folk tenker at "jo, jeg er best!", så er det ingenting bedre enn det. Selvfølgelig, vi har alle dager hvor vi synes vi er en bæsj og at ting er trått, men da er det ekstra bra å ha fine folk rundt seg som tvinger en til å tenke gjennom hvor bra en selv faktisk er! Mine påtvingere er Solskygge og Plosiv, som har tagget meg i dette meme'et.

Aller først - under finner dere anti-janteloven. Vennligst klipp ut janteloven av hodene deres (crtl-cut) og lim inn denne loven under her (crtl-paste):

Anti-janteloven

1. Du er enestående.
2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
3. Du kan noe som er spesielt for deg.
4. Du har noe å gi andre.
5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
6. Du har store ubrukte ressurser.
7. Du duger til noe.
8. Du kan godta andre.
9. Du har evner til å forstå og lære av andre.
10. Det er noen som er glad i deg.

--------

Så var det over til min private anti-jantelov. Vel, here it goes;

1. Jeg er en god mor og en god kone, selv om jeg vet at jeg skal utvikle meg og bli bedre på begge deler - utvikling i samspill med barn og mann.
   
2. Jeg er flink til å tenke positivt og til å finne det positive i de fleste situasjoner. Jeg har en fundamental tro på at ting ordner seg til slutt, om enn på en annen måte enn man først tror.
   
3. Jeg er god til å organisere, planlegge og strukturere (hjernen min er et excel-ark).
4. Jeg er samlende og inkluderende og får energi av å legge tilrette for sosiale lag.
5. Jeg er av oppfatningen at det bor noe godt i alle mennesker.
   
6. Jeg lærer raskt og liker å kunne tilegne meg kunnskap, om så og si alle emner.
   
7. Jeg har i de senere år funnet noen fine kreative sider ved meg selv. Overraskende.
8. Jeg har blitt flinkere til å skrive.
   
9. Jeg er analytisk og teknisk anlagt.
   
10. Jeg er veldig, veldig glad i veldig, veldig mange og mye.

Sånn - det var litt om meg. Jeg er nok ikke spesielt god på å lage meg slike "Astrid duger"-lister, så dette var egentlig fin trening. Jeg er flinkere til å trekke frem det gode ved andre enn ved meg selv, men som sagt - det skal øves på.

Så hvem vil jeg la gå igjennom denne øvelsen selv? Jeg er spent på listen til Minneapolise, så jeg gir henne sjansen og så vil jeg gjerne høre hva Mammadamen, Lisbeth sin lille verden og Myk Start har å si, så consider your selves tagged.

Pin It

Flaskepost

Guttene har nå laget hver sin første flaskepost (kjekt med de flaskene som er med månedens Kaptein Sabeltann-blad) og gleder seg fælt til å få sendt det ut i verden. Det er litt vanskelig å forklare de at de ikke kan forvente svar i morgen eller dagen etter, at slike ting kan ta mange, mange år - om de får svar i det hele tatt, men guttene er likevel ved godt mot og vurderer nå ulike muligheter for utsending av flaskeposten. Blir det fra Nesoddbåten, på stranda eller i en liten bekk et sted? Vi får se hvilken mulighet som byr seg først. Det hadde i alle fall vært veldig stas om disse flaskene kunne ta seg en skikkelig lang tur, ut på havet, inn en bukt og rett i armene på noen barn som tar kontakt med oss.

Vi krysser fingrene...










---------

Update:

Flaskepostene ble kastet ut ved Flaskebekk brygge i dag, 25. juli 2009, cirka kl 1745.

Jeg har mottatt spørsmål av typen;

- "Mamma, tror du min flaske har kommet seg helt til Oslo nå?"
- "Hvordan kan jeg få tilbake flasken min? Jeg vil ha flaskeposten min nå. Hvorfor kan jeg ikke få flaskeposten min nå?"
- "Hvor lang tid tar det egentlig før noen svarer?"

Jeg mistenker at det kan være en god tålmodighetsopplæring dette flaskepoststuntet vårt.

Pin It

Søstrene Sisters

Jeg har mye å være takknemlig for i livet mitt og nå skal jeg jammen skrive litt om det - den er nemlig min avledningsmanøver, sånn at jeg kanskje klarer å vri fokuset litt vekk fra tannpinen min (jada, tannlege er booket på mandag).

Jeg er eldst i en søskenflokk på tre søstre og vi alle tre søstrene er født med totalt 3 1/2 års mellomrom, vi er med andre ord temmelig jevngamle. I oppveksten vår var det utrolig irriterende for meg å drasse rundt på mine to småsøstre som ville gjøre alt jeg gjorde, men på ett eller annet tidspunkt så snudde dette - vi er nå verdens beste venner!









Selvfølgelig har vi alle tre våre særheter, rarheter og morsomheter, men vi bruker veldig mye tid sammen, vi kan snakke sammen om alt og vi er hverandres beste og ærligste kritikere. Nå bor både jeg og yngstemann, Jannicke, på Nesodden - men om kun kort tid får mellomste, Marianne, også bygget seg hus her ute og flytter til resten av flokken. Og godt blir det!

I går samlet Jannicke og Esben hele hurven (inkludert mamma og pappa) i lysthuset til naboen for å ha reke- og pølsefest. Reker & hvitvin til voksne og pølse & Bris til barna. Helt strålende! Vi fikk så vidt noen få regndråper og solen tittet frem innimellom, men uavhengig av godt eller dårlig vær, så storkoste vi oss! Det er det som er så flott med å ha mye kontakt med sine søsken - det blir så lett å være sammen! Ungene er trygge og glade, de voksne kan fleipe og le - og alle koser seg sammen!

Det ble til og med en dukkert på de tøffeste av oss (altså ikke meg) og etterhvert fikk vi unger i seng og fortsatte kosen nede hos oss. Jeg tok meg i å tenke litt på dette med søsken mens jeg satt der; Jeg sitter her med verdens beste søstre, verdens beste svogere og Verdens Beste Ekte Mann - tre søte små barn og ett skjønt tantebarn som ligger i etasjen under og sover, mens våre foreldre sitter i sin stue vegg-i-vegg --- kan det bli tryggere enn dette?

I morgen tidlig drar Jannicke og Esben på en ukes ferie i Nice - vi ønsker de en strålende ferie og god tur! Neste gang håper vi å kunne bli med...

Her er noen flere bilder fra kvelden vår:








































Jeg er utrolig glad i dere alle sammen - go'ingene!

Pin It

Hjelpes...

Med litt tipsing og råd fra Neglecta og litt titting på forskjellige maler og bakgrunner, så gikk det jammen ikke lang tid før jeg bare måtte prøve og bytte mal / bakgrunn på bloggen min. Og det eneste jeg føler akkurat nå er 'hjelpes'...

Jeg liker at den ble bredere, for jeg syntes det var mye som gikk bort til ikkeno' (grønnfarge) på begge sidene slik bloggen var før. Jeg ser for meg at det blir lettere å leke seg med bilder og tekst med en bredere blogg. Men er den blitt vanskeligere å lese? Og har den nå blitt one in a million, eller var det kanskje det i utgangspunktet også?

Nei, dette kjenner jeg at jeg må sove litt på så nå har jeg tenkt til å legge meg på de deilige skyene dere ser på det nye bildet mitt - sov godt!

Innspill, råd og tilbakemeldinger mottas med enorm takknemlighet i kommentarfeltet.

Update;
Og jammen måtte jeg selvfølgelig en sving innom twitter før jeg la meg, hvor jeg hadde fått noen tips, råd og vink fra MeandMolly - og vips, så var jeg tilbake til formatet med 'smal' blogg med brede marger igjen. Som sagt - dette må soves på...

Pin It

Redesign ble leseanbefaling

Jeg har en god stund nå lurt på om jeg skulle gjøre noe med designen på bloggen min. Grønt er en fin farge det, men jeg føler for det første at bildet i toppen er alt for 'høst' (men nå er det jo snart høst igjen, så kanskje om jeg venter lenge nok...) - og så føler jeg også at bloggen er litt for smal og at at designen ikke passer til slik bloggen har blitt den siste tiden.

Jeg forhørte meg på twitter som seg hør og bør og fru FargeGlede, @meandmolly, stemte i at bloggen min trengte alle regnbuens farger. Jeg blir helt svimmel bare ved tanken. @neglecta kunne informere meg om at å bytte til WordPress uten eget domene, gjorde det vanskeligere å endre på bloggen, enn sånn som jeg har det på Blogger i dag.

Så da ble det foreløpig ingen endringer. Må titte litt mer på de malene som finnes på Blogger, for jeg tror jeg vil over på noe hvitt og blått etterhvert (en farge fra regnbuen da, Molly - det er jo en start!) og hadde jeg skjønt hvordan, så ville jeg aller helst hatt en blogg som er bare min.
Men - det jeg faktisk fikk gjort, var å oppdatere bloggrullen min - endelig! Ganske interessant faktisk, for jeg gikk igjennom de som lå på listen til høyre i margen her og fant ut at flere av disse leser jeg jo ikke lenger, så da forsvant de visst. Og ikke minst - det var veldig mange som ikke lå der, som jeg koser meg med hver eneste dag. Så herved er den oppdatert.

Ta dere en titt folkens - det er reneste gullgruven for alt fra:

• visdomsord fra MeandMolly
  
• utallige interiørtips fra fru Storlien og Landlig Eleganse
  
• matglede fra Pepperkverna
  
• ekte husmortips fra Lisbeth sin verden
  
• hageinspirasjon fra Lyst på Livet
  
• tips til foreldre fra Mammadamen
  
• ektehet fra Solskygge
  
• pappa-/manneperspekt fra Thomas Leikvoll
  
• klokhet fra Minneapolise
• saftige fraspark fra Trine Grung
  
• strikkeglede fra MykStart og
  
• seriøs babbel fra FjoseBerg.

...bare for å nevne noen av bloggene som gjør meg glad hver dag med sine skriblerier. Takk for all inspirasjon, folkens!

Pin It

Ripsgele -> ripssyltetøy -> ripssaft --- OPPDATERT!

Her kommer en kritisk oppdatering à la sånn man har på tv når noe skummelt har skjedd og nyhetene må bryte inn midt i den spennende episoden man sitter og ser på;

Jeg må rett og slett innrømme at jeg har gjort noen virkelig urett. Jeg har laget ripssaft (som dere kan lese om under her) - og jeg ville ikke klart dette uten råd og tips fra Lisbeth sin dag. Men - jeg hadde definitivt ikke klart dette uten hjelp fra Me and Molly og Flinkepike! Jeg hadde rett og slett ikke klart å holde meg våken nok til å få laget saft. Jeg hadde ikke kost meg nok til å få inn riktig mengde kjærlighet inn i saften og jeg hadde ikke fnist og ledd nok til at klarte å se positivt på alle tabbene og ikke kastet hele balubaen i søpla da gelen ikke ble gele, men syltetøy som igjen ble til saft.

Dette skulle jeg skrevet inn i det opprinnelige innlegget under (og til mitt forsvar - det er derfor den er tagget med 'sosiale medier'), men så kom Ekte Mannen hjem og det spontanmiddag inne hos mine foreldre og så trykket jeg publiser før jeg egentlig var ferdig. Og det tristeste av alt; Nå tror alle at jeg har skrevet dette pga Me and Molly skrev at hun var skuffet og lei seg over min manglende heder og ære til de... Jeg får bare lyst til å si; "Jammen, jammen - det er heeeeeelt sant assa!" - sånn som eldstemann gjør når han har lurt oss mange ganger og så skal ha oss til å tro på ulven likevel.

Det jeg nå lurer på, er om jeg kan tilgis min uvørne publisering av uferdig innlegg - særlig om jeg poengterer at jeg ikke under noen omstendigheter tror at jeg ville klart å lage denne saften uten god hjelp fra strålende sosiale medier. Om jeg ligger og vipper sånn tilgivelsesmessig, så kan jeg nevne at jeg har opptil flere ripsbusker i hagen min, at noen av de vurdert flyttet eller gitt bort og at jeg gjerne kan ha et lite bloggtreff her i hagen min, hvor jeg sender fine bloggdamer med seg stiklinger av både rips, solbær, epler, pærer og plommer. Jada, rene frukthagen dette.

Nå damer, kan dere tilgi en frustrert frue med søvnmangel?

Pretty please with suger on top?

------------------

Husker dere at vi høstet en ripsbusk i helgen? De bærene har nå stått noen dager pga hektisk tilværelse, men i går kveld/natt ble bærene rensket fri for sneglehus, blader og stilker.

Bæren havnet etterhvert her;











Jeg ville aller helst lage ripsgele.
Siden jeg har lest at Lisbeth sin verden har snøring på sylting og safting, forhørte jeg meg aller først med henne etter fremgangsmetoden. Og jeg fikk tips, både på blogg og på twitter - min egen 911-ripshjelpen - helt fantastisk strålende! Hun fortalte noe om at pektininnholdet i bærene sank etterhvert som bærene modnes og at det var viktig med høyt pektininnhold for å få gelene stiv, så derfor var jeg usikker på om jeg skulle klare å lage gele siden mine bær var godt modne.

Jeg bestemte meg for å lage ripssyltetøy.
Oppskriften på det fant jeg selvfølgelig på nett og jeg satt igang. Bærene skulle kokes, men jeg sleit hardt med å finne ut hvor mye vann bærene skulle kokes med. Jeg helte oppi 'endel vann' og skjønte deretter kjapt at rips skal kokes omtrent uten vann i det hele tatt.

Brått ble det bestemt at jeg lagde ripssaft i stedet.
Bærene kokte med vann i ca 15-20 minutter og jeg gjetter på at jeg brukte cirka 6 dl vann til mine 2 kg ferdig rensede bær. Bærene hadde da skrumpet greit inn, vannet hadde skiftet farge og jeg begynte å bli litt trøtt.

Bærene skulle så siles over et saftklede, men det hadde jeg ikke så dermed brukte jeg en gulpeklut. Jada, selvfølgelig var den vasket - og ikke gulpet på noen gang heller, tror jeg. Dette funket sånn passe fint. Det var vanskelig å holde 2 kg bær over en stor nok bolle, så jeg måtte gjøre dette i to omganger, i to boller. Og siden jeg var trøtt så lot jeg nok ikke bæra dryppe fra seg lenge nok, så da falt jeg for fristelsen å klemme litt på 'bærposen'. Da skulle visstnok saften bli grumsete, men det syntes jeg gulpekluten var flink til å avverge. Så - da hadde jeg altså 1,5 liter ripssaft og ripssaft er jo det som er utgangspunktet for å lage gele, så hvorfor ikke prøve på gele likevel?

Så da ble det bestemt at jeg nok en gang prøver meg på gele. Ripssaften skulle nå kokes opp igjen, så tilsettes sukker (400-600 gr pr liter ripssaft) litt etter litt. Jeg leste litt unøyaktig, så jeg tilsatte alt sukkeret rett i ripssaften og lot det hele koke opp sammen. Jeg brukte 600 gram sukker til mine 1,5 liter saft. Så var det å la dette få ett oppkok, til alt sukkeret var smeltet inn i saften og så la dette koke noen minutter, røre litt og så la det koke uten røring i cirka 15 minutter. Deretter kom den skumle 'geleprøven'.

Etter at geleprøven var gjort, ble det bestemt at jeg slettes ikke lagde gele, jeg lagde saft. Geleprøven består i å ta litt av saften, helle på en tallerken, sette kjølig og så ta en kniv gjennom saften og se om den "rynker seg". Det gjorde den altså ikke. Da kunne man tilsette mer sukker og ta et nytt oppkok, men siden jeg allerede mistenkte at bærene mine er for modne og fordi klokken nå nærmet seg 0200, ble det bestemt at jeg lagde ripssaft, ikke gele.

Jeg tok av snerk og skum og helte denne saften i tre frysebeger jeg hadde liggende. Man skal egentlig bruke godt steriliserte flasker av glass og eventuelt tilsette noe greier som gjør at det kan lagres bedre, men siden man tager hva man haver og siden jeg ikke haver slike saft- og sylteting for hånden midt på natten, så ble det som det ble.

Klokken var nå over 0200 og jeg måtte kaste meg over twitter og spørre mitt store orakel, Lisbeth sin dag, om jeg kunne la de kjøle seg over natten på kjøkkenbenken eller om jeg måtte sitte oppe og vente på de avkjølte seg, før jeg fikk kaste de i fryseren. Jeg kunne trygt legge meg, men så måtte jeg nok regne med å drikke denne saften i et rasende tempo i dagene som kommer.

Det er helt greit egentlig, for saften ble helt strålende!

Den er testet av undertegnede, våre to gutter og mine foreldre - og selv min far (som er flasket opp på min kjære bestemors hjemmelagde go'saker) sa at ripssaften var både 'god' og 'akkurat passe sukret'.

Jeg sier meg godt fornøyd og kaster meg straks over de neste buskene, for mer saft og syltetøy ønskes, så får jeg heller satse på gele av umodne bær til neste år.

Man lærer så lenge man lever og jeg vil lære mer!

Pin It

Oppussing av hus; Kjøkken

Nå har jeg oppdatert innlegget om stuen/spisestuen vår med før- og etterbilder tatt i cirka samme vinkel. Ganske morsomt å se hvor stor forskjell litt hvitmaling gjør!

Og - det er nå klart for å publisere før- og etterbilder av kjøkkenet vårt også. Samme gjelder for så vidt her som i stue/spisestue - vi er ikke helt ferdig med dilling og dalling, det er ikke strøkende rent og det er ikke bloggifisert tilstand på alle bildene. Men skitt la gå ...sa brura!

Førbilder av kjøkkenet:
(Som vanlig - bildene blir store om du klikker på de)










Og denne gangen tar jeg med etterbilder fra cirka samme vinkel med en gang. Det var ikke så lett å få helt den samme vinkelen da vi har fjernet dør og deler av to vegger for å lage en mer åpen løsning, men i alle fall - sånn ser det ut nå:











Vi har gjort følgende;

• Fjernet dør og deler av de to veggene ut mot spisestuen - dette både for å få mer lys inn på kjøkkene, men også for å få lyset fra kjøkkenet inn i stua.
  
• Lagt samme gulv som i stue/spisestue, for å få et mer helhetlig inntrykk
• Malt mine foreldres gamle eikekjøkken med hvit oljemaling, middels høy glans.
  
• Fjernet overskapene på høyre side (når man ser inn på kjøkkenet) og satt de under vinduene og på venstre side.
• Oppå de 40 cm dype overskapene har vi lagt 62 cm benkeplate i heltre eik fra IKEA og når vi finner riktige barkrakker o.l. skal dette bli et fint sted for å ta en kjapp brødskive eller to.
• Lister er byttet ut på samme måte som i stue/spisestue.
  
• En vegg har fått to enkle hyller med knagger (bilde under) til å vise frem servicet som frembringer smil og glede ved bare å se på det.
  

Flere bilder fra kjøkkenet vårt:





























































Ettersom vi allerede har hatt ganske mange middager og andre festlige lag her hos oss, har jeg fått 'kjørt inn' kjøkkenet vårt bra allerede - og jeg må si meg veldig fornøyd med løsningene vi har valgt. Er veldig glad for at vi endte opp med å åpne kjøkkenet opp for det er utrolig deilig med lyset begge veier - å sitte inne i stua og kunne se ut av kjøkkenvinduene og å kunne få lyset fra stua mens man holder på med kjøkkenting.

Jeg savnet mer benkeplass da vi bodde på Etterstad og jeg er veldig fornøyd med all plassen vi har fått nå. Jeg liker også veldig godt at vi har 'snudd' kjøkkenet, sånn at den delen av benken man bruker mest og står mest ved, er ved vinduet. Det er utrolig koselig å stå der og holde på med mitt, mens jeg kan følge med på lekende unger utenfor, se på de rare folkene som går av bussen rett utenfor eller bare drømme meg bort i hageprosjektene mine.

Mer benkeplass betyr også at vi kan ha de tingene vi bruker ofte stående fremme, uten at det blir et alt for rotete kjøkken. Sånt er viktig for meg, for står ting i skap så blir det straks for mye mas med å få det frem og da ender det med at jeg bruker det mye mindre. Nå har elektriske artikler fått hvert sitt hjørne av benken, ett hjørne til kjøkkenmaskin og blender og ett hjørne til Nespresso-maskinen og kaffetrakteren. Ved siden av kaffehjørnet har jeg endelig funnet min etterlengtede løsning for oppbevaring av Nespressokapsler (nederste bildet). Det er egentlig en eggeholder, kjøpt på salg fra Åhlens tror jeg det var - og om den ser rotete ut fargemessig og slikt på bildet, så fungerer den helt strålende i virkeligheten. Et tredje hjørne har vi holdt av til krukker og glass med baketing, oljer og andre ting vi bruker ofte - og over dette hjørnet henger en veldig fin lyskuppel som jeg fikk i gave til bursdagen min i fjor. Jeg synes det er så deilig at ting som jeg var ekstra glad i da vi bodde på Etterstad, men som jeg ikke syntes kom til sin rett der, endelig passer perfekt inn i helheten.

Jeg er også fornøyd med at vi klarte å gjenbruke kjøkkenet såpass mye som vi har gjort - at vi endte opp med å male kjøkkenskapene, til tross for at flere rådet oss fra det fordi det ikke ble pent. Synes det fungerer helt fint for oss, i alle fall enn så lenge.

Rammen som henger på veggen inn mot kjøkkenet har jeg kjøpt på en nettbutikk - mener det var Lune Hjem. Foreløpig henger to av bursdagskortene jeg fikk der, ett fra Ekte Mannen og ett fra mine tre småtroll - dere kan jo gjette hvilket kort som er fra hvem :) Ellers har jeg kjøpt fine stjernekopper, knotter til skuffeseksjon og andre fine saker på Strandlykke (som nå har salg fordi de skal bli Bo med barn-butikk i stedet) og liftgardinene som jeg er strålende fornøyd med, er fra Himla og er kjøpt på Home and Cottage.

Sånn - da var de aller største og kanskje viktigste rommene i huset vårt endelig blogget. Jeg liker at vi kan ha dette 'dokumentert' for fremtiden så vi kan titte tilbake på hvordan det var, hvordan vi pusset det opp - og hvem vet, om noen år så ser det kanskje helt anderledes ut her igjen? Tror ikke det egentlig, men man vet jo aldri.

Nå skal kjøkkenet brukes til å lage deilig risengrynsgrøt til middag.

Ha en strålende ettermiddag og kveld, kjære lesere - og nyt, nyt, nyt!

Pin It